Mere tøys (III)

Mere tøys 

  Det er litt usikkert for meg om det er noen molboaktig i de følgende blødmer. Men langt unna er det nok ikke:

  Hansen hadde en stor frukthage full av modne, gule epler. En kveld hørte han at det var noen i hagen hans. Han grep lommelykten og løp ut. Hansen lyste opp i trærne og fikk øye på naboens Lise høyt oppe.
  - Hei, hva gjør du i hagen min? ropte Hansen sint.
  - Jo, jeg så et fint eple som lå på bakken, og så ville jeg klatre opp og henge det på plass, sa Lise.

+

En svenske og en nordmann skulle hoppe ut i fallskjerm. Nordmannen hoppet først, og skjermen foldet seg fint ut. Så hoppet svensken. Skjermen hans klikket, og han passerte nordmannen i en rasende fart.
  - Å jasså, ropte nordmannen, - er det konkurranse du vil ha, så skal du få det! Dermed kuttet han alle snorene.

En danske, en svenske og en nordmann var på biltur i ørkenen. Plutselig fikk de motorstopp, og de skjønte at de måtte gå til nærmeste landsby.
  - Jeg tar med det vannet vi har igjen, så vi ikke tørster i hjel, sa svensken.
  - Og jeg tar med maten, så vi ikke skal sulte, sa dansken.
  - Og jeg skrur av bildøren og tar den med, sa nordmannen. - Blir det for varmt, kan vi bare rulle ned vinduet!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Tull og tøys (II)

Tull og tøys

Tre små til:

Johan hadde et gjøkur som han var så stolt av. Hver time tittet den lille gjøken fram og sa hvor mange klokken var.
  Men en dag stoppet uret, og i stedet for å gå til urmakeren ville Johan reparere klokken selv. Han skrudde den helt fra hverandre og pusset og oljet de mange små hjulene før han satte klokken sammen igjen.
  - Der ser du, sa han stolt til søsteren sin, - nå er alt i orden, og jeg har spart mange penger!
  Men plutselig tittet den lille gjøken ut og sa: - Ko-ko, ko-ko, kan noen si meg hva klokken er?

 Jens molbo kommer gående på veien med en pose i hånden. Da møter han sin venn Petter.
  - Hva har du i den posen? spør han.
  - Epler, svarer Jens. - Og hvis du gjetter hvor mange jeg har, skal du få begge to.
  Petter tenker så det knaker.
  - Tre, sier han.

+

  En svenske lå på sykehuset med store bandasjer på hodet, armene og beina. Mannen i senga ved siden av spurte om han hadde vært utsatt for en bilulykke.
  - Nei, jeg var på jakt, sa svensken. - Første dagen fant jeg et hull, og ut av det kom det en rev som jeg skjøt. Dagen etter fant jeg et enda større hull. Ut av det kom det en bjørn som jeg også skjøt. Den tredje dagen så jeg et veldig stort hull. Jeg satte meg utenfor og ventet lenge. Så kom toget ut!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Tull og tøys (I)

Tull og tøys

  Her følger noen små blødmer, ja, kall det gjerne vitser eller historier, både om molboer og andre:

  Før i tiden hendte det at presten besøkte skolen for å se om elevene hadde lært nok i kristendom.
  En gang kom presten inn i en skolegård og traff en gutt han kom i snakk med.
  - Og vet du hvem det var som sloss mot kjempen Goliat? spurte presten.
  Gutten ble forfjamset og stammet fram at han ikke visste det, men det var i hvert fall ikke ham!
  Presten traff læreren og fortalte historien. Læreren svarte at den gutten ofte var innblandet i slåsskamper, så det var sikkert han.
  Nå ble presten virkelig forskrekket over hvor lite folk på denne skolen kunne av bibelhistorien, og han gikk inn til rektor for å klage. Rektor hørte alvorlig på hva presten fortalte om elevens og lærerens svar. Så sa han:
  - Nei, den gutten kjenner jeg godt. Vel er han fæl til å slåss, men sier han at han ikke har gått på kjempen Goliat, så er det nok sant.

  Midt på torget i en by i molboland ligger to kirker. Begge to har klokker, men de to klokkene viser aldri samme tid. En turist spurte en molbo han traff om hvorfor de to klokkene ikke viste samme tid.
  - Det må du vel skjønne, sa molboen, - hvis de viste likt, hadde vi jo klart oss med én klokke.

+

  En eldre mann reiste ut på landet for å finne noe vakkert han kunne male. Han kom til en gård der frukttrærne stod fulle av epler, pærer og plommer i de fineste farger. Maleren traff damen som eide hagen og spurte om han kunne få male de vakre frukttrærne. Det fikk han, og maleren takket for vennligheten.
  - Ikke noe å takke for, sa damen. - Det er egentlig jeg som skal takke. Trostene er så leie til å spise av frukten min. Jeg hadde tenkt å sette opp et fugleskremsel, men det trenger jeg jo ikke nå når du sitter her!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Nasreddin Hodja (II)

Nasreddin Hodja

  Her følger en siste historie om vismannen (og klovnen):

  En fattig stakkar kom en gang til Nasreddin og ba om hjelp. «Hodja,» sa han, «livet er vanskelig!»
  «Sant nok,» svarte Nasreddin.
  «I går sto jeg en stund i åpningen til et spisested,» sa den andre. «Men så kom eieren farende og beskyldte meg for å spise lukten av maten hans! Han forlangte at jeg betalte ham. Men jeg har jo ingen penger. Og nå har han trukket meg for retten. Livet er sannelig ikke lett for oss som er fattige!»
  «Ikke lett i det hele tatt,» sa Nasreddin trist.
  «Saken kommer opp i dag. Kan du hjelpe meg, Hodja? Kan du bli med og si noe til dommeren, så jeg slipper å bli straffet?»
  «Kom, så går vi!» sa Nasreddin Hodja.
  Da de kom til dommeren hadde den rike kroverten allerede vært der en god stund. Han og dommeren lo og moret seg.
  Straks dommeren fikk øye på den fattige fillefransen, tok han liksom på seg et helt annet ansikt. «Skamløse slyngel!» ropte han. «Ser du denne herren her? Du har stappet i deg lukten fra spisestedet hans, og siden nektet å gjøre opp for deg! Betal ham straks det du skylder!»
  Men nå gikk Nasreddin et skritt frem. «Ærede dommer,» sa han og dukket dypt. «Denne mannen er min bror. Han eier ikke penger. Men la meg betale i stedet for ham.» Så tok han en liten pose med kobbermynter fra beltet, løftet den opp og dinglet med den foran ansiktet til kroverten - så myntene skranglet. «Kan du høre dem?» spurte han.
  «Selvfølgelig hører jeg dem!» svarte kroverten grettent.
  «Da skulle gjelden være betalt!» sa Nasreddin. «Min bror har kjent duften av din mat, og du har hørt lyden av hans penger!»

For forrige innlegg (Nasreddin Hodja), klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: «Guds klovn», eller: De bisarre og merkverdige beretninger om Nasreddin Hodja, fritt gjengitt av Tor Åge Bringsværd, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000.

Nasreddin Hodja (I)

Nasreddin Hodja

  Hodja skal ha vært en vismann i Tyrkia på 1200-tallet. Men det er usikkerhet både rundt hvorvidt han faktisk var en historisk person og om når han levde. Hodja er kjent som opphavet til flere komiske, satiriske og moralske anekdoter. I historiene blir han fremstilt som skolemester og imam, men også som fattig bonde. Han kunne være vittig og snartenkt, men også fremstå som en klovn.

(Klovn eller klok?)

Her følger et par anekdoter om ham:

  Tre menn hadde en sekk med valnøtter. Men de greide ikke å bli enige om hvordan de skulle dele den. Til slutt gikk de til Nasreddin og ba om hjelp.
  «Hodja,» sa de til ham. «Vi stoler på deg. Del denne sekken mellom oss - så rettferdig du bare kan.»
  «Rettferdig?» sa Nasreddin. «Mener dere menneskers rettferdighet eller Guds rettferdighet?»
  «Del den slik Gud selv ville ha delt den mellom oss!» ropte de i munnen på hverandre.
  Nasreddin nikket alvorlig. Han ga først en nøtt til den ene, så en nøtt til den andre - og deretter ga han resten av sekken til den tredje!
  De to første protesterte vilt.
  «Fehoder!» sa Nasreddin. «Når har vel Gud delt noe likt mellom mennesker? Og slik Gud ville ha delt, slik har også jeg gjort det!»

