Wizlawa Szymborska (V)

Wislawa Szymborska

  Jeg vender nok en gang (klikk feks her) tilbake til min favoritt blant polske Nobelprisvinnere i litteratur. Her følger et dikt jeg føler kanskje kan passe bra nå som vi går mot et nytt år. Ja, ellers også for den del:

(Szymborska)

Ballet

Så lenge ingenting kan vites helt sikkert,
i mangel av signaler som kunne ha nådd oss,

så lenge Jorden fortsatt ikke er lik
nærere og fjernere planeter,

så lenge ingen av har sett snurten av
andre typer gress som vinden kjæler med,
andre slags trær med kroner,
eller andre dokumenterte dyr, slik som våre,

så lenge ikke noe ekko, foruten vårt hjemlige,
har maktet å snakke i stavelser,

så lenge vi ikke har hørt noe som helst
om bedre eller dårligere mozarter,
platoner eller edisoner andre steder enn her,

så lenge forbrytelsene våre
bare kan konkurrere seg imellom,

så lenge vår godhet
fortsatt ikke er lik noen annens
og helt usedvanlig selv i sin ufullkommenhet,

så lenge våre illusjonsfylte hoder
går for å være de eneste illusjonsfylte hodene,

så lenge det bare fra våre ganer
ropes i vilden sky -

la oss føle oss som æresgjester i dette lokalet,
at vi er gjort skikkelig stas på,
la oss bevege oss i takt med dansebandet
og late som om dette her
er ballet over alle ball.

Jeg kan ikke snakke for andre -
men for meg er dette mer enn nok,
både til min lykke og ulykke:

en uanselig avkrok
der stjernene sier god natt
mens de blinker i vår retning
noe som ikke betyr noe.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilde: Wislawa Szymborska: «Livet er den eneste måten - Dikt 2002-2012», gjendiktet av Christian Kjelstrup, Tiden Norsk Forlag, 2013.

Julens lysbærende tre

Julens lysbærende tre

  Følgende er en legende fortalt av Dan Lindholm (1908-1998), norsk antroposof, lektor og forfatter:

  Da det spurtes i verden at vår Frelser skulle bli født på jord, var det tre trær som la ut på vandring til Betlehem. Først var det fikentreet, så oljetreet, det tredje et grantre. I tusen år eller mer vandret de, for de ville være fremme i god tid når den hellige stunden var inne.
  Underveis hendte det av og til at trærne holdt rast, og da viste de frem gavene de hadde med seg. Fikentreet hadde favnen full av søte frukter, oljetreet bugnet under prektige oliven. – Men du? Hva har du å by verdens Frelser? Spurte de det tredje treet. Da tiet grantreet. For det visste jo at konglene ikke var noe å sette frem på menneskers bord.
  Fiken- og oljetreet hadde ikke alltid vært de beste venner. Men nå ble de vel forlikt, for det kunne de saktens være enige om, at de to var noe mer enn et nåletre.
  Endelig stod de foran døren. Og nå skulle de frem for krybben og legge ned gavene sine. Fikentreet gikk først og la fruktene sine i fanget på Maria. Oliventreet bøyde den knortete stammen så Josef kunne presse olje av kjernene. Begge trær ble hjertelig takket og priset.
  Så skulle grantreet frem. Det følte seg så inderlig fattig der det stod med de tørre konglene sine. «Jeg har ingen spiselige frukter å gi,» sa det, «men kan jeg være til noe nytte, da gir jeg hele meg selv.»
  «Om du ikke bærer frukt, så skal du fra nå av bære lys for Barnet,» sa Maria. Og hun tok et vokslys og festet det på et av treets grener. Slik gikk det til at nettopp granen ble julens lysbærende tre.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julefortellinger. Hendt og hørt, drømt og diktet» Ved Dan Lindholm, Grøndahl og Dreyers Forlag AS, Oslo, 1982,1996

Morosamjenta (II)

Morosamjenta

  En liten blødme til om den rappkjeftede piken Lina:

  Bygdens lærer satt en dag og pratet med Lina. «Ifølge statistikken,» sa han, «er bare en tredjedel av alle straffanger gifte, de andre to tredjedeler er ugifte.» «Ja, det kommer selvfølgelig av det at de fleste foretrekker tukthuset i stedet for ekteskapet,» sa Lina.

  Og så litt fra avdelingen «Smil og latter»:

Det var han

  Det var to skippere som satt og snakket sammen. Så sa den ene:
  - Jeg har fart lenger omkring enn du. Jeg seilte en gang så langt mot nord at jeg så Nordpolen som en liten svart prikk.
  - Når var det?
  - Det var i 1908.
  - Stemmer, det var ikke Nordpolen du så, det var meg.

+

Pettersen og doktoren

  Pettersen hadde ikke følt seg riktig tilpass noen dager, og søkte legen. Doktoren banket og hørte og undersøkte ham grundig, men ristet til slutt oppgitt på hodet.
  - Nei, jeg kan ikke finne noen ting jeg, sa doktoren, jeg tror det må være alkoholen.
  - All right, sa Pettersen, jeg kan komme igjen når doktoren blir edru.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

Pablo Neruda

Pablo Neruda

  Neruda (1904-1973, født Ricardo Eliécer Neftalí Reyes Basoalto) var en chilensk forfatter og politiker. Ved siden av en rekke andre utmerkelser og priser mottok han Nobelprisen i litteratur i 1971.

  Neruda fikk publisert dikt (og artikler) allerede som trettenåring. Gjennombruddet hans kom med diktsamlingen «Tyve kjærlighetsdikt og en fortvilet sang» (Veinte poemas de amor y una canción desesperada), som han utga som 20-åring. Denne utgivelsen har på verdensbasis blitt solgt i over én million eksemplarer.

  Her følger et dikt fra gjennombruddet, oversatt fra spansk til nynorsk av Kjartan Fløgstad:

Om kveldane bøyer eg hovudet

Om kveldane bøyer eg hovudet og kastar ut mine triste garn
i dei havdjupe augo dine.

