Hårreisende historier (IV)

Hårreisende historier

Tre små historier:

Fra selskapslivet

  Frøken Baldriansen var ikke akkurat noen velsett gjest - gammel peppermø, skarp som en rakekniv og med et temperament som en atombombe.
  Så kom hun seilende innom familien Syvertsen en dag, og ble mottatt på beste vis - annet turde de ikke.
  Men best som hun satt der og dominerte forsamlingen, kom husets yngste inn og stilet rett på sin far.
  - Du, pappa, tror du på spøkelser? sa hun.
  - Nei, vennen min, det vet du jeg ikke gjør, sa pappa.
  - Jo, det gjør du just det så. For det er ikke fem minutter siden du sto ved vinduet og sa:
  - Seså, der kommer det gamle spøkelset!

Sprek som ei loppe

  Læreren rundet de femti, og hadde gode venner samlet til lag. Naturlig nok ble det snakket om alder og helse, og læreren hadde et patentmiddel:
  - Jeg starter med et glass konjakk om morgenen, sa han, så er jeg sprek som en stut hele dagen,
  Da brast det ut av lærerfruen:
  - At ikke du tar det om kvelden!

Hundeliv

  - Har hunden noe stamtre?
  - Nei - den bruker mest lyktestolper!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Hårreisende historier : hørt hos frisøren» av Haarek Hårfagre (psevd.), forlagt av Sven O. Høiby, Kristiansand, 1980.

Fernando Pessoa

Fernando Pessoa

  Fernando António Nogueira Pessoa (1888-1935) var en portugisisk poet, forfatter, filosof, oversetter, litteraturkritiker og skribent. Faren døde da Fernando var fem år (en lillebror døde som ettåring). Året etter ble han med sin mor og nye ektemann til Sør-Afrika, hvor han bodde frem til fylte 16 år, for så å returnere til Portugal hvor han ble boende resten av livet. I sitt hjemland er Pessoa folkeeiendom, han betraktes som en av de aller største portugisiske forfattere. Utenfor Portugal er Pessoa underlig ukjent i de fleste land. Han skrev under tre såkalte heteronymer (fiktive dikterpersonligheter skapt av en forfatter), og døde bare 47 år gammel som følge av mange års alkoholmisbruk. Det meste av hans verk så dagens lys først posthumt omkring 1960. Dikterens etterlatte prosasamling «Uroens bok» ble kåret til en av verdenslitteraturens 100 viktigste bøker av ledende internasjonale forfattere i 2002.

(Pessoa)

  Hans dikt syntes for meg litt underfundige, og de spenner fra det helt trivielle til tanker om liv og død. Her gjengis to (ordsetting, bokstavering osv, er her som for alle andre diktere mfl i bloggen, forsøkt gjengitt nøyaktig iht kilder):

Jeg har en kraftig forkjølelse

Jeg har en kraftig forkjølelse.
Og alle vet hvordan en kraftig forkjølelse
Forandrer hele universets oppbygning.
Gjør oss irriterte på livet,
Får oss til å nyse oss inn i metafysikken.
Hele dagen går bort til å pusse nesen.
Det verker ubestemmelig i hodet.
En sørgelig tilstand for en mindre poet!
Idag er jeg virkelig en mindre poet.
Det jeg var før, er noe jeg drømmer om; det er borte.

Farvel for alltid, alvedronning!
Dine vinger var av sol, mine steg er tunge.
Jeg blir ikke frisk før jeg kommer meg tilsengs.
Jeg var aldri frisk medmindre jeg strakte meg
  over universet.

Excusez un peu ... For en kraftig, fysisk snue!
Jeg trenger sannhet og aspirin.

(Tenho uma grande constipação) Datert 1931

Herre, fulle av fred

Herre, fulle av fred
Er alle de timer
Vi ødsler bort,
Hvis, i vår ødsling,
Vi setter blomster -
Som i en vase.

Det finnes ingen sorg,
Heller ingen glede
I våre liv.
Så la oss få lære,
Vi intetanende lærde,
Ikke å leve det,

Men å flyte med det,
Stille, fredsommelig.
La barna være
Våre læremestre,
La øynene våre
Fylles av Naturen ...

Langs bekkefaret,
Langs kanten av veien,
Strømmer det likedan.
Alltid den samme

Spinkle henstand
Som er det å leve.
Tid passerer,
Den sier oss intet.
Vi blir gamle.
La oss få lære -
Uaffiserte -
At vi forsvinner.

Ikke verdt bryet
Å ty til gester.
Man kan ikke motstå
Den vrede gud
Som evig fortærer
Egne sønner.

La oss plukke blomster.
La oss forsiktig
Senke våre hender
I stille elver,
Så kan vi lære
Av deres stillhet.

Solsikker som alltid
Stirrer på Solen,
La oss gå rolige
Fra livet, uten
Engang å føle anger
Over å ha levet.

(Mestre, são plácidas) datert 1914

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Fernando Pessoa: Det er ikke meg jeg forestiller», Dikt i utvalg og gjendiktning ved Henning Kramer Dahl, Solum Forlag, 2016 (Andre utgave)

Hårreisende historier (III)

Hårreisende historier

  På en dag som denne må sannheten frem. Her følger tre sanne historier:

Gud overalt

  Læreren hadde nettopp fortalt at Vårherre er å finne overalt, alle steder og til alle tider.
  - På do også, spurte et lite knøtt.
  Men det var som om læreren mente at om en skulle søke Gud, så var kanskje ikke doen det likeste stedet til slikt bruk.
  - For det er det så, sa knøttet. For i går hørte jeg enda at mi mor ruska i dodøra, og så sa hun:
  - Herregud, sitter du der ennå!

Avlagte klær

  Gamle Olaves lå på det siste, og kona satt hos ham som hør og bør.
  - Ja, sa Olaves, det bærer vel den veien høna sparker med meg. Og du vil vel gifte deg igjen du, Olava.
  Nei, det var likt seg, bedyret hun. Nei, gifte seg - det var det siste i en sådan stund.
  - Men om du nå gifter deg, sa Olaves, som kjente sine lus på gangen, - om du gifter deg, så skal du i alle fall ikke la ham overta klærne mine!
  - Nei, sa Olava, nei, det ble aldri noen annen enn deg, Olaves! Og forresten så går det ikke, for han bruker nummer toogfemti!

Finsk fest

  Finnene har av en eller annen grunn fått ordet på seg for å være noe voldsomme av seg i festlige stunder. Og Pekka og Paavo, som var i Berlin under krigen, sparte ikke på verken konfekten eller promillene. Omsider stupte de i seng i hotellet, og om natten kom bombeflyene. Men Pekka og Paavo sov de uskyldiges tunge søvn, og registrerte ingenting. Da de våknet om morgenen, så de rett ut i naturen - en hel vegg var borte.
  Paavo tok seg til hodet:
  - Pekka, Pekka, sa han, dette har varit en hård natt. Vi måste komma oss herifrån før dom kommer med räckningen!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Hårreisende historier : hørt hos frisøren» av Haarek Hårfagre (psevd.), forlagt av Sven O. Høiby, Kristiansand, 1980.

Hårreisende historier (II)

Hårreisende historier

  Tre små historier til:

Den svenske

  Vitsekrigen mellom Norge og Sverige gav seg mange utslag, og dette er vel det mest typiske.
  Det var en svenske som kom leiende på en gris han hadde i band. Det var jo et noe selsomt opptog, og en nordmann gikk borttil:
  - Hvor har du fått tak i noe slikt? sa han.
  - Jeg vant’n i bingo! - - sa grisen.

Viltvoksende

  En nordboer reiste fra den kalde norske vinteren til Syden, og fant seg en høvelig strand. Der grov han seg godt under i den gode, varme sanden, og sovnet.
  Og etter hvert kom - om en må si det sånn - den lille forskjellen til syne i sandhaugen.
  Så kom to eldre frøkner, også turister, forbi. Den ene av dem pekte på det som var synlig av mannen:
  - Er det ikke rart, sa hun, slikt har en vært på utkikk etter, ganske forgjeves, i over femti år der hjemme. Og her vokser de vilt!

Det var det, da

  Psykiateren hadde hatt ham til behandling i lengre tid, og endelig fått ham bort fra tanken om at han var et havregryn. Nå var alle slike forestillinger borte.
  Da han gikk ut av venteværelset etter endt behandling, sa psykiateren enda en gang:
  - Du er altså fullt forvisset om at du ikke er et havregryn? Du vet det aldeles sikkert?
  - Ja, sa pasienten. Men så skottet han seg engstelig omkring: - Tror du spurvene vet det?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Hårreisende historier : hørt hos frisøren» av Haarek Hårfagre (psevd.), forlagt av Sven O. Høiby, Kristiansand, 1980.

Nils Yttri

Nils Yttri

  Yttri (1947-1980) var en norsk lyriker og billedkunstner. Han gikk brått bort; 33 år gammel, og rakk bare å utgi to diktsamlinger. Men de satte sine spor. Posthumt er det gitt ut flere, blant annet med for- og etterord av Lars Saabye Christensen. Mange av Yttris dikt kan nok karakteriseres som ..; - vel, uforutsigbare. Her følger tre:

(Nils Yttri)

Fuglens fjær

Fuglens fjær er fingre
på en annen måte
De stryker blått
og vender brått

Fuglens vinger er armer
på en annen måte
De griper luft
og føder flukt

Fuglens nebb er munn
på vår egen måte
Den synger flott
men hugger rått

København

I dag morges så jeg en gammel kvinne
komme for å klippe neglene til duene
kirkeklokkene spilte infernalsk
vi hadde overnattet på en kirkegård
trygt sted -
dessuten, der skal en jo ligge i alle tilfelle en gang -
det er godt med en generalprøve
godt å kjenne jorda mot kroppen
kranset av bladene i trærne

Nå føler jeg meg så trygg
at jeg dør
av det

(Uten tittel)

Det er noe evergreen
ved plastikkblomsten
som andre blomster
aldri får

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, Nils Yttri: «Jeg har sett stjerner som sluttet å slukne - etterlatte dikt» (posthumt), med forord av Lars Saabye Christensen, Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo, 2005.

Hårreisende historier (I)

Hårreisende historier

  Boken - hvor følgende er hentet fra - fremstår litt som «Glade Bergens-historier» og «Humor fra 1950-tallet» (og senere). Og humor kan man vel ikke få nok av, så her følger tre små historier derfra:

I det hinsidige

  Så som historien ikke kan kontrolleres, er den umulig å garantere. Men den lyder slik:
  Det var en dame som kom til Paradis, og noterte seg mangt og mye der - blant annet at det var så uvanlig mange vindmøller.
  - Hva er nå det for noe, spurte hun St. Peter.
  - De vindmøllene, sa han, det er alle de menn som på jorderik var utro mot sine hustruer.
  - Jasså, sa damen. Og min mann, hvor er så han?
  - På kjøkkenet. Vi bruker ham som elektrisk vifte!

Ferie i Florida

  Den amerikanske forretningsmannen var både stresset og presset, og familien fant ut at han trengte en tur til Florida for å komme seg.
  Men da han kom dit, døde mannen, og ble tatt hånd om av et begravelsesbyrå.
  Og på amerikansk vis ble han kledd opp i sin beste stas, frisert og pyntet som en mannekeng, og i slik forfatning kom han tilbake til hjemmet.
  Der var de sørgende - hustru og barn - oppstilt for å kaste et siste blikk på ham. Og der lå han da i all sin pynt og stas, og slekten sto omkring og visste ikke riktig hva de skulle si.
  Omsider trådte den eldste sønnen frem, famlet litt etter ordene - og omsider kom det:
  - Ja - hrrm - jeg skal si at far hadde godt av den turen til Florida!

Noe til ekko

  Det var en mann i Amerika - hvor ellers - som hadde et fjell på eiendommen sin, og dette fjellet gav et aldeles unikt ekko. Det var et særsyn. Så mannen utnyttet dette økonomisk: På det spesielle stedet hvor ekkoet virket best, satte han opp et gjerde, og publikum måtte betale 25 cent for å komme innenfor og rope for å få svar fra ekkoet.
  Men så ville skjebnen at et jernbaneselskap la linjen like over mannens eiendom, og sprengte vekk noe av ekko-fjellet. Og dermed forsvant hele effekten.
  Mannen som eide fjellet, grublet en dag eller to, og så fant han løsningen: Han simpelthen leiet et ekko. Hyrte en mann som sto i restene av fjellet og agerte ekko. Og en får vel si at han overgikk det gamle. Forretningen blomstret som aldri før.
  Inntil det skjedde som kullkastet alt.
  Det var en mer enn varm dag, med stor trafikk, og ekko-mannen var døden nær der han sto og svarte.
  - God dag! ropte folket, og god dag, svarte ekkoet. Åssen har du det? spurte publikum. - Har du det, svarte ekkoet - inntil endelig en la om litt på praksis og ropte:
  - Har du lyst på et glass øl?
  - JA! svarte ekkoet ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For nesten innen samme, klikk her.

Kilde: «Hårreisende historier : hørt hos frisøren» av Haarek Hårfagre (psevd.), forlagt av Sven O. Høiby (forleggeren må da være? ... vel, assosiert med kongefamilien), Kristiansand, 1980.

Stuntpoeten Martin Struts

Martin Struts

  Enkelte poeter er det best å styre unna. Dette er én av dem. Ingen priser, ingen legater, ingen utgivelser. Summa sum Mareritt Marum. På bunn i rekken av Stuntpoeter. Men da er det kanskje håp?

     (Portrett av poeten) 

  Her følger noen fra den håpløse:

Møte

en liten pike

løper mot

en eldre mann

med stokk -

de ler i møte

med hverandres

kloke øyne

(datert 30.06.2007)

I min åpne kirke 

jeg er i min Kirke -



mitt bedehus

en åpen plett

langt inne i furuskogen -

jeg kneler i mose

og kjenner duften

av kvae og roen

fra hviskende trær

jeg er i min Kirke -

mitt alter

er himmel og stjerner

og langt inne i sjelen

jeg strekkes mot lyset

og deler min bønn

med spurveorkester

og insekters dans

i min åpne Kirke -

(01.12.2007)

Hjertets vugge

små

uforståelige

pludrende

blomster

av nybakte ord

fra barnemunn

seiler - -

som fønvind inn

i hjertets vugge

(14.09.2008)

Amen

min drøm - -

er å bli spurv

en tykk -

liten og fornøyd én -

i mitt tempel

av løvtrær

min drøm - -

er min religion

måtte jeg - -

ikke falle

til jord -

Amen

(16.04.2009)

Fly me to the moon

Se - én flue!

Men ikke

bare det ---

Før «takeoff»

kaster den vågale

piloten dristig ---

fra seg

sine hansker

--- i februar!

(24.02.22 - ellers

en dato for historiebøkene)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Til det seriøse/reelle: Illustrasjon/portrett ved Hanna L’Abée-Lund Eriksen (den eneste kunstner som faktisk har en berettigelse i denne sammenheng (i en alder av 15 har hun også en fremtid).