Jorge Luis Borges (II)

Jorge Luis Borges og det tyske språk

  Jeg vender tilbake til denne fantastisk kunnskapsrike forfatter og oversetter. Mektige dikt og utrolig dybde, det er noe av det som slår meg i mitt lille møte med ham. Han var naturlig nok opptatt av det sør-amerikanske kontinent, men kunnskapen hans virker nærmest ufattelig - gjennom diktene hans får man inntrykk av at han har innsikt i nærmest all litteratur fra alle tider og verdensdeler.

  Borges ble i 1979 tildelt den spanskspråklige litteraturens høyeste æresbevisning, Premio Miguel de Cervantes. Som voksen begynte han å studere gammelengelsk og norrønt. Han interesserte seg for den germanske episke diktningen, og Edda-diktningen i særdeleshet. Borges ble tilnærmet blind i 50-årsalderen. Det hindret ham ikke fra å forfatte mange verk.

  Gjengir her et dikt som for meg står som en hyllest til det tyske språk. Når det gjelder diktet, så må jeg innrømme å ikke kjenne alle i persongalleriet, derfor først en ørliten biografi om dem (Goethe og Shakespeare unntatt, de har alle hørt om):

Francisco de Quevedos (1580-1645), spansk forfatter og politiker.
Publius Vergilius Maro (70-19 f.Kr.), alminnelig kjent som Vergil, romersk poet.
Friedrich Hölderlin (1770-1843), tysk forfatter.
Angelus Silesius (1624-1677), tysk katolsk prest, mystiker og forfatter.
Heinrich Heine (1797-1856), tysk forfatter.
Gottfried Keller (1819-1890), sveitsisk forfatter.

Til det tyske språk (An die deutsche Sprache)

Min skjebne er det kastiljanske språk,
Francisco de Quevedos bronse,
men i den langsomt vandrende natt
henrykkes jeg av annen, mer intim musikk.
Noe er gitt meg gjennom blodet -
Shakespeares og Skriftens stemme -
annet ved tilfeldigheten, som er gavmild,
men deg, milde språk fra Tyskland,
har jeg valgt ut og søkt alene.
Gjennom våkenetter og grammatikk,
gjennom bøyningsformers jungel,
gjennom ordboken som aldri treffer
den presise nyanse, kom jeg nærmere.
Mine netter var fylt av Vergil
sa jeg engang, jeg kunne også sagt
Hölderlin og Angelus Silesius.
Heine ga meg sine høye nattergaler;
Goethe lykken i den sene kjærlighet,
på en gang ettergivende og stridbar;
Keller rosen som en hånd overlot
til hånden hos en død som elsket den
og aldri vil vite om den var hvit eller rød.
Du, Tysklands språk, er ditt hovedverk,
kjærlighet innflettet i sammensatte stemmer,
åpne vokaler, lyder som tillater
de utstuderte greske heksametre
og ditt rykte av skoger og netter.
Jeg hadde deg en gang. Idag, ved randen
av de trette år aner jeg deg
fjernt som algebra og månen.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Jorge Luis Borges: «Dikt» i gjendiktning ved Lasse Midttun, Solum Forlag A/S, Oslo, 1988, Wikipedia, Store Norske leksikon.

Magnus Barfot og Jorge Luis Borges

Magnus Barfot og Jorge Luis Borges

  Magnus Barfot (eller Magnus Berrføtt, 1073-1103) var en norsk konge.

  Luis Borges (egentlig Jorge Francisco Isidoro Luis Borges Acevedo, 1899-1986) var en argentinsk forfatter. Han var fortrolig med Kinas litteratur, antikken, den tyske middelalderen, det gamle Fjerne Østen og Kabbalaen (en av hovedtradisjonene innen vestlig esoterikk og jødisk mystikk).