Der på det største bålet logar einsemda mi opp,
og kavar med armane som skipbrotne sjøfolk.

Eg sender raude signal mot dei fråverande augo dine,
som slår lik havet mot stranda rundt eit fyrtårn.

Men du gøymer berre mørkre, mi eigne og fjerne kvinne,
og det hender at frå blikket ditt stig redslekysten fram.

Om kveldane bøyer eg hovudet og kastar ut mine triste garn
i havet som bles i dei djupe augo dine.

Nattfuglane plukkar opp dei første stjernene,
som skin lik sjela mi når eg elskar deg.

Natta rid fram på ei dyster hoppe,
og spreier blå kornaks over markene.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Pablo Neruda: «Dikt i utval» ved Kjartan Fløgstad, Den norske Bokklubben, 1973.

Morosamjenta (I)

  I boken med samme navn står det å lese: «Lina er hennes rette navn, men overalt i bygda kaller de henne «Morosamjenta», og det skal være sikkert at hun bærer ikke navnet forgjeves, for det er ingen grenser for alt det morsomme hun kan finne på for å få folk til å le, og utallige er de vitser hun har laget. Hun har et glimrende lyst og freidig humør, og alltid og allesteds sprer hun latter og moro omkring seg.»

  Her følger et lite knippe små blødmer fra boken:

  Allerede som skolepike utmerket Lina seg med sine saftige svar. En dag spurte læreren henne i bibelhistorietimen. «Kan du si meg hva Jakob ble da han mistet Lea?»
  «Han ble lealaus,» svarte Lina.

  En storbonde spurte en gang Lina hva hun ville ønske seg hvis hun kunne være sikker på å få det. «Jeg ville ønske meg en masse penger,» svarte Lina. «Men jeg ville ønske meg en god forstand,» sa storbonden. «Ja, selvfølgelig, alle ønsker seg det de ikke har,» sa Lina.

  Lina har en halvvoksen bror som en kveld sier: «Nei, se der Lina, hvor bleik månen ser ut.» Lina svarer: «Ja, det kommer av at den rangler ute om natten, akkurat som du gjør.»

  Lina syntes hun fikk altfor lite mat da hun var tjenestepike hos fru Asen, og en dag reiste hun seg plutselig opp fra middagsbordet, tok feiekosten og fektet rasende med den oppunder taket. Det ble et svært spetakkel, og fru Asen spurte henne hva i all verden dette skulle bety. «Å, det kom en flue og fløy bort med den kjøttbiten jeg fikk til middag,» svarte Lina.

  For forrige innlegg, klikk her. For siste lignende innlegg om «Morosamgutten», klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste innlegg innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

Inger Hagerup (V)

Inger Hagerup

   Jeg vender tilbake til Hagerup (se feks. her). Denne gang med to dikt fra hennes debutsamling «Jeg gikk meg vill i skogene» anno 1939:

November

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med sin isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Eventyr

Det var engang en ridder bold,
en skjønn prinsesse og et troll.

Prinsessen var i trollets makt,
men ridderen var uforsakt.

Han sprengte frem i veldig trav
og hugget trollets hoder av.

Så knelte han for damen skjønn
og ventet på sin ridderlønn.

Men akk o ve! O ve og akk!
Prinsessen ga ham spott til takk.

«Mitt troll det hadde hoder ni
og haler seks, men hva har De?

Mitt troll var åttehundre år,
men De er sikkert født igår.

Selv gikk jeg inn i berget blå,
det har jeg aldri angret på.

Her led jeg aldri noen nød,
her vil jeg være til min død.»

Prinsessen kledte seg i sort,
og ridderen red ensom bort.

Ti skjønte da den ridder bold:
Prinsesser trives best hos troll!

For både forrige innlegg og dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Inger Hagerup, Samlede dikt, Aschehoug & Co, Oslo, 3. opplag, 2018.

Saabye Christensen og Kåre Hvalter von Klask

Saabye Christensen og Kåre Hvalter von Klask

  Først i køen: Opprinnelsen. Og som i opptil flere episke sagaer er det synonymt med begynnelsen. Lars Saabye Christensen kunne nærmest ha vært fadder (dikt uten tittel, om Saabye, klikk feks. her), kall dette gjerne en prolog:

Enhver hovedstad med respekt for seg selv
må ha en zoologisk have
og enhver zoologisk have med samme respekt for seg selv
må ha minst én moskusokse
ellers dør den jo ut, det må altså være
en av hver
jeg må her nevne at min farfar personlig
brakte en slik moskus fra Grønland til København
da han deltok på Amdrap-ekspedisjonen i 1900
om bord på seilskuten Antarctic

jeg burde med andre ord ha alle forutsetninger
for å skrive dette diktet, men
tvert imot, jeg kommer meg fanden ikke lenger
og snart skjønner jeg hvorfor:
moskusen hører hjemme i en roman
det er ikke plass til den her, jeg beklager, men
så smålig er jeg
og jeg begynner av den grunn forfra igjen:
en hovedstad med respekt for seg selv
må ha en zoologisk have
og enhver zoologisk have med samme respekt for seg selv
må ha minst én

pingvin

+

(Kåre Hvalter ved Trevifontenen i Roma)

  Året Kåre Hvalter så dagens lys er ukjent. Man skal heller ikke se bort fra at det var ganske mørkt og om natten, men med stor sannsynlighet under havets overflate. Det som er kjent, er at opphavet var en hval. Og Kåre en av pattedyrets tenner. Etter at den løsnet (således kan det i teorien ha vært en melketann), gjennomgikk tannen (rundt 9 cm stor/høy) en slags metamorfose, hvori den ble omkalfatret, forvandlet, retusjert, pigmentert eller (Gud forby) tatovert til å fremstå som pingvin. Inntil dette tidspunkt hadde den sluppet unna tannleger og annet faenskap med bor i hånd. Skjønt, tatoveringsbuler benytter muligens bor? Det er ellers mulig at pingvinens moderlige opphav het Maria; altså en form for jomfrufødsel. Dette vet man heller ikke, blir kun spekulasjoner. Og mer kan ikke fast etableres før det har vært forsket nærmere rundt gutten.

