Edvard Munch (1863-1944, norsk maler og grafiker)
Hans Jæger (1854-1910, norsk forfatter, anarkist og bohem)
Hans Jæger (1854-1910, norsk forfatter, anarkist og bohem)
(Edvard Munch, selvportrett)
Det er ikke kjent når Henrik Ibsen og Edvard Munch traff hverandre første gang. Noen hevder det var høsten 1892 på gaten eller Grand Cafe. Det er heller ikke vesentlig, det ble uansett aldri noe vennskap mellom de to. Det som imidlertid er rimelig sikkert, er at Munch laget sitt første litografi av dikteren i desember 1894, omtrent på det tidspunkt «Lille Eyolf» ble utgitt.
Høsten 1895 traff de to geniene på hverandre igjen. Denne gang var det Henrik Ibsen som oppsøkte maleren. Samme måned som Ibsen flyttet fra Victoria Terrasse til Arbins gate, hadde Edvard Munch utstilling i Blomquists lokaler i Karl Johans gate nr 35 i Kristiania. Utstillingen (som åpnet 01. oktober 1895 og sendt videre til Bergen Kunstforening, der den åpnet 24.10.1895) bestod av den såkalte «Livsfrisen» (først gitt dette navn i 1918), og Ibsen skal ha vært særlig interessert i «Kvinnen i tre stadier». Munch mente selv at bildet var motiv for scener/karakterer i «Når vi døde vågner» av 19. desember 1899. I mange år gjemte Munch i minnet en bemerkning Ibsen hadde kommet med på utstillingen: «Tro mig - det vil gaa Dem som mig - jo flere fiender jo flere venner.»
Den 12. desember 1896 var det premiere på den første oppføring av «Peer Gynt» i Frankrike, nærmere bestemt av Théâtre de l'Oeuvre på Nouveau Théâtre i Paris. Og som man kunne lese i norske aviser noen dager senere: «Til Forestillingen var tegnet et karakteristisk Program af Maleren Edvard Munch, som for Tiden bor i Paris». Et tilsvarende program med litografi av Ibsen, laget av Munch, ble også ledsaget første oppføring av «John Gabriel Borkman» på Théâtre de l'Oeuvre 9. november 1897. Året etter laget Edvard Munch det mest kjente bildet av Henrik Ibsen på Grand Cafe. Gjennom årene laget Munch hundrevis av bilder til «Kongs-Emnerne» av slutten oktober 1863 (revidert 10.11.1870), «Peer Gynt» av 14.11.1867, «Gengangere» av 13.12.1881, «Hedda Gabler» av 16.12.1890, «John Gabriel Borkman» av 15.12.1896 og «Når vi døde vågner» av 19.12.1899 - mange av dem plakater og sceneskisser til teateroppsetninger i Frankrike og Tyskland.
(Hans Jæger, malt av Munch)
Så langt om «forholdet» mellom de to. Jeg ønsket egentlig primært å gjengi en historie om miljøet rundt Edvard Munch og Hans Jæger, hentet fra Rolf Stenersens (1899-1978, norsk finansmann, idrettsmann, forfatter og kunstsamler) utmerkede biografi, utgitt like etter andre verdenskrig. «Revolver»-episoden som er gjengitt mot slutten, skal ha funnet sted september 1902, og det er ingen hemmelighet at kvinnen involvert var «Tulla» (Mathilde) Larsen (1869-1942). Eksempelvis har Eli Greve (1896-1949, norsk kunsthistoriker) også omtalt den. Men her altså gjengitt fra Rolf Stenersen:
«Edvard Munch kom som ung mann inn i en kunster- og ranglekrets som hadde stambord på Grand i Oslo. Kretsens leder var dikteren Hans Jæger. Sitt daglige brød tjente Jæger som hurtigskriver i Stortinget. Han skrev et par dristige og ærlige bøker som øvrigheten tok, og skrev til slutt en bok han kalte ˈAnarkiets bibelˈ. Jæger mente at kristendommen var roten til alt unødig ondt. Kjønnsdriften var noe mer enn en parringsdrift. Det var en vellystkilde som gjorde menneskene mindre ensomme og bedre. En søt og varm bølge vi alle trengte. Kristendommen med dens strenghet gjorde menneskene harde, kalde og løgnaktige. Ærlighet og åpenhet var menneskets største dyd. Borgerskap og ekteskap var skinnhellighetens søyler. Jægerkretsen laget seg 10 nye bud. Det første het: Du skal ikke akte din far og mor. Det fjerde: Du skal pipe ut Bjørnstjerne Bjørnson. Det sjette bud: Du skal ikke bære løse krager. Det tiende: Du skal ta livet av deg.
