Rune Tuverud og Truls Horvei

Rune Tuverud og Truls Horvei

  Rune Tuverud (født 1959) er en norsk lyriker som debuterte med diktsamlingen «Faneflukt» i 1986. Han mottok i 1991 Hartvig Kirans minnepris. Her gjengis et dikt fra «Foran Orion» (2015):

Fretex

Vi er inne på Fretex, og du har kjøpt det du skal ha. Og
jeg går til kassen med en bunke diktsamlinger, legger
dem på disken og sier; det er visst fem kroner stykket.
Og ekspeditrisen svarer, ja, det er vel det. Og etter en
ørliten kunstpause legger hun til; vi er så lettlurte
her. Og ekspeditrisen ved siden av henne smiler. Og
jeg smiler. Og selv om det er de samme smilene vi har
smilt tusen ganger før, så er det allikevel nytt, for alt
som betyr noe kan gjenbrukes, få en verdi for noen
andre.

Truls Horvei

  Truls Horvei (født 1957) er også en norsk lyriker, samt ungdomsbokforfatter og journalist. Her et dikt fra «Stjernehuset» (1992):

Humlepiken

Hun løper på stier av gress
en sky av løvetann bruser rundt henne
Hun er humlepiken, et gyllenbrunt barn
med antenner for eventyrene blant
strå og blåklokker

Med syltetøyglass fanger hun insekter og drømmer
de gule ropene gjaller mellom dag og kveld
Hun har tiden på sin side
hvert minutt er en reise mellom prestekrage
og tusenfryd

Jeg ser henne der hun virrer gjennom dagene
Sum, sum, sier leppene og drikker luft

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, «99 dikt om glede» (samla av Helge Torvund), Cappelen Damm, Oslo, 2020.

Humor på 1960-tallet (IV)

Humor på 60-tallet

Her følger 10 nye blødmer:

Attraksjon

  - Nå kan du komme inn, Per, så skal du få se en pen liten lillesøster som storken er kommet med, sa jordmora.
  - Jeg vil heller se storken, sa Per.

Lysing

  Enkemadam Pedersen kom til presten med sin nye hjertenskjær, baker Olsen, for å be om lysing. Mens presten blar i protokollen, fomler han etter datoen, og spør:
  - Er det ikke den niende?
  - Nei, vet de hva, rødmet madamen, - sognepresten har da viet meg hver gang og vet da godt at det bare er den fjerde!

Vielse

  Han Ola Oppi og a’Kari Treseng skulle gifte seg. Under vielsen sa presten:
  - Nå spør jeg deg, Kari Olsdatter Treseng, vil du ha han Ola Oppi?

Abstrakt og konkret

  En lærerinne skulle en dag prøve å forklare elevene forskjellen mellom konkret og abstrakt, hun hadde vært så uheldig å bruke disse fremmedordene for småskolen.
  - Konkret er noe en kan se og føle på, mens abstrakt er noe en hverken kan se eller føle på, sa hun. - Ja, du Per, kan sikkert gi oss et eksempel.
  - Buksene mine og frøknas, sa han Per.

Sakførerkrans

  Det er ikke alltid så greit når en blir gammel og distré. I en vestlandsby var det for en del år siden en eldre overrettssakfører som ble offer for sin distraksjon ved en lite høvelig anledning. Ved en æret kollegas begravelse nedla overrettsaksføreren en krans med disse ord:
  - Det er med ærbødighet jeg nedlegger denne krans på tiltaltes båre.

Legehistorie

  Inn til legen kom en eldre dame, ledsaget av en ung og svært pen dame. Legen hadde det travelt, festet oppmerksomheten på den unge og sa:
  - Ja, De får kle av dem!
  - Det er meg som er syk! Min datter bare følger meg, sa den eldre forarget.
  - Vel, la meg få se på tungen Deres, da! sa legen.

Velferdsmennesket

  Sosial velferd er slik laga at Vårherre hjelper den som hjelper seg selv og Staten hjelper den som ikke gidder, sa han Tobias.

Vaktblund

  Gamle formann Karlsen ved sagbruket hadde nattevakt, og så satt han og sov inni vaktbua si. Da dukket den nye driftsingeniøren på inspeksjon og vekket Karlsen.
  - Sitter du virkelig og sover på vakta! buste han løs.
  - Ja, men jeg drømte om sagbruket, svarte Karlsen.

