Epikur, Dietrich og Vold

Epikur, Dietrich og Vold

Her skal det handle om vennskap. Det spenner rundt 2500 år mellom følgende visdomsord/dikt, jeg tar det i kronologisk rekkefølge:

Epikur (341-270 f.Kr., gresk filosof)

Av alle de ting visdom gir som hjelper en å leve lykkelig hele livet, er det å være i besittelse av vennskap langt den største.

Marlene Dietrich (1901-1992, tyskfødt amerikansk skuespillerinne og sangerinne)

(Dietrich)

Det er de vennene du kan ringe til klokka fire om morgenen som betyr noe.

Jan Erik Vold (født 1939, norsk lyriker, oversetter og skribent)

ta VARE

på vennene, ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Vennskap», en antologi ved Cecilie Winger (red.), Humanist Forlag, 2019, se gjerne også André Bjerkes fantastiske dikt «Vindpustet og stenen» (klikk f.eks. her).

Ludvig Holberg

Ludvig Holberg

  Her følger noen anekdoter rundt den store, norsk-danske (født i Bergen 13. desember 1684, døde i København 1754) forfatter og historiker:

(Holberg)

  Holberg ville tvinge en nabo til å ta livet av sin hane, fordi den forstyrret hans nattesøvn. Naboen svarte:
  - Det kan bare skje hvis baron Holberg i hanens sted vil betjene hans høne!

+

   I et smalt stred møtte Holberg en dag to personer som var meget forbitret på ham på grunn av hans skarpe satirer. For å gi sitt sinne luft, ropte de til ham: - Vi går ikke av veien for en narr!
  - Da går så menn jeg av veien for to, svarte Holberg og trådte forbindtlig til siden.

+

  Når Ludvig Holberg var på ridetur i Sørø-egnen, besøkte han ofte slottsforvalteren på Antvorskov. En dag gikk denne og Holberg opp og ned på golvet og diskuterte politikk, mens forvalterens unge kone satt borte i kroken ved rokken. Nå var konen politisk interessert, og på et tidspunkt blandet hun seg i mennenes samtale. Da vendte Holberg, den inkarnerte ungkar seg mot henne og bemerket:
  - Jeg tror rokkehodet taler!

 +

  Min favoritt-anekdote (selvfølgelig Ibsen-relatert) var ikke å finne under kildehenvisning, og selv om jeg muligens har gjengitt den til det kjedsommelige før, kan jeg ikke dy meg:

  Våren 1899, noen måneder før det nye Nationaltheatret skulle åpnes med pomp og prakt, møtte Ibsen den nyoppnevnte sjef Bjørn Bjørnson (sønn av Bjørnstjerne) på gaten. Ibsen stanset ham og sa: «Har teatersjefen truffet noen beslutning om hvilket skuespill det nye teater skal innvies med?»
  Bjørn Bjørnson svarte at noen endelig beslutning var ikke fattet, men at han tenkte på «Sigurd Jorsalfar» (av Bjørnstjerne). Da sa Ibsen: «Jeg må i den anledning få lov til å gjøre oppmerksom på at jeg er eldst.»
 - «Dersom dr. Ibsen tar det på den måten,» svarte Bjørn, «må jeg da hevde at da er Holberg enda eldre.» Dermed gikk de fra hverandre, begge to antagelig like misfornøyde. Og slik gikk det: Nationaltheatret fremførte ved åpningen fredag 1. september 1899 skuespill («Gert Westphaler» samt annen og tredje akt av «Barselstuen») av Ludvig Holberg, dagen derpå Ibsens «En folkefiende», og til slutt 3. september Bjørnstjerne Bjørnsons «Sigurd Jorsalfar».

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959, og undertegnedes Ibsen-kronologi (bind 2).

Fearnley, Henningsmoen og Hilditch

Carl Frederik Fearnley

  Her følger en liten anekdote om Fearnley (1818-1890):

(Carl Fearnley)

  Professor i astronomi, Carl Fearnley, han som laget almanakken før Jelstrup, var like distré som lærd. En dag skulle han ringe hjem til sin kone, det var før automattelefonens tid. Han ringte opp til sentralen:
  - Må jeg få min kone?
  - Ja, hvilket nummer?
  - Nummer! utbrøt professor Fearnley forbitret, - tror De jeg holder harem!

