31.05.2024

Kong Haakon VII

Kong Haakon VII

  Som liten var jeg litt opptatt av både frosker og rumpetroll. Da jeg nå (som gammel padde) kom over en anekdote om Norges tidligere konge (født Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, prins av Danmark, 1872-1957, Norges konge fra 1905 til 1957), fattet jeg interesse. Det kan nemlig virke som han også var det.


(HM Kong Haakon VII)

  Som kjent, etter invasjonen i april 1940 flyktet kongen og regjeringsmedlemmer til England i juni 1940. Her følger en litt morsom historie (på tross av omstendighetene), det er kanskje verdt å nevne at den er gjengitt fra tiden rett etter krigens slutt. Skjønt, den står seg vel like godt uavhengig av det:

  «Kongens evne til å sette mot i sine landsmenn i landflyktigheten var utrolig. Alltid fant han de rette oppmuntrende ord. Her er en liten tale han holdt til noen norske soldater i den første tiden i England, da situasjonen syntes som aller mørkest:

 - Nå vil jeg fortelle dere et lite eventyr, begynte han. Det var engang to frosker som en aften var kommet inn i et fjøs. Den ene frosken var optimist, den andre pessimist. Med et veldig hopp jumpet de begge to opp i et spann som sto der, og plumpet rett i melken.

  Pessimisten stirret forskrekket oppetter de glatte metallveggene, tok noen svømmetak, ble motløs, ga opp, gikk til bunns og druknet.

  Den optimistiske lille frosken stirret også på de umulige metallveggene, men så skjøt den hjertet opp i livet og ga seg til å svømme. Den svømte og svømte hele natten igjennom, crawlet, svømte og trådte vannet, ustanselig og ukuelig - inntil det lysnet av dag og den satt på en diger smørklatt!»

For den som kunne være interessert i å lese en annen «froskehistorie» (opprinnelig forfattet mer enn 2000 år tilbake), klikk her. For flere anekdoter om kongen, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Haakon i krig og fred», Små historier omkring førti års jubilanten samlet av N. Normann, Dybwad, Oslo, 1946.

24.05.2024

Haddy Njie

Haddy Njie

  Mona Haddy Jatou Njie (født 1979) er en norsk sanger, låtskriver, forfatter, journalist, skuespiller og programleder. Her følger et dikt av henne (uten tittel), en forsmak på sommer!:


(Haddy Njie)

Om våren sover sommer i en knopp, et fløyelshi.
Og puta er et spindelvev med sommerskatter i.

Der glitrer det av honningdråper, regn og gylne strå.
Strandsand, drops av kvae og et bær med sukker på.

Hun drømmer om å blomstre under solas dronningblikk.
La marihøna fly-fly og telle myggestikk.

Om varme kyss og svaberg, flis i foten, støvkorndans.
Om tordenbrak og klesvask og en ensom blomsterkrans.

Snart skal sommer våkne. Se hun kaster seg av og svinger
Mot himmelen blant blomsterblad og sommerfuglers vinger!

Etter våren kommer sommer.
Aldri skal de snu.
Er det sommer sover høsten.
Og snart sover du.

For forrige innlegg/dikt, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Ren sommer», Hedda F. Lilleng (red.), Cappelen Damm AS, Oslo, 2017.

16.05.2024

Jan Erik Vold

Jan Erik Vold

  Dikteren har jeg vært innom et par ganger før (se eksempelvis her). Her følger en passasje fra «Drømmemakeren sa»:

FRU JUSTITIAS
blinde
blikk. Fru Justitia med bind
for

øynene. Hun dømmer
på øret. Det hender hun nekter å tro
sine egne
hørselsorgan. Da tjuvtitter hun

under kluten
på venstre øye, uten at noen la merke til
det. Så
feller hun sin dom.

MED SKÅLVEKT
i ene
hånden. Med sverd
i den
andre. Skålvekta er uten

mening. Sverdet
hugger
hva
vekta viser.

SELV OM HODET
er trillet
av.
Saken kan gjenopptas. Saken

kan vinnes. Rettferdigheten kan
komme
på

plass
igjen.
Uten
hode, riktignok.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste, klikk her. For de som har lyst til å høre en liten parodi på et annet dikt av Vold, klikk her.

Kilde: Jan Erik Vold: «Drømmemakeren sa», Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004.

10.05.2024

Kastanjetreet

Kastanjetreet

  Jeg ser. Men ikke som Obstfelder. Jeg ser nemlig opp og ned. Deretter litt bort. Det jeg ser er ikke underlig. Det er for jævlig. Selvfølgelig sett fra mine øyne. Eneste jeg har. I andres er utsikten sikkert vakker. Hva vet nå jeg.

  Lang pause.

  Livet har lært meg det er det lureste man gjør fremfor en oppgave man misliker. Flere har fortalt meg at det har jeg kastet bort store deler av mitt liv på. De har selvfølgelig rett, men det innrømmer jeg aldri. Sjelden i det minste. Sannheten kommer ofte som en snikende overraskelse.

