Arnoldus Reimers

Arnoldus Reimers

  Her følger et par anekdoter om skuespilleren Hieronymus Arnoldus Reimers (1844-1899):

(Reimers)

  Han var også en populær selskapsmann, og foran et selskap som han var buden i, spurte vertinnen Sofie Reimers (1853-1932, norsk skuespillerinne) hva hun mente hennes bror ville foretrekke å få å drikke; kaffe, te eller sjokolade. Sofie Reimers svarte: - Arnoldus drikker helst ingenting ... av kopp.

+

  Skuespillerne ved Christiania Theater var ofte innom sin stamkafé Engebret for å styrke seg med noen drinker. Arnoldus Reimers, som var hyppig gjest, rekvirerte som regel øl og dram, og da fortrinnsvis Løiten. Da han en dag som Hjalmar Ekdal i Vildanden i 2. akt skulle fremsi sin replikk «ikke øl i en sådan stund. Giv mig fløiten», fikk publikum til ustyrlig morskap høre ham patetisk replisere: «Ikke øl i en sådan stund. Giv mig Løiten.»

  «Vildanden» som ble utgitt 11.11.1984 hadde urpremiere i Bergen 09.01.1885, og ble første gang oppført på Christiania Theater 11.01.1885 (første av 36 forestillinger), og Arnoldus Reimers hadde ganske riktig rollen som «Hjalmar Ekdal».

+

  Til slutt kan jeg (i en helt annen kontekst) ikke dy meg for å gjengi fra en overskrift jeg så i Aftenposten her forleden. Den stod under kategorien avisen benevner «livsstil»:

  «57-åringen har festet jevnlig i nesten 40 år og har fremdeles sixpack». Den var jeg ørlite imponert over, men bare litt. Skuffelsen ble stor da jeg dagen etter så Aftenposten hadde endret overskriften til «57-åringen har fastet jevnlig» osv. Ikke for å skryte altfor mye, men vil bare opplyse mine (tre?) lesere om at jeg er eldre enn vedkommende, har festet lengre, og har som regel minst to sixpacks i kjøleskapet! Ja, gi meg gjerne også Løiten!

For forrige innlegg klikk her, for forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959, Aftenposten (15.02.2022)

Pär Lagerkvist

Pär Lagerkvist

  Lagerkvist (1891-1974) var en svensk forfatter, poet, dramatiker og vinner av Nobelprisen i litteratur for 1951. Her følger to av hans dikt (etter min lille mening ikke helt uten et snev av melankoli og tristesse):

(Lagerkvist)

Det er vackrast när det skymmer

Det er vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlat i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.

Allt er ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt ifrån.
Allt är givet
människan som lån.

Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
inom kort skall allting tagas från mig.
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra -
ensam, utan spår.

För mig på stigar

För mig på stigar, hårda och svala,
hem till mitt hjärta, hem till ro.
Heliga röster i natten tala,
vita örter på marken gro.

Ljuvliga, ljuva i mörkret tändas
ljusen jag släckte när jag gick bort;
och mina ögon mot djupen vändas,
hem till mitt hjärta är vägen kort.

Hör jag ej dånet av grova floder
i ett förlorat och öde land?
- Djupt in i natten sitter min moder,
krokig och krum, med mitt blod i sin hand.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Pär Lagerkvist: «Dikt i utvalg - ved Erling Nielsen», J. W. Cappelens Forlag, Oslo, 1958.

Mohn og Mohr

Professorene Mohn & Mohr

  Her følger en liten anekdote om Henrik Mohn (1835-1916, regnes som grunnleggeren av meteorologi og fysisk oseanografi i Norge):

(Henrik Mohn)

  Vår for lengst avdøde værprofet, professor Henrik Mohn, var en sommer ute og reiste med karjol. På kuskesetet satt en liten skyssgutt. Så kom de forbi en gård, hvor det stod ei ku og gned bakparten mot fjøshjørnet.
  - Hvorfor gjør kua det? spurte professoren.
  - Jo, svarte gutten, - det er fordi det kommer regn.
  - Nå nei, sa Mohn. - I dag får vi nok ikke noe regn.
  Som de kjørte videre, tyknet det til. Det begynte å smådryppe, og så kom det et høljende regnvær.
  Gutten til å fnise og le.
  - Hva er det du har så moro av, da gutt? spurte professor Mohn nysgjerrig.
  - Jo, kom det fra kuskesetet, - jeg ler av det at kua har mer vett i rompa enn du har i hue!

+ +

Otto Lous Mohr

  Professor Mohr (1886-1967, norsk lege og universitetsrektor) var i utlandet da han fikk underretning om at hans kone hadde nedkommet med en datter. Professoren iltelegraferte:
  - Gratulerer. Kall henne ikke Liv!

(Otto L. Mohr)

Det bør kanskje nevnes at jenta ble hetende Tove (akkurat som professorens hustru).

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Erik Axel Karlfeldt

Erik Axel Karlfeldt

  Karlfeldt (1864-1931, svensk poet og forfatter) er den eneste forfatteren som har mottatt Nobelprisen posthumt. Han mottok Litteraturprisen for sine dikt. Her følger et lite dikt av ham (som gir meg litt assosiasjoner til André Bjerkes «Vindpustet og stenen», se feks. her):

(Karlfeldt)

Jag er en sjungandes röst

Jag er en sjungandes röst på stora, tomma slätter,
där intet öra hör, där intet eko bor.
Jag er et irrande bloss över sjön i svarta nätter,
en nyckfull eld, som slocknar snart i mörkret: hos min mor.