Munch var lunkent medlem av denne kunnskapsrike og bråkete kretsen som regnet ˈsyffˈ som modningsprøve og selvmord som samfunnsprotest. Han hadde lettere for å dele deres livssyn enn deres levesett. Det sier noe at han i disse årene ble nær venn med en av kretsens stillferdige medlemmer, den sky dikteren Sigbjørn Obstfelder [1866-1900]. Obstfelder kom ofte til Munch og ba om å få sitte hos ham. Han kunne sitte der lenge uten å si et ord. En dag sa han:
- Hos deg er det godt å sitte, Edvard. Hos de andre kan jeg ikke sitte.
Også fattigdommens vennskap bandt disse søkende kunstnerne sammen. Når en av dem var sulten og pengeløs, måtte han ty til stambordet for å finne en som kunne by på drikkevarer og mat. Det var lettere å få en dram enn mat.
Til denne livlige kunstnerkretsen hørte også noen damer av borgerskapet. De hadde gått med på at samværet mellom mann og kvinne skulle være fritt, enkelt og greitt. De som var gla i hverandre, skulle leve sammen. Ville en av partene ikke være med lenger, var det bare å gå. Det viste seg snart at det var vanskelig å leve etter reglene.
ˈFør eller senere fløy damene våre opp, flakset med armene som skremte høns og sa:
- Å Gud! Jeg skal verpe! Jeg skal verpe! Du må gifte deg med meg!ˈ
En av damene i denne kunstner- og ranglekretsen, hvor de lå an på å vekke oppsikt, og hvor selvmord var langt fra sjelden, ble glad i Munch. Hun var datter av en rik forretningsmann og etter alt å dømme var hun gladere i kunstnerne enn i den kunst de skapte. Nå ville hun ha Edvard Munch. Munch var ofte sammen med henne, men tenkte ikke på å la seg binde.
ˈHun var av den type kvinner jeg alltid slumper bort i. Disse kvinnene med lang, skarp nese og tynne, smale lepper. En type jeg egentlig ikke kan greie. Så snart jeg hadde satt meg for å male, ringte hun og ba meg komme.
- Kom da, Edvard! Det er så hyggelig her. Male, det kan du da gjøre i morgen.
Det endte med at jeg reiste ned til Åsgårdstrand for å få arbeidsro. Tror De ikke hun sendte ned en felles venn? Han sa jeg måtte komme. Hun hadde skutt seg og nå lå hun og døde. Det var meg hun lå og ropte på. Jeg måtte, måtte komme. Ikke før var jeg kommet inn til henne før hun spratt opp av sengen og sa:
- Du er glad i meg, Edvard. Jeg visste du ville komme.
Vi trettet, og det endte med at hun trakk opp noe og sa:
- Nå skyter jeg meg.
Jeg trodde selvfølgelig ikke noe på det, men for å være ridderlig la jeg hånden min over hennes. Tror de ikke hun trakk av? Skjøt meg i fingerleddet! Vet du hva hun sa da hun så jeg blødde?
- Jeg mente det ikke, Edvard. Jeg håper det ikke gjør vondt.
Tror De ikke hun løp etter meg nedover trappen og skrek:
- Edvard, jeg elsker deg!ˈ
Munch var lunkent medlem av denne kunnskapsrike og bråkete kretsen som regnet ˈsyffˈ som modningsprøve og selvmord som samfunnsprotest. Han hadde lettere for å dele deres livssyn enn deres levesett. Det sier noe at han i disse årene ble nær venn med en av kretsens stillferdige medlemmer, den sky dikteren Sigbjørn Obstfelder [1866-1900]. Obstfelder kom ofte til Munch og ba om å få sitte hos ham. Han kunne sitte der lenge uten å si et ord. En dag sa han:
- Hos deg er det godt å sitte, Edvard. Hos de andre kan jeg ikke sitte.
Også fattigdommens vennskap bandt disse søkende kunstnerne sammen. Når en av dem var sulten og pengeløs, måtte han ty til stambordet for å finne en som kunne by på drikkevarer og mat. Det var lettere å få en dram enn mat.
Til denne livlige kunstnerkretsen hørte også noen damer av borgerskapet. De hadde gått med på at samværet mellom mann og kvinne skulle være fritt, enkelt og greitt. De som var gla i hverandre, skulle leve sammen. Ville en av partene ikke være med lenger, var det bare å gå. Det viste seg snart at det var vanskelig å leve etter reglene.
ˈFør eller senere fløy damene våre opp, flakset med armene som skremte høns og sa:
- Å Gud! Jeg skal verpe! Jeg skal verpe! Du må gifte deg med meg!ˈ
En av damene i denne kunstner- og ranglekretsen, hvor de lå an på å vekke oppsikt, og hvor selvmord var langt fra sjelden, ble glad i Munch. Hun var datter av en rik forretningsmann og etter alt å dømme var hun gladere i kunstnerne enn i den kunst de skapte. Nå ville hun ha Edvard Munch. Munch var ofte sammen med henne, men tenkte ikke på å la seg binde.
ˈHun var av den type kvinner jeg alltid slumper bort i. Disse kvinnene med lang, skarp nese og tynne, smale lepper. En type jeg egentlig ikke kan greie. Så snart jeg hadde satt meg for å male, ringte hun og ba meg komme.
- Kom da, Edvard! Det er så hyggelig her. Male, det kan du da gjøre i morgen.
Det endte med at jeg reiste ned til Åsgårdstrand for å få arbeidsro. Tror De ikke hun sendte ned en felles venn? Han sa jeg måtte komme. Hun hadde skutt seg og nå lå hun og døde. Det var meg hun lå og ropte på. Jeg måtte, måtte komme. Ikke før var jeg kommet inn til henne før hun spratt opp av sengen og sa:
- Du er glad i meg, Edvard. Jeg visste du ville komme.
Vi trettet, og det endte med at hun trakk opp noe og sa:
- Nå skyter jeg meg.
Jeg trodde selvfølgelig ikke noe på det, men for å være ridderlig la jeg hånden min over hennes. Tror de ikke hun trakk av? Skjøt meg i fingerleddet! Vet du hva hun sa da hun så jeg blødde?
- Jeg mente det ikke, Edvard. Jeg håper det ikke gjør vondt.
Tror De ikke hun løp etter meg nedover trappen og skrek:
- Edvard, jeg elsker deg!ˈ
Det gjorde nok vondt. Edvard Munch kom aldri over det. Han gikk med vanter for å skjule at hun hadde skadeskutt venstre hånds langfinger. Inne i vanten hadde han en stor ring på denne fingeren.
Munch hadde hatt vansker med mennesker før. Nå ble han enda mer sky. Var menneskene i sin bitterhet og ondskap til og med så ville at de gikk rundt og skjøt fingrene av folk, så greide ikke han å følge med lenger. Da var det bedre å sitte hjemme og male. Ville de vite hva han syntes om dem og deres, kunne de se på bildene han malte. Savnet de hygge og lykke i dem, så var det bare at de drømte og lengtet etter noe som i hvert fall ikke han kjente til. Livet var lykkejakt, kamp og nød. Kjønn, sorg og angst. Var det noe guddommelig til, så var det solen og lyset.»
Munch hadde hatt vansker med mennesker før. Nå ble han enda mer sky. Var menneskene i sin bitterhet og ondskap til og med så ville at de gikk rundt og skjøt fingrene av folk, så greide ikke han å følge med lenger. Da var det bedre å sitte hjemme og male. Ville de vite hva han syntes om dem og deres, kunne de se på bildene han malte. Savnet de hygge og lykke i dem, så var det bare at de drømte og lengtet etter noe som i hvert fall ikke han kjente til. Livet var lykkejakt, kamp og nød. Kjønn, sorg og angst. Var det noe guddommelig til, så var det solen og lyset.»
(Tulla Larsen, malt av Munch)
Kilder: Ibsen-kronologien, Wikipedia, Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, og Torstein Velsand: «Historien om Ibsen og Munch», Font Forlag, 2016.
For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her. For flere anekdoter om Munch, trykk her.
#Ibsen
#Munch
#Munch
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar