Paal Brekke og Olav H. Hauge

Paal Brekke og Olav H. Hauge

  Begge tilhører gruppen av etterkrigstidens lyrikere. At Hauges «Det er den draumen» er blant norsk diktnings grunnfjell fra denne periode er nok ikke den største overdrivelse jeg har kommet med.

  Paal Emanuel Brekke (1923-1993) var en norsk lyriker, forfatter, gjendikter og oversetter (av blant andre T.S. Eliot). Han mottok Kritikerprisen (1972), Doblougprisen (1981), Norsk kulturråds oversetterpris (1988) og Riksmålsforbundets litteraturpris (1992). Her gjengis to dikt av ham:

Skogsfuglen

Det er ikke sant
at tiden går
Den kommer
Med blikket i ditt
kommer tiden til deg
og blir

Som da jeg var tolv
og skogsfuglen
tungrodd bakset opp
mellom grenene
Og ble hos meg
slik. Alltid

Fra «Det skjeve smil i rosa», nr 26 (ellers uten tittel):

Si, hvorfor viser gudene seg
alltid forkledt?
Så mennesker skal kunne se dem, barn
Som guder?
Nei. Nei, som forkledninger

Olav Håkonson Hauge (1908-1994) var en norsk lyriker og forfatter, men av yrke utdannet som gartner. Han mottok Kritikerprisen (1961), utmerkelse fra Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond (1968), Doblougprisen (1969), Sunnmørsprisen (1971), Melsom-prisen (1973), Aschehougprisen (1978) og Nynorsk barnelitteraturpris (1983).

Her er tre dikt av ham, to som man nok kan smile litt av, og ett til ettertanke:

I dag såg eg

I dag såg eg
tvo månar,
ein ny
og ein gamal.
Eg har stor tru på nymånen.
Men det er vel den gamle.

Vindhanen

Smeden slo han
med vele og kamb,
høgt kom han,
verdi var ny
og vindane mange.
Han var ivrig,
trippa, skreik
og brusa fjør
for kvart vinddrag,
i storm stod han strak
med lang hals -
Til han rusta fast
og vart ståande
skeivt mot nord.
Draget stend oftast
frå den kanten.

Og eg var sorg

Og eg var sorg og heldt til i ei hole.
Og eg var ovmod og bygde attum
                                                  stjernone.
No byggjer eg i næraste treet,
og um morgonen når eg vaknar,
trær fura gull på nåli.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter(e), klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Paal Brekke: «Det skjeve smil i rosa» - Dikt, H. Aschehoug & Co., 1965, «Den store Lyrikkboken» - Norske dikt gjennom tidene i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998.

Humor på 1960-tallet (I)

Humor på 60-tallet

  Nå blir det et kvantesprang «helt» frem til 1960-tallet, og 10 små vittigheter derfra:

Billedsskjønnhet

  - Bare jeg nå hadde vært halvparten så vakker som på bildene, sa frøkna, hun hadde vært hos fotografen.
  - Ja, men det er De da! sa fotografen.

Søster og pasient

  Postsøster Helena kom på trikken ved Ullevål sykehus. I andre enden av vogna får hun øye på en gubbe som har gått inn og ut av avdelingen hennes i flere år. Han stråler opp da han blir oppmerksom på henne, og hauker ut:
  - Nei, goddagen Helena! Nå har je itte liggi hos deg på lenge. Men je kjenner det på meg at nå blir det itte store tia før du har meg i senga igjen.

Den fattige familie

  Lærerinnen fortalte barna om den hellige familien i Betlehem, og særlig forklarte hun dem hvor fattige de var. Så viste hun dem noen bilder av Josef og Maria og barnet i krybben.
  Da sa en av småjentene:
  - Ikke har dem barnevogn, og ikke har dem vugge, men fotografere seg, det hadde dem råd til!