  Kåre Hvalter von Klask ble i en alder av seks pingvinår døpt, deretter slynget ut i en verden full av slavehandel og muligens utsatt for barnemishandling og neglisjering fra både barnevern og fosterforeldre i en grad man ikke har hørt make til siden Victor Hugos roman «De elendige». Stakkars gutt, men dersom lykken står den kjekke bi, kan det hende at også hans historie vil få en lykkelig slutt. Og selv om man til dags dato bestreber å få til en løsning i all minnelighet, kan ytterligere informasjon foreløpig ikke løslates for allmuen, da flere av sakens sider er under etterforskning og bearbeidelse i rettsapparatet.

  Trist eller lykkelig slutt; bare tiden vil vise.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Lars Saabye Christensen: «Saabyes spor» - dikt i utvalg, ved Marit Borkenhagen (red.), De norske Bokklubbene AS, 2022, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Ganske ofte med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskive og sylteagurk, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografier © HM Kåre Hvalter von Klask, c/o fosterforeldre (det siste også - se over - gjenstand for pågående tvist i rettsapparatet). 

NB: All the above given in good faith, but without guarantee whatsoever to neither accuracy nor completeness, subject to potential forthcoming Arbitration, London, English Emperor Penguin Law to apply. No other jurisdiction (EU, EFTA, ESA etc) applicable. Likewise Russian, North Korean, Middle East (including Israeli), Taliban, Nigerian, Houthi, Sudani and Donald Truck laws (if any laws in those places exist). In short; only Penguin and Konfucius (as aforementioned) law. Under no circumstances will Norwegian peasants and authorities be privy to insight, save perhaps for the famous (ok, maybe not so) Kardemommeloven. God save the Penguin!

HM Teddy Lancelot - journalisten

HM Teddy Lancelot - journalisten

  Hans Majestet og ridder av diverse firkantede, så vel som runde bord, har nok en gang skiftet yrke og karriere! Verdens mest berømte og bejublede Golden Doodle gjennom tidene har som kjent pensjonert seg flere ganger, ja, nylig proklamerte vishunden særs resolutt: «Man bør gi seg på topp, og ellers passe seg for fluesopp!»

(En olympisk mester er alltid sulten - -
på nye utfordringer)

  Når dette er sagt og skrevet; Hans Majestets tunge består som alltid skarp, ørene «fluffy», nesen fuktig, og hans hode innehar både kloke øyne og mer visdom enn noensinne. I en alder av 14,6 (eller der omkring) menneskeår har han derfor besluttet å innta en mer bedagelig rolle. Som journalist! HM Teddy Lancelots første «offer» er underfundig nok tidligere og nåværende spasertur-kompis, men den fremdeles så håpløse naboen i bunkersen nede i kjelleretasjen; Martin Mos, forhenværende og broket redaktør i Hundenes Tidende.

  Således er rollene skiftet om, selv om intervjuer HM Teddy ei-Antikvarius Nobilus Dr. Jurid., Med., Prof. Emeritas eller - tuss per mobile Filos., Dogitas Sanctus dei Lancelot, i det følgende (heldigvis) forkortes T, og det stakkars forsofne fugleskremselet Martin som vanlig M. Åstedet for inkvisisjonen er Martins katakombe, i et rosa slør fra skumringens høstskyer fortoner det hele seg faktisk ganske så idyllisk. I tillegg er en haug assorterte snacks stilt tilgjengelig for nyansatt stjernereporter i den anerkjente næringslivavisen SEB (Skyt En Bonde); HM Teddy Lancelot:

  T: Hyggelig at du for en gangs skyld ville ta i mot noen fra en seriøs avis!

  M: Selv takk. Og så er det jo en stor ære å bli intervjuet av selveste Eders Majestet!

  T: Naturligvis! Men vi kan ikke være høflige hele dagen. Til og med et møllspist utskudd av en forfallen smørebladskriver som deg forstår det. Så jeg går rett på sak: Bortsett fra dine noe visne og formålsløse intervjuer du hadde i lokalpressen, ja, de med meg ... Hvis vi ser bort fra det, hva har du egentlig avstedkommet i ditt mangslungne liv?

  M: Nei, si det ... Vel, jeg har jo vært ganske flink til å drikke øl. I hvert fall siden jeg også fylte 14,6 år.

  T: Driver du narr med en meritert adelshund?

  M: Neida. Unnskyld. For min del gikk det i ungdommen mest i tennis. Pluss litt håndball, bordtennis og ett og annet parti lommetennis. Så ble jeg introdusert for Frydenlund. 0.7 liters flasker, de ble kalt murere. Det var ikke bare oppbyggende eller fryd og gammen. Etter oppkast og juling kom Ringnes. Nå er det bare Aass Pilsner for min del. På boks. Så jeg har hatt en viss progresjon, om jeg kan si det med aldri så lite bravur. Dog ganske mikroskopisk. Progresjonen altså, mest sneglefart. Det skal innrømmes. Men boksene til Aass er grønne - det er fremtiden!

(Ikke reklame)

  T: Døgenikt! Din eneste prestasjon her i livet --- har altså vært, og fremdeles er å ta steget fra ballklasking til den ene ølsort etter den andre?

(lengre pause, intervjuobjektet må tre av for åre- og vannlating)

  M: (tilbake) ... Nei, jeg har jo også fått brev fra Aass Bryggeri!

  T: Jaha? Med gullmedalje i da? Eller i det minste et diplom? En slags OL-mester i øldrikking? Imponerende i så fall, men ikke overraskende.

  M: Nei, nei, dessverre. Brevet var faktisk helt tomt. Ikke en aldri så liten spurvefjær inni. Tommere enn undulatburet etter nabokatten! Ekstremt underlig! Men porto hadde de spandert, det er da noe? Riktig adresse var det også.

  T: Jøss, dette er helt spinnvilt! Det må da ha vært noe som lå til grunn for at de skrev brev nettopp til deg?? Eller trakk de bare navn og adresse opp av øl-flosshatten?

  M: Næh, muligens ikke. Noen uker før hadde jeg nemlig som vanlig vært på Kiwi og handlet inn min beskjedne six-pack. Eller to. Glad og fornøyd returnert til heimen var nedturen desto større da jeg til mitt store vemod oppdaget at en av halvliterne var uten innhold! Min «grønne venn» ble behørig inspisert på alle bauger og kantløse kanter, men ikke et hull, skramme eller lyte verken i skrog eller luke var å spore! Den forseglede boksen hadde rett og slett rømt unna påfyll fra Norges eldste bryggeri! En slags ølboksenes Houdini! Hadde en sterk mistanke om at en av de ansatte kunne ha forsynt seg fra fat før påfyll, men slikt kan man ikke fremme påstand om. I hvert fall ikke med kun løse indisier for hånd. Så nøyde meg med å skrive brev til bryggeriet. Formulert i en hyggelig tone, selv Immanuel Kant ville nok vært imponert. Han må da hatt kanter? Men for bryggeriets ledelse burde budskapet fremstå krystallklart: Minimum en refusjon av utgifter for å ha betalt for en innholdsløs vare!

  T: Kunne du ikke bare spradet opp til Kiwi og presentert dem for tomgodset?

  M: Mulig. Men tenkte ikke så langt. Dessuten var jeg lettere animert da jeg oppdaget justismordet. Tross alt siste boksen i første six-pack som var tom. Trodde først det var lettøl. Og så føltes det litt flaut å innrømme at jeg ikke hadde oppdaget det med en gang.

  T: Og til svar fra øvrigheten i Drammen fikk du en like tom konvolutt som ølboksen var for øl?

  M: Ja.

  T: Du er og forblir en erkedust, ja, du er den eneste jeg kjenner med færre hjerneceller enn en tørketrommel på skraphaugen! Drit i Kant, du burde heller bite deg merke i Ibsen! Har du ikke fått med deg et støvfnugg av hans visdom?: «Evig eies kun det tapte!» Eller var det «... det skapte»? Hodet du besitter rumler mer enn et sprukkent melkespann på Mjøsa! Dette gidder jeg ikke mer. Liflige dufter i mitt venstre nesebor tilsier dessuten at jeg må sprinte over til nabodachsen i løpetid!

  Intervju terminert.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: HM Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskive og sylteagurk, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografier © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

Sludder og vås (IV)

Sludder og vås

  Siste dose tøysehistorier. Tror jeg. Og som kjent; jentene er nok kjappest i knotten!:

  Mathilde var bare 13 år, men hun var stor for alderen. En gang ville hun prøve å lure seg inn på voksen kino. Hun sminket seg og lånte noen av morens klær. Hun så seg i speilet og syntes selv hun så voksen ut. Men billettkontrolløren lot seg ikke lure.
  - Hvor gammel er du? sa han.
  - Atten, svarte Mathilde.
  Mannen tok henne litt til side og slapp de andre inn. Så spurte han Mathilde igjen:
  - Hvor gammel er du? Si nå sannheten!
  - Ja, unnskyld, jeg tok feil. Jeg er seksten. Det er moren min som er atten!

+

  Bente holdt på å sparke fotball i gaten. Plutselig traff ballen en vindusrute som gikk i knas. Eieren stod tilfeldigvis ute i hagen, og da han hørte klirringen, løp han ut for å fakke synderen som forsvant nedover gaten. Mannen var sprek og nådde igjen Bente ved hjørnet.
  - Du har knust vinduet mitt, ropte han sint - og det skal du jammen få betale!
  - Selvsagt, sa Bente, - så du ikke hvor fort jeg løp hjem for å hente penger!

  Martin hadde vært nede på puben sammen med noen venner og drukket øl. Da han skulle hjem om kvelden, merket han at han hadde drukket litt for mye. Men han var godt kjent, så han var ikke redd for å gå feil. Etter en stund merket han at han allikevel hadde forlatt veien og kommet ut på et jorde. Han var noenlunde sikker på at han var i nærheten av hjemmet og stabbet seg videre.
  Plutselig fikk han se en mørk skikkelse foran seg. Martin var sikker på at det var en som ville rane ham, derfor løftet han stokken og slo til skikkelsen flere ganger.
  Den fremmede hadde ikke sagt et ord og ble liggende helt stille på bakken. Martin pirket litt borti den fremmede med foten, men han rørte seg ikke.
  Nå ble Martin iskald og sa til seg selv: - Å, jeg arme mann, nå har jeg drept et menneske! Han skyndte seg hjem og kom i seng. Men hele natten ble han liggende og tenke på det forferdelige som hadde skjedd.
  Tidlig neste morgen stod han opp og ventet bare på at politiet skulle dukke opp. Da kom kona hans inn.
  - Du må gå ned på jordet og sette opp igjen fugleskremselet, sa hun. - Det har visst blåst ned i natt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger» (ørlite justert for dramaturgi), Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Mere tøys (III)

Mere tøys 

  Det er litt usikkert for meg om det er noen molboaktig i de følgende blødmer. Men langt unna er det nok ikke:

  Hansen hadde en stor frukthage full av modne, gule epler. En kveld hørte han at det var noen i hagen hans. Han grep lommelykten og løp ut. Hansen lyste opp i trærne og fikk øye på naboens Lise høyt oppe.
  - Hei, hva gjør du i hagen min? ropte Hansen sint.
  - Jo, jeg så et fint eple som lå på bakken, og så ville jeg klatre opp og henge det på plass, sa Lise.

+

En svenske og en nordmann skulle hoppe ut i fallskjerm. Nordmannen hoppet først, og skjermen foldet seg fint ut. Så hoppet svensken. Skjermen hans klikket, og han passerte nordmannen i en rasende fart.
  - Å jasså, ropte nordmannen, - er det konkurranse du vil ha, så skal du få det! Dermed kuttet han alle snorene.

En danske, en svenske og en nordmann var på biltur i ørkenen. Plutselig fikk de motorstopp, og de skjønte at de måtte gå til nærmeste landsby.
  - Jeg tar med det vannet vi har igjen, så vi ikke tørster i hjel, sa svensken.
  - Og jeg tar med maten, så vi ikke skal sulte, sa dansken.
  - Og jeg skrur av bildøren og tar den med, sa nordmannen. - Blir det for varmt, kan vi bare rulle ned vinduet!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Tull og tøys (II)

Tull og tøys

Tre små til:

Johan hadde et gjøkur som han var så stolt av. Hver time tittet den lille gjøken fram og sa hvor mange klokken var.
  Men en dag stoppet uret, og i stedet for å gå til urmakeren ville Johan reparere klokken selv. Han skrudde den helt fra hverandre og pusset og oljet de mange små hjulene før han satte klokken sammen igjen.
  - Der ser du, sa han stolt til søsteren sin, - nå er alt i orden, og jeg har spart mange penger!
  Men plutselig tittet den lille gjøken ut og sa: - Ko-ko, ko-ko, kan noen si meg hva klokken er?

 Jens molbo kommer gående på veien med en pose i hånden. Da møter han sin venn Petter.
  - Hva har du i den posen? spør han.
  - Epler, svarer Jens. - Og hvis du gjetter hvor mange jeg har, skal du få begge to.
  Petter tenker så det knaker.
  - Tre, sier han.

+

  En svenske lå på sykehuset med store bandasjer på hodet, armene og beina. Mannen i senga ved siden av spurte om han hadde vært utsatt for en bilulykke.
  - Nei, jeg var på jakt, sa svensken. - Første dagen fant jeg et hull, og ut av det kom det en rev som jeg skjøt. Dagen etter fant jeg et enda større hull. Ut av det kom det en bjørn som jeg også skjøt. Den tredje dagen så jeg et veldig stort hull. Jeg satte meg utenfor og ventet lenge. Så kom toget ut!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Tull og tøys (I)

Tull og tøys

  Her følger noen små blødmer, ja, kall det gjerne vitser eller historier, både om molboer og andre:

  Før i tiden hendte det at presten besøkte skolen for å se om elevene hadde lært nok i kristendom.
  En gang kom presten inn i en skolegård og traff en gutt han kom i snakk med.
  - Og vet du hvem det var som sloss mot kjempen Goliat? spurte presten.
  Gutten ble forfjamset og stammet fram at han ikke visste det, men det var i hvert fall ikke ham!
  Presten traff læreren og fortalte historien. Læreren svarte at den gutten ofte var innblandet i slåsskamper, så det var sikkert han.
  Nå ble presten virkelig forskrekket over hvor lite folk på denne skolen kunne av bibelhistorien, og han gikk inn til rektor for å klage. Rektor hørte alvorlig på hva presten fortalte om elevens og lærerens svar. Så sa han:
  - Nei, den gutten kjenner jeg godt. Vel er han fæl til å slåss, men sier han at han ikke har gått på kjempen Goliat, så er det nok sant.

  Midt på torget i en by i molboland ligger to kirker. Begge to har klokker, men de to klokkene viser aldri samme tid. En turist spurte en molbo han traff om hvorfor de to klokkene ikke viste samme tid.
  - Det må du vel skjønne, sa molboen, - hvis de viste likt, hadde vi jo klart oss med én klokke.

+

  En eldre mann reiste ut på landet for å finne noe vakkert han kunne male. Han kom til en gård der frukttrærne stod fulle av epler, pærer og plommer i de fineste farger. Maleren traff damen som eide hagen og spurte om han kunne få male de vakre frukttrærne. Det fikk han, og maleren takket for vennligheten.
  - Ikke noe å takke for, sa damen. - Det er egentlig jeg som skal takke. Trostene er så leie til å spise av frukten min. Jeg hadde tenkt å sette opp et fugleskremsel, men det trenger jeg jo ikke nå når du sitter her!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Nasreddin Hodja (II)

Nasreddin Hodja

  Her følger en siste historie om vismannen (og klovnen):

  En fattig stakkar kom en gang til Nasreddin og ba om hjelp. «Hodja,» sa han, «livet er vanskelig!»
  «Sant nok,» svarte Nasreddin.
  «I går sto jeg en stund i åpningen til et spisested,» sa den andre. «Men så kom eieren farende og beskyldte meg for å spise lukten av maten hans! Han forlangte at jeg betalte ham. Men jeg har jo ingen penger. Og nå har han trukket meg for retten. Livet er sannelig ikke lett for oss som er fattige!»
  «Ikke lett i det hele tatt,» sa Nasreddin trist.
  «Saken kommer opp i dag. Kan du hjelpe meg, Hodja? Kan du bli med og si noe til dommeren, så jeg slipper å bli straffet?»
  «Kom, så går vi!» sa Nasreddin Hodja.
  Da de kom til dommeren hadde den rike kroverten allerede vært der en god stund. Han og dommeren lo og moret seg.
  Straks dommeren fikk øye på den fattige fillefransen, tok han liksom på seg et helt annet ansikt. «Skamløse slyngel!» ropte han. «Ser du denne herren her? Du har stappet i deg lukten fra spisestedet hans, og siden nektet å gjøre opp for deg! Betal ham straks det du skylder!»
  Men nå gikk Nasreddin et skritt frem. «Ærede dommer,» sa han og dukket dypt. «Denne mannen er min bror. Han eier ikke penger. Men la meg betale i stedet for ham.» Så tok han en liten pose med kobbermynter fra beltet, løftet den opp og dinglet med den foran ansiktet til kroverten - så myntene skranglet. «Kan du høre dem?» spurte han.
  «Selvfølgelig hører jeg dem!» svarte kroverten grettent.
  «Da skulle gjelden være betalt!» sa Nasreddin. «Min bror har kjent duften av din mat, og du har hørt lyden av hans penger!»

