Bibler man ikke bør utgi

Bibler man ikke bør utgi

  Vi går nesten 500 år tilbake i tid. Nærmere bestemt til 1529 da Martin Luthers «lille katekisme» ble publisert. Den er som kjent beregnet på undervisning av barn, og behandler blant annet de ti bud. Det er en didaktisk dialog, læreren stiller spørsmål og eleven skal kjenne de riktige svarene. Det faste spørsmål er «Hva vil det si?»

  Så beveger vi oss drøye to hundre år frem i tid. I København utga presten Frederik Monrad (1702-1758) en tysk oversettelse av Luthers verk i 1756: «De fem Parter af D. Morten [!] Luthers liden (eller mindre) Catechismus, oversatte paa Dansk, og oplyyste ved en eenfoldig Forklaring af Friedrich Monrad, Prest i Aagerup.» På tross av at katekismen var gjennomsett av det teologiske fakultet og formodentlig også av biskop og kirkekollegiet og godkjent av alle disse, fikk universitetet av regjeringen ordre om å sørge for at alle eksemplarene ble beslaglagt. Som grunn ble anført at der «i den fandtes en Del mod Ærbarhed stridende Spørgsmaal», idet forfatteren har brukt «temmelig uforbeholdne Udtryk i sin Forklaring over det 6te Bud». Boken hadde straks fått stor utbredelse, så av opplaget på mer enn 1500 eksemplarer ble bare rundt 400 beslaglagt.

  I gamle (?) dager lød som kjent 6. bud: «Du skal ikke drive hor». Av en eller annen merkelig grunn lyder dette nå: «Du skal ikke bryte ekteskapet». Uansett, den lille boken og samme bud skulle bli gjenstand for ytterligere oppstandelse rundt 150 år senere. I april 1918 ble følgende bok trykt i 2500 eksemplarer og utgitt i Kristiania i begynnelsen av juni samme år: «Dr. M. Luthers lille katekisme med barnelærdomsvisitas og kristelige spursmaal og svar for dei som gjeng til Herrens bord og sentenser av Guds ord. Autorisert utgaave ved H. U. Sverdrup sokneprest til Balestrand. Umsett til landsmaal av Per Riste». 

  Oversettelsen ble sterkt kritisert i dagspressen, spesielt uttrykket «Kva godt skal me daa?» som gjengivelse av riksmålets «Hva er det?» Altså: «Sette bodordet. Du skal ikkje driva hor. Kva godt skal me daa?»

  Som følge av denne kritikk oppnådde boken en for oversetteren lite smigrende berømmelse, og salget gikk strykende. Neppe noen annen landsmålsbok har hatt slik rivende avsetning. Der solgtes i Dybwads bokhandel opptil 10 eksemplarer om gangen til én og samme person - ja til en ung dame endog 20 eksemplarer på én gang. Også andre bokhandler kunne melde om lignende salg. Endelig tok kirkedepartementet affære, men da det ble telefonert til Dybwads forlag med anmodning om at salget måtte bli stoppet, kunne Bertram Dybwad (1861-1940) svare at det bare var tilbake 2 - to - eksemplarer, som han ville beholde, ett til forlagets arkiv og ett til seg selv privat.

  Noen år senere sendte en landhandler, som ikke ante hvilken raritet han eide, et lite restopplag tilbake til forlaget og ba om å få den nettopp utkomne nye utgave isteden. Dette restopplag ble supprimert og lagret i forlaget, og Bertram Dybwad har fortalt at han etterhånden har gitt bort alle eksemplarer til interesserte venner og bekjente. Den nevnte nye utgave ble trykt i 3000 eksemplarer i desember 1921 og utkom året etter. I denne er uttrykket «Kva godt skal me daa?» erstattet med «Kva er det?».

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960.