Havnemøte

  - Ekteskapet kan sammenlignes med en havn hvor to skip møtes, sa en taler i et sølvbryllup.
  - Ja, det er sikkert. Jeg har for min del møtt et krigsskip, innskjøt sølvbrudgommen.

Ektemannen

  Gir en mann hele lønna si til kona, er’n en tøffelhelt. Teller’n hver øre, er’n en gjerrigknark. Lystrer’n kona i alt, er’n en hund. Føyer’n henne ikke, er’n en tyrann. Liker’n å hygge seg hjemme, er’n gørr kjedelig. Liker’n å gå ut, forsømmer’n kjerringa. Kommer’n hjem med gaver, så har’n dårlig samvittighet. Har’n aldri en presang, så bryr’n seg ikke noe om’a. Tar’n seg av onga, sier hu: det er ikke din sak. Tar’n seg ikke av dem, så er’n en dårlig far.
  Det er synd på kona som har fått en slik umulius å slite med.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg i samme sjanger, klikk her. For nesten innen samme, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1961 & 1962

Johannes V. Jensen

Johannes Vilhelm Jensen (1873-1950) var en dansk forfatter, kjent for sine dikt, artikler, noveller og romaner. Han var også mottager av Nobelprisen i litteratur i 1944. Samt mottager av Carl Møllers Legat (1902), Dansk Oversætterforbunds Ærespris (1949) og Holger Drachmann-legatet (1918).

Her følger den første (og etter min mening den viktigste) del av ett av hans fantastiske dikt fra 1906:

Fra «Ved frokosten»

Kafeen skal være velsignet!
Gud ske Lov for Sofahjørnets Fløjl!
Jeg omfatter min Kellner med Sympati,
Jeg sidder sval og barberet ved Bordet,
Finder stangen under det med fødderne
og spiler Næsen mod Dugens kyske Klorlugt.

Giv mig en Bajer!
Jeg vil berømme det ravgule Øl fra Fad.
Der er isafkølet, og det fraader af kulsyre,
Død og djævel, hvor mine Tænder længes efter det!
Mit Svælg drikker, allerede naar jeg ser paa Afstand!
Jeg vil begrave mig i en slurk …
Jeg var tørstig ... i aften, hvordan var det?

Nu har jeg det godt.
Der staar fire blomstrende Stykker Smørrebrød for mig.
Først spiser jeg et med Æg og Sild -
O Anelsen om Svovlbrinte og om jodlugt fra Havets Tangskove!
Derpaa sætter jeg Tand i et ungt skært Stykke med Steg,
og her fordyber det Smagen, at jeg tier.
Rullepølsens Bouquet af Faar og af oliedryppende
   Maskiner, Væverier udvider mit Velbefindende.
Osten knytter Stemningen af forraadnelse og rygende
   Elskov sammen i mit Hjerte.

Men nu skælver mit Bryst imod Snapsen,
som jeg har skænket mig af den iskolde Flaske.
Se den spiller, den ler klart,
jeg holder den op som en stor levende Diamant,
Kornbrændevin, kort sagt, Danmark!
Her sidder jeg og bereder mig på det bedste Øjeblik.
Her er godt. Hatte passerer Vinduet, meget Folk færdes på Gaden.
Jeg har sagt til mig selv at Livet og Solsystemet gaar glimrende.

Skaal!

For forrige innlegg, klikk her, for neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Digte», Gyldendalske Boghandel, København, 1906, «99 dikt om
glede» (samla av Helge Torvund), Cappelen Damm, Oslo, 2020.

Humor på 1960-tallet (III)

Humor på 60-tallet

Året er 1961, her er ti «nye» småvitser:

Medisin

  Han Lars og han Anders lå på tømmerskogen sammen, men det ble lite hugging og mye suping med dem. Til sist ble de enige om at nå skulle det bli slutt med tullet. Men de skaffet seg en eneste flaske som skulle stå urørt til annet enn sykdom.
  Anders holdt i to dager, men da betrodde han kompisen:
  - Jeg kjenner meg reint klein i dag, så jeg tror jeg må ta meg en dram.
  - Det er for seint, for jeg var sjuk i hele går, sa han Lars.