(Jorge L. Borges)

  Så hva har en argentinsk forfatter og en norsk konge til felles? Vel, poeten/forfatteren var også opptatt av bla de norrøne sagaene, og skrev flere dikt om dem. Og sagaene omhandlet som kjent blant annet datidens konger. Og da nærmer vi oss «fellesskapet». Magnus Barfot dro på sin andre hærferd i 1102 for å erobre Irland. Han var allerede befestet der fra før, og hadde giftet bort sin sønn Sigurd I Magnusson (1090-1130, konge etter Magnus) til datteren til irskekongen Muircheartach Ua Briain (1050-1119). Bryllupet innebar nok det man vil assosiere med allianse-bygning i vår tid. Magnus og irskekongen erobret og befestet Dublin og landområdene rundt. Men året etter vendte irene seg mot Magnus Barfot, og han ble drept i et bakholdsangrep.

  Borges forfattet følgende dikt, hvor det i innledningen står at Magnus Barfot «kvelden før sin død mottok denne hilsen» fra Muircheartach, konge av Dublin:

Den generøse fiende

Må gullet og stormen kjempe på din side, Magnus Barfot.
Må du ha lykke i striden på mine marker i morgen.
Må dine kongehender fryktelig veve sverdveven.
Må de som møter ditt sverd bli mat for den røde svane.
Må dine mange guder mette deg med ære, må de mette deg med blod.
Må du være seierrik ved daggry, konge som trår på Irland.
Må ingen av dine mange dager skinne som morgendagen.
For den vil bli din siste. Det sverger jeg, kong Magnus.
For før lyset slettes ut, vil jeg beseire deg og slette deg ut, Magnus Barfot.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Jorge Luis Borges: «Dikt» i gjendiktning ved Lasse Midttun, Solum Forlag A/S, Oslo, 1988, Wikipedia, Store Norske leksikon.

Erling Christie

Erling Christie

  Christie (1928-1996) var en norsk lyriker og kritiker. Hans gjennombrudd kom i 1960 med «Tegnene slukner». Han ble rammet en av en fallulykke i 1959 (altså året før utgivelsen) som medførte hjerneskade og blindhet. Det ble derfor stille fra ham etter utgivelsen.

  Her følger to dikt hentet fra «Minus - satiriske vers» (1959):

MORAL

For hvert menneske
finnes en ensomhet.

Hjemløst jager det under fjerne
tegn det ikke forstår

til det i hungerens ytterste time
slynger sin ensomhet som en stjerne
Inn i uendeligheten.

GUD ER I SIN HIMMEL

Gud er i sin himmel
og alt er vel med verden:

den samme kloke banaliteten
den gamle smilende kjedsomheten
den samme blide brutaliteten
den gamle giftige vennligheten
den samme trauste naiviteten
den gamle muntre mistenksomheten
den samme flinke stupiditeten
den gamle sutrende munterheten
den samme kjekke vulgariteten
den gamle selvsikre fjolletheten
den samme kvelende pieteten
den gamle skjønne elendigheten

Gud er i sin himmel
og alt er vel med nasjonen:

automasjonen misjonen
kondisjonen televisjonen
fiksjonen og reaksjonen
med poesien og økonomien
psykologien og terapien
filatelien demagogien
og pornografien

Gud er i sin himmel
og alt er vel med verden.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Erling Christie: «Minus - satiriske dikt», H. Aschehoug & Co., Oslo, 1959, Norsk Biografisk Leksikon, Wikipedia.

Oscar Wilde (IV)

Oscar Wilde

Her følger nok en gang to små fabler forfattet av Oscar Wilde:

Dommens hus

  Og der ble en stor stillhet i Dommens Hus, og menneskets sjel stod naken foran Gud. Og Gud åpnet boken om menneskets liv og sa: «Visselig har du vært meget ond. Siden du har begått alt dette, vil jeg sende deg like til helvete.» Og mennesket ropte: «Du kan ikke sende meg til helvete.» Og Gud sa: «Hvorfor kan jeg ikke sende deg til helvete?» Og mennesket svarte: «Fordi jeg alltid har levet der.»

  Og der ble en stor stillhet i Dommens Hus.
  Og Gud sa til mennesket: «Da jeg ser at jeg ikke kan sende deg til helvete, vil jeg sende deg like til himmelen.» Og mennesket sa: «Du kan ikke sende meg til himmelen.» Og Gud sa: «Hvorfor kan jeg ikke sende deg til himmelen?» Og mennesket sa: «Fordi min tanke aldri har kunnet fatte den.»
  Og der ble en stor stillhet i Dommens Hus.