Viser man ikke bør publisere (Tønnes Lie)

Viser man ikke bør publisere

  Tønnes Kornelius Lie er en kar jeg ikke har klart å grave opp så mye biografisk informasjon om. Men han ble født 1854 i Flekkefjord. Under folketellingen i 1900 er hans navn registrert på en adresse i Fredrikstad, profesjon; typograf og journalist. Der er også hans kone (født 1859 i Sverige) Wendla Kristine Lie oppført (med yrke som maskinstrikkerske, noe som kanskje var i symaskinenes spede start?) samt deres to håpefulle; Svea Nora Lie (født 1890) og junior Tønnes Kornelius Lie (født 1892). Barna ble født i Kristiania, og der oppholdt Lie seg også etter århundreskiftet. Hvor det ble av ham og barna siden har jeg ikke funnet ut av, kanskje utvandret de til Amerika som så mange før og etter dem.

  Grunnen til at jeg fattet interesse var et par folkeviser som Tønnes (sr.) forsøkte å utgi i 1905 og 1915, fra sitt «trykkeri» i Skippergaden 31A og Fredenborgsveien, Kristiania. Begge ble beslaglagt av politiet …

(Illustrasjon)

  At Lie innehadde en god porsjon humor tykkes meg åpenbart. Det syntes han nok selv også, for den første visen han trykket opp anonymt (i 1905) het «Leve Republiken! Satirisk-humoristisk folkevise». Leilighetstrykket bestod av 9 åttelinjede vers «Det gaar ei længre dette her - Vi vil ha republik!». Et eksemplar skal visstnok fremdeles befinne seg i Universitetsbiblioteket i konvolutt, hvorpå det står skrevet:

  «Nærv. med indh. er af Kr.a politi beslaglagt i 1905. En gang før er sangen (uten omslag) beslaglaget [!]; det er nu ca. 20 år siden. Da havde sangen et afslutningsvers som her ikke er med. Kan fåes ved henvendelse til politiet.                             Forf.»

  Kort tid etter første verdenskrig brøt ut, nærmere bestemt i august 1914, forsøkte Lie seg igjen, nå under psevdonymet Tom Drill. Tittelen var: «Krigsvise. Meljobbernes, Brødaagrernes, Møllernes og Grossisternes Fædrelandssang». Denne gang med 10 åttelinjede vers, og det skal ikke mye fantasi til for å lese seg til at melodien er basert på Norges nasjonalsang: «Ja, vi elsker jobbetider, som de kriges frem, selv om det i magen svider i de tusen hjem.»

  Gatevisen ble straks beslaglagt av politiet i Kristiania, men heller ikke her ender historien; Deichmanske bibliotek i Oslo skal visstnok eie et eksemplar, hvorpå forfatteren har skrevet med blyant:

  «Kra. politiembedsmænd satt skjælvende på sine troner i det farlige år; derfor turde ikke politimesteren tillate gatesalg av denne statsfarlige folkevise, hvorfor en del fattige smågutter mistede sine viser, som blev «beslaglagt» av politiet). På grund av nævnte beslaglæggelse blev Oplaget 8-doblet - fra 5000 til 40 000. Leve dumheten!                                 Tønnes Lie.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960.

Vin og romaner man ikke bør selge

Vinselger Ole Jensen

  Rundt 1902 forsøkte Ole Jensen å utgi sitt verk «I Politiklør eller Kjøbmand Ole Jensens Viderværdigheder i Vika og Oplevelser i Møllergaden Nr. 19» på intet mindre enn sitt eget forlag med det oppfinnsomme navn «Tabernaklets Trykkeri».

  Foranledningen for «utgivelsen» var at Jensen, som drev en vin- og sigarhandel i Kristiania, ble flere ganger mulktert for ulovlig vinsalg, og for hver ny gang ble mulkten høyere, til slutt var mulkten 800 kroner. Da han ikke kunne eller ville betale så mye, måtte han sone straffen ved fengsel på vann og brød. Etter en sådan soning skrev han så den ovenfor beskrevne bok med kraftige utfall og beskyldninger mot politiet, som derfor beslagla boken.

  Boken forble ukjent for bibliografier inntil den i 1938 plutselig dukket opp i en «Special-fortegnelse over en del sjeldnere ting fra Oslo antikvariat», hvor prisen var satt til 20 kroner. Boken ble kjøpt av høyesterettsadvokat Arthur Skjelderup, som samlet på autobiografier. I sin bibliografi omtaler Skjelderup også en fortsettelse: «I politiklør eller Ole Jensens oplevelser II». Kristiania 1903, men denne bok eide han ikke, den finnes heller ikke i biblioteker. Formodentlig ble også denne bok beslaglagt.

Kristiania-romanen

  Rundt 1890-tallet var det en avis ved navn «Morgengryet» som utkom i Kristiania. Grunnlegger og eier var Andreas Wilhelm Wexels Øyen [1855- ?], som også i mange år var avisens redaktør. I 1891 tiltrådte Jon Flatebø som redaktør og samtidig som utgiver av «Kristiania-romanen». Den er sammensatt av 75 større og mindre stykker, hvoriblant et par dikt. Opplaget var på hele 10.000 eksemplarer, hvorav en del kom i handelen og noen ble utdelt til abonnentene på «Morgengryet». Kort tid etter ble «Kristiania-romanen» beslaglagt av politiet ifølge ordre fra riksadvokaten av 11. november 1891. I alt 8042 eksemplarer ble beslaglagt. Ved undersøkelsen erklærte Flatebø at han var utgiver og til dels forfatter av boken. Med et par unntak er bokens enkelte stykker dels uten forfatter-angivelse, dels psevdonyme. Flatebø ville ikke røpe sine medarbeideres navn, og ble satt under tiltale og dømt ved lagmannsrettsdom i 1892. Dommen appellerte han til Høyesterett, som dømte ham til 60 dagers husarrest og bestemte at de beslaglagte eksemplarene av boken skulle være konfiskerte.

  Og så kommer det jeg finner litt morsomt: Begrunnelse for konfiskasjonen var nemlig at bokens innhold i høy grad ble funnet anstøtelig. Akkurat det er ikke så festlig, men titlene. Som særlig farlige for den offentlige moral utpekte retten følgende stykker: «Grove elskovssprøit i Slotsparken paa bænke, unner træer og paa græsvaallen» (av Lyktemannen), videre «Kvinne-forføreren. Tjenestepikernes og sypikernes fare» (Student: Ukjure eller: Lure), «Jenta og nattefrierne» (denne og de to foregående eg. av Andreas W.W. Øyen) og «Grov usædelihet paa bygden» (Meddelt av en kommunemann og skolelærer).

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960.

En ikke helt alminnelig kalender (Peter Malling)

En ikke helt alminnelig kalender

  I juli 1858 utga Fredrik Peter Brandt (1825-1891, norsk jurist) «Almindelig Norsk Huus-Kalender med Primstav og Merkedage» på P. T. Mallings Forlags-Boghandel i Christiania. Det burde han ikke ha gjort, for Universitetet hadde på denne tid enerett til å «udgive samt at lade trykke og forhandle Almanakker og Calendere til Brug her i Riget». Så da anla Det akademiske Kollegium og boktrykker Fabritius (som var Universitetets almanakkforlegger) sak mot Peter Tidemand Malling (1807-1878, norsk boktrykker og bokhandler). Som forsvarer hadde sistnevnte engasjert høyesterettsadvokat Bernhard Dunker (1809-1870, norsk jurist og regjeringsadvokat). Ved høyesterettsdom av 11. desember 1860 ble Malling dømt til å bøte til statskassen 50 spesiedaler, samt også blant annet «efter Skjøn, optaget på hans Bekostning, erstatte Citanterne det Tab, de ved det ovennævnte Skrifts Udgivelse maatte have lidt» og betale prosessens omkostninger for alle retter til citanternene (et foreldet juridisk ord for saksøker).