For forrige innlegg (Nasreddin Hodja), klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: «Guds klovn», eller: De bisarre og merkverdige beretninger om Nasreddin Hodja, fritt gjengitt av Tor Åge Bringsværd, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000.

Nasreddin Hodja (I)

Nasreddin Hodja

  Hodja skal ha vært en vismann i Tyrkia på 1200-tallet. Men det er usikkerhet både rundt hvorvidt han faktisk var en historisk person og om når han levde. Hodja er kjent som opphavet til flere komiske, satiriske og moralske anekdoter. I historiene blir han fremstilt som skolemester og imam, men også som fattig bonde. Han kunne være vittig og snartenkt, men også fremstå som en klovn.

(Klovn eller klok?)

Her følger et par anekdoter om ham:

  Tre menn hadde en sekk med valnøtter. Men de greide ikke å bli enige om hvordan de skulle dele den. Til slutt gikk de til Nasreddin og ba om hjelp.
  «Hodja,» sa de til ham. «Vi stoler på deg. Del denne sekken mellom oss - så rettferdig du bare kan.»
  «Rettferdig?» sa Nasreddin. «Mener dere menneskers rettferdighet eller Guds rettferdighet?»
  «Del den slik Gud selv ville ha delt den mellom oss!» ropte de i munnen på hverandre.
  Nasreddin nikket alvorlig. Han ga først en nøtt til den ene, så en nøtt til den andre - og deretter ga han resten av sekken til den tredje!
  De to første protesterte vilt.
  «Fehoder!» sa Nasreddin. «Når har vel Gud delt noe likt mellom mennesker? Og slik Gud ville ha delt, slik har også jeg gjort det!»

+

  En gang lånte Nasreddin en stor gryte av en av naboene sine, en rik og grådig mann. Da Nasreddin leverte tilbake gryten noen dager senere og sa takk for lånet, hadde han lagt en mindre kjele oppi den store.
  Naboen gjorde store øyne. «Hodja,» sa han. «Hvordan i all verden kan dette henge sammen?»
  «Gode nabo,» svarte Nasreddin, «du la kanskje ikke merke til det, men gryten du lånte meg var gravid! To dager senere fødte den en liten kjele. Men selv om fødselen skjedde i mitt hus, så tilhører barnet naturligvis deg. Slik er loven. Så her kommer jeg med både mor og barn!»
  For en tulling, tenkte den griske naboen og gned seg i hendene.
  «Nasreddin Hodja,» sa han høytidelig. «Heretter kan du låne hva som helst av meg. Det skal ikke være nei i min munn!»
  Og noen dager senere kom Nasreddin tilbake. Han skulle ha en stor familiefest, sa han. Og nå trengte han et kokekar som virkelig rommet litt!
  Uten å nøle fant naboen frem den største og beste gryten han eide - og begynte straks å glede seg til den dagen han skulle få den igjen.
  Men det varte og rakk. Det gikk en uke. Det gikk to!
  Naboen var på nippet til å gå og spørre etter gryten sin, da Nasreddin plutselig banket på døren - med hodet på skakke og øynene fulle av tårer.
  «Hodja?» sa naboen «Hva har hendt?»
  «Noe forferdelig,» sa Nasreddin. «Gryten din ble syk straks den kom innenfor døren hos oss, og to dager senere var den død. Jeg har nesten vært redd for å fortelle deg det. Men her er jeg!»
  «For noe sludder!» brølte naboen. «Ikke prøv å være morsom på min bekostning! Gryten er av jern. Da kan den vel ikke dø?»
  «Kjære nabo,» sa Nasreddin. «Er vi ikke nettopp blitt enige om at gryter kan få barn? Og kan de føde, så kan de da sannelig også dø!»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Guds klovn», eller: De bisarre og merkverdige beretninger om Nasreddin Hodja, fritt gjengitt av Tor Åge Bringsværd, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000.

Gro Dahle (IV)

Gro Dahle

  Egentlig fint med «Vier Jahreszeiten». Syntes jeg. Men dersom man foretrekker bare én av dem, er det mulig å ta en reise. Og den behøver ikke koste all verden, faktisk ingen ting. Bare fantasien setter grenser! Som eksempelvis Dahle (for siste innlegg/dikt av henne; klikk her) utmerket godt illustrerer i følgende dikt (uten tittel):

(Gro Dahle)

Jeg maler om innsiden av hodet
i en klar, blå farge,
limer himmelen opp,
strekker den så langt jeg kan
fra side til side,
en gjør-det-selv-himmel,
et byggesett
for slike som meg.

Der kan jeg seile
fra horisont til horisont
med tankene mine
spent opp i store flater
og håpe på godt vær.

For forrige innlegg/dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: «Ren sommer», Hedda F. Lilleng (red.), Cappelen Damm AS, Oslo, 2017.

Jakob Sande

Jakob Sande

  Jakob Sande (1906-1967) var en norsk forfatter og lyriker. Jeg vender stadig tilbake til ham via mitt eksemplar av «Dikt i samling»; en av favorittene mine er diktet «Kallen og katten». Sande mottok Gyldendals legat i 1952 og Doblougprisen i 1966.

  Her følger en «artig» liten greie:

DRAMA
(i 4 akter)

To bønder, etter som ordet går,
var aldri edru på fire år.

Det fyrste gjekk på ein måte.
Dei fekk både læ og gråte.

Andre året vart verre.
Då rauk både hest og kjerre.

