Niels Bohr

Niels Bohr

  Over døra til den kjente danske fysikeren og Nobelpristageren, professor Niels Bohr (1885-1962) sitt sommerhus hang det en hestesko. En gjest som undret seg over å finne dette tegn på overtro nettopp over inngangen til Niels Bohrs hus, spurte professoren:
  - Hvordan kan De som naturvitenskapsmann tro på at en sånn ting bringer lykke?
  - Nå, jeg tror nå ikke akkurat på den heller, svarte Bohr, - men jeg har latt meg fortelle at den bringer lykke også hvis man ikke tror på den.

(Niels Bohr)

  Under et opphold i USA under den annen verdenskrig ble Niels Bohr spurt om hva som hadde vært hans livs største skuffelse.
  - Jo, svarte han, - mitt livs største skuffelse opplevde jeg som gutt, da jeg med stort besvær hadde greid å kravle meg innunder et telt for å se en sirkusforestilling - - og så havnet i et velgermøte.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Gro Dahle (III)

Gro Dahle

  Jeg vender tilbake til denne dikteren (se feks. her), syntes hun er ganske så frisk i ordbruken:

(Gro Dahle)

Det bare sier jeg deg

Det bare sier jeg deg,
du burde ikke kødde
med en søster.
For en søster har en eller to
eller hundrevis av søstre,
en brannmur av søstre,
et festningsverk.

Skal du kødde med noen,
burde du heller kødde med et enebarn
som ikke har andre å rope på
enn moren sin,
og mødre har ingenting å stille opp med
mot en vegg av søstre.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her og her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: «Vennskap», en antologi ved Cecilie Winger (red.), Humanist Forlag, 2019.

Brigitte Bardot

Brigitte Bardot

(Brigitte Bardot)

  Brigitte Bardot (1934-, tidligere fransk skuespiller, sanger og modell) tilbrakte en sommerferie ved det spanske badestedet Laredo vest for San Sebastian. Hun gikk til stranda iført en todelt badedrakt. En guardia civil gjorde henne oppmerksom på at badedrakt i to deler er forbudt i Spania.
  - Hvilken av delene vil De at jeg skal ta av, da? spurte Brigitte.

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Johan Herman Wessel

 Jeg har vært innom Wessel (1742-1785, dansk-norsk dikter og forfatter) før, se feks. her. Det finnes utallige anekdoter om den ganske så tørste poeten, her følger noen:

  Intet er bedre enn en god flaske vin! erklærte en av Wessels venner i Det Norske Selskab.
  - Å jo, mente Wessel.
  - Hva da, om jeg tør spørre?
  - To flasker god vin!

+

  En natt da en noe ustø Johan Herman var på vei hjem, ble han innhentet av en prest og en sakfører, som begge straks dro kjensel på ham. De var selv i ganske godt humør og tok Wessel under armen for å lose ham trygt hjem.
  - Si meg nå helt oppriktig, spurte presten, - er De et samvittighetsløst subjekt, eller er De en tosk?
  Wessel skottet på dem begge to og mumlet:
  - For øyeblikket er jeg midt imellom.

+

  Gå bort! Forsvinn! sa engang Wessel sint til en mann, som hadde fornærmet ham, - jeg forakter Dem som om De var et glass vann!

+

  Hvorfor kan De ikke nøye dem med ett glass vin, herr Wessel? spurte legen sin pasient.
  - Nei, ser De, herr doktor. Når jeg får et godt glass vin, blir jeg straks et helt annet menneske, og dette annet menneske vil jo også gjerne ha et glass.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Frida

Frida - sjalusiens svøpe

  Det hele startet med at hun kom inn og ble en del av mitt lille liv. Ikke som et friskt pust, bare barbeint og insisterende. Det skulle bli et stormfullt forhold. Tidlig i mars måned var det, tidvis med kuldegrader både natte- og dagtid. Hvordan hun i det hele tatt kom inn, og inntil da hadde overlevd under slike forhold forble meg en gåte. Meddelsom var hun ei.

  En ganske alminnelig flue av middels størrelse vil jeg påstå hun var, selv om mine kunnskaper om insekter er ytterst begrensete. Med andre ord et gjennomsnittlig individ, men i motsetning til meg imponerende ved hennes bravur og trosser av værelementene.

  Da hun ankom, satt jeg ved skrivebordet som vanlig og noterte mine tall. Jeg enset henne ikke før hun begynte å surre rundt midt hode. Det er fortumlet nok fra før, så jeg veivet febrilsk med armene etter henne, gang på gang. Uten hell. Deretter grep jeg mot linjalen, den er herlig lang, bred og tøyelig, men med en skarp kant i møte med pennen. Jeg benytter den aldeles ikke bare til å understreke mine sirlige tallkolonner, men like vel som vifte på varme sommerdager, samt kløpinne for ryggen. For noen år tilbake eksperimenterte jeg faktisk med den som hov - ikke tiltenkt sommerfugler - jeg knyttet et lommetørkle i enden i et forsøk på rensing av gullfiskbollen. Det mislyktes, i likhet med så mange av mine prosjekter; Ole, Dole og Doffen daua, alle som én.

  Tilbake til min ankomne gjest: Etter noen sverdslag i luften fløy fluen bort. Bare for å returnere like etterpå i en flue-tarantella rundt mitt hode. Var det lukten av såpe hun reagerte på? Jeg sprang i dusjen, avstod fra Shampo, lot bare vannet renne. Det funket. Fluen satt seg slukøret oppe på lampekuppelen. Hun rørte seg ikke.

  Det gikk en lang stund, jeg fortsatte mitt arbeide med ett og annet blikk mot fluen. Hun fremstod som fluer flest; grå vinger, fra tid til annen vasket hun seg, det så i det minste slik ut når beina hennes beveget seg frem og tilbake over ansikt og fasettøyne.

  - Vekk! skrek jeg plutselig og impulsivt, viftende med linjalen mot henne. Det fungerte også bra, hun tok av som et jagerfly og gjorde en «loop» eller tolv rundt i rommet, hvorpå hun returnerte til lampekuppelen. Jeg ble imponert, og døpte henne i mitt stille sinn for Frida. Det virket som hun forstod dette, hun la hodet på skakke og betraktet meg, om ikke med ydmykhet, så med forståelse. Det oppstod en form for stilltiende overenskomst mellom oss, nærmest en gjensidig respekt.

  Men etter hvert ble hun ble mer og mer frimodig. En dag etter frokost på vei ut, traff jeg Frida i døren, men mens jeg nikket godmodig til henne, svinset hun rundt meg som i et forsøk på å forhindre meg i dette. Senere på dagen var det hennes tur, jeg lot henne fly ut av vinduet, et par timer var hun ute. Ikke før hun slapp ut angret jeg, men hun returnerte altså, da var hun til gjengjeld svært skitten på sitt ene bakben. Fysj! sa jeg, - din møkkaflue!

  Så en kveld måtte jeg ut for å treffe noen venner, og igjen prøvde Frida å sperre dørgapet for meg. Jeg mