Erik Bye

Erik Bye

 Erik Erikssøn Bye (1926-2004) var en norsk sanger, skuespiller, lyriker og journalist. Bye gjorde blant annet en stor innsats for Redningsselskapet gjennom store deler av sitt liv og fikk noen år før han gikk bort oppleve at en av redningsskøytene ble oppkalt etter ham som en honnør for dette langvarige arbeidet.

(Erik Bye)

  Erik Bye mottok en rekke utmerkelser, i det følgende bare nevnt noen: Spellemannprisen for årets mannlige artist (1972), Cappelenprisen (1993), Akershus fylkes kulturpris (1982), Fritt Ords Pris (1989), Kardemommestipendiet (1995), Norsk kulturråds ærespris (1993), Skjæraasenprisen (2000), Tekstforfatterfondets ærespris (1996), Solprisen (1996), Alf Prøysens ærespris (1989), Juryens hederspris i Spellemannprisen (1978), Spellemannprisen i visesang (2003), Årets Peer Gynt (1974), Lytterprisen (1964), Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, Ridder av den islandske falkeorden (1981), Hans Christian Ostrøs minnepris (1997), Gullrutens hederspris (1998).

  Følgende dikt/sang er en av Erik Byes mest kjente viser (med melodi av Jon Rosslund):

Vår beste dag

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag!
Solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag:
Denne dag kan bli vår beste dag.
Stien som vi gikk i går, er like ny,
hemmelig som ved vårt første morgengry.
Mangt skal vi møte
og mangt skal vi mestre!
Dagen i dag - den kan bli vår beste dag.

Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag!
Hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak:
Denne dag kan bli vår beste dag.
Fjorden vår er like ny og blå og rank!
Mangt skal vi møte
og mangt skal vi mestre!
Dagen i dag - den kan bli vår beste dag.

Kjære, lytt til mørket når vår dag er gått.
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått.
Månene over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte
og mangt skal vi mestre!
Dagen i morgen skal bli vår beste dag.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For de som vil høre Erik Bye synge (illustrert), klikk her.

Kilder: Wikipedia, YouTube, dikt/tekst hentet fra antologien «Ren sommer», Hedda F. Lilleng (red.), Cappelen Damm AS, Oslo, 2017.

Storbonden

Storbonden

  Før het det at den dummeste bonden får den største poteten. Etter siste stortingsvalg ... Helt feil! Dårene får de viktigste verv ved kongens bord. Særlig i Norge.

  På bordet i tinget sitter en velpolert finansminister - et brekende, smilende esel - som ikke vet forskjell på prosenter og prosentpoeng, men som edru fremstår som promilleinfisert tåkefyrste i ad hoc’e beslutninger og andre tåkete betraktninger. Under bordet hadde han inntil nyss med seg en utdanningsminister som smilte fra øre til øre, men hun fikk sparken for å ha jukset i egen eksamen! Dog kan man ennå ikke si Amen:

  For nåværende landbruksministeren er visstnok jurist, men i møte med finanser så fremstår det hele inspirert av noe ala Stalins fantastiske planøkonomi. Hundrevis av byråkrater sitter i hans departement og klør seg i hue, men for hva? Jo, for å regne ut hvor mange ører (som nå har blitt til kroner) bøndene skal ha i tilskudd for hvert egg, hver potet og hvert jævla gram gamle ku (stakkars Dagros) der blir omsatt. De har alle, hver eneste kakadue (unntatt kua) - tunnelsyn og nisselue!

  Hvert bidige år er det «jordbruksoppgjør». En vits. Man såkalt forhandler om hvorvidt de selvstendig næringsdrivende bønder (for det er de er) skal ha en eller fem milliarder i statsstøtte. Det er det man blir tutet ørene fulle av i media. Noe som er reinspikka tøv. Det er tillegget det såkalt forhandles om. Og bøndene sitter på alle sider av bordet. Og i bunn ligger det som allerede er vedtatt; at høysåte-eierne uansett mottar rundt 23 milliarder fra skattebetalerne. Det fine (for bøndene) er at det legges ned hundrevis av gårdsbruk hvert år (usedvanlig mange av dem går opp i flammer), slik at stats-støtten for hver enkelt av dem økes - nå mottar hver bonde (i snitt) nær en million kroner fra Staten per annum. Og jo mer potetdyrkerne får, jo mer går prisene opp. Det er bare å bøye seg i støvet!