+

  En gang lånte Nasreddin en stor gryte av en av naboene sine, en rik og grådig mann. Da Nasreddin leverte tilbake gryten noen dager senere og sa takk for lånet, hadde han lagt en mindre kjele oppi den store.
  Naboen gjorde store øyne. «Hodja,» sa han. «Hvordan i all verden kan dette henge sammen?»
  «Gode nabo,» svarte Nasreddin, «du la kanskje ikke merke til det, men gryten du lånte meg var gravid! To dager senere fødte den en liten kjele. Men selv om fødselen skjedde i mitt hus, så tilhører barnet naturligvis deg. Slik er loven. Så her kommer jeg med både mor og barn!»
  For en tulling, tenkte den griske naboen og gned seg i hendene.
  «Nasreddin Hodja,» sa han høytidelig. «Heretter kan du låne hva som helst av meg. Det skal ikke være nei i min munn!»
  Og noen dager senere kom Nasreddin tilbake. Han skulle ha en stor familiefest, sa han. Og nå trengte han et kokekar som virkelig rommet litt!
  Uten å nøle fant naboen frem den største og beste gryten han eide - og begynte straks å glede seg til den dagen han skulle få den igjen.
  Men det varte og rakk. Det gikk en uke. Det gikk to!
  Naboen var på nippet til å gå og spørre etter gryten sin, da Nasreddin plutselig banket på døren - med hodet på skakke og øynene fulle av tårer.
  «Hodja?» sa naboen «Hva har hendt?»
  «Noe forferdelig,» sa Nasreddin. «Gryten din ble syk straks den kom innenfor døren hos oss, og to dager senere var den død. Jeg har nesten vært redd for å fortelle deg det. Men her er jeg!»
  «For noe sludder!» brølte naboen. «Ikke prøv å være morsom på min bekostning! Gryten er av jern. Da kan den vel ikke dø?»
  «Kjære nabo,» sa Nasreddin. «Er vi ikke nettopp blitt enige om at gryter kan få barn? Og kan de føde, så kan de da sannelig også dø!»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Guds klovn», eller: De bisarre og merkverdige beretninger om Nasreddin Hodja, fritt gjengitt av Tor Åge Bringsværd, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000.

Gro Dahle (IV)

Gro Dahle

  Egentlig fint med «Vier Jahreszeiten». Syntes jeg. Men dersom man foretrekker bare én av dem, er det mulig å ta en reise. Og den behøver ikke koste all verden, faktisk ingen ting. Bare fantasien setter grenser! Som eksempelvis Dahle (for siste innlegg/dikt av henne; klikk her) utmerket godt illustrerer i følgende dikt (uten tittel):

(Gro Dahle)

Jeg maler om innsiden av hodet
i en klar, blå farge,
limer himmelen opp,
strekker den så langt jeg kan
fra side til side,
en gjør-det-selv-himmel,
et byggesett
for slike som meg.

Der kan jeg seile
fra horisont til horisont
med tankene mine
spent opp i store flater
og håpe på godt vær.

For forrige innlegg/dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: «Ren sommer», Hedda F. Lilleng (red.), Cappelen Damm AS, Oslo, 2017.

Jakob Sande

Jakob Sande

  Jakob Sande (1906-1967) var en norsk forfatter og lyriker. Jeg vender stadig tilbake til ham via mitt eksemplar av «Dikt i samling»; en av favorittene mine er diktet «Kallen og katten». Sande mottok Gyldendals legat i 1952 og Doblougprisen i 1966.

  Her følger en «artig» liten greie:

DRAMA
(i 4 akter)

To bønder, etter som ordet går,
var aldri edru på fire år.

Det fyrste gjekk på ein måte.
Dei fekk både læ og gråte.

Andre året vart verre.
Då rauk både hest og kjerre.

Tredje året tok ende.
Dei hugsa ‘kje kva som hende.

So gjekk dei inn i det fjorde,
og det var det siste dei gjorde.

PS. Ser ikke bort fra at Sande var ørlite inspirert av Johan Herman Wessel (se feks her). Ser heller ikke bort fra at jeg selv lever på overtid ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Jakob Sande: «Dikt i Samling», Gyldendal norsk Forlag, 1956 og 1965, Oslo (tredje utgave), min fra 10. opplag (1992)