Jag er ett drivande blad i höstens vida rike,
min levnad är en lek vid alla vindars kör.
Om jag stannar på ett berg eller druknar i ett dike,
det vet jag ej, det bryr meg ej, det rår jag icke för.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikter, klikk her.

Kilde: Wikipedia, Erik Axel Karlfeldt: «Dikt i utvalg» ved Erling Nielsen, J. W. Cappelens Forlag, Oslo, 1957.

Christian Michelsen

Christian Michelsen

  Her følger to små snutter om Michelsen (1857-1925, norsk politiker, statsminister og skipsreder):

(Michelsen)

 I de avgjørende dager før unionsoppløsningen i 1905 telegraferte Bjørnstjerne Bjørnson til statsminister Michelsen:
  - Nu gjelder det å holde sammen!
  Christian Michelsen telegraferte tilbake:
  - Nu gjelder det å holde kjeft!

+ +

  I en svær dragestilvilla på toppen av Ormøya, residerte i gamle dager den keiserlige russiske minister Krupenski. Krupenski var en veldig matmons og damevenn, og litt norsk hadde han da lært seg, hvilket han engang demonstrerte i et slottsball. Der var han stadig i kjølvannet på en av byens unge fruer, en anerkjent skjønnhet, mens han smattet og sa «nam, nam»! En av de tilstedeværende, etter hva det fortelles - Christian Michelsen, nærmet seg ministeren og ga ham et diskret vink om at sånt var litt upassende her i landet. Tenk om noen hadde gått etter ministerfruen og sagt «nam-nam»?
  Den keiserlige sendemann svarte bare med et avfeiende smil. - Ah, fru Krupenski igge nam nam!

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959

Nils Kjær

Nils Kjær

  Jeg hadde nesten (eller helt) glemt, men om Kjær (1870-1924) har jeg gjengitt en anekdote tidligere (klikk her, hvor man også kan lese litt om hans - mer enn sannsynlig - tålmodige hustru). Her følger ytterligere to små snutter om den ganske så tørste forfatteren:

Nils Kjær

  Nils Kjær bodde i sin tid nede i Roma og hadde fått løfte på å få antatt artikler til en større Oslo-avis. Og en dag kom det et telegram:
  «Paven er død! Send penger. Nils Kjær.»

+ +

  I forbudstiden var gemyttlige leger, apotekere og farmasøyter ekstra verdifulle forbindelser. Men tannleger og dyrleger var heller ikke å forakte.
  På en omfattende rangel hadde Nils Kjær streifet en fordomsfri dyrlege. Dagen etter lå han til sengs, men fru Maggen Kjær gikk på apoteket, og presenterte en resept, lydende på:
  «1 liter sprit, 96 prosent, til vask av Nils Kjærs hest.»
  Farmasøyten betraktet dokumentet med alvor og ettertanke. Så spurte han:
  - Tror ikke fruen at Nils Kjærs hest ville foretrekke å bli vasket med whisky?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959

Jæger, Kielland og Kittelsen

Jeg vender tilbake til noen gamle anekdoter:

Hans Henrik Jæger (for tidligere innlegg om ham - og Munch - se f.eks. her)

  Da Hans Jæger (1854-1910, norsk forfatter, anarkist og bohem) fikk utgitt sin bok Syg Kjærlihed, sendte han et eksemplar til Henrik Ibsen som den gang bodde i Berchtesgaden, og ba om den berømte dikters uttalelse. Han fikk ganske snart svar, et brevkort hvorpå det sto:
  «Denne bok er skrevet av et svin, for svin og om svin. Henrik Ibsen.»
(Ovennevnte er nettopp en anekdote og stort sett bare tull. Skjønt, Ibsen var jo skarp i både replikker og tilsvar, men «Syk kjærlihed» ble utgitt av Jæger først i 1893, og Ibsens siste opphold i Berchtesgaden var så langt tilbake som sommeren 1880)

Alexander Kielland

  I den tid da Alexander Kielland (1849-1906, norsk prosaforfatter) var borgermester i Stavanger, fikk en av byens feiersvenner kikk på en mesterstilling i Drammen og ba borgermesteren om en attest. Den fikk han, og den lød slik:
  «Feiersvenn N. N. akter akter å søke en stilling som feiermester i Drammen og har bedt om min uttalelse i anledning saken. Jeg har forhørt meg hos mange av byens tjenestepiker. De er samstemmige om at N. N. er en fin feier som arbeider godt. Jeg kan derfor gi ham min beste anbefaling. Alexander L. Kielland, borgermester.»
  Han fikk stillingen.

(Kielland)

Theodor Kittelsen

  Da Theodor Kittelsen (1857-1914, norsk maler og bokkunstner) fikk høre at også tegneren Andreas Bloch drev og tegnet troll, utbrøt han forarget:
  - Tegne troll, han! Han har Gud hjelpe meg aldri sett et troll!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959