Himmelen

(Flg publisert av undertegnede i Forfatterbloggen i 2008 - for lengst lagt ned)

For en stund siden, jeg tror det var i år, bestemte jeg meg for å ta en reise til Grünerløkken. Jeg hadde aldri før vært øst (eller er det nord?) for Karl Johans gate, så jeg syntes utgangspunktet var ganske dristig. Men den som intet vover osv! Så sagt som gjort. Reisen tok ca 25 minutter. Det var enten buss eller trikk. Det er for så vidt uvesentlig. Men da jeg steg av transportmiddelet fikk jeg en AHA-opplevelse. Det virket som jeg hadde ankommet Somalia! Nå har ikke jeg noe i mot Somalia. Der har jeg aldri vært, og man kan ikke ha noe i mot noe man aldri har opplevd før. Det kan man jo, men det blir på en måte feil. En slags forutinntatthet. Så jeg hadde ikke noe i mot Somalia. Tvert i mot. Jeg ble positivt overrasket! Jeg mener, fra Oslo helt vest til Somalia (det er mulig det var Somalia sør, men dog) på 25 minutter! I trikk! Eller var det buss? Nuvel, jeg dro hjem. Det tok lenger tid. Men hjem kom jeg.

Så sitter jeg og vurderer en ny reise. Men hvor? Indre Timbuktu frister ikke. Jeg vet ikke hvorfor. Har jeg blitt forutinntatt? Nei, det frister bare ikke. Og jeg kan jo dra hvor jeg vil. Så da vil jeg gjerne dra til et sted jeg har et positivt forhold til. Altså i sinnet. Nedre Eiker kanskje? Nei. Det blir på en måte nedover. Jeg vil ikke ned. Jeg har vært nede før, nå vil jeg opp. Himmelen? Dust. Man kan ikke dra til himmelen. Hm. Hvorfor kan man forresten ikke det? De fleste drar riktignok dit etter døden. I hvert fall halvparten av oss. Alternativt er nesten som Nedre Eiker. Eh, en del verre skulle jeg tro. Men i hvert fall ned. Og jeg vil opp. Hvorfor skulle ikke jeg kunne dra til himmelen? Når det tok 25 minutter med trikken (eller bussen) til Somalia, hvor lang tid kan det da ta til himmelen? Et par-tre timer kanskje? Det er overkommelig. Jeg bestemmer meg for å besøke himmelen. Jeg blir glad.

Jeg blir selvfølgelig ikke lykkelig så lenge. Det dukker opp et problem. Buss (muligens trikk) til Somalia er en ting. Ok, to ting da. Men det går verken trikk eller buss til himmelen. Det har jeg sjekket. Og dobbeltsjekket. Heller ikke NSB's nye (eller var de gamle?) dobbeltspor vil bringe meg dit. Fly? Nei, de vil bare bringe meg halvveis. Og halvveis holder ikke. Dessuten åpnes ikke flydørene før flyene har landet. Og da er jeg jo nede på jorda igjen. Det blir som å gå over bekken etter vann. Det blir i alle fall fånyttes. Jeg ringer NASA. Der er det en ørliten mulighet. Men jeg dropper det. De skal nemlig ikke til himmelen før etter at de har satt folk på Mars. Og det er det flere år til. Jeg vil reise nå.

Da slår det meg! Jeg tar heisen! Behagelig er det også. Ikke dyrt heller. Ja, benytter jeg heisen fra leiligheten min så er det faktisk gratis! Det er kanskje ikke helt riktig, heisutgiftene er nok innbakt i fellesutgiftene, men husleie må okke som betales - heis eller ei! Jeg kan selvfølgelig ta en annen heis. Men da må jeg jo reise dit. Det blir enda mer bekkehopping. Bortkastet. Jeg tusler bort i gangen. Med tøfler på. Så trykker jeg på knappen. Og heisen ankommer som vanlig. Stille og rolig. Dette skal bli behagelig. Så lurer jeg på om jeg har planlagt dette grundig nok. Det har jeg ikke. Jeg tenker meg om. En stol. Det må jeg ha, reisen kan jo ta atskillig lengre tid enn til Somalia! Jeg henter stolen, den som står på arbeidsrommet. Og så henter jeg en pute. Tresmak i stumpen er ikke noe å trakte etter. Særlig ikke dersom det skulle ta lang tid opp. Så sitter jeg der. Dørene lukkes. Ingen sier at de lukkes, slik som de gjør i NSB. Men resultatet blir det samme. Det er så fredelig i heisen. Den setter seg i bevegelse. Jøss! Uten at jeg har trykket på knappen?? Nedover? Litt senere åpnes dørene. Jeg befinner meg i K1. Altså i garasjeanlegget. Det nest nederste. Heldigvis. Til K2 tar det lenger tid. Ikke til fjellet K2, men til det andre garasjeanlegget. Sukk, til fjellet tar det jo enda lenger tid. Glem det. Der står naboen, utenfor heisdøren altså - ikke på fjellet. Han sure naboen. Vanligvis helt potte. Men ikke nå. Nå gliser han og spør hvorfor jeg sitter på en stol i heisen. Jeg holder klokelig kjeft.

Etter at tullingen har gått av i fjerde og jeg er tilbake i leiligheten min i 5te etasje tar jeg en beslutning. Jeg må proviantere. Reisen kan ta tid. Så da stikker jeg ned i butikken på hjørnet og handler inn en six-pack med Tuborg samt en pose peanøtter. St. Michaels. Heldigvis står stolen ennå i heisen når jeg kommer tilbake. Puten også. Dvs, puten ligger. Så får jeg en utfordring. Jeg er i 5te, og heisen går bare til 6te. Det holder ikke. Etter å ha tenkt på dette en tre-fire øl får jeg øye på et lite skilt øverst i heisen: «Opp». Det trykker jeg på. Null reaksjon. Men etter en liten stund setter heisen seg i bevegelse igjen. Og denne gangen opp. Hurra!! Reisen blir kortvarig. Faktisk bare en etasje opp. Dørene åpnes. Gudskjelov. Ingen sur nabo. Bare en høyesterettsadvokat som jeg er på nikk med. Mer enn nikk faktisk, en gang - som jeg tror men ikke er sikker på var i fjor sommer - fikk jeg overtalt ham til å ta en knallert med meg. Altså en vodka-knallert. Nok om det. Han letter ikke på et øyenbryn engang, men nikker vennlig. «Skal du ned?» «Eh, nei jeg skal opp», innrømmer jeg. Jeg kan nesten ikke si jeg skal til himmelen. Da ville han antagelig begynne å lure på om jeg er riktig vel bevart. Han stusser litt. «Opp?? Dette er jo øverste etasje?» «Øh. Joda, men jeg tenkte jeg skulle se om det gikk an å komme litt lenger opp.» Litt var en marginal overdrivelse, eller underdrivelse da - men her gjaldt det å ikke miste ansikt. Så tenker jeg; høyesterettsadvokat? Kanskje han kan hjelpe meg? Til de høyeste plasser? Nei. Mulig de høyeste juridiske steder, som jeg egentlig forestiller meg er ganske langt nede, men jeg skal ikke til noe høyt juridisk punkt. Tror jeg. «Jaja,» sier han. «Men jeg skal ned.» Tenkte jeg det ikke. Han trykker på K2. Jeg sukker og han står og jeg sitter. Vi reiser i taushet ned.

Litt senere er jeg tilbake i leiligheten. Jeg har gått tom for øl. Dessuten må jeg pisse. Hm. Hvorfor har de ikke toalett i heisen? Jeg stikker i nærbutikken og handler inn 6 Tuborg til. Hun i kassa smiler. «Hei, du er tilbake igjen?» Det blir for dumt å svare, men jeg kjøper også med meg 40 gærninger. En gærning = en Marlboro. Vanlig rød. Jeg må ha røyk for å døyve angst for både usikker fremtid og reise. Vel tilbake tar jeg med vaskebøtte og askebeger og setter meg i heisen. Den setter seg umiddelbart i bevegelse. Mens den går ned benytter jeg anledningen til å pisse samt å knaske noen nøtter. Dørene åpnes. «Hei, hvordan går det?» smiler Øystein til meg. Han spør alltid om det når vi møtes, og jeg har fortalt ham at det går sånn noenlunde når jeg får en øl. Eller to. Jeg titter ned på Tuborgen jeg har i hånden og svarer sant nok som vanlig. Øystein er verdensmester i østersåpning og har svart belte i kickboksing. Jeg undres om det er skalldyr i himmelen, men sier ikke noe om det. «Er puben stengt?» spør Øystein. Hvorfor spør han om det? Så demrer det. «Åh! Neida, men jeg tenkte jeg skulle prøve noe nytt,» svarer jeg unnvikende. Som for så vidt også er sant. At jeg skal prøve noe nytt. Selv om det ikke føles nytt nå som jeg igjen befinner meg i K2. Men snart er jeg oppe i leiligheten. Som heller ikke er ny. Den er for så vidt ganske ny da, kun 4 år. Men det var ikke det jeg tenkte på.

Jeg tar med en bok. Lesestoff er lurt å ha på reisen. «Reisen til julestjernen?» Jaja, hvorfor ikke. Dørene lukkes, jeg fyrer opp en «sigg», pisser en skvett i bøtta, og undres hva som befinner seg rundt neste sving. Eller etasje. I det jeg drikker opp den siste Tuborgen åpnes dørene. Jeg funderer på om jeg kanskje skulle hente en pose å ha alt tomgodset i, men i det samme får jeg øye på øynene (sukk, mye øyne) til hun tyske i 3de etasje. De er store, og tydeligvis ikke vennlig stemt. Dama er også stor. Hun er ikke begeistret for meg. I fjor sommer, eller var det året før? Vel, uansett - da ringte hun meg klokken 0230 om morgenen og ba meg dempe musikken. Ok, jeg innrømmer at anlegget stod på full guffe. Men det var tross alt Skjebnesymfonien. Eller var det Beethovens 5te symfoni mon tro? Kvalitetsmusikk er det okke som, og helt passende i min leilighet i 5te etasje. Kunne vel ikke vite at hun ville sove? Selv var jeg helt våken. «Martin, warum rauchst du im Fahrstuhl?» Si det. Jeg drikker jo mer enn jeg røyker da. Dessuten røyker jeg ikke i stolen. Far? Jeg sitter på stolen og røyker. Ikke er jeg far heller. Noe sier meg at det ikke er så lurt å argumentere på den måten. Så jeg stumper røyken i pissoaret. «Beklager,» mumler jeg.

Etter en av de verste overhøvlinger (det være seg på tysk eller norsk) jeg har opplevd i mitt liv, befinner jeg meg atter en gang i 5te etasje. Lettere svett og mer enn lettere full. Jeg gir faen i himmelen. Nok er nok. Jeg tar på meg skoene, for tøflene er fuktige. Urk. Vondt lukter de også. Må nok ha bommet da jeg pisset i heisen. Bøttebom. En reell bomtur har det vært. Så går jeg på puben. Den reisen kjenner jeg. Snart er jeg i himmelen.

For første innlegg, klikk her.

Kilde: Martin Struts