  Professor Ludvig Ludvigsen Daae (1834-1910, norsk historiker), for øvrig bekjent av Henrik Ibsen, kunne ikke fordra forlagsbokhandleren Malling og kalte ham Malignus Malignior (malignus betyr ond, karrig; malignior er komparativ herav), et ordspill med navnet. Daae hadde fått tak i et eksemplar av kalenderen, og i en tilskrift liret han av seg en tirade på latinsk (Hicce libellus merito … osv) som kan oversettes som følger:

  «Denne lille bok bør med rette nevnes blant de maligne dokumenter som Christiania-bokhandleren P. T. Malling, som vel var kjent på grunn av sin simple iver etter å bli rik, hadde utgitt. Den maligne mann hadde tilkalt hjelp av to «tingstuter», nemlig Bernhard Dunker og Frederik Brandt, men ble dog av rikets høyeste dommere ilagt en mulkt for krenkelse av Universitets privilegier.»

(Peter Malling)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960, Wikipedia, Store norske leksikon.

Kart på nynorsk

Kart på nynorsk

 
  Ordet «supprimere» blir sjeldent benyttet i våre dager, selv i forlagsbransjen. Innbiller i det minste jeg meg. Det betyr å undertrykke, stanse eller forby med henblikk på bøker, aviser, skrifter osv. Men går man eksempelvis noen få hundre år tilbake i tid, hendte det om ikke ofte, i hvert fall av og til at grove skrivefeil eller utsagn oppfattet som injurierende ledet til at opplag ble stoppet, trukket tilbake og destruert. Presteskapet hadde selvfølgelig sitt ord med i laget, selv om det gjerne var politiet som ble sendt ut for å beslaglegge bøker med usømmelige titler som «Omgangen med det smukke Kjøn» utgitt i København 1871. Også rettssaker fulgte. Man kunne kanskje argumentere for at ordet burde være hyppigere i bruk i dette årtusen, men det virker som dagens norm er at dess flere skrivefeil og mer sladder, dårligere språk og slettere innhold, jo større blir salget. Men kanskje ordet får sin renessanse dersom en bok snart planlagt utgitt i USA blir stoppet av en sjeldent begavet løgner i det selvsamme land. Selv Putin virker målløs av beundring, og hadde Fjodor Dostojevskij levd i dag ville han sikkert produsert en oppfølger til «Idioten». Dog, for å unngå supprimering samt sikre salgs-suksess; nå utgitt under tittelen «Fifty shades of garbage».

(Slik kan man også lese kart)

  Nok om det, i Oslo anno 1930 ble det trykt opp et kart som skulle bli gjenstand for både indignasjon og politiske bølger som fikk blant annet en kommende norsk landssviker til å engasjere seg. Tittel var: «Topografisk kart yver Halden umland 1 : 50 000. Utgjeve av Norges geografiske Opmåling 1930.»

  I det følgende gjengis et referat fra Arthur Thuesens bok (se under), jeg har tatt meg den frihet å gjengi deler (utenom tittelen) i noe modernisert språknorm («op» til «opp» osv):

  Kartet ble trykt i juni 1930 og kom i handelen høsten samme år. På den tid var der neppe mange blant distriktets befolkning som forstod hva denne omslagstittel betydde, men reaksjonen meldte seg nokså snart da det gikk opp for dem at nå var det Østfolds tur til å bli fornorsket à la professor Indrebø [Gustav Ludvig Indrebø, 1889-1942, norsk filolog og historiker]. Og forbitrelsen steg etterhånden som folk utover i bygdene fikk studert kartet nærmere. Det var ikke bare omslaget som var «heilnorsk», men kartet var blitt forsynt med en lang rekke nye navn som ingen tidligere hadde brukt eller kjent til. Således var for eksempel Høili blitt til Høgli, Medbøe til Mebø, Melløs til Mjøllaus, Molteberg til Moltebær, Øberg til Ødeberg, Sagholen til Saghorn. Og endestavelsen «vann» var blitt til «vatn», et ord som ikke forekommer i Østfold; «lille» var i alle sammensetninger blitt til «litle», en form som også er ukjent i distriktet.