Nils Hansteen Henningsmoen

  Og én om oberst Henningsmoen (1894-1983):

  I 1948 var det kommet et nytt kull rekrutter til avdelingen i Fredrikstad, og oberst Henningsmoen skulle i den anledning inspisere hele leiren sammen med daghavende offiser. Da han kom til latrinen, et fellesanlegg av den enkleste militære sorten, satt det en nyinnkalt der. Forvirret av det plutselige overordnete besøk, spratt den ferske rekrutten opp og sto i stram giv akt med buksene nede om anklene. Obersten hilste korrekt igjen og beordret kort og militært uten å foretrekke en mine: - Sitt ned, fortsett!

Jacob Hilditch

  Til slutt forfatteren Hilditch (1864-1930):

  En dag møtte Jacob Hilditch forfatteren Peter Egge på gaten. Sistnevnte svingte en fin, ny spaserstokk i hånden.
  - Gratulerer med ny eggestokk, sa Hilditch.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Bernhard Dunker

Bernhard Dunker

  Carl Christian Henrik Bernhard Dunker (1809-1870) var en norsk jurist og regjeringsadvokat. Han var også en periode med i styret for Christiania Theater, hvor min «venn» Henrik Ibsen ble ansatt fra 1. januar 1863 som «estetisk konsulent». Så de to hadde jo en viss dialog og korrespondanse sammen. Men her skal det ikke handle om det, men en gjengivelse av noen anekdoter rundt regjeringsadvokaten.

(Bernhard Dunker)

Her følger de:

  Før han ble regjeringsadvokat, forsvarte Bernhard Dunker en gang en bonde i Odal som var tiltalt for å ha skutt en husmann. Etter et glimrende defensorat fra Dunkers side ble bonden frikjent. Umiddelbart etter domsavsigelsen reiste Dunker seg og bemerket:
  - Ærede dommere og lagrettemenn. Etter den dom som er falt i denne sak, er fredningsbestemmelsene for husmenn delvis opphevet. Det er altså fra nå av tillatt å skyte husmenn i Odalen.

+

  En av hovedstadens notoriske ågerkarler var blitt frikjent i Høyesterett, og da advokat Bernhard Dunker like etter frifinnelsesdommen møtte mannen på gata, lettet han på hatten og bemerket i forbifarten:
  - Ja denne gang var De heldig!
  Mannen ble rasende og anla øyeblikkelig juriesak mot Dunker. Advokaten førte sin sak selv, og vant. Dagen etter hilste Bernhard Dunker utsøkt høflig på mannen og bemerket: - Denne gangen var De ikke så heldig!

+

  Bernhard Dunker uttalte i Høyesterett om en advokat han hadde lite til overs for: - Min ærede motpart har, som, alle vet, ikke akkurat oppfunnet kruttet,
  Høyesterettsjustitiarius avbrøt og ila ham på stedet en mulkt for usømmelig prosedyre. Etter å ha ilagt mulkten på rettens bord, fortsatte advokat Dunker: - Min ærede motpart som nå altså har fått Høyesteretts kjennelse for likevel å ha oppfunnet kruttet - ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Levende anekdoter

Levende anekdoter

  Her følger noen flere vittigheter:

Christian B. Apenes (1902-1976, norsk jurist og sorenskriver i Fredrikstad)

  Under et besøk i Fredrikstad uttalte Francis Bull om statuen av Fredrik 2. som byens borgere reiste i 1917 på torget i Gamlebyen, at det var den beste statue han noensinne hadde sett - med en drankers ansikt: - Han står jo formelig og svaier på statuen.
  - Jo jo, bemerket sorenskriver Christian B. Apenes, - men så er han jo også skjenket av byens borgere!

Per Augdahl (1889-1978, norsk embetsmann og jurist)

  Professor Per Augdahl praktiserte i sine yngre år en kortere tid som sakfører og definerte engang under en prosedyre begrepet tyveri slik:
  - Tyveri, ærede rett, det er når en person begjærer sin nestes gods så intenst at han ikke har tid til å stifte aksjeselskap først.

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler mm.)

