Hårreisende historier (II)

Hårreisende historier

  Tre små historier til:

Den svenske

  Vitsekrigen mellom Norge og Sverige gav seg mange utslag, og dette er vel det mest typiske.
  Det var en svenske som kom leiende på en gris han hadde i band. Det var jo et noe selsomt opptog, og en nordmann gikk borttil:
  - Hvor har du fått tak i noe slikt? sa han.
  - Jeg vant’n i bingo! - - sa grisen.

Viltvoksende

  En nordboer reiste fra den kalde norske vinteren til Syden, og fant seg en høvelig strand. Der grov han seg godt under i den gode, varme sanden, og sovnet.
  Og etter hvert kom - om en må si det sånn - den lille forskjellen til syne i sandhaugen.
  Så kom to eldre frøkner, også turister, forbi. Den ene av dem pekte på det som var synlig av mannen:
  - Er det ikke rart, sa hun, slikt har en vært på utkikk etter, ganske forgjeves, i over femti år der hjemme. Og her vokser de vilt!

Det var det, da

  Psykiateren hadde hatt ham til behandling i lengre tid, og endelig fått ham bort fra tanken om at han var et havregryn. Nå var alle slike forestillinger borte.
  Da han gikk ut av venteværelset etter endt behandling, sa psykiateren enda en gang:
  - Du er altså fullt forvisset om at du ikke er et havregryn? Du vet det aldeles sikkert?
  - Ja, sa pasienten. Men så skottet han seg engstelig omkring: - Tror du spurvene vet det?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Hårreisende historier : hørt hos frisøren» av Haarek Hårfagre (psevd.), forlagt av Sven O. Høiby, Kristiansand, 1980.

Nils Yttri

Nils Yttri

  Yttri (1947-1980) var en norsk lyriker og billedkunstner. Han gikk brått bort; 33 år gammel, og rakk bare å utgi to diktsamlinger. Men de satte sine spor. Posthumt er det gitt ut flere, blant annet med for- og etterord av Lars Saabye Christensen. Mange av Yttris dikt kan nok karakteriseres som ..; - vel, uforutsigbare. Her følger tre:

(Nils Yttri)

Fuglens fjær

Fuglens fjær er fingre
på en annen måte
De stryker blått
og vender brått

Fuglens vinger er armer
på en annen måte
De griper luft
og føder flukt

Fuglens nebb er munn
på vår egen måte
Den synger flott
men hugger rått

København

I dag morges så jeg en gammel kvinne
komme for å klippe neglene til duene
kirkeklokkene spilte infernalsk
vi hadde overnattet på en kirkegård
trygt sted -
dessuten, der skal en jo ligge i alle tilfelle en gang -
det er godt med en generalprøve
godt å kjenne jorda mot kroppen
kranset av bladene i trærne

Nå føler jeg meg så trygg
at jeg dør
av det

(Uten tittel)

Det er noe evergreen
ved plastikkblomsten
som andre blomster
aldri får

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, Nils Yttri: «Jeg har sett stjerner som sluttet å slukne - etterlatte dikt» (posthumt), med forord av Lars Saabye Christensen, Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo, 2005.

Hårreisende historier (I)

Hårreisende historier

  Boken - hvor følgende er hentet fra - fremstår litt som «Glade Bergens-historier» og «Humor fra 1950-tallet» (og senere). Og humor kan man vel ikke få nok av, så her følger tre små historier derfra:

I det hinsidige

  Så som historien ikke kan kontrolleres, er den umulig å garantere. Men den lyder slik:
  Det var en dame som kom til Paradis, og noterte seg mangt og mye der - blant annet at det var så uvanlig mange vindmøller.
  - Hva er nå det for noe, spurte hun St. Peter.
  - De vindmøllene, sa han, det er alle de menn som på jorderik var utro mot sine hustruer.
  - Jasså, sa damen. Og min mann, hvor er så han?
  - På kjøkkenet. Vi bruker ham som elektrisk vifte!

Ferie i Florida

  Den amerikanske forretningsmannen var både stresset og presset, og familien fant ut at han trengte en tur til Florida for å komme seg.
  Men da han kom dit, døde mannen, og ble tatt hånd om av et begravelsesbyrå.
  Og på amerikansk vis ble han kledd opp i sin beste stas, frisert og pyntet som en mannekeng, og i slik forfatning kom han tilbake til hjemmet.
  Der var de sørgende - hustru og barn - oppstilt for å kaste et siste blikk på ham. Og der lå han da i all sin pynt og stas, og slekten sto omkring og visste ikke riktig hva de skulle si.
  Omsider trådte den eldste sønnen frem, famlet litt etter ordene - og omsider kom det:
  - Ja - hrrm - jeg skal si at far hadde godt av den turen til Florida!

Noe til ekko

  Det var en mann i Amerika - hvor ellers - som hadde et fjell på eiendommen sin, og dette fjellet gav et aldeles unikt ekko. Det var et særsyn. Så mannen utnyttet dette økonomisk: På det spesielle stedet hvor ekkoet virket best, satte han opp et gjerde, og publikum måtte betale 25 cent for å komme innenfor og rope for å få svar fra ekkoet.
  Men så ville skjebnen at et jernbaneselskap la linjen like over mannens eiendom, og sprengte vekk noe av ekko-fjellet. Og dermed forsvant hele effekten.
  Mannen som eide fjellet, grublet en dag eller to, og så fant han løsningen: Han simpelthen leiet et ekko. Hyrte en mann som sto i restene av fjellet og agerte ekko. Og en får vel si at han overgikk det gamle. Forretningen blomstret som aldri før.
  Inntil det skjedde som kullkastet alt.
  Det var en mer enn varm dag, med stor trafikk, og ekko-mannen var døden nær der han sto og svarte.
  - God dag! ropte folket, og god dag, svarte ekkoet. Åssen har du det? spurte publikum. - Har du det, svarte ekkoet - inntil endelig en la om litt på praksis og ropte:
  - Har du lyst på et glass øl?
  - JA! svarte ekkoet ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For nesten innen samme, klikk her.

Kilde: «Hårreisende historier : hørt hos frisøren» av Haarek Hårfagre (psevd.), forlagt av Sven O. Høiby (forleggeren må da være? ... vel, assosiert med kongefamilien), Kristiansand, 1980.

Stuntpoeten Martin Struts

Martin Struts

  Enkelte poeter er det best å styre unna. Dette er én av dem. Ingen priser, ingen legater, ingen utgivelser. Summa sum Mareritt Marum. På bunn i rekken av Stuntpoeter. Men da er det kanskje håp?

     (Portrett av poeten) 

  Her følger noen fra den håpløse:

Møte

en liten pike

løper mot

en eldre mann

med stokk -

de ler i møte

med hverandres

kloke øyne

(datert 30.06.2007)

I min åpne kirke 

jeg er i min Kirke -



mitt bedehus

en åpen plett

langt inne i furuskogen -

jeg kneler i mose

og kjenner duften

av kvae og roen

fra hviskende trær

jeg er i min Kirke -

mitt alter

er himmel og stjerner

og langt inne i sjelen

jeg strekkes mot lyset

og deler min bønn

med spurveorkester

og insekters dans

i min åpne Kirke -

(01.12.2007)

Hjertets vugge

små

uforståelige

pludrende

blomster

av nybakte ord

fra barnemunn

seiler - -

som fønvind inn

i hjertets vugge

(14.09.2008)

Amen

min drøm - -

er å bli spurv

en tykk -

liten og fornøyd én -

i mitt tempel

av løvtrær

min drøm - -

er min religion

måtte jeg - -

ikke falle

til jord -

Amen

(16.04.2009)

Fly me to the moon

Se - én flue!

Men ikke

bare det ---

Før «takeoff»

kaster den vågale

piloten dristig ---

fra seg

sine hansker

--- i februar!

(24.02.22 - ellers

en dato for historiebøkene)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Til det seriøse/reelle: Illustrasjon/portrett ved Hanna L’Abée-Lund Eriksen (den eneste kunstner som faktisk har en berettigelse i denne sammenheng (i en alder av 15 har hun også en fremtid).

Glade Bergens-historier (VI)

Glade Bergens-historier

Her følger de siste fem små skrønene fra Bergens-miljøet, publisert på 50-tallet:

Kommunal operasjon

  En kommunearbeider skulle opereres for blindtarmen. Til legens store forskrekkelse viste det seg at mannen ikke sovnet av narkosen. Dette var en slem strek i regningen for den unge legen. Han grublet på dette et øyeblikk, men så hadde han det. Hent en spade, befalte han. Spaden ble skaffet til veie og ble forsiktig plassert i hendene til pasienten, som kort tid etter sov søtelig.
  Historien om kommunal operasjon har en fortsettelse. Etter at operasjonen var over, var det ikke mulig å få pasienten våken igjen. Men da var det en som sto der som sa:
  - Si te ‘an at klokken e’ fem.

Fra okkupasjonstiden

  På et av byens hoteller der det før pleide å vanke mye engelske turister, kom det en dag en tysk offiser og spurte den vesle, kvikke piccoloen om veien til toalettet.
  - Gå bortover gangen der, ta så til høyre, så kommer du te en dorr der det står «Gentlemen» på, men bry deg ikkje om det, bare gå inn! sa gutten.

Full mann

  En full mann kommer sjanglende ut gjennom Strandgaten, da han møter en konstabel.
  Konstabelen: - Se og kom deg inn på fortåget.
  Fullemannen: - Ka e’ det så feiler deg, tror du det e’ en alminnelig linedanser du har med å gjorre?

Stri jobb

  To karer møttes på gaten og kom i snakk om arbeidsforholdene. Herunder sa den ene, en håndlanger, at han arbeidet på et bygg, og der var det å bære stein like opp til 5. etasje. Han var så møkkande trøtt i alle lemmer. På spørsmål om hvor lenge han hadde hatt den jobben svarte han:
  - Eg ska bejynne imåren.

Ingen fare

  Det hendte i et bryllup her i byen, at brudens mor reiste seg og holdt en bitte liten tale hvor hun til slutt sa:
  - Og så håper jeg det, kjære brudepar, at lykkens sol vil skinne over dere som den har skinnet over meg og min mann.
  Men da reiste brudens far seg opp og sa: - Ja, då ska dokker sannelig ikkje bli solbrente.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg innen samme sjanger, klikk her. Og for neste innen samme, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.

Stein Mehren

Stein Mehren

  Mehren (1935-2017) var en norsk dikter og billedkunstner. Han mottok en rekke priser: Kritikerprisen (1963), Doblougprisen (1971), Aschehougprisen (1973), Det Norske Akademis Pris (1987), Gyldendalprisen (1981 & 2004), Mads Wiel Nygaards legat (1963), Fritt Ords Pris (1979), Riksmålsforbundets litteraturpris (1975), Gyldendals legat (1981), Oslo bys kulturpris (1989), Triztan Vindtorn poesipris (2014). Det er ikke så lett å finne ut mye om dikterens liv, han ga sjelden intervjuer. Men kjent er at hans far døde i 1938, og at Stein Mehren senere fikk en adoptivfar (Einar Friis Jarøy). Allerede fra barndommen var han merket av sykdom, de siste årene også rammet av Parkinsons. Han studerte både i Oslo, München og ved University of Cambridge. Siden debuten i 1960 skrev han om lag 50 (!) bøker, de fleste diktsamlinger, men også essaysamlinger og et par romaner og skuespill.

(Stein Mehren)

  Hans mest kjente dikt er det ikoniske «Jeg holder ditt hode», her gjengis noen andre:

Deg vil jeg aldri glemme

Deg vil jeg aldri glemme, sa jeg
men hvis jeg likevel skulle glemme deg
så ville jeg fornemme deg, sa jeg, slik
jeg fornemmer en drøm på den andre siden
av søvnen, ja, slik jeg aner en forlatt by
som et lysskjær over himmelen i det fjerne

Men slik skulle jeg glemme deg. Som et tog
jeg hører i det fjerne og i det samme har
                                                            glemt
Som et liv jeg har forlatt i et liv før dette
i en by ingen noensinne har bodd i.
Og der en telefon står og ringer
i et tomt og mørklagt hus

Ekteskap

Deres celle er like trang som sengen
de deler. Det er som de mer enn alt frykter
at det de trekker frem i den annen
er det som nettopp kan ødelegge dem selv

Derfor elsker de sitt bur. Han trår
på den ene vingen hennes og ber henne fly
Hun har stukket fingrene inn
i øynene hans og ber ham om å se
henne …

Parken I

(Så er det endelig vår)
Barna løper forbi med skrik og latter
og trærne står som en grønn foss
under den hastende himmelen så
den gamle må stanse og ta
et bedre tak i bakken

Her hadde det vært en hage
en gang for lenge siden

Parken II

Det er høst igjen
Løvet drysser over løpende barn
En gammel mann raker løvet sammen
i sirlige hauger

Flagrende barnestemmer, fallende løv
Vinden hvirvler
usynlige bål i løvhaugene
Den gamle mann støtter seg til riven

Som om høsten puster ujevnt
faller løvet rundt ham
Drysser klar himmel drysser
fjerne barnestemmer

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Stein Mehren: «Gjennom stillheten en natt», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1960 (debut), Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998, Wikipedia, Alkunne, SNL (Store norske leksikon).

Glade Bergens-historier (V)

Glade Bergens-historier

Ytterligere fem små skrøner fra Bergens-miljøet, publisert på 50-tallet:

Syndere imellom

  To arrestanter i samme celle var ikke akkurat perlevenner og derfor spitet de hverandre det de kunne. Den ene av dem hadde stjålet en ku, den andre gjort innbrudd i en urmakerforretning.
  Så spurte ku-tjuen:
  - Kan du seie meg ka klokken e’?
  - Nei, det kan eg ikkje, men eg tror det snart e’ melketid.

Av barn -

  Bror og søster var ganske aggressive mot hverandre og ertet hverandre hele tiden.
  - Nei, nå får dere være ordentlige og ikke være så stygge mot hverandre, sa moren. Hva ville dere si om mor og far var så slemme mot hverandre?
  Kontant fra 5-åringen:
  - Det ville no iallfall ikkje vi blannet oss oppi.

Han forsøkte seg

  En herre fra Oslo, meget fin sådan, hadde hørt at de bergenske kjuaguttene var så veldig munnrappe, og første gang han kom til Bergen, ville han forsøke det.
  Mannen gikk bort til en kjuagutt som sto og solgte aviser nede ved jernbanen, og spurte:
  - Unnskyld, men du har vel ikke avisen for i morgen?
  Kjuagutten knep det ene øyet igjen og svarte:
  - Å nei farr, den ble eg nok utsolgt for i går, du.

Den gikk ikke

  Nilsemann er ikke helt ferdig med forkjølelsen sin. En dag han kjører med trikken, kommer han til å sitte ved siden av en eldre herre, som blir mer og mer irritert over at Nils sitter der og snufser hele tiden. Til slutt spør han:
  - Har du ikke et lommetørkle, gutten min?
  - Jo, men eg låner det ikkje ut.

Gå videre

  En kjuagutt gikk over Torget da han så en anstimling av mennesker. Gutten spør:
  - Ke’ dokker glaner på?
  Han får til svar at en gutt er falt ut av vinduet hvorpå han utbryter:
  - Tror dokker der kommer flere då?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.