Per Spellemann

  Gammelklokkeren var på vei til kirken, da han fant en kar som lå godt påseilt i veigrøfta. Det var han Per Spellemann.
  - Hvor kommer du fra, som har stelt deg slik? spurte klokkeren.
  - Å, jeg har vært borte i vestbygda, svarte han Per.
  - Hva slags tilstelning var det der, da? spurte klokkeren.
  - Jeg husker ikke om det var bryllup eller begravelse, men moro var det lell, svarte han Per.

Reklame

  En kar som hadde tatt til seg noe for mye av det gode, sjanglet langs fortauet, og det endte med at han gikk over ende midt utenfor Vinmonopolutsalg. En eldre dame gikk forbi, og hun ble så forarget at hun åpnet døren til utsalget og ropte inn:
  - Hei, dere der inne! Reklameskiltet deres har detti ned!

Arvedel

  Da han Tobias var avgått ved døden, og de etterlatte satt der og leste av testamentet, kom de til følgende:
  Johan skal ha destillasjonsapparatet nede i kjelleren, da både Albert, Jens, Bernt og Even har et sådant fra før.

Om spytting

  Det var en gang en liten gutt som stod utenfor et butikkvindu og stirret på alle lekene som var utstilt der. Men han hadde ikke noen penger å kjøpe for, og så ble han så harm at han spyttet på vinduet.
  Butikkens innehaver så det, kom ut og tok gutten fatt.
  - Hva tror du din mor ville si, hvis jeg kom og spyttet på vinduet hennes? sa han.
  - Hu ville si at det var godt gjort, for vi bor i femte etasje, svarte den vesle bengelen.

Ordets makt

  Gammelpresten var kjent som en god prest, men han kunne bli hissig når han ble harm. Under konfirmasjonsforberedelsene en gang var det en gutt som interesserte seg mer for en av jentene enn for det presten preket. Til sist ble presten så arg over denne oppførselen at han gikk ned til gutten og ga ham et smell i skolten med bibelboka. Og så sa han:
  - Vil du ikke høre Guds ord, så skal du iallfall få kjenne det.

Bar i bagasjen

  Hu Sofia hadde samlet en bunt granbar som hun skulle ha med seg hjem med rutebussen, og hu la baret i bagasjerommet baki. Da bussen stanset der hu skulle av, sa hu til sjåføren:
  - Vær så snill og vent litt, for jeg har bar bak!

Konstituert prost

  En sogneprost i Valdres ble konstituert som prost i Valdres prosti. En dag traff han en eldre bonde som hadde lest om dette i avisen, og han måtte selvfølgelig gratulere presten med forfremmelsen, og sa høytidelig:
  - E må få gratulere, e høyre at presten vår er blitt prostituert!

Språk

  Hu Anna hadde vært i tjeneste i byen et år og der lært seg til en mer dannet tone. En dag like etter at hu var kommet hjem, måtte hu leie ei ku til oksen på nabogården. På veien møtte hu en kjenning.
  - Hvor ska’ du hen med krøtteret da, Anna?
  - Koen skal til nabogården for å oksideres, svarte Anna.

Ordtak

  Alle kan ta feil sa pinnsvinet, det krabbet ned av klesbørsten.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1961

Humor på 1960-tallet (II)

Humor på 60-tallet

Året er 1961, her er ti små blødmer:

Hund med pengevett

  En frue kom inn i en kjøttforretning og skulle ha noe til middag. Da dukker innehaverens vakre schæferhund opp, og fruen utbryter:
  - Gid, for en nydelig hund.
  Synlig stolt forteller innehaveren:
  - Ja, og så klok. Gir jeg den en tiøring, går den straks ned til bakeren og kommer igjen med en bolle for pengene.
  - Nei, er det virkelig sant! Det vil jeg sannelig prøve, sier fruen og legger en tiøring i kjeften på bikkja. Og den ut av døren som en strek.
  Så blir fruen og kjøtthandleren stående og prate mens de venter på hunden. Men tiden gikk, det varte og rakk.
  - Besynderlig, sier kjøtthandleren og går ut på fortauet og speider etter hunden. Fruen følger.
Da får de se schæferen i full kurtise med en tispe nede på torget.
 - Trøste meg! Det har den da aldri brukt pengene til før! sa eieren.