  Kartet ble meget sterkt kritisert i avisene, og den 17. mars 1931 fremsatte stortingsmann Harald Sigvard Bakke [1882-1963, norsk lektor, riksmålsmann og politiker] følgende interpellasjon: «Efter hvilket prinsipp skjer normaliseringen av stedsnavn på de av Den geografiske oppmåling utgitte karter?». Efter en langvarig diskusjon i Stortinget, hvori deltok blant andre forsvarsministeren statsråd Torgeir Anderssen-Rysst [1888-1958, norsk politiker], fremsatte interpellanten følgende forslag: «Det henstilles til Regjeringen å oppheve den kongelige resolusjon av 8. februar 1929 om skrivemåten på offisielle kart,» og representanten Jens Hundseid [1888-1965, norsk politiker] fra bondepartiet fremsatte følgende forslag: «Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at norske stedsnavn blir skrevet i overensstemmelse med bygdemålsformålene, så langt råd er. Det er ikke ønskelig at gode norske bygdemålsformer blir normalisert bort enten til nynorsk eller til riksmål». Begge forslag ble utlagt til senere behandling.

  Den nye forsvarsminister som ble utnevnt den 12. mai 1931, Vidkun Quisling [1887-1945, norsk offiser og politiker], erklærte seg efter konferanse med de to forslagsstillere villig til å ta tilbake den nevnte kongelige resolusjon samt å trekke kartbladet «Halden umland» tilbake, slik at det ikke lenger ble solgt.

  I anledning av dette kart meddelte Norges geografiske oppmålings daværende sjef, direktør, major K. S. Klingenberg [1872-1959, norsk offiser og geodet] i Dagbladet at forandringen av gårdsnavnene var foretatt i henhold til den kgl. res. av 8. februar 1929, men at navnene nettopp ved dette kart ikke var forelagt språkkonsulentene. Men det fikk Klingenberg først vite den 5. mars 1931, altså lenge etter at kartet var trykt.

  Istedenfor det supprimerte kart utkom et nytt med delvis rettede navn i 1936, trykt i 500 eksemplarer, samt ett i 1938, trykt i 2000 eksemplarer.

(Litt nærmere Halden)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960, Wikipedia, Store norske leksikon.

Gunvor Hofmo og Ruth Maier

Gunvor Hofmo

  Gunvor Hofmo (1921-1995) var en norsk lyriker. Hennes dikt stiger ut av den annen verdenskrigs redsler og død, hun har da også blitt kalt «Mørkets sangerske». Og med sine 20 diktsamlinger regnes hun som en etterkrigstidens fremste norske lyrikere. Hennes beste venninne, den østerriksk-jødiske flyktningen Ruth Maier (1920-1942), ble transportert fra Oslo med D/S «Donau» og drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz i begynnelsen av desember 1942. For 75 år siden, 27. januar 1945, ble leiren frigjort av russiske soldater. Jan Erik Vold var redaktør for Hofmos «Etterlatte dikt» (1997) og «Jeg glemmer ingen» (1999), den siste illustrert med akvareller av Maier. Det er allment kjent at Hofmo slet med psykiske lidelser, mellom 1954 og 1975 var hun flere ganger innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus.

  Hofmo mottok bla. Kritikerprisen, Gyldendals legat, Doblougprisen og Riksmålsforbundets litteraturpris.

Gunvor Hofmo (t.v.) og Ruth Maier - fotografert i 1942

Følgende dikt er fra 1946:

Det er ingen hverdag mer

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik

som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.

Vi vender oss for å gå hjem
men alltid møter vi dem.

Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om forfatter/dikter, klikk her, for neste forfatter/dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998.

Forkjølelsen

Forkjølelsen

   

  På hjemveien kjentes et alarmerende drag. Et luftig sådan, lik en usynlig lasso rundt halsen, men ikke slik beskrevet rundt månen eller fru Luna hos Agnar Mykle. Forresten, var ikke det typisk? - som ung holdt han konsentrasjonen oppe - nå sporet han stadig oftere av. Man burde bli klokere og ikke dummere med alderen. Han kikket forlegent rundt, men det virket som ingen kunne se på ham hvilke tåpelige tanker som surret rundt i kålrabien.

  Vel hjemme fra trening søkte han mot kjøleskapet: Endelig belønning! Fem øl senere var vinddraget som været bort. Dagen derpå undret han hva topplokket inneholdt. Virket som en tjæreholdig grøt, men bare gørr! Nesa tett som en skorstein fra middelalderen. Dårlig tid hadde han også, det var dags for den daglige morgentur med Teddygutt, naboens storvokste Golden Doodle. Disse turene med hunden var dagens store høydepunkt, overgikk kjøleskap-visittene en høy gang. Klokken 0800 hver eneste dag, ølen noe senere. Men før dannelsesreisen måtte neseskaftet tømmes, en halv dorull senere var de to på tur. Samme rute som alltid, Teddy sniffet og skvettet, mens den halvgamle hadde mer enn nok med å holde seg på beina - det var mildt for årstiden, men glattisen holdt fremdeles stand på skyggefulle partier. Denne dag brukte han julegaven fra Teddys matmor og matfar. Et skjerf av Kashmir. Året før fikk han en topplue. Fjällräven. Ikke ørlite stolt vurderte han de to øverste plaggene på skrotten til en langt høyere verdi (med ett hederlig unntak) enn hans samlede garderobe ellers. Det skulle forresten ikke så mye til, hadde han forsøkt, ville den neppe fått avsetning på et loppemarked i Addis Abeba.

  Det gikk et par døgn, kadaver virket som en beskrivende tilstand. Ølkuren fungerte særs dårlig, gribbene sirklet, han vurderte halvseriøst å prøve noe annet. Det gikk med flere doruller om dagen på nesa enn i stumpen. Ja, flere enn han drakk øl! Men hvor kom all snørret fra? I tillegg oppstod en udefinerbar susing mellom ørene. Var han i en vindtunnel eller i ferd med å transformeres til en konkylie? Og så hadde han begynt å harke og hoste, ikke siden røykeslutt for et tiår siden kunne han huske noe tilsvarende. Da var det også masse intern søppel; en udefinerbar form for slam og råtten tang ble åpenbart ved daggry i kjeften fra bukens vulkan der våknet til liv. Før kruttsterk kaffe og den første ti-paknings bedøvelse. Eller var det 20? Nå var det annerledes, og om ikke akkurat kilden kom fra oven virket det som komposten både under og etter lufteturene med Teddy befant seg rett under toppluen.

  Den fjerde dagen, eller kanskje det var tredje - uansett en stor mengde doruller og en pall øl senere - begynte han å blø neseblod, noe som igjen førte til økt forbruk av doruller. Stemmen undergikk skremmende endringer, nå mere nasal enn Marlon Brando i «Apocalypse Now» - en papegøye ville blitt mørkegrønn av misunnelse. Ettersom neseblodet antok Niagaras proporsjoner, begynte den pjuskete å syntes faretruende synd på seg selv. Fortvilelsen snek seg på, skulle han bukke under som ufrivillig blodgiver? Vagt erindret han som barn eller tenåring å innehatt lignende selvmedlidenhet, men da var alltid mor ved hans side for trøst. Nå var det ingen igjen. Da han erfarte at naboene i etasjen over også var blitt forkjølet var bortimot alt håp om sympati borte. Et tankekors var det at det virket som de ikke syntes det minste synd på seg selv.

  Noe mer patetisk enn en halv- eller helgammel hypokonder kan knapt nok tenkes. Det må i så fall være en yngling. Hvorfor er det bare hankjønn som tuter av selvmedlidenhet, og hvorfor finner hunkjønn seg i det? Denne eller en av de følgende dagene mens Teddy var på besøk i hybelen - noe som ganske ofte skjedde mens matmor og matfar av forskjellige årsaker var borte på dagtid - vendte den forkjølede seg mot den firbente for trøst. Ingen hjelp å få. Tvert imot, Teddy satte seg resolutt ned med ryggen til, noe som «snufseren» visste innebar ønske om øyeblikkelig rygg- og nakkemassasje.

  Finnes det ingen kur mot uvesenet? undret basselusken. Nå hadde også susingen mellom ørene blitt tilført en ny lyd hver gang han i vanvare holdt pusten og svelget. En slags rasling av løv etterfulgt av ørsmå knepp. Bygget noen rede der inne? Venter ikke fauna med slikt til mars eller april? Plutselig kom noe ham i hu - for 20-30 år siden - da var han også grusomt forkjølet. Det hadde haglet med gode råd. Ett av dem var et glass Cognac, øyeblikkelig fulgt opp i praksis. Hennessy XO, minst. Og han ble vidunderlig klar i toppen, en innvendig tåke lettet, Nirvana var nær. Dagen etter var han minst like dårlig og flasken tom. Neste gang ble han rådet til te med litt Havana Club i. Igjen lettet disen, om enn annerledes. Han ble varm og yr i knotten, føltes som han befant seg i tropene selv om han i virkeligheten satt på en eller annen suspekt pub i nærheten av Egertorget, med håndkle over hodet og sugerør i koppen. Det ble et slags hodets sauna-møte med de dyreste syv kopper Lipton han noen gang hadde slurpet i seg. Igjen ble lommeboken slunken og han minst like elendig i kroppen dagen etter.

  På tide å prøve noe nytt. Kanskje han skulle bli sunnere? Men hva er vel mer helsefremmende enn Vitamin B og øl? Han tok med Teddy på butikktur. En annen, men like fast rute som morgenturene. Teddy kjente hver busk og hver skrent, og sniffet inntil han fant et sted hvor en tispe hadde skvettet siden siste tur. Derpå gjorde han det samme, så høyt på nærmeste busk eller gjerde han klarte. «Nydelig,» tenkte han, «så her gikk altså min skjønne Lexi for fire dager siden. Bare tre måneder til løpetid!». Større hunder enn Teddy er det få av, følgelig raget han øverst i duft-hierarkiet. Var det hanhunder i nærheten sparket han for syns skyld et par kubikk grus eller sand i deres retning. Ved nærbutikken parkerte Teddy utenfor, oldingen (slik han nå følte seg) gikk inn og fikk øye på noe rødt i ferd med å bli stablet opp i fruktavdelingen. Den hadde han hittil holdt seg unna. Utrolig nok fristet jordbær, selv i januar måned! Luksus. Han skeiet helt ut og kjøpte i tillegg 20 brustabletter med C-Vitamin samt tre klementiner. Det siste på grunn av de ukene i desember frem til julaften mens butikken loddet ut en kasse klementiner hver dag. Noe svar på hvorfor de ikke heller tilbød en kasse øl fikk han aldri. Men tre vitaminbomber skulle han vel klare. Ute ventet en teatralsk snurt Teddy, det varte som vanlig ikke mange sekundene. 

(Teddy får snurten av Lexi)

 Få dager etter var jordbær og annen frukt forduftet. Han følte seg bedre om morgenen. På tross av å styrte en halvliter vann med to ganger 1000 mg C-Vitaminer rett før leggetid ikke akkurat hadde hevet nattesøvnens kvalitet.

  En drøy uke inn i det nye året var tølperen omsider tilbake på trening. Fuglene hadde fløyet fra rede og hode. Men ikke før han kom ut fra helsestudioet; nok et kjølig rep rundt halsen! Han sukket tungt, spørsmålet meldte seg like innlysende som svaret: Skulle han slutte å trene eller si fra seg æresmedlemskapet i Aass Bryggeri? Så smilte den dystre - var det så nøye om skroget forble rustent? Hjemme ventet jo Hans Majestet Teddy med logrende hale - om ikke i dag så i morgen - slike møter kan kurere selv den mørkeste gruff!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Martin Aaas' memoarer og annet vås.