Tredje året tok ende.
Dei hugsa ‘kje kva som hende.

So gjekk dei inn i det fjorde,
og det var det siste dei gjorde.

PS. Ser ikke bort fra at Sande var ørlite inspirert av Johan Herman Wessel (se feks her). Ser heller ikke bort fra at jeg selv lever på overtid ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Jakob Sande: «Dikt i Samling», Gyldendal norsk Forlag, 1956 og 1965, Oslo (tredje utgave), min fra 10. opplag (1992)

Hans Børli

Hans Børli

  Børli (1918-1989) var en norsk lyriker. Han publiserte også romaner og fortellinger. Og mottok en rekke priser/utmerkelser:

1951 Aschehougs jubileumspris
1962 Sarpsborgprisen
1963 Gunnar Larsens Minnepris
1963 Eidskog kommunes hedersgave
1964 Glåmdalens kulturpris
1965 Dagbladets lyrikkpris
1965 Eidskog kommunes hedersgave
1970 Kritikerprisen
1972 Nominert til Nordisk råds litteraturpris for diktsamlingen Isfuglen
1972 Språklig samlings litteraturpris
1972 Doblougprisen
1974 Mads Wiel Nygaards legat
1977 Ønskediktprisen
1978 Eidskog kommunes kulturpris
1982 Fritt Ords honnør
1982 Arbeidern Forlags kulturpris
1984 Fylkeslaget Vardens pris
1984 Hedmark fylkeskommunes kulturpris

  Det finnes et utall fantastiske dikt skrevet av denne «skogens poet», noe han forresten ikke likte særlig å bli kalt. Her følger to små perler hentet fra «På harmonikk», jeg føler begge kan være til ettertanke, forskjellige som de enn er:

Hold sinnet ditt mjukt!

- Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
- La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagens gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.

Freden

Freden -
freden er
en småfugl, ei linerle
som flyr duppende
til og fra
med strå i nebbet.
Bygger reiret sitt
under motorpanseret på en bulldozer
som står stille i veiskjæringen
to-tre dager under pinsehelga.

For forrige innlegg/dikt, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Store norske Leksikon, Hans Børli: Samlede dikt, H. Aschehoug & Co, 1995 (min utgave fra 2001 ved Den norske Lyrikklubben)

Arne Ruste - III

Arne Ruste

  Jeg har vært innom Ruste et par ganger før. Se feks. her. Man «risikerer» å bli i ganske godt humør av å lese hans dikt. Ofte fine, små betraktninger som treffer bra. Her er tre med overskrift «Askeladd», og jeg må innrømme at jeg hadde særlig glede av det første lille diktet. Som kanskje kan si litt om hva Espen Askeladd muligens egentlig tenkte om «prinsessen og halve kongeriket». Tatt i betraktning diktet ble skrevet i 1973, drister jeg også påstå at Ruste var forut for sin tid!:

(Arne Ruste)

I

Tidlig
gikk det
opp for ham at
katta i sekken
bestandig er
en prinsesse

II

Du, sa jeg
og lente meg
over til den rynkete
gamle damen, - det
sitter en sommerfugl
på ditt venstre kinn

  Hun smilte og sa:

Jeg vet det

III

I dag morges
stod jeg opp
tok buksene på og i
bukselommen
puttet jeg solen

så gikk jeg ut
i byen og ingen
kunne se på meg
at jeg hadde solen
i lommen

jeg satt i en
rød sporveis-
buss med solen,
den også mektig rød
mot låret mitt

Ved Garborgs
plass gikk jeg av
og klatret opp på
kuppelen av Trefoldighet
- noe jeg altfor
sjelden gjør -

tenkte det var et
fint sted å slippe
opp solen fra

Det var det

PS. Nevnes bør; Asbjørnsen og Moes eventyr ble skrevet mer enn 100 år før Rustes dikt.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Arne Ruste: «Askeladd» - Dikt, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo, 1973

HM Teddy Lancelot - Olympisk mester i 2024

HM Teddy Lancelot - Olympisk mester i 2024

  Bejublet gjennom tiår som dommer og ridder, vinner av diverse utmerkelser, verdens mest berømte Golden Doodle gjennom tidene. Det måtte bare komme; han er nå også offisielt utnevnt som den mestvinnende sommer-olympier. Det er en ære nok en gang å kunne få presentere selveste Hans Majestet Teddy Lancelot!

(Teddy Lancelot, hungrig og klar til dyst!)

  Igjen blir Hans Majestet intervjuet av den noe tvilsomme Martin Mos, forhenværende journalist i bla. Hundenes Tidende. Begge to har som nevnt tidligere gått av med pensjon, men det har ikke forhindret sprekingen Teddy Lancelot i å innkassere en bråte med medaljer i årets sommerleker. De fant selvfølgelig sted under Hundedagene, og ble lokalisert til Parringsdalen, rundt elven Seint-og-Tidlig. Området og elven var under lekene riktignok preget av noe tørke og lav vannføring. Men gjennomført ble de, til de flestes tilfredsstillelse.

  Intervjuer er som vanlig forkortet M, Hans Majestet T:

M: Gratulerer så mye med nye bragder! Jeg går direkte på sak: Hvilken av gullmedaljene er du mest fornøyd med?

T: Takker! Hm, ja, jo, det må være 400 hundre meter hekk. Hvor det som kjent var mange hunder, riktignok flest kjøtere, som deltok.

M: Ja, det er helt utrolig! For du har jo slitt litt med ditt venstre bakben siste tiden. Og mange av konkurrentene dine var atskillig yngre. Allikevel deltok du i åpen klasse. Hvordan fikk du det til? For TV-overføringen var, for å si det mildt, ikke helt dekkende?

T: Det siste tjente egentlig meg til gode. Og jeg så an både konkurrenter og dommere. Det viste seg at de siste var blinde. Altså ikke førerhunder, men dessverre blinde.