  Det burde man også gjøre ovenfor landbruksministeren. Bøndene har fått så mye penger at de ikke klarer å levere egg nok til påske, pussig nok er det ikke melk nok heller (skjønn det den som kan, hvem drikker nå det?), og poteter er det plutselig også tomt for. Mon tro om bøndene i lykkerus har gått på fylla, de heller kanskje innpå Løten akevitt? En fristende tanke egentlig, hadde jeg fått en million på kontoen for å ikke produsere noe som helst, hadde jeg søkt om rentefritt smalahove-stipend. Gjør jo selv akkurat som bøndene - ergo bare eggerøre - men sjekken i posten er fraværende. Svin og annet kjøtt er det overproduksjon av, men å sette ned prisene er helt utenkelig; tusenvis av tonn blir i stedet lagt i statens store fryser i påvente av - - av hva? Jo, etter noen år å bli ut-transportert og distribuert i Baltikum (det er dem vel unt) for en brøkdel av gjengse priser i Moderlandet. Slik heves nok moralen blant bønder og folket. De er ulv forkledd i bonde-keiserens nye klær, og unner knapt nok folket en dypfryst fårekotelett!

(Bonden feirer jordbruksoppgjøret)

  Bønder på tinget setter ned utvalg, hyler og skriker og skylder på alle andre enn seg selv for hvor lite de får, samt vær og vind så klart. Med verdens dyreste matvarepriser burde svaret egentlig være snublende nært: Legg ned departementet, send de ansatte på kurs som eksempelvis sjåfør for fjærkre-transport eller løpegutt for tomme melkespann og andre viktige restanser. Dropp all toll på jordbruksprodukter, så går prisene ned. La bonden seile sin egen sjø, bli fisker, gå under eller blø. Da våkner utenlandske dagligvarekjeder, man får muligens fransk ost, spanske tomater og annet snadder til noenlunde overkommelige priser. Kanskje det til og med blir dispensasjon for en saftig søramerikansk biff! Politikere elsker forbud og påbud, men hvorfor ikke heller sette en stopper for jordbrukets omfattende forurensing via kunstgjødsel, det som vaskes ut i Glomma og havet og tar livet av alt på bunn unntatt alger?

  Litt tilbake i tid, nærmere bestemt en søndags ettermiddag i 1892, besøkte redaktøren for VG (Ola Thommessen) og Bjørnstjerne Bjørnson Henrik Ibsen i sistnevntes leilighet i Victoria Terrasse. Samtalen kom inn på bondekultur og bønder. Bjørnson ble varm, nesten høystemt. Ibsen ble spurt hva han mente: Jeg, kom det kort og tørt, jeg synes de burde utryddes alle sammen. Om politikere: Skyt dem også, sa Ibsen lakonisk. Bjørnson lo så tårene trillet.

  Nesten avslutningsvis skal det sies; svindyre bønder med flere er neimen ikke enslige gribber som klovneaktige fremtoninger blant folkevalgte. På tinget har det i all tid vært brodne kar. Populært nå til dags er visstnok butikktyver, innsidehandel, skattesvindel i forbindelse med pendlerbolig og annet snusk. De gir verv til nære bekjente, og øser gladelig ut milliarder av skattebetalernes midler på endeløse tapsprosjekter samt diverse konsulenter. Når avkledd, bærer det ikke veien til skafott, men sykemelding og etterlønn. Når folket har glemt (det går raskt) rykker de videre til viktige poster som ambassadør eller sjef i spagat for et nyoppnevnt direktorat.

Men til syvende og sist bør det nevnes: De dummeste av alle, det er nok de som stemmer inn løgnere på tinget, og det er jo oss!

PS. Nå er det alt annet enn sikkert Ibsen mente bokstavelig talt alt han sa. Uten sammenligning ellers; ikke så mye av det denne kråken finner på heller. Men vi har alle våre postulater, og måske noen slitne sitater!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste bonde-historie, klikk her.

Kilder: Som vanlig bare vås, hilsen denne gammel gås! Ellers: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskiver og sylteagurker, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter.

Edelweiss

Edelweiss

  

Balsam for sjelen; det å bivåne vakker natur. Og blomster. Her gjengis noen bilder fra Alpene:

Klikk her.

  Det var alt for denne gang. Ja, det fulgte med litt musikk også.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: YouTube

Flott sommer

Flott sommer

Hunden sover -

ved dens vakre hode

ligger en død flått -

-

en liten djevel

i meg roper:-

så flott -

flåtten har daua!

-

endelig fikk en

blodfattig flått

lønn som fortjent

-

Hunden våkner

og hilser med

sitt kloke blikk

-

det må være lov

å drømme

om en flåttfri sommer!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskiver og sylteagurker, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter.

Sandra Lillebø - og om kunst

Sandra Lillebø - og om kunst

  I noe så anonymt og tilsynelatende «kjedelig» som en utgave av «Studieplan» utgitt av Norges Bondekvinnelag fra 1961 - nærmere bestemt i forordet ført i pennen av Dagmar Krey-Thommessen (muligens Dagmar Franziska Krey Thommessen, 1916-2012) - kom jeg over noen visdomsord:

For det er med kunst som med alt annet i livet - som mennesker ser vi ikke likt - vi har hver vår innstilling, vi har ulik iakttagelsesevne. Vi vil vel aldri kunne oppleve det samme ved en solnedgang - et dikt, et musikkstykke, heller ikke et maleri. Men nettopp dette er jo den store sjarmen ved livet at vi er gitt evnen til å kunne meddele oss til hverandre og gi våre inntrykk videre og dermed utvide synet hos hverandre, og dette i utpreget grad når det gjelder å oppleve kunst.

sitat slutt

  Studieplanen på bare 16 sider er forfattet av Inger Alver Gløersen (1892-1982, norsk kunsthistoriker) med tittel «Den Munch jeg møtte».

  Nedenfor gjengis litt kunst. I form av et maleri, et sitat, og et lite dikt. Med håp om at de passer for årstiden (selv om det underliggende kan ha vært annerledes tenkt):

 

(Munch: Solen)

«Mor, gi’ mig solen». Fra Henrik Ibsens «Gengangere» av 13.12.1881 (Osvald Alving i 3. akt)

PS. Glemte kanskje noe av det viktigste: Musikk! Da er det for meg nærliggende å gjengi fra Edvard Grieg og «Peer Gynt»: Klikk her.

Sandra Lillebø (født 1978) er en norsk journalist, forfatter og lyriker.

(Sandra Lillebø)

Uten tittel:

lyset faller inn
gjennom vinduene
som rektangler

det er en form
for håp

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Studieplan over «Den Munch jeg møtte» av Inger Alver Gløersen, Bøndenes Forlag 1961, «Ren sommer», Hedda F. Lilleng (red.), Cappelen Damm AS, Oslo, 2017.

Lars Saabye Christensen (III)

Lars Saabye Christensen

  Har - nær sagt selvfølgelig - vært innom forfatteren og poeten før, se eksempelvis her. Denne gang følger nok et lite dikt, jeg syntes det er en fin (og mer enn fortjent) hyllest til fantastiske København! Og Saabye kjente vel Danmarks vakre hovedstad bedre enn de fleste:

By

ikke duene
ikke de blanke svarte syklene
ikke de røde pølsene
eller postbudene
ikke havfruen
eller bellevues hvite sand
ikke tivolis seine lyskvelder
eller morgenens ferske franskbrød
men Københavns hekker
grønne vegger i sommerens rom
og pikenes latter på den andre siden

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. 