  Bjørnson skulle engang reise til Paris, og kona hans, Karoline, var litt engstelig for at han kunne komme ut på eventyr: - det sier jeg deg, Bjørnstjerne, at er du meg utro, så hopper jeg ut fra verandaen.
  Da Bjørnson kom hjem igjen, sto Karoline oppe på verandaen og vinket. Bjørnson smilte sitt bredeste smil, vinket tilbake og ropte:
  - Hopp, Karoline! Hopp!

 

(Ekteparet Bjørnson)

Karoline Bjørnson (1835-1934, norsk dikterkone)

  En gang da forfatterinnen Clara Tschudi var på besøk på Aulestad, uttrykte hun deltagende sin beklagelse over at Karoline Bjørnson var så døv.
  - Å nei, beklag meg ikke, svarte Karoline. - Hvordan tror De jeg skulle holdt ut i denne familien, hvis jeg ikke hadde vært døv.

Odd Brochmann (1909-1992, norsk arkitekt, professor, illustratør, forfatter mm.)

 I Dagbladet 14. juni 1947 ble den daværende formann i Visens Venner, professor Odd Brochmann intervjuet, og han ble bl.a. spurt om det måtte være alkohol med når man skulle synge viser.
  - Hva vet jeg, svarte Brochmann, - vi har aldri prøvd uten.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Henrik Ameln

Henrik Ameln

  Ameln (1891-1961) var en norsk dispasjør, sakfører og politiker (H). Han var også bergenser. Med andre ord «kjapp i kjeften». Det var ikke få han havnet i tottene på, både på Stortinget og ellers. Det finnes haugevis av anekdoter om han og hans skarpe og tørrvittige tunge. Den mest kjente var kan hende fra en debatt med statsminister Johan Ludwig Mowinckel, hvor Mowinckel i tema om forsvarspolitikk utbasunerte at «herr Ameln vil jeg ikke innstille til major engang». Han fikk sporenstreks svar på tiltale fra Ameln: «Men jeg vil innstille statsministeren til klossmajor!»

(Henrik Ameln)

Her følger noen flere:

  Stortinget behandlet i sin tid spørsmålet om å skifte ut de gamle doene på våre jernbanestasjoner og erstatte dem med moderne vannklosetter. Det dreide seg bl.a. om Brevik. Man talte for og mot vannklosetter på jernbanestasjonen i Brevik.
  - Kan skjønne Brevik må ha ordentlig vannklosett, sa stortingsmann Henrik Ameln. - Det er jo en endestasjon.

+

  Da Henrik Ameln satt på Stortinget, kom saken opp om å bevilge penger til Stigedalsveien (fra Nordfjordeid til Sunnmøre). Innleggene var både for og imot, og en ivrig forkjemper for dette veiprosjekt var overrettssakfører Henden.
  Til slutt i debatten reiste Henrik Ameln seg og sa:
  - Hr. President. La veien gå hvor Henden vil!
  Overrettssakføreren fikk sin Stigedalsvei.

+

  Høyres hovedstyre hadde i sin tid færre medlemmer enn det var fylker i landet, og foran hovedstyrevalget på landsmøtene var det da alltid lange diskusjoner omkring distriktenes representasjon. På et landsmøte gikk også høyrekvinnene inn for å få flere kvinner inn i hovedstyret. Det tegnet til en ny, lang diskusjon, inntil Henrik Ameln bemerket:
  Nå har vi alle år i det uendelige diskutert landsdelenes representasjon. La oss nå ikke begynne å diskutere kjønnsdelenes!

+

  Henrik Ameln var i middag sammen med professor W. H. Christie. Den siste hadde vertinnen til bords, men ba isteden den veltalende Ameln ved vertinnens høyre side om å takke for maten. Denne reiste seg da og sa:
  - Takk for maten. I Christie navn. Ameln.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Lars Saabye Christensen (II)

Lars Saabye Christensen

  Har selvfølgelig vært innom ham før (klikk her). Uansett, her følger et lite dikt til av forfatteren. Om enn litt melankolsk kanskje, så passer det for kalenderen:

(Saabye Christensen)

Nekrolog i november

Han gikk sine egne veier
men kom aldri frem
til seg selv
Han sa det var dit han ville

Så gikk han de andres veier
men kom ingen vei der heller

Til slutt gikk han begge veier
og falt i unåde hos alle

Nå står han endelig stille
i en dress av furu
og en spiker i knappehullet

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.