M: Jaha? Så hva gjorde du?

T: Jeg valgte korteste vei og spurtet under hekkene. Ikke en kjeft som så det. I tillegg hadde jeg med meg en lortepose - forferdelige greier - full av tispe-skvett. Kjøtere elsker slikt, mens aristokrater som meg selvfølgelig er adskillig mer diskrét. Halvveis i løpet punkterte jeg posen med mine velpussede tenner, hvorpå innholdet sprutet til alle kanter. Samtlige konkurrenter ga en lang marsj i hindre og OL, de føyk i øst og sydvest med tunge og nese limt mot bakken. Forbaskede amatører! Jeg vant med minst en hundelengde, skjønt det var en kastrert kar som kom opp mot meg på siden mot slutten. Men: «Das war das»!

(Før medaljeutdeling)

M: Utrolig! Må være første gang i historien noen vinner på «Walk-under»? Men så ble det diskvalifisering i neste øvelse?

T: Huff ja. Kan kun bebreide meg selv. Sleggekast er ikke noe jeg har trent så mye på. En dårlig unnskyldning, men jeg ville gi det et forsøk. Og så viste det seg at sleggene faktisk var pølser! Og ikke bare det, det var mine middagsfavoritter; Halvkilos Gourmetpølser! Og du vet selvfølgelig at i slegge har man 6 forsøk, hvorav det lengste kast gjelder?

M: Jada, hva så?

T: Jeg var sulten. Hadde ikke fått frokost. Så jeg spiste opp alle sleggene. Pølsene. Burde nok ha gitt meg etter numero cinco for deretter få inn et gyldig kast. Men jeg fikk altså en liten raptus. Og ørlite vondt i magen etterpå. Heldigvis vendte det seg utrolig nok til min fordel dagen etter!

M: Jaha, hvordan da?

T: Hadde meldt meg på 100 meter bryst motstrøms. Er egentlig ikke så voldsomt glad i å svømme, det går mest i vassing. Og så var det det med vondt i buken. Men med alderen kommer klokskapen, som du vet. Nei forresten, det gjelder ikke deg, men oss hunder. Jeg la nemlig merke til at det var de samme blinde dommerne som under hekkingen. Så rett før startskuddet gikk, pælma jeg meg uti. Fikk et bra forsprang, men også kuldesjokk i det jeg traff vannflaten, noe som igjen utløste en voldsom rumstering i magen. En slags ufrivillig forløsning; en skrekkelig magesjau fulgte. Det er kanskje greit å ikke gå mer i detalj?

(Fra prøve-OL i 2022)

M: Nei takk, fri og bevare!

T: Godt! Uansett, dette resulterte i at publikum måtte evakueres. En forferdelig stank! Og konkurrentene måtte iføres gassmaske og våtdrakt. I mellomtiden vasset jeg rolig i mål, elven hadde tørket nesten helt inn. Ingen olympisk rekord riktignok, men gull er gull!

M: Sant nok. Imponerende meritt, særlig med mageknip! Men det ble ytterligere medalje av edleste sort?

T: Ja, men der hadde jeg også ørlite flaks. Selv om jeg hadde funnet ut at det var de samme dommerne i nesten alle lekene. Så da det kom til morellsteinspytting uten tilløp visste jeg ikke helt hva jeg skulle finne på. Det var naturen som hjalp meg!

M: Åh?

T: Jo, der vokste nemlig noe hundekjeks, ja, altså planten, i veikanten ved stadion. Og et par morelltrær og noe timotei, samt tittentei blant forglemmegei. Rett før konkurransestart inhalerte jeg litt fra dem. Og presterte kunststykket å få en gammel morellstein opp i grevet! Kunne bare puste med det ene neseboret, helt forferdelig! Men til start kom jeg omsider luskende. Og da det ble min tur nøys jeg. Selveste Dovregubben må ha hørt meg! Den prehistoriske steinen tok av som en kanonkule i miniatyr ut av nesa, jeg tror «spyttet» ble målt til over 40 meter. Ny verdensrekord og selvfølgelig ditto olympisk!

M: Men ...

T: Ikke gnål! Det var riktignok en afghansk mynde fra Spyttpåmeg-i-Vekkistan som la inn protest, ikke så rart med en tunge lamaer ville ha misunt ham. Men fånyttes. Jeg vil donere opptil flere Gourmet-pølser til Kennelklubbens Blindeforbund. Tror jeg!

M: Ok, så i det store og hele mer enn fornøyd med Sommer-OL?

T: Absolutt! Det ble riktignok Kråke-Sølv i bueskyting. Men det var ene og alene fordi det plutselig for en gangs skyld dukket opp et synsdyktig ovnsrør av en dachs som dommer. Så oppdaget jeg at blinken var utformet med et gigantisk bilde av et ekorn i sentrum. Ja, du vet hvor inderlig jeg hater dem, tenke seg til å etterape min majestetiske hale!?

M: Jo, du har vært innom dette i intervjuer noen ganger tidligere. Hva skjedde?

T: Rasende ble jeg! Fyrte av hele pilkoggeret ved første forsøk. Alle ti pilene perforerte stump og hale på monsteret. Men det likte ikke Donald Klegg, sistedommeren med kontaktlinser. Han påstod jeg jukset! Ble kun kreditert én innertier. Og da kom en av de gutta som tidligere hadde måttet iføre seg gassmaske opp og forbi meg på resultatlisten. Hevngjerrig lusbefengt kjøter fra Koggistan, slike eier ikke sans for «fair play»!

M: Vel ...

T: Klapp igjen brødboksen din, intervjuet er herved terminert! Forresten, bør nevne at hele arrangementet ble rundet av med gigantisk orkester og den underskjønne dronningpuddelen Petunia Plog som sopran. Etterfulgt av et karneval. Har du noe snacks på lager?

(Klar for karneval!)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige intervju av HM Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: HM Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskive og sylteagurk, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografier © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.