+ + +

  Simon fra Kyrene er nevnt i alle de tre synoptiske evangeliene (Evangeliet etter Matteus, Markus og Lukas) i Det nye Testamentet. Det var han som (ifølge gjengivelsen) måtte bære korset til Jesus det siste stykket før korsfestelsen. Kyrene er lokalisert til østre del av Libya i Nord-Afrika. Her er Oscar Wildes vinkling:

Simon fra Kyrene

  Den gamle mann satt med bøyet hode og tålmodig rygg, mens anklagene fra en sint hustru slo ham om ørene.

  Som et endeløst vannfall plasket hennes gjentatte bebreidelser: «Uvettige gråskjegg, hvorfor har du ødet din tid ved å nøle på veien? Din far, og hans far, og hans far før ham: alle var de voktere av tempelporten. Hadde du ilt med å komme da du ble budsendt, ville sikkert også du blitt utnevnt til vokter. Men nu er en raskere mann blitt valgt.
  Å, du tåpelige olding! - som heller ødet din tid til å bære korset for en eller annen ung tømmermann, en opprørsk forbryter!»

  «Det er sant,» sa den gamle. «Jeg møtte den unge mann som skulle korsfestes, og soldaten ba meg bære hans kors. Og efter at jeg hadde båret det til toppen av bakken, nølte jeg enda en stund på grunn av de ord han talte. For han var meget sorgfull, men av en sorg som gjaldt andre, og ikke ham selv. Og underet i hans ord holdt meg der, så jeg glemte alt annet.»
  «Ja, sannelig glemte du alt annet, og din lille forstand glemte du, og så kom du for sent til å bli utnevnt til vokter av tempelporten! Skammer du deg ikke ved tanken på at din far, og hans far, og hans far før ham, alle var voktere til porten av Herrens hus? Og at deres navn står skrevet på den i gullbokstaver, som vil bli lest av alle mennesker i kommende tider, alltid og evinnelig! Men du, sløve gamle døgenikt, er i din slekt den eneste som aldri vil bli husket. For når du er død, hvem i hele verden vil da noensinne få høre navnet: Simon fra Kyrene?»

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, SNL (Store norske Leksikon), Oscar Wilde: «Poesi» i gjendiktning ved André Bjerke, fra Verdenslyrikkens Mestere (II) i kommisjon hos H. Aschehoug & Co., Oslo, 1962.

Oscar Wilde (III)

Oscar Wilde

  Oscar Wilde skrev en mengde eventyr, essays, dikt, romaner og skuespill. Han var en kjent konversasjonsmester. Men han fremstod også som «dandy», og var kanskje selve symbolet på en narsissist (noe han også skrev om, se forrige innlegg) - blant hans mer kjente sitater er: «Jeg kan motstå alt uten fristelser.» Og: «Å elske seg selv er begynnelsen til en livslang kjærlighetsaffære.»

Her er ytterligere to små historier fra Oscar Wilde:

Fortelleren

  En mann var meget avholdt av folk i landsbyen hvor han bodde. For når de samlet seg rundt ham i skumringen, ville han berette om mange selsomme ting han hadde sett. Han ville si: «Ved sjøen så jeg tre havfruer som kjemmet sitt grønne hår med en gullkam.» Og når de bønnfalt ham om å fortelle mer, svarte han: «Ved en hul klippe så jeg en kentaur. Da hans øyne møtte mine, vendte han seg langsomt for å gå, og han stirret sorgfullt på meg over skulderen.» Og når de ivrig spurte ham: «Si oss, hva mer har du sett?» fortalte han: «I et lite kratt spilte en ung faun på fløyte for skogens beboere, og de danset til hans toner.»

  En dag da han som vanlig hadde forlatt landsbyen, steg tre havfruer frem av bølgene, og de kjemmet sitt grønne hår med en kam av gull. Og da de var forsvunnet, kikket en kentaur på ham bak en hul klippe. Og da han senere gikk forbi et lite kratt, så han en faun som spilte på fløyte for skogens beboere.