Gamle elever

  Den gamle læreren møtte en ung mann på gaten og kjente ham igjen fra skolen.
  - Goddag, goddag, Per! Hva slags arbeid har nå du fått deg?
  - Jeg er slakter, svarte Per.
  - Hva gjør så din bror Anton?
  - Han er sakfører.
  - Jaså, jaså! Den ene slakter og den andre flår!

Gravstell

  En gammel kirkeverge averterte i stedets avis:
  «Eiere av gamle graver på kirkegården må være pyntet og klippet innen aprils utgang, ellers tilfaller de kirkegården.»

Snekkermål

  En bykar hadde en hytte oppi åsen, og så fikk han tak i en gammel bygdesnekker til å sette opp et veslehus med hjerte i døra. Da hytteeieren kom for å se fullført arbeid, innvendte han:
  - Blir ikke hullet i setet i minste laget?
  - Je har laga det etter mitt eget hue, sa snekkeren mutt.
  - Det skulle nå ikke være etter ditt hode men etter min ende, sa byggherren.

Regnestykke

  Læreren spurte Truls hvor mye 3 i fra 5 var.
  Nei, Truls greide ikke det regnestykket.
  - Hvis nå far din er ute og fisker, og han får 5 fisk, og så tar han og kaster uti igjen 3 fisk, hvor mange fisk har han da igjen?
  - Så dum er ikke’n far, sa Truls.

Snø

  - Snø, sa du! Nei, i min ungdom var det snø, da. Jeg husker da jeg var på eksersis om vinteren - da vi stilte på linja om morran, måtte vi stå med på aksel gevær for å merke ut hvor vi var - og to mann måtte måke snø fra kjeften på kaptein så’n kunne få kommandert.

Rottemot

  Det fortelles at i første verdenskrig fikk soldatene en drikk som gjorde dem overmodige foran skyttergravsangrep. Så var det en dag på Vestfronten at en soldat var så uheldig å knuse en flaske med denne styrkedrikken. Ei rotte var straks frempå og slikket i seg, og det varte ikke lenge før rotta sprang opp på brystvernet, skar tenner og skrek:
  - Hvor er du hen, din kattejævel!

Tvillinger

  Han Jon som var syv år satt og så på moren som badet de små tvillingene. Hun tok dem en etter en ut av senga, de var så like at det var et mirakel.
  Da ga han Jon seg til å le.
  - Hva ler du av gutt? sa moren litt arg.
  - Jeg må da le, mor. Nå har du badet n’Erik to ganger, og n’Per slapp!

For forrige innlegg klikk her. For neste, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1960

Humor på 1950-tallet (XV)

Humor på 50-tallet

Det går mot slutten av 50-tallet. Nostalgisk sett. Her følger de siste «snuttene» (hele 11 stykker!) fra 1959:

Regning

Læreren drev på og forklarte ungene alminnelige regneregler i handel og vandel.
  - En må bruke lik benevnelse, sa han - en må trekke kilo fra kilo og liter fra liter.
  Så var det en lyslugg som innvendte:
  - En kan da trekke en spiker ut’a en planke, og en kan da trekke en liter ut’a ei ku!
  Læreren kom i villrede, inntil en annen lyslugg sa:
  - Å, en kan trekke ei ku ut’a ei ku, da!

Assuranse

  På et småbrukermøte satt det en krets og diskuterte for og imot assurering av husdyra. En som het Torstein sa ikke et ord, men da det ble snakk om nødvendigheten av å assurere grisene, kom det fra den kanten:
  - Ja, jeg for min del har assurert en eneste gris i min tid, jeg, men den grisen daua, så det gjør jeg ikke om igjen.

Helsesunn bygd

  Turister kan være fæle til å spørre og grave, og han Even som drev som veivokter oppe i dalen pleide være ille utsatt for dem. En gang mistet han tålmodigheten, det var en eldre turistdame som oppholdt ham med alskens spørreri hele halvtimen. Siste spørsmålet hun slapp til med var dette:
  - Det er vel svært sunt klima her så langt oppe i dalen?
  - Det ska’ være visst, sa’n Even, her oppe har folk vondt for å dø. Her om året fikk vi ferdig ny kirkegård, og da ble vi nødt til å skyte en turist for å få innvidd han.

Tilståelser

  Murer Pettersen levde sterkt, men så kom han på bedre tanker og gikk på et oppbyggelsesmøte. Der sto han opp og begynte å tilstå sine synder, og han sparte ikke på noe.
  En dame syntes det ble for grovt, reiste seg og gikk mot utgangsdøra.
  Da ropte Pettersen:
  - Bare sitt, fru Syversen, jeg nevner ikke navn!

Minering

  Han Karl og Ola skulle en dag skyte vekk noe stein. Særlig gløgge og raske var ingen av dem. Ola skulle tenne lunta, og han Karl skulle varsku. Karl står på god avstand da det gjelder, og begge flyr i dekning bak vedskjulet. De venter og venter, men ingenting hender.
  - Det smeller ikke, sier’n Karl.
  - Nei, gitt, sier’n Ola.
  - Du tente vel på lunta? sier’n Karl.
  - Nei, gitt. Du var så rask til å skrike, at jeg rakk ikke det, sier’n Ola.

Regnestykke

   Han Kåre gikk for å være lite gløgg på skolen, og lærerinna hadde mye bry med å få banket inn lærdommen i skolten på ham. En time de hadde regning, kom lærerinna med et regnestykke:
  - Du, Kåre, når din mor har stekt seks kjøttkaker og du og din bror spiser opp tre stykker hver, hva blir det da igjen?
  - Bare sausen, sa’n Kåre.

Grammatikk

  Det var en liten gutt som sa til frøkna i barnehagen:
  - Meg lå hos pappa i natt, meg!
  - Jeg lå hos pappa i natt, rettet frøkna.
  - Jamen, da må du ha kommet inn etter at meg sovna! sa gutten.

Mann overbord

  Mons Raudboti hadde fått jobb som matros på en av Fylkesbåtane i Sogn.
  - Mann overbord! ropte han en dag innetter fjorden.
  Det ble slått bakk i maskinen, og kapteinen kom farende.
  - Jeg bommet da jeg ropte mann overbord, sa han Mons.
  - Gudskjelov, sa kapteinen og slo full fart forover.
  - Det var et kvinnfolk, sa han Mons.

Telegram

En gang da kongen hadde fødselsdag, var det en gammel frøken som fikk slik lyst til å sende Hans Majestet et telegram. Og så sendte hun følgende:
  - Signe kongen. Signe fedrelandet. Signe Hansen.

Vådeskudd

  I en lokalavis gikk det forleden surr i notiser. Den ene gjaldt en syttiåring som var blitt far, og den andre handlet om en mann som var drept av vådeskudd. Resultatet på trykk ble følgende:
  Syttiåring ble far. Han visste ikke at børsa var ladd.

Fra æva til æva

  I radioens første tid satt det to kjerringer og hørte på søndagspreken. Presten talte nynorsk, et mål den ene kjerringa ikke skjønte, og ellers var det første gangen hun lyttet til en radiopreken. Til sist for den ene kjerringa opp, skjørtet omkring seg og ville på dør.
  - Mye nymotens styggedom skal en høre, sa hun, - men at en prest kan få seg til å si at dem fær’ fra den ene Eva til den andre Eva … det kan ikke et skikkelig kvinnemenneske sitte og høre på!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg innen samme genre, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1959

Livets nødvendigheter

 

Livets nødvendigheter

  Man blir født. Så er det en periode derfra til død. Det hele starter og ender med skrik og skrål. Selv er jeg en døgnflue som … vel. Livet er sannelig ikke lett. Noe alle vet, bortsett fra oss privilegerte mens vi var i en alder mellom 3 og 12 - da var ikke livet bare lett, det var bekymringsløst og fett!

  Det er - et sted mellom fødsel og død - det essensielle, ja, det nødvendige - både oppstår og grunnstøter. Selv finner jeg det meste unødvendig. Men næring må man ha. Først får man morsmelk, senere Cola og hamburgere. Lenge før det siste påtvinges en bleie, så oppstår noe som heter potte. Jeg har (heldigvis) ingen erindring av å ha entret en slik - men iakttok min 3 år yngre lillebror mens han gjorde det en gang, tett og rød som en halvmoden plomme i trynet satt han der og trykte. Tror faktisk seansen fant sted i stuen. «Hva er det han driver med?» undret jeg etter en kort studie. «Dust! Han bæsjer, ser du vel!» repliserte min 4 år eldre bror veslevoksent. Det var siste kommunikasjon mellom meg og disse slektens poder på mange år, jeg da i en alder av seks. Den dag i dag, bare jeg tenker på sangen «Åtte potter rømme», oppstår åndebesvær. Blomsterpotter er også komplisert.

  Om sommeren var vi på hytta, der hang det på innsiden av døras utedo et hjerteformet og håndlagd skilt med påskriften:

Sitt nå ikke
og fall i tanker.
Husk at andre
til døren vanker.

  Lukten brydde vi oss ikke om, men det var ganske mange fluer nede i det nærmest bunnløse gap, de summet rundt i en litt ekkel symbiose med en ganske stor familie av edderkopper som også var til stede. Hva som var det mest skremmende mellom tanken på å få spindelvev eller spyfluer i stumpen husker jeg ikke nå i ettertid. Men skiltet var overflødig, oppholdene ble alltid så kortvarige som mulig.

 Hjemme fulgte et tiår på do i andre etasje for meg. Alene heldigvis. Hva mine brødre bedrev, dreit jeg i. På WC (som vi begynte å kalle det) medbrakte jeg årets (eller fjorårets) samlede Donald Duck-blader, og pløyde gjennom alle, til stor fortvilelse for andre nødne familiemedlemmer som dundret på døren. De hylte og skrek, fånyttes.

  Det vanket altså «no pardon» mot brødre. Mine ører var sementert, og nå var vi jo ikke på hytta, vel vitende om at her fantes det toalett i underetasjen også. Dermed fikk de krype ned til korset, mens jeg ble sittende mens mine froskelår og ben «dovnet hen» på doskål lenge før nummer 52 var ferdiglest. Gudene og draugen vet om jeg presterte noe annet enn å lese mens jeg satt der. Det er i så fall fortrengt. Men jeg innbiller meg at det var rikelig med doruller i heimen. Slikt er viktig.

  I ungdomstid oppdager man visse ting. De fleste gjør det antagelig lenge før det, men for meg tok det tid. Slikt som at dopapir er av ymse kvalitet, mye nært sandpapir, ser ikke bort fra at det er opphavet for at man flere tiår senere befinner seg i en tilstand med sensitiv og sår stump. Heldigvis, etter Donald, fulgte interesse for andre store oppdagelsesreiser; Vasco da Gama, Bartolomeus Dias - dette mest på grunn av de festlige navnene. Så fulgte så ymse litteratur; Hardy-guttene, Stomperud, Jules Verne, Robinson Crusoe, H.C. Andersen og mange andre eventyr. Det er egentlig litt absurd, men William Goldings «Fluenes herre» betrakter jeg fremdeles som en av de beste romaner jeg har lest, på tross av traumene etter møter med draugen på hytta.

  Noen år senere fattet jeg interesse for vikingene og deres hug til mjød (og annet). Selv hoppet jeg på en øl. Der ble det litt som barndommen og doruller, i startgropen er ikke kvalitet essensielt; man må lære alt fra grunnen av. Det er bare å sette utfor, alle driter seg rett og slett ut en gang eller tre. Men finner sakte og nølende frem mot livets kjerne. Og fallitt.

  En liten digresjon, på ett tidspunkt i livet søkte jeg en lyrisk løpebane. Den ble selvfølgelig uhyre kortvarig, aldri publisert, og ørlite barnslig. Men, med en ganske barsk åpning:

De var gutta fra Calcutta,
og kara fra Sahara.

  Så fulgte et ufattelig antall meningsløse vers gjennom den episke reise, blant annet mot slutten med et omvendt «flashback» fra barndom:

Nå en gammel rotte,
hater alt som rimer på åtte

  Det hele rant naturligvis ut i sanden med mageplask:

I halsen banker mitt skrantne hjerte,
men «salud» for ertestuingens mange fjerte’!

  Galskapens konklusjon: Det eneste man trenger her i livet er et forråd av myke doruller samt Aass Pilsner. Dopapir og øl! Da snakker man om det nødvendige!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

Espen Stueland og Cathrine Grøndahl

Espen Stueland

  Stueland (født 1970) er en norsk lyriker og litteraturkritiker. Priser/utmerkelser: Den norske lyrikklubbens pris (2003), Halldis Moren Vesaas-prisen (2003), Olav Dalgards kritikerpris (2005), Årets litteraturkritiker (2005) og Det norske akademis pris til minne om Thorleif Dahl (2012). Følgende er hentet fra «Dikt underveis» (1999):

Uten tittel:

Kjenner fortsatt sjøgang. Som det ene hjulet
på en handlevogn som alltid skjener
Slik leter jeg etter deg.

Cathrine Grøndahl

  Grøndahl (født 1969) er en norsk lyriker og jurist. Og mottager av: Tanums kvinnestipend (2004), Tarjei Vesaas' debutantpris (1994), Anders Jahres Kulturpris (1997).

Følgende er hentet fra «Det har ingenting med kjærlighet å gjøre» (1998)

Uten tittel:

Hvorfor har du
tatt meg i hendene
og hevet meg
i været,
som en svimmel sol,
i et skinnende
svakt øyeblikk,
og siden latt meg
henge her,
mellom timenes
hvite knoker?

Vet du ikke
at du har
den harde solas
sorteste skygge,
og at den aldri
vil lyse fred
over ditt minne
eller brenne inne
med mitt

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt/dikter(e), klikk her.

Kilde, Wikipedia, «Moderne kjærlighetsdikt» ved Bjørn Aagenæs & Johann Grip, Forlaget Oktober/Den norske Lyrikklubben, 2001

Sissel S. Bjugn og Brit Bildøen

Sissel Solbjørg Bjugn

  Forfatteren (1947-2011) debuterte i 1978 med en diktsamling. Det ble flere slike, samt barnebøker og romaner. Debuten ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris (1978), hun mottok også Blixprisen (1989) og Brageprisen for bildebøker (1992).

  Følgende er hentet fra «Sjonglering og Bjugnlering» (1994):

Bønn til Gud Fader

Å du som viser lønnsam veg i ei diktinnes miner
gi mødrer fred på begge sider av dei skrå gardiner:

Gi mødrer fred på begge sider av dei skrå gardiner
å, du som aldri tenker i brunetter og blondiner; Amen.

Brit Bildøen

  Bildøen (født 1962) er en norsk forfatter og lyriker. Hun har mottatt Nynorsk litteraturpris (1998), Samlagsprisen (2011), Sigmund Skard-stipendet (2002), utmerkelse fra Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond (1996), P2-lytternes romanpris (2014) og Amalie Skram-prisen (2020).

  Følgende er fra «På visse tider av døgnet» (1994):

Om å kysse ein prins

eg kyssa ein prins og han vart
til ein frosk.

ikkje vet eg

men frå trua på at alt kan skje
til den gamle regla om at ingen-
ting kan forandrast

er det eit kort stykke

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde, Wikipedia, «Moderne kjærlighetsdikt» ved Bjørn Aagenæs & Johann Grip, Forlaget Oktober/Den norske Lyrikklubben, 2001

Humor på 1950-tallet (XIV)

Humor på 50-tallet

10 nye vittigheter fra slutten av 1950-årene:

Av et brev

  En byfrøken som ferierte på landet, skrev til sin forlovede:
  - her er sol og rekordvarme hver eneste dag, så jeg drar meg mest naken fra morgen til kveld, og så er det så gøyalt å hjelpe bonden med turnipsen, som forresten står ekstra godt i sommer, for kona hans er bortreist - -

Forsørgelsesbyrde

  Det var en beskjeden kontormann som gikk inn til sjefen og ba om lønnspålegg.
  - Hva skal De med det? sa sjefen, - ikke har de gamle foreldre å forsørge, ikke er De gift. Har De rent plutselig fått ansvar for flere enn Dem selv?
  - Ja, rødmet kontoristen.
  - Jaså nå, blunket sjefen, - så har De vært på galeien og pådratt Dem barnebidrag!
  - Nei, men jeg har kjøpt en gullfisk, tilsto kontoristen.

Sprengstoff

  En kar med en prektig ølmave hadde tatt seg et nakenbad i en kulp i elva, og to guttunger var nysgjerrige tilskuere, da han krabbet på land.
  - Å har du for no’ i magan din? sa den ene gutten.
  - Dynamitt! svarte gubben.
  - Da er du jamen fa’li, så lita lunte som du har! sa den andre gutten.

Ansvar

  Læreren snakket om ansvar og ansvarsfølelse, og så spurte han Per om han kunne gi et par eksempler på hvordan en eller annen fikk stort ansvar på seg.
  - Når den ene bukseseleknappen ryker, så hviler det stort ansvar på den andre, svarte Per.

I tide og utide

  En meget jordbruksinteressert prest drev selv prestegården. Han var også kjent for å være en hard driver og litt gjerrig. Da han en dag så drengen sitte på plogen, mens hestene fikk hvile litt, sa han:
  - Var det ikke en idé, Per, å ta med en øks og hogge ned et av de trærne vi skal felle, mens hestene hviler?
  - Ja, kanskje det, sa Per. - Men kanskje så presten vil ta med seg en bøtte poteter i kirka og skrelle dem mens menigheten synger salmene. -

Skarpskyting

  Det var skyting på moen, men nr. 53 var ingen skarpskytter, det ble flere bommer.
  - Vet du ikke at det er skiva du skal treffe? sa sersjanten arg.
  - Jo, men det er ikke alltid fienden ligger bak skiva, svarte nr. 53.

Upålitelig ektemann

  Ei kjerring gikk til presten for å klage på mannen sin. Han var ikke så lite av en plage i huset, så nå ville hun ha slutt på det. Presten prøvde mildne og sa:
  - Men din mann er vel tross alt trofast i ekteskapet?
  - Nei, det er visst ikke som det ska’ væra med det heller, for jeg er ikke sikker på om’n er far til siste ungen, sa kjerringa.

Maria bebudelse

  I en småskoleklasse hadde de litt om juleevangeliet, og frøken spurte:
  - Du, Hans, hva var det engelen sa til jomfru Maria, da det ble forkynt for henne at hun skulle få en sønn?
  Hansemann funderte litt, så kom det:
  - Du har stelt deg pent nå, Maria, sa’n.

Tidsalder

  - Hvilken tid lever vi i? spurte læreren elevene. Og Per var snar til å rekke opp hånden.
  - I Grevens tid, svarte han.
  - Hvorfor tror du det? undret læreren.
  - Da søstera mi ble gift sist søndag, sa hun mor at det var i grevens tid, svarte Per.

Hviske-duett

  Stuerten hadde fått så vondt i halsen at han bare kunne hviske. Så gikk han til kapteinens lugar for å få noe medisin. Kapteinen hadde kona med seg på turen, og hun lukket opp for stuerten.
  - Er kapteinen inne? hvisket stuerten.
  - Nei, bare kom inn, hvisket fruen.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For nesten inn samme genre, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1958 & 1959.