Arrestant i underbukse

  Tidlig en morgen ble det utenfor byens politistasjon observert en noe forvirret mann som gikk i bare underbuksa. Han ble straks anholdt og ført inn til vakthavende som tok ham i forhør:
  - Navnet?
  Jo, han gjorde rede for det.
  - Gift?
  - Ja.
  - Har De barn?
  - Tolv støkker.
  Da sa en konstabel:
  - Slepp’n ut igjen! Mannen er jo i arbeidsklær.

Fra jobb til jobb

  Julius søker om jobb og forteller at på siste plassen hadde han vært hele atten år.
  - Hvorfor sluttet De da, trivdes De ikke? spurte arbeidsgiveren.
  - Å joda, men jeg ble benådet, sa Julius.

Ordtak

  En dag hadde klassen fått i oppdrag å komme med hver sitt gamle ordtak. Den ene etter den andre hadde sitt på rede hånd, men han Svein ble stående stum ved pulten og glane ut av vinduet. Men da fikk han se skoleinspektøren og overlæreren komme over skoletunet.
  - En ulykke kommer sjelden alene, sa han Svein.

Ordførervalg i gamle dager

  Gamle fisker Lars Olsen leste i avisen om ordførervalget i bygda, det hadde tatt tre timer.
  - I min tid var det ikke så mye bry med slikt, sa han. Da de møttes til valg i herredsstuen, satte de seg rundt et stort bord tett inntil hverandre. Så la de albuene på bordet, etter at de hadde sluppet en stor lus midt utpå bordet. Og den lusa krøp til, han ble ordfører i bygda.

Hunden vår

  Lærerinnen:
  - Nei, hør nå Per, denne stilen om «Hunden vår» er jo akkurat den samme som din bror har skrevet!
  - Ja, det er akkurat samme hunden, svarte Per.

Astma

  En kar kom pustende og stønnende alle trappene opp til femte etasje og ringte på en dør, slapp inn og sa ærendet sitt:
  - Doktor, jeg lider så fryktelig av astma. Kan De hjelpe meg?
  - Røk mindre, spis mindre, unngå for mange trapper og anskaff Dem et par briller!
  - Briller?
  - Ja, legen bor i første etasje. Jeg er sakfører.

Landkjenning

  S/S «Thalatta» var etter skipperens beregninger ikke så langt unna bestemmelsesstedet, en havn i fjordene vestpå. Det var tjukk tåke og dårlig sikt. Skipperen var nervøs og ropte til utkikken:
  - Ser du ikke land, Olsen?
  - Nei, men vi kan ikke være langt unna, for det sitter ei geit oppå klyverbommen, svarte utkikken.

Skomakere

  I en liten by var det tre skomakere, og de drev i samme gata. Konkurransen var hard, og en dag stod dette skiltet utenfor den enes verksted:
  Her er Norges beste skomaker!
  Dagen etter kom det skilt opp også utenfor den andre:
  Her er verdens beste skomaker!
  Den tredje skomakeren sturet en dag eller to, stakkar, men så satte også han opp et skilt:
  Her er den beste skomakeren i denne gata!

Kontanthandel

  I de vanskelige 1930-årene kom en smågutt løpende inn til en kolonialkjøpmann, og rivende fort kom det over disken:
  - Jeg ska’ ha for ti øre sukker og fem øre gjær, og jeg ska’ ha att ni kroner og femogåtti øre på en tier, a’mor kommer med penga imårra!

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1961

André Bjerke og Trygve Skaug

André Bjerke og Trygve Skaug

  Jeg har vært innom begge disse før (se her og her). Men poetene kan man gjerne vende tilbake til. Først et dikt av tusenkunstneren Bjerke, det får meg av en eller annen grunn til å tenke litt på Henrik Ibsens «Forviklinger»:

Vindpustet og stenen

Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.

De hvisket så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.

De hvisket om vennskap
som ikke kan ruste.
«Du er så usynlig!»
sa stenen til pustet.

«Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen…»
«Akk, du er så synlig!»
sa pustet til stenen.

«Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
sten kan ikke luftes,
og luft kan ikke stenes.»

«Men likevel har du
en gave å gi meg,»
sa stenen til pustet.
«Fly alltid forbi meg!»

«Og du har en gave,»
sang pustet av sommer
tilbake til stenen.
«Ligg fast når jeg kommer!»

Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes…

Til slutt Trygve Skaus lille perle (uten tittel):

Husk
at du er langt nede nå
og
at jeg har veldig lange armer

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her.

Kilder: André Bjerke: «Samlede dikt» (bind II), H. Aschehoug & Co, 4. opplag, 1988, Trygve Skaug; «Ikke slipp», Cappelen Damm, Oslo, 2020.

Aggregatet

Aggregatet

  Brannalarmen går. Det er et helvetes spetakkel. Svært nærme må det være, trommehinnene er på bristepunktet. Men ingen røyklukt, ei heller varme. Det merkelige er at jeg ikke klarer å komme meg opp og løpe mot utgangsdøren. Klarer faktisk ikke å bevege meg i det hele tatt.

  Omsider våkner jeg. Et mareritt! Men nei, bråket fortsetter. Det er den satans mobiltelefonen! Etter mye møye får jeg jekket opp sammenklistrede øyne. Nattbordsklokken viser 6.27. Hvilken idiot er det som ringer på et slikt ukristelig tidspunkt? Etter en halv evighet får jeg tak i utysket. Mobiltelefoner burde egentlig vært forbudt. Bare mas med det sludderet! «Ove» står det i displayet over ubesvarte anrop. Egentlig siste anrop i det hele tatt siden Skatteetaten i fjor. Men Ove er jo hyggelig! En kjernekar fra Stavanger.

  Fremdeles halvt i koma ringer jeg Ove tilbake. Det må være viktig siden han ringer så tidlig på morgenen. Eller? Forbindelsen er elendig. Jeg hører bare bruddstykker: «Nødssituasjon … Aggregatet … feil …» Det går et lite stikk i meg, men gjør mitt beste for å sette hjernecellene i bevegelse. Aggregat, er det kodeord for Lindas hjerte? Linda er kona hans. Men hun er vel frisk som en strandloppe? Og hva kan jeg gjøre med det fra her jeg holder til i Kristiania?

  Etter noen halvkvalte «Martin …?» i andre enden, forstår jeg at forbindelsens amputasjon skyldes en av mine pølsefingre over høytalerfunksjonen på landeplagen. Men fomler meg til å få svart bekreftende. «Ja, nå skal du høre, Martin,» styrter Ove ut i en ganske engstelig tone. Sjelden er han annet enn roen selv, så jeg føler et svakt øyeblikk at mine bange anelser er i ferd med å bli bekreftet. Men: «Det er altså slik at ett av aggregatene på en av hyttene har sviktet. Så hadde satt stort pris på om du kunne trå til på kort varsel?»

  Jeg tar en lang tenkepause. Engstelsen over Linda er i det minste fordunstet. Og vet at når Ove først handler, så er det sjelden i entall. Om han feller gnuer i Sør-Afrika, villsvin i Polen eller spretter sprudlevann på Lysaker Brygge. Visste til og med at han drev og førte opp en haug med hytter i nærområdet fra oljebyen. Men jeg ser ikke helt hva jeg kan bidra med her. Jeg renser ganen og formidler med allikevel ganske rusten stemme: «Jahaa?»

  Det går en stund i den andre enden av luren også. «Åh, e’ det Martin fra Lysaker? Beklager, men du forstår, jeg har en annen kontakt som også heter Martin. Han er elektriker! Og så har vi altså et akutt problem her inne på en av hyttene vi bygger. Men kjekt å prates!»

  Jeg aner at samtalen går mot sin abrupte ende. Klarer så vidt å legge inn et par ord om at jeg nylig har sett en reprise av filmen «En mann ved navn Ove», og at jeg tenkte på ham da. Lenge før jeg blir ferdig med min utredning om Fredrik Backmans glimrende filmatiserte roman, får jeg følelsen av at Ole mentalt er på vei mot Ampere, Volt og det som mer komplisert er.

  Når samtalen er forbi, titter jeg på mobiluret. Rundt halv syv om aftenen, ikke før daggry. Sukk. Slik går det når man tar seg en ettermiddagslur som varer i to timer mot de fornuftige tjue minutter. Betalbar med renter som meitemark om natten. Slik er det også når man aldri fikk helt klart for seg om Ove og Linda arbeidet for Baker Hansen eller Baker Hughes. Snill er han uansett, det være seg spandering av både rosiner og öl!

  Nå, noen dager etter, lurer jeg litt på hvordan det til slutt gikk med Oves aggregat. Det er forhåpentligvis reparert. Lindas hjerte er jeg heldigvis ikke lenger så bekymret for …

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste av «En gal mann», klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.