Glade Bergens-historier (IV)

Glade Bergens-historier

Her følger ytterligere fem små skrøner fra Bergens-miljøet, publisert på 50-tallet:

Diskresjon

  Madam Olsen i 3. etasje ville så nødig at folk i huset skulle høre at hun sendte en av guttene i gaten etter øl, så hun ba ham gå stille i trappen og ikke skrangle med flaskene.
  Det gjorde han heller ikke - men da han var kommet helt ned i gatedøren, ropte han opp gjennom trappene:
  - Madam Olsen!! Va' det pils eller bayer?

Festsang

  Hansen hadde i et selskap lest opp egne dikt og gjestene gjespet, men klappet pliktskyldigst, da han endelig var ferdig. Hansen som misforsto dette sa etter at applausen hadde lagt seg:
  - Ja, jeg har laget meget mer, men det har jeg bestemt, ikke skal oppleses før etter min død.
  En av selskapet kunne ikke dy seg, og intonerte:
  - Og gid han lenge, lenge leve må.

En helt

  En temmelig beruset sjømann var på en festdag falt oppi fontenekummen i Nygårdsparken. Da vakten kom til for å trekke ham opp, sa mannen:
  - Redd kvinner og barn først, eg kan svømme.

Et bud til

  En jurist fikk en dag en skilsmissesak for et postbud som klaget over utroskap av hans kone. Advokaten begynte prosedyren slik:
  - Ærede rett. - Denne kvinne har ikke bare forbrutt seg mot lovens og Bibelens bud, men også mot postbudet.

Svar som fortjent

  Det hendte virkelig i en slakterforretning. Ekspeditøren var opptatt med å betjene en kunde, da en madam kom seilende for full fart inn i butikken.
  - Gi meg noen hunde-ben, men hurtig, sa hun og tilføyet, henvendt til den andre kunden: - Jeg håper De ikke har noe i mot at jeg får før Dem, jeg har det så skrekkelig travelt.
  - Nei, slett ikke, svarte den andre - en pen, eldre dame - slett ikke, når De er så sulten.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.

Glade Bergens-historier (III)

Glade Bergens-historier

Her følger ytterligere fem små skrøner fra Bergens-miljøet, publisert på 50-tallet:

Det var forskjellen

  En kjuagutt gikk bedagelig og langsomt med handvogn midt i trikkeskinnene. Bak ham kom trikken klemtende. Men gutten rikket seg ikke. Til slutt bøyer trikkeføreren seg ut og brøler:
  - Kan du ikkje komme deg ut av skinnene?
  - Jo, eg kan, svarte gutten, men du kan ikkje.

Umulig

  To små gutter satt ivrig opptatt med noe i rennestenen. En prest kom forbi.
  - Hva gjør dere gutter? sier han.
  - Vi lager kirke.
  - Dere skal vel lage en prest også da, sier presten.
  - Nei, svarer de i kor, vi ha’kje nok skjit te han.

Forretningstalent

  En Stavangermann var en tur i Bergen, og spurte en gutt han møtte: - Du konne ikkje seia meg kår Strandgada e henne?
  - Jau, det kan eg sa gutten, men kor mykje får eg for de då?
  - Se her har du 25 øre.
  - Ja, takk skal du ha, sa gutten, men forresten så står du midt i Strandgaten, din tosk.

Hun visste

  Lille Grethe biter negler, og hennes mor har sagt at hvis hun fortsetter med det, kommer hun til å få en stor klump i maven.
  En dag på jernbanestasjonen ser barnet en kvinne som snart skal få en arving. Hun peker på kvinnen og sier:
  - Eg vet ka du har gjort!

Tvilsom lærdom

  Olemann gikk i første klasse og så nokså brydd ut da han kom hjem fra skolen. - Va’kje frøken grei mot deg i dag, spurte moren ham litt bekymret.
  - Eg vet ikkje ka eg ska tro om hon, svarte Olemann.
  - I går sa hon at 4 å 4 va’ 8, å i dag sa hon at 3 å 5 va’ 8.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.

Glade Bergens-historier (II)

Glade Bergens-historier

Her følger ytterligere fem små skrøner fra Bergens-miljøet, publisert på 50-tallet:

Barnemat

  Høsten 1917 fortalte en ung lærerinne om Syndfloden i første gutteklasse. Så dramatisk hun kunne sa hun: - Og så regnet det i førti dager og førti netter!
  - Va’ det nokke då? sa en av de håpefulle.

Det beste

  Oslomannen til bergenseren: - Hva liker du best i Bergen?
  - Jau, det e’ Østbanen det.
  - Østbanen???
  - Ja, for der kan vi ta toget til Bergen.

Avisgutt

  Min mann kom for noen år ned Strømsgaten på vei til kontoret. Der stod det en avisgutt, en riktig ekte kjuagutt, og ropte:
  - Kjøp Morgenavisen! Store nyheter! Total solformørkelse i dag - politiet står maktesløs!

Storforlangende

  Et forlovet par satt sammen på en benk i Nordnesparken, og la ut om kjærlighetens idyll. En liten kjuagutt står og ser nøye på dem, da mannen sier:
  - Se gutt, her har du 5 øre, se nå til å forsvinne herfra.
  Gutten tok imot pengene, bukket og forsvant, men ikke lenger vekk enn at han usett kunne klyve opp i et tre bak paret og lytte videre.
  - Tror du, sa piken på benken, at når vi gifter oss kommer vi til å få en liten pike hos ham der oppe?
  - Hør nå her folkens, sa gutten i treet, tror dokker at dokker kan få alt for 5 øre?

Definisjon

  Lærerinnen hadde snakket om familielivet, om far og mor og barna og om enkemenn og enker. Så spurte hun klassen:
  - Hva forstår dere med begrepet enke?
  Det ble stille en stund, men så var det en av klassen som sa:
  - En enke e’ en kone som har vært gift me’ en mann så lenge at han dødde a det.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.

Glade Bergens-historier (I)

Glade Bergens-historier

  Litt humor skader sjelden. Tidligere har jeg gjengitt noen «tidsbestemte» skrøner (fra 50-, 60-tallet osv., se f.eks. her). Nå følger noen som omhandler bergensere, de er jo noe for seg selv (mer eller mindre som de fleste av oss andre kanskje):

Silkehatten

  Det var en gammel bergensk blikkenslager som skulle i begravelse, men han hadde ingen silkehatt. Så laget han seg en «silkehatt» av blikk og malte den svart. Hatten ble fin den, og blikkenslageren gikk av sted i begravelsen. Han gikk med i følget som det het den gangen da man fulgte etter kisten fra hjemmet til graven.
  Alt gikk godt en lang stund, men da de var kommet et stykke ovenfor Stadsporten begynte det å hagle, og det trommet noe aldeles forferdelig på hatten. Kameraten som gikk ved siden av blikkenslageren ga ham en kraftig dult i siden og hvisket:
  - Kom deg ut av følget, du e’ i begravelse no, og ikkje i bauekorps.

Trikkestopp

  En gammel dame sto midt i «trikkelinjen» på Engen og så seg rådvill omkring.
  - Kan du si meg, gutten min, hvor jeg får trikken til Møhlenpris henne? spurte hun en kjuagutt med handvogn som kom forbi.
  - Jau, hvis du står der du en stund te, så får du ‘an midt i ræven, svarte gutten og gikk.

Skryt

  Piddien og Olaen stod sånn og småskrøt av hverandre. Men da Olaen fortalte at han hadde vært til audiens hos kongen, syntes Piddien han hadde gått for langt. Men han var jo ikke tapt bak en vogn, så han fortalte likeså godt om den gangen han var nede i Roma. Han dro ned ned for å hilse på paven, sa han. Ja, paven tok vel imot ham, han, ba ham ut på balkongen med seg og lot ham se utover plassen hvor det stod flere hundre tusen mennesker.
  - Og, fortsatte Piddien, mens eg står der, så hører eg plutselig nokken roper nerifra mengden: - Hei, kem e han derre så står ved siden av Piddien?

Om Just Bing (1866-1954, norsk litteraturhistoriker og statsarkivar i Bergen)

  går det mange historier. Her er en av dem:
  De siste årene han levet var han som kjent helt blind. For å følge litt med i det som hendte, var han svært avhengig av radioen.
  Da tyskerne under krigen inndro alle radioer, var Just Bing mildt fortvilet og lot skrive til de nazistiske myndigheter og ba om å få beholde sin, da han, som han skrev, var stokk blind. Han fikk omgående svar om at det kunne han godt, hvis han bare meldte seg inn i N.S. Men da skrev Just Bing tilbake med påholden penn:
  - Nei, så blind er jeg ikke.

I skobutikken

  En bergensk ungdom ville drive gjøn med ekspeditrisen i en skobutikk. Han sa: Unnskyld, Di, har dokker innleggssåler te juletreføtter?
  Men ekspeditrisen var et rappmunnet fruentimmer og svarte kvikt: Nei, men vi har heljern te drittstøvler.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.

Agnar Mykle - Den onde samvittighetens fest

 Agnar Mykle - Den onde samvittighetens fest

  Agnar Mykle (1915-1994) var en norsk forfatter og dukketeaterkunstner. Han er nok mest kjent for romanen «Sangen om den røde rubin», både han og forlaget ble politianmeldt på grunn av sine seksualhandlinger. Boken ble konfiskert og forbudt i 1957, og rettsprosessen i kjølvannet gikk helt til Høyesterett, hvor forfatter og Gyldendal ble frikjent.

(Agnar Mykle)

 Tilbake til 2021. Julen er over, et nytt år står for døren. Men litt av julestemningen kan kanskje henge igjen. Akkurat som det i mange hjem fremdeles står noen nisser fremme, kranser på ytterdører, det er pyntet med julelys og adventsstjerner i ymse farger (både inne og utendørs), og både små og store, to- som firbente får litt ekstra «snadder». Og så mye mer.

  Nok om det, følgende er hentet fra Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» fra 1956. Jeg syntes avsnittet gjengitt står utmerket godt alene (og det er helt fritt for noe av det politi-anmeldelsen i sin tid dreide seg om). Man behøver aldeles ikke lese hele romanen for å forholde seg til «Den onde samvittighetens fest»:

Desember.
  En dag skjærer ordet jul seg inn i hans bevissthet.
  I villelse ser han på klokken, men det er jo et blikk på almanakken han trenger; er det ikke slik at postvesenet er overlesset før jul, må man ikke være ute i god tid når man skal ha pakker langt av sted?
  Det er den 15. desember. Han hakker tenner. Han er kanskje for sent ute.
  Han begynner å løpe gjennom gatene, stopper foran en leketøysforretning. Langt borte i verden har han en datter, en liten pike på ett og et halvt år, et usett barn. En liten pike. Astrid heter hun, hennes mor har døpt henne. Gunhild hadde tatt barnet i kirke og latt en prest helle dåpsvann over dets hode. Det hadde kanskje vært en triumf for henne, hun visste vel at Ask hadde meldt seg ut av statskirken. Men nu tenker han bare på det lille barnet. Astrid, et barn uten far; er hun begynt å snakke? - er hun begynt å spørre? Når begynner en pike å spørre: «Mamma, hvorfor har ikke jeg en pappa?»
  Han stopper utenfor leketøysforretningen. Hvit i ansiktet står han og ser inn gjennom ruten, der er dukker, løvsag sett, biler, dukkevogner, juletrepynt, gyngehester, tinnsoldater, møblerte dukkestuer, han ser et lite syskrin. Plutselig vet han, at han kan ikke. Han vet ikke hvorfor, men han kan ikke. Han kan ikke gå inn og be om å få se på en sovedukke. Hans skyld er for stor. Han kan holde all verdens gjenstander i sin hånd, bare ikke en sovedukke til en liten pike på ett og et halvt år.
  Den unge, store, høyvokste skandinav knekker sammen foran leketøysbutikkens vindu, et øyeblikk må han støtte seg til ruten; så snur han seg og går blytungt gjennom gatene, hans øyne er blindet; omsider finner han frem til postkontoret, det er en uutholdelig dampvarme som i et drivhus der inne, rommet er fylt av mennesker som er kommet inn dryppende av regn; hans kjaker er hvite og sammenbitt når han skriver ut en blankett, han sender en telegram anvisning på førti kroner.

  Dagen efterpå sender han en bok til sin trettenårige bror Balder. Bokhandelen lover ham å ekspedere boken som postpakke. Det er en gyser, en han selv har lest en gang i den grønne ungdom, en bok av Hugo, dens tittel er: «Mannen som ler». Hovedpersonen er en mann som i barndommen ble bortført av sigøynere; de snittet guttens munnviker opp med en kniv, viste ham senere frem på markedet og tivolier mot betaling; bare folk så guttens ansikt begynte de å brøle av latter.

  Brev fra moren: «Kommer du hjem til jul?».
  «Nei.»
  Brev fra Balder:
  «Jeg gleder meg sånn til du skal komme til jul!»
  «Nei. Må bli her og studere.»
  Wilhelmine: «Hvis du ikke er opptatt annet steds, så kunne du kanskje komme ut til oss på julaften?»
  «Takk, men -»
  Og Constance, redd, med lav stemme: «Hvis du synes det går an å være sammen med mine foreldre, kunne du tenke deg - på julaften -?»
  «Takk, men -»
  Og fru Abrahamsen: «Blir De her alene hele julen, og føler Dem ensom, så må De bare komme inn til meg. Jeg og min sønn, det er bare oss to, vet De.»
  «Takk, men -»
  Og Daniel, gamle gode Daniel: «Vi hadde tenkt, et par tre stykker av gutta, å ha en liten sammenkomst på hybelen på julaften. Bare mannfolk. Krabbe og øl og dram.»
  «Krabbe? På denne tiden av året?»
  «Ja, min vertinne har sagt, at hun vil koke dem for oss. To krabber på mann. En av gutta kan kunsten å ta ut krabber. Tunge, rognkrabber. Blir du med?»
  Og han hikster av lettelse og takknemlighet og krabbehunger. Hvit saftig krabbekjøtt fra klørne, brun innmat og rød rogn fra skallet. Kold dram. Øl.
  Han svelger heftig:
  «Men du må få vertinnen din til å riste brød også. Vi må ha ristet loff og smør til.»
  «Det skal nok gå. Men du må spøtte i fem kroner til akevitten.»
  «Vil du ha dem med det samme?»
  Og det ble julaften, og de unge studenter ble mette og beruset, og det lyste kjerter på bordet, og sigar røken drev i rommet, og de var høyrøstede, og de sang sanger, men ingen julesanger, og det var Ask glad for, ti julen er den onde samvittighets fest og den mest hjertesønderrivende institusjon som mennesker noensinne har innstiftet, men dessverre vil handelsstanden på det heftigste motsette seg at den blir avskaffet.

For forrige innlegg/forfatter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben (nok en gang med takk til giveren!)

Clement Clarke Moore - julenissen

Clement Clarke Moore

  C. C. Moore (1779-1863) var en amerikansk forfatter og professor i blant annet orientalsk og gresk litteratur, men også i teologi. Han er mest kjent for å ha skrevet diktet «A visit from St. Nicholas», som ble første gang publisert (anonymt) 23. desember 1823 (mao. 198 år siden).

(Clement C. Moore)

Her følger diktet/eventyret (gjendiktet av Halldis Moren Vesaas):

Da Sankte Klaus var her

Det var kvelden før jul, og så stilt i vårt hus
at ingen ting høyrdest, nei ikkje ei mus.
Ved peisen var strømpene hengt opp på plass,
for no skulle snart Sankte Klaus med sitt lass
sjå innom til borna, som sov i si krå
i draum om alt godt som dei snart skulle få.

Og mamma og eg, vi var nett gått til ro
- vi låg under dynene alt, båe to -
da brått uti tunet det vart slikt eit bråk
og trakking og tisking og skramling og ståk,
at eg sprang utor senga og fór som eit lyn
til glaset og såg ut. Å for eit syn!

Der ute låg nysnø, og månen skein klar
- eg såg alt som fanst der, så lyst som det var.
Kva såg eg? Ein slede, ein liten og nett,
med åtte små reinsdyr som drog han så lett,
og høgt oppå sleden ein blid gammal mann.
Det var Sankte Klaus! Ja, så menn var det han!

Så rappe som ørnar var reinane hans,
og han hyppa på dei og han skreik utan stans:
«Hei Hoppar, Hypp Dansar, Hei Flygar og Flink
og Lettfot og Lysnar og Dunder og Blink!
Så, oppover veggen! Til topps no! Hei hopp!
Heng i kvar og ein! I galopp, i galopp!»

Lik lette små haustlauv som vinden slit laus
og sendte i véret - slik fauk Sankte Klaus
og dyra og sleden med leikety-last
rett oppetter veggen i flygande hast.
Og vidare bar det, men no i meir mak
for no trippa klauvenen oppå vårt tak!

Eg snudde meg brått - og eg kvakk, men laut le:
Der kom Sankte Klaus gjennom peispipa ned!
Han var kledd i ein skinnpels frå hovud til fot,
og pelsen var flekket av oske og sot.
Han letta frå aksla ein bylt som han bar
- ein skulle mest tru det var kramkar han var!