  Da landsbyens folk den kveld samlet seg i skumringen og sa: «Fortell oss: hva har du sett i dag?» svarte han sørgmodig: «I dag har jeg ingenting sett.»

+ + +

  Josef fra Arimatea er omtalt i Johannes evangelium (19,38-40), det var han som skal ha gått til Pontius Pilatus og bedt om tillatelse til å gravlegge Jesus, noe han fikk lov til. Oscar Wilde skriver:

Mesteren

  Den natt da Jesus døde, gikk Josef av Arimatea ned fra Golgata, og han møtte en ung mann som gråt bitterlig. Og Josef talte til ham og sa: «Jeg vet hvor stor din sorg må være, for Han var visselig en rettferdig mann.» Men ynglingen svarte: «Jeg gråter ikke over ham, men over meg selv. For også jeg har gjort mirakler. Jeg har forvandlet vann til vin, helbredet de syke, gjort de blinde seende, gitt næring til de mange, utdrevet djevler, fått det golde fikentre til å visne, og oppvekket de døde. Alt hva Denne Mann gjorde, har jeg gjort. Og allikevel har de ikke korsfestet meg.»

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, SNL (Store norske Leksikon), Oscar Wilde: «Poesi» i gjendiktning ved André Bjerke, fra Verdenslyrikkens Mestere (II) i kommisjon hos H. Aschehoug & Co., Oslo, 1962, «Oscar Wilde - Sosialismen og menneskets sjel» (oversatt og med innledning av Unn Falkeid), Solum Forlag A/S, Oslo, 1991.

Oscar Wilde (II)

Oscar Wilde

  Dikteren var ikke bare kjent for sin skarpe tunge, han var også en mester i å kikke tilbake i historien, for deretter gjengi den med en annen synsvinkling enn det for tiden allment aksepterte. Han kreerte fantastiske små fabler og anekdoter, fra et kristent synspunkt er noen av dem antagelig den dag i dag ikke helt ... etter boken? Men til ettertanke burde de være. Han stilte spørsmål ikke mange andre gjorde - eller turte.

  Her følger to små gjengivelser oversatt av A. Bjerke. Den første handler om Narcissus, eller Narkissos som vi i Norge benevner den i gresk mytologis karakter som etter selvopptatt å ha forelsket seg i eget speilbilde, druknet i tjernet han så seg selv i. Temaet burde være høyst aktuelt den dag i dag, narsissisme kan syntes mer utbredt nå enn da fenomenet oppstod tusener av år tilbake.

Vel, her er Wildes første lille epos:

Da Narcissus døde

  Da Narcissus døde, ble markens blomster slått med sorg, og de tigget elven om vanndråper, så de kunne begråte ham. «Hvis alle mine vanndråper var tårer, ville jeg allikevel ikke ha nok til å begråte Narcissus,» svarte elven. «Jeg elsket ham.» «Hvordan skulle du unngå å elske Narcissus,» spurte blomstene. «Han var så vakker.» «Var han vakker?» spurte elven. «Hvem skulle vite det bedre enn du selv?» sa blomstene. «For hver dag når han lå på sin bredd, speilte han sin skjønnhet i ditt vann . . .» «Jeg elsket ham,» mumlet elven, «for når han hang over meg, så jeg refleksen av min egen skjønnhet i hans øyne.»

Og så:

Velgjøreren

  Kristus kom til byen, og hørte gnyet av stor jubel, Han gikk inn i en bolig, og så en mann ligge drukken på sitt leie. Han rørte ved hans skulder og spurte: «Hvorfor øder du din sjel i drikk?» Mannen så opp og svarte: «Jeg var en gang spedalsk, og du helbredet meg. Hva annet skulle jeg gjøre?» Og Han gikk dypere inn i byen. Han så en yngling følge etter en skjøge, og sa til ham: «Hvorfor ser du på denne kvinne med lystens øyne?» Ynglingen kjente Ham og svarte. «Jeg var blind en gang, og du gav meg synet. Hva annet skulle jeg se på?» Så talte Han til kvinnen: «Hvorfor vandrer du syndens vei?» Og kvinnen svarte: «Du forlot meg mine synder, og veien er liflig.» Og Han gikk ut av byen. Han så en gammel mann gråte ved veikanten, og spurte ham: «Hvorfor gråter du?» Den gamle mann svarte: «Herre, jeg var død, og du brakte meg tilbake til livet. Hva annet kan jeg gjøre enn å gråte?»

