Morosamgutten (I)

Morosamgutten

  Så var det tilbake til noen små-artige historier igjen. At de ble publisert for mer enn 100 år siden syntes jeg ikke gjør noe (kanskje tvert imot). Uansett, her følger tre:

Kjærligheten - den er rar

Hun (hos tannlege): «Kjære herr tannlege, skynd Dem å trekke ut denne tannen! Den plager meg så skrekkelig.»
Han (faller på kne foran henne): «Elskede frøken! De kjenner mine følelser for Dem! Et eneste kyss, og jeg trekker, om De vil, hele tanngarden ut!»

Jenta greide juristen

  I en østlandsbygd var det forhør i en arvesak. Et arvebrev var endret om formiddagen og testator døde ut på ettermiddagen. Noen av arvingene var misnøyde med dette og ville få arvebrevet omgjort med den begrunnelse at testator ikke hadde vært helt seg selv da han endret arvebrevet. En jente som hadde vært hos avlidne, var hovedvitne i saken. Hun mente avlidne hadde vært helt seg selv da han endret arvebrevet - men sakføreren til de misnøyde gikk hardt på og ville svekke vitnemålet hennes:
  «Er De nå helt sikker på at han var ved full sans og samling?»
  «Ja, så vidt jeg kan skjønne var han det.»
  «Så vidt De kan skjønne? Det er ikke nok. Kan De sverge på at han hadde sitt fulle vett?»
  Jenta så nøye på sakføreren. Så sa hun rolig: «Så vidt jeg kan skjønne så har De Deres fulle vett, herr sakfører, men sverge på det, det kan jeg ikke.»
  Allmenn jubel. Til og med dommeren måtte le. Han pusset brillene og spurte sakføreren:
  «Var det noe mer De ville spørre vitnet om?»
  «Takk, det kan være nok,» svarte sakføreren.
  «Det syntes jeg og,» sa dommeren.

Anstendige damer

  En meget delikat sak skulle behandles for retten, og tilhørerplassene var overfylt av damer. Derfor sa dommeren:
  «Jeg må oppfordre alle anstendige damer til å forlate salen, mens denne sak blir behandlet.»
  Ikke en av damene etterkom oppfordringen.
  Litt etter sa dommeren til betjenten:
  «Nu, da alle anstendige damer har gått, vil De så vise ut resten.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste i samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamgutten» - En samling lystige historier, morsomme tegninger, anekdoter og viser. Til fornøielig underholdning for alle. Utgitt (av ukjent) i 1910 (og 1925) ved Fjellbu Landhandel, Leira St.

Louise Glück

Louise Glück

  Louise Elisabeth Glück (født 1943) er en amerikansk dikter og forfatter. Og Nobelprisvinner (2020)! Hun har også mottatt en bøtte andre priser; bla Pulitzerprisen (1993). Må innrømme å ikke ha hørt om henne før jeg tidligere i år kom over en diktsamling av henne («Averno» først utgitt 2006), gjengitt på norsk (Petterson liker a-endelser ...) som anført under.

  Hovedtemaet i «Averno» er basert på gresk mytologi, nærmere bestemt Persefone (datter av Zevs) og hennes opphold i underverdenen (etter at Hades kidnappet henne). For meg ble disse (ganske utbtroderende) diktene langt i overkant av min fatte-evne. Men likte følgende om planeten Venus (også kalt Aftenstjernen), som er på størrelse ved vår egen lille:

Aftenstjerna

I kveld, for første gang på mange år,
fikk jeg igjen se
jorda i all sin prakt:

på kveldshimmelen
syntes den første stjernas
stråleglans å vokse
mens jorda ble mørkere

til den endelig ikke kunne bli mørkere.
Og lyset, som var dødens lys,
syntes å gi tilbake til jorda

dens evne til å trøste. Det var
ingen andre stjerner der. Bare den
jeg visste hva het

fordi jeg gjorde henne skade
i et annet liv: Venus,
den tidlige kveldens stjerne,

min misjon
tilegner jeg deg, du spredte lys nok

over denne blanke flata
så tanken min kunne
bli synlig igjen.                                                                                                               

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, Louise Glück: «Averno», gjendiktet av Per Petterson, Forlaget Oktober AS, Oslo 2017 (denne utgave 2020, andre opplag).

Hårreisende historier (V)

Hårreisende historier (V)

Her følger de siste tre historiene:

God latin

  Studenten skulle avlegge eksamen i latin til forberedende prøver - det var den gang - men han var skåltom. Eksaminator fikk ikke et ord ut av ham. Omsider sier han i sin fortvilelse:
  - Hør, hva betyr «memento mori»?
  Kandidaten lyste opp. I alle fall én ting han kunne:
  - Husk morsdagen! sa han.

Lammesadel

  Han satt og strevde med kjøttretten. Så bøyde han seg mot sin borddame og hvisket:
  - Hva er det her egentlig?
  - Lammesadel, sa hun.
  - Å javel - da har jeg fått stigbøylen!

Skulle ønske -

  - Hvor er fluene om vinteren?
  - Vet ikke - men jeg skulle ønske de var der om sommeren også!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For nesten innen samme, klikk her.

Kilde: «Hårreisende historier : hørt hos frisøren» av Haarek Hårfagre (psevd.), forlagt av Sven O. Høiby, Kristiansand, 1980.

Helge Torvund og Martin Struts

Helge Torvund

  Har vært innom denne dikteren før (se her). Her er et dikt jeg syntes passer bra for årstiden. Selv om jeg ikke er helt sikker på hva «spirealauv» betyr (men senere opplyst av kloke venner at spirea = vår!):

Plass

Ting har kome nærare nå.
Eg pustar inn verda.

Eg har meir avstand nå.
Eg pustar ut.

Mange av dei eg les og lyttar til
vart ikkje så gamle som eg er nå.

Men nokre gjorde det.

Me som er inkonsekvente,
feige og lunka,

me har òg ein plass
på denne jorda.

Eg ruslar halvsløv rundt
i kvardagsverda

og brummar nøgd:
Humlene er attende!

Morgonsola får vårens spirealauv
til å gløda grønt

og det får vera eld nok
for ein som er i live.

Martin Struts

  Har (dessverre) også vært innom denne tølperen før (se eksempelvis her). Ok, han får (under tvil) en sjanse til:

Vår

Når du første gang
i år får øye på humlen
svinse rundt
over plenen som
en skadeskutt drone --

Og når den
flyvende brumlebassen
iført nystriglet pels
endelig får omfavne
sin første krokus - -

DA er det vår!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilde: Helge Torvund: «Liljevilje», Dikt, H. Aschehoug & Co, Oslo, 2021 (2. opplag), Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).

Hårreisende historier (IV)

Hårreisende historier

Tre små historier:

Fra selskapslivet

  Frøken Baldriansen var ikke akkurat noen velsett gjest - gammel peppermø, skarp som en rakekniv og med et temperament som en atombombe.
  Så kom hun seilende innom familien Syvertsen en dag, og ble mottatt på beste vis - annet turde de ikke.
  Men best som hun satt der og dominerte forsamlingen, kom husets yngste inn og stilet rett på sin far.
  - Du, pappa, tror du på spøkelser? sa hun.
  - Nei, vennen min, det vet du jeg ikke gjør, sa pappa.
  - Jo, det gjør du just det så. For det er ikke fem minutter siden du sto ved vinduet og sa:
  - Seså, der kommer det gamle spøkelset!

Sprek som ei loppe

  Læreren rundet de femti, og hadde gode venner samlet til lag. Naturlig nok ble det snakket om alder og helse, og læreren hadde et patentmiddel:
  - Jeg starter med et glass konjakk om morgenen, sa han, så er jeg sprek som en stut hele dagen,
  Da brast det ut av lærerfruen:
  - At ikke du tar det om kvelden!

Hundeliv

  - Har hunden noe stamtre?
  - Nei - den bruker mest lyktestolper!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Hårreisende historier : hørt hos frisøren» av Haarek Hårfagre (psevd.), forlagt av Sven O. Høiby, Kristiansand, 1980.

Fernando Pessoa

Fernando Pessoa

  Fernando António Nogueira Pessoa (1888-1935) var en portugisisk poet, forfatter, filosof, oversetter, litteraturkritiker og skribent. Faren døde da Fernando var fem år (en lillebror døde som ettåring). Året etter ble han med sin mor og nye ektemann til Sør-Afrika, hvor han bodde frem til fylte 16 år, for så å returnere til Portugal hvor han ble boende resten av livet. I sitt hjemland er Pessoa folkeeiendom, han betraktes som en av de aller største portugisiske forfattere. Utenfor Portugal er Pessoa underlig ukjent i de fleste land. Han skrev under tre såkalte heteronymer (fiktive dikterpersonligheter skapt av en forfatter), og døde bare 47 år gammel som følge av mange års alkoholmisbruk. Det meste av hans verk så dagens lys først posthumt omkring 1960. Dikterens etterlatte prosasamling «Uroens bok» ble kåret til en av verdenslitteraturens 100 viktigste bøker av ledende internasjonale forfattere i 2002.