Kilder: Wikipedia, «Ren sommer», Hedda F. Lilleng (red.), Cappelen Damm AS, Oslo, 2017.

Legen

Legen

  Satan!

  Man skal ikke banne. Ble jeg fortalt som liten. På den annen side, Thorbjørn Egner lærte meg: «Ikke gjør som mora di sier!» Gjett hva jeg lyttet til? Resultatet ble selvfølgelig adskillige timer hos tannlegen, og noe av det samme i skammekroken.

  Det var en digresjon. Hvorfor jeg omtrent et halvt århundre senere banner tør jeg nesten ikke innrømme. Men det startet med magen. Gjorde vondt. Det har det - som med alle tilårskomne gubber - selvfølgelig gjort før. Men nå hadde det vart i tre dager. Apotekeren oppe i gaten var elskverdigheten selv, hun anbefalte noen brustabletter som het Rehab eller Resorb. Det smakte faktisk bringebær-godt! Damen rådet meg også til å oppsøke lege dersom jeg ikke ble bedre i løpet av dagen. Legen? Fastlegen min er hyggelig, men vanligvis tar det et par uker å få time.

  Dagen derpå (bokstavelig talt) ringte jeg. Legesekretæren lyttet utrolig nok til hva jeg hadde å meddele, og ba meg ringe tidlig neste dag dersom ikke bedre innen da. Som sagt så gjort, uten særlige forhåpninger. Magen var innrømmelses-messig ørlite bedre, men på femte dagen uten appetitt og det som verre er, da blir man lettere oppgitt. «Du kan få time i dag klokken 1100,» fortalte hun blidt! Jøss, tenkte jeg, må være første gang i historien. Jeg hev meg rundt og på bussen.

  Min fastlege er en fin kar. Han heter Rygg, eller noe der omkring. Det passet bra for meg, første gang jeg traff ham for nær 20 år siden. Da hadde jeg nemlig ekstremt vondt i ryggen. Vi fleipet litt med det i etterkant. Jeg liker leger som kan tøyse og tulle. Far min var også lege, men han hadde humoristisk sans på linje med en død skilpadde.

  Uansett, jeg presenterer problemstillingen for min nålevende fastlege.
- Ikke noe å bekymre seg over, sier han.
- Matforgiftning går som regel over av seg selv.
  I det samme han ytrer sine balsamerende ord føler jeg meg øyeblikkelig bedre. Men så plumper det ut av meg. Det jeg forbannet et par dager tidligere:
  - Det verste var; jeg klarte ikke å drikke øl første dagen jeg var syk!
Han ler. Gjør pussig nok jeg også, tross litt slapphet i skrotten.
  - Så du har hatt én hvit dag?
  - Ja, første på mange år. Har litt vondt i høyre side også. Er det nyren mon tro?
  - Nei, det er nok leveren. Den er helt sikkert veltrent! Smiler han. Og måler blodtrykk og tar blodprøver. Trykket er som på en ungdoms, påstår han. Selv er jeg skeptisk og undrer om det han egentlig mener er at jeg bør avlives. Noe jeg spør om hver gang jeg er der. Men han beroliger meg som vanlig: Vet nemlig hvordan han skal få tak i meg dersom prøvene skulle gi alarmerende resultater.

 Tenke seg til; jeg er veltrent! I hvert fall en ørliten del av meg. Man må ta med seg det positive! Som et siste kontrollspørsmål fra min side, noe jeg også alltid stiller:
  - Med andre ord; betyr det jeg kan ta en øl eller to?
  - Bare kos deg! er hans muntre tilbakemelding.

Hurra for fastlegen! Og nå er det FREDDAN!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg av samme håpløse fluesopp, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Samt barndomsminner fra da min kjære mor leste fra Thorbjørn Egners (1912-1990) «Karius og Baktus» (først utgitt 1949).