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, SNL (Store norske Leksikon), Oscar Wilde: «Poesi» i gjendiktning ved André Bjerke, fra Verdenslyrikkens Mestere (II) i kommisjon hos H. Aschehoug & Co., Oslo, 1962.

Oscar Wilde (I)

Oscar Wilde

  Oscar Fingal O’Flahertie Wills Wilde (født 1854 i Dublin, død 30. november 1900 i Paris) var en irsk forfatter, dramatiker og dikter. For meg står han som sitatkunstens ubestridte konge, det sitatleksikon som ikke inneholder flere av hans berømte sitater og aforismer er et fattig sådan.

(Oscar Wilde)

  De fleste kjenner nok grunnrisset om Wildes mangefasetterte liv, han levde på en tid da bifile, for ikke å snakke om homofile ikke bare ble satt ned på, men kastet i fengsel. Så skjedde også med Oscar Wilde.

  Følgende er hentet fra André Bjerkes oversettelse/gjendiktning som referert under:

  I 1897 ble Oscar Wilde løslatt etter å ha sonet to års tukthusstraff for homoseksualitet, de første seks måneder i det fryktelige Wandsworth-fengselet, den resterende tid i det nesten like umenneskelige «Reading Gaol». Det råder i dag bare én mening om dette groteske utslag av victoriansk justis. Saken «The Queen versus Oscar Wilde» er en evig skamplett på britisk rettshistorie.

  En gang Wilde under ekstra ydmykende omstendigheter ble transportert fra fengselet til konkursretten (for å fradømmes alle sine eiendeler), sa han til en av vokterne: «Sir, hvis det er på denne måten dronning Victoria behandler sine straffanger, fortjener hun ikke å ha noen.» Sin egen misère kunne han bære med et paradoksalt smil. Men det rystet ham forferdelig å se andres lidelser i tukthuset. Et av de vakreste vitnesbyrd om hans medfølelse er noen linjer på en lapp han fikk smuglet ut til en vennligsinnet vokter i Reading. The barn var blitt fengslet for ulovlig jakt på kaniner. Wilde tryglet vokteren om å hjelpe ham med å betale boten for dem, så de straks kunne bli løslatt. «Kjære venn, vær så snill å gjøre dette for meg. Jeg må få dem ut. Tenk på hva det vil bety for meg å kunne hjelpe tre små barn. Hvis jeg kan gjøre det ved å betale boten, så fortell barna at en venn vil slippe dem ut i morgen, og be dem være lykkelige og ikke si det til noen.» Vokteren ordnet det, og barna ble satt på frifot. Enkelte av vokterne og atskillige av medfangene ble hjulpet økonomisk av Wilde etter hans egen løslatelse. De besøkte ham i Frankrike, og han korresponderte med dem til sin død.

[Reading Gaol eksekverte dødsdommene til 1,868 innsatte i perioden mellom 1845 og 1913.]

  Dikteren emigrerte samme dag han kom ut av fengselet. I Frankrike levde han under pseudonymet Sebastian Melmoth. Han slo seg først ned i Dieppe, men ble her trakassert så infamt av engelske turister at han valgte å fortrekke til den lille landsbyen Berneval i nabolaget. Her fikk han oppleve sin siste lykkelige periode av skaperkraft, og her ble «Balladen» til. Den utkom i 1898 under pseudonymet C.3.3., som hadde vært hans fangenummer i Reading. Diktet inntar på flere måter en særstilling i hans produksjon. Det er suverent hans beste lyriske verk, og det rangerer også blant de udødelige dikt i engelsk poesi overhodet; hvis en «Anthology of English Verse» ikke har med «The Ballad of Reading Gaol», kan det bare unnskyldes med plassmangel.

For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, SNL (Store norske Leksikon, Oscar Wilde: «Poesi» i gjendiktning ved André Bjerke, fra Verdenslyrikkens Mestere (II) i kommisjon hos H. Aschehoug & Co., Oslo, 1962.