(Pessoa)

  Hans dikt syntes for meg litt underfundige, og de spenner fra det helt trivielle til tanker om liv og død. Her gjengis to (ordsetting, bokstavering osv, er her som for alle andre diktere mfl i bloggen, forsøkt gjengitt nøyaktig iht kilder):

Jeg har en kraftig forkjølelse

Jeg har en kraftig forkjølelse.
Og alle vet hvordan en kraftig forkjølelse
Forandrer hele universets oppbygning.
Gjør oss irriterte på livet,
Får oss til å nyse oss inn i metafysikken.
Hele dagen går bort til å pusse nesen.
Det verker ubestemmelig i hodet.
En sørgelig tilstand for en mindre poet!
Idag er jeg virkelig en mindre poet.
Det jeg var før, er noe jeg drømmer om; det er borte.

Farvel for alltid, alvedronning!
Dine vinger var av sol, mine steg er tunge.
Jeg blir ikke frisk før jeg kommer meg tilsengs.
Jeg var aldri frisk medmindre jeg strakte meg
  over universet.

Excusez un peu ... For en kraftig, fysisk snue!
Jeg trenger sannhet og aspirin.

(Tenho uma grande constipação) Datert 1931

Herre, fulle av fred

Herre, fulle av fred
Er alle de timer
Vi ødsler bort,
Hvis, i vår ødsling,
Vi setter blomster -
Som i en vase.

Det finnes ingen sorg,
Heller ingen glede
I våre liv.
Så la oss få lære,
Vi intetanende lærde,
Ikke å leve det,

Men å flyte med det,
Stille, fredsommelig.
La barna være
Våre læremestre,
La øynene våre
Fylles av Naturen ...

Langs bekkefaret,
Langs kanten av veien,
Strømmer det likedan.
Alltid den samme

Spinkle henstand
Som er det å leve.
Tid passerer,
Den sier oss intet.
Vi blir gamle.
La oss få lære -
Uaffiserte -
At vi forsvinner.

Ikke verdt bryet
Å ty til gester.
Man kan ikke motstå
Den vrede gud
Som evig fortærer
Egne sønner.

La oss plukke blomster.
La oss forsiktig
Senke våre hender
I stille elver,
Så kan vi lære
Av deres stillhet.

Solsikker som alltid
Stirrer på Solen,
La oss gå rolige
Fra livet, uten
Engang å føle anger
Over å ha levet.

(Mestre, são plácidas) datert 1914

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Fernando Pessoa: Det er ikke meg jeg forestiller», Dikt i utvalg og gjendiktning ved Henning Kramer Dahl, Solum Forlag, 2016 (Andre utgave)

Hårreisende historier (III)

Hårreisende historier

  På en dag som denne må sannheten frem. Her følger tre sanne historier:

Gud overalt

  Læreren hadde nettopp fortalt at Vårherre er å finne overalt, alle steder og til alle tider.
  - På do også, spurte et lite knøtt.
  Men det var som om læreren mente at om en skulle søke Gud, så var kanskje ikke doen det likeste stedet til slikt bruk.
  - For det er det så, sa knøttet. For i går hørte jeg enda at mi mor ruska i dodøra, og så sa hun:
  - Herregud, sitter du der ennå!

Avlagte klær

  Gamle Olaves lå på det siste, og kona satt hos ham som hør og bør.
  - Ja, sa Olaves, det bærer vel den veien høna sparker med meg. Og du vil vel gifte deg igjen du, Olava.
  Nei, det var likt seg, bedyret hun. Nei, gifte seg - det var det siste i en sådan stund.
  - Men om du nå gifter deg, sa Olaves, som kjente sine lus på gangen, - om du gifter deg, så skal du i alle fall ikke la ham overta klærne mine!
  - Nei, sa Olava, nei, det ble aldri noen annen enn deg, Olaves! Og forresten så går det ikke, for han bruker nummer toogfemti!

Finsk fest

  Finnene har av en eller annen grunn fått ordet på seg for å være noe voldsomme av seg i festlige stunder. Og Pekka og Paavo, som var i Berlin under krigen, sparte ikke på verken konfekten eller promillene. Omsider stupte de i seng i hotellet, og om natten kom bombeflyene. Men Pekka og Paavo sov de uskyldiges tunge søvn, og registrerte ingenting. Da de våknet om morgenen, så de rett ut i naturen - en hel vegg var borte.
  Paavo tok seg til hodet:
  - Pekka, Pekka, sa han, dette har varit en hård natt. Vi måste komma oss herifrån før dom kommer med räckningen!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Hårreisende historier : hørt hos frisøren» av Haarek Hårfagre (psevd.), forlagt av Sven O. Høiby, Kristiansand, 1980.