  Nok om det. Etter årets lengste pause skrider jeg til verks og henter en rake. Den studerer jeg i minst en time. Forberedelser er viktige. Så demrer det at jeg har glemt noe. Da blir jeg glad. Det betyr utsettelse. Dagen etterpå er jeg deprimert igjen, for nå har jeg ikke så mye å skylde på. Bortsett fra meg selv, men det gjør jeg sjelden. Ekspert i å skylde på alle andre.

  Det jeg glemte var søppelposer. Eller noe tilsvarende. Hver rommer 100 liter. Hadde det vært halvlitere ville den unektelig, om enn fristende, vært ganske tung å bære. Men jeg er lat der også. Så det jeg skal stappe i posene er det alle skjønner: Løv.

  Jeg hater løv. Det er løv om høsten, det er løv om våren. I alle fall i min verden. Jeg er som nevnt latere enn et dovendyr og bjørnen om vinteren kombinert. Problemer med trær er at bladene har en tendens til å dette ned om høsten. Og hvem blir satt til å rake det?

  Etter å ha studert poser og rake et par uker setter jeg i gang. Et kvarter raking og to timer pause. Tre uker senere er jeg omtrent halvveis. 20 sekker fylt nesten til randen. Løv er lett, fulle poser veier ikke så mye. Jeg er stolt av meg selv.

  Så begynner det å regne. Og blåse. Jeg hater naboene, hvorfor har ikke de raket eget løv først? Sinker! Og hvorfor blåser ikke løvet hos meg over til dem, bare motsatt vei? Duster! Jævla værhaner!

  Etter syv dagers kontemplering starter jeg på nytt. Det går noenlunde bra, selv om det begynner å bli kjølig i luften. Så kommer jeg til «Bøygen». Det var vel den Peer Gynt gikk rundt? Slik luksus kan ikke jeg unne meg.

  «Bøygen» er omtrent Norges største kastanjetre. Selvfølgelig plassert i grenseland mellom tomten jeg harver, eller raker over, og til en av naboene. Naboen hater også kastanjetreet, nøttene detter jo ikke bare ned på min side (som ikke en gang er min, siden jeg bare leier og ikke eier), men den andre siden av gjerdet får også unngjelde. I hvert fall når det blåser, og det gjør det titt og ofte. Her oppe i steinrøysa. Som vel er 90% av Norge.


(Kastanjetre)

  Hva så? Jo, nå skal jeg gi deg så fandenivoldsk inn i granskauen! Kastanjer forbandt jeg en gang med god lukt og ristede sådanne i sydlige strøk. Inntil jeg ble fortalt at kastanjer fra trær i Norge ikke kan spises. Hva i huleste er poenget med kastanjetrær her på nisseberget da? Løv er en ting, det veier ikke så voldsomt mye når det er tørt, det gjør for så vidt heller ikke en kastanje. Problemet oppstår, og det gjør det hver høst, når spetakkelet slipper fra seg rundt regnet 50,000 stykker i løpet av et par uker! Og hvem skal plukke opp? Moi! Naboen ser surt på meg. Jeg ser på arbeidshanskene mine. Hull på hull. Burde ha vernedrakt! Faenskapet (altså nøttene) har beskyttet seg, muligens for å hindre ekorn og fugler fra å rappe dem. Er man ikke forsiktig så fortoner nøttene seg som små pinnsvin eller kråkeboller før jeg raker og mer eller mindre trygt deponerer dem i søppelsekk nummer 48 for senhøsten. Våt løv & kastanjer veier mye!

  Ikke helt overraskende begynner det å snø en gang i november. Forut for det setter selvfølgelig et par høststormer inn. Det som er igjen av løv fra naboene - og i tillegg et tonn med småkvist fra et ukjent antall løvtrær sendt fra oven eller naboene - lander på tomten. Den jeg er en ubrukelig vaktmester for.

  Hva skal man si? Intet. Utrolig nok dukker våren opp igjen. Det samme gjør raken, mens snøskuffen (ikke spør) blir lagt bort. 19 søppelsekker senere er det mai måned. Jeg trekker pusten. Endelig er høstens siste nedfall borte! På tide å nyte sitt ikke helt velfortjente otium! Og så må jeg ikke glemme: Under hele min Canossa-kastanje-gang har jeg hele tiden hatt full støtte, mottatt gode råd og assistanse fra min beste venn; verdens mest berømte Golden Doodle HMT Teddy Lancelot!


(Sjefsvaktmesteren)

Epilog

  Ekstremt kort pause. Etterfulgt av en nyklekket og nærgående mygg, høres en stemme i det fjerne: Kan du klippe pleenen?

  Så ser jeg på meg selv. Ser helt jævlig ut!

Anbefales: Leilighet høyt oppe. Gin & Tonic. Pub i nabolaget. Dersom bolig med tomt: Oliventre og grønn asfalt!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innlegg av samme skribent, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

03.05.2024

Hedda Lilleng og Øivind Rangøy

Hedda Lilleng og Øyvind Rangøy

  Her følger to små dikt (begge uten tittel) som jeg føler favner våren bra.

Hedda Lilleng

  Hedda Foss Lilleng (1980-, norsk designer/arkitekt og dikter) har forfattet følgende perle:


(Lilleng)

Våren smyger
forundringspakker
inn i hjertene, små lommer av
lykke bæres usynlig
gjennom byen

Øivind Rangøy

 Og ett av Øivind Rangøy (1979-, norsk oversetter, lektor, dikter og forfatter):


(Rangøy)

Det er heilt stille i livet.
Våren har gjort si gjerning,
fuglane kvitrar

og vinden berre pustar,
uten noko usnakka på hjartet.

Eg treng ikkje telje grønt lauv.
Eg veit det er nok.

For forrige innlegg, trykk her. For neste, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, «99 dikt om glede» (samla av Helge Torvund), Cappelen Damm, Oslo, 2020.

26.04.2024

Emil Aarestrup

Emil Aarestrup

  Følgende lille anekdote blir den siste (fra min side) i rekken av historier om mer eller mindre kjente personligheter fra fordums tid:

  Den danske dikteren Carl Ludvig Emil Aarestrup (1800-1856) virket også som amtslege i Odense. En godseier ved Kerteminde hadde en dag i sin åker funnet restene av et kranium. Han trodde det var et barnehode og forestilte seg straks at en fryktelig forbrytelse hadde funnet sted. Om denne dystre formodning skrev han et langt og vidløftig brev, pakket kranie-restene omhyggelig inn og sendte funnet til Aarestrup i en pakke med påskriften: Barnehode?
  Noen dager etter fikk han pakken i retur. Utenpå hadde dikterlegen skrevet kort og fyndig: Fehode!

For forrige innlegg klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

19.04.2024

Vilhelm Krag

Vilhelm Krag

  Sørlendingen Vilhelm Andreas Wexels Krag (1871-1933) var en norsk lyriker, forfatter, journalist og kulturpersonlighet. Jeg har vært innom Krag før, men da i forbindelse med min kronologi om Henrik Ibsen (nærmere 1500 tettskrevne A4-sider). Allerede som 13-åring prøvde Krag seg som avis-korrespondent. Krag debuterte som bokanmelder allerede i september 1890 (ennå ikke fylt 19 år). Han leste mye av Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen, og fant stor inspirasjon i dem. For en litt «artig» episode mht Ibsen og Krag, se link under. Den omhandler Ibsens første og definitivt siste møte i Den norske Forfatterforening 07.05.1894, samt dagen derpå...


(Vilhelm Krag)

Som nok et kuriosa (ok, sikkert velkjent) kan nevnes at han var den som først tok i bruk betegnelsen «Sørlandet» i 1902. Men her og nå gjengis et dikt av Vilhelm Krag (fra 1891):

Den uforbederlige

Det hændte den tid, jeg var ung og vild,
.. spræt flasken og stil den paa plads!
Da spilled jeg vel et forvovent spil
og sang en letsindig vise dertil,
.. skjænk vin i mit gamle glas!
Min fremtid, min evne, mit liv og min gjerning
jeg satte det alt paa en eneste tærning.

            Og tærningen faldt.
            Saa tabte jeg alt.

                        Naaja -

Sligt hænder på sjøen, som tømmermand sa’
dengang han fik hodet saa plent kuttet a’.

Det hændte den tid, jeg var ung og vild
.. spræt op en flaske igjen!

Nu spiller jeg aldrig mer nogetslags spil
nu ryger det hele ad helvede til -
Fyld glasset og stil det herhen!
Nei, kom ikke til mig med anger og klynk.
For taber du spillet, så ti og synk!
jeg tabte mit spil, jeg valgte min vei.
                        Hvad rager det dig?

Og vover en trøstermand sig til mit bord
og sylter mig ind i medlidende ord
og taler til mig saalunde:
«Din stakkar, som gik tilgrunde!
Ak, havde du aagret endel med dit pund
og gaaet fra spillet i rette stund
og taget dig lidt ivare!»

Saa skal jeg da svinet svare:

«Og hvis du kom til mig og kunde mig by
at staa her her og spille om livet paa ny
og kunde du gi mig de tusen talenter
som engang jeg tabte med renternes renter:
Da vilde jeg reise mig, ung og vild
og synge letsindig en vise dertil
                                    - drik ud!

Og jeg vilde gjøre som engang før
som nu og altid indtil jeg dør:
Ta hele min fremtid, mit liv og min gjerning
og sætte det alt paa en eneste tærning,
                                    ved Gud!»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For første innlegg i kronologien om Henrik Johan Ibsen, klikk her. For Vilhelm Krags møte med Ibsen i Den norske Forfatterforening, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Vilhelm Krag: «Samlede dikt», Bind 2, ved Jostein Andreassen, Søgne, 1994.