Han blunka så lurt, og han smilte og lo.
Han var rundleitt, og nasen var raud som ei glo,
og kinna som eple, og skjegget hang sidt,
og lyste som nysnø, så drivande kvitt.
Han beit i ei snadde, og røyken låg blå
kring hovudet hans - som ein krans, mest, å sjå.

Han hadde ein mage så trillrund og god
som skalv som ei skål med gelé når han lo.
Han var lubben og velfødd frå hovud til hæl,
eg måtte mest le når eg så på han vel.
Eg vart ikkje redd han, nei langt derifrå!
Han var berre snill, det var lett nok å sjå.

Men no fekk han brått-om. Han opna sin bylt,
og snart var kvar strømpe i peiskråa fylt.
Med fingren på munnen han nikka til meg,
og opp gjennom peispipa fór han sin veg.
Han sprang opp i sleden og ropte: «Av stad!»
- og vekk var dei alle, som bortblåsne blad.

Men hit gjennom nattlufta klang det eit rop:
«God jul, og god natt no, til alle i hop.»

For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For engelsk versjon av diktet, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben (nok en gang takk til giveren!)

Jorge Luis Borges (II)

Jorge Luis Borges og det tyske språk

  Jeg vender tilbake til denne fantastisk kunnskapsrike forfatter og oversetter. Mektige dikt og utrolig dybde, det er noe av det som slår meg i mitt lille møte med ham. Han var naturlig nok opptatt av det sør-amerikanske kontinent, men kunnskapen hans virker nærmest ufattelig - gjennom diktene hans får man inntrykk av at han har innsikt i nærmest all litteratur fra alle tider og verdensdeler.

  Borges ble i 1979 tildelt den spanskspråklige litteraturens høyeste æresbevisning, Premio Miguel de Cervantes. Som voksen begynte han å studere gammelengelsk og norrønt. Han interesserte seg for den germanske episke diktningen, og Edda-diktningen i særdeleshet. Borges ble tilnærmet blind i 50-årsalderen. Det hindret ham ikke fra å forfatte mange verk.

  Gjengir her et dikt som for meg står som en hyllest til det tyske språk. Når det gjelder diktet, så må jeg innrømme å ikke kjenne alle i persongalleriet, derfor først en ørliten biografi om dem (Goethe og Shakespeare unntatt, de har alle hørt om):

Francisco de Quevedos (1580-1645), spansk forfatter og politiker.
Publius Vergilius Maro (70-19 f.Kr.), alminnelig kjent som Vergil, romersk poet.
Friedrich Hölderlin (1770-1843), tysk forfatter.
Angelus Silesius (1624-1677), tysk katolsk prest, mystiker og forfatter.
Heinrich Heine (1797-1856), tysk forfatter.
Gottfried Keller (1819-1890), sveitsisk forfatter.

Til det tyske språk (An die deutsche Sprache)

Min skjebne er det kastiljanske språk,
Francisco de Quevedos bronse,
men i den langsomt vandrende natt
henrykkes jeg av annen, mer intim musikk.
Noe er gitt meg gjennom blodet -
Shakespeares og Skriftens stemme -
annet ved tilfeldigheten, som er gavmild,
men deg, milde språk fra Tyskland,
har jeg valgt ut og søkt alene.
Gjennom våkenetter og grammatikk,
gjennom bøyningsformers jungel,
gjennom ordboken som aldri treffer
den presise nyanse, kom jeg nærmere.
Mine netter var fylt av Vergil
sa jeg engang, jeg kunne også sagt
Hölderlin og Angelus Silesius.
Heine ga meg sine høye nattergaler;
Goethe lykken i den sene kjærlighet,
på en gang ettergivende og stridbar;
Keller rosen som en hånd overlot
til hånden hos en død som elsket den
og aldri vil vite om den var hvit eller rød.
Du, Tysklands språk, er ditt hovedverk,
kjærlighet innflettet i sammensatte stemmer,
åpne vokaler, lyder som tillater
de utstuderte greske heksametre
og ditt rykte av skoger og netter.
Jeg hadde deg en gang. Idag, ved randen
av de trette år aner jeg deg
fjernt som algebra og månen.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Jorge Luis Borges: «Dikt» i gjendiktning ved Lasse Midttun, Solum Forlag A/S, Oslo, 1988, Wikipedia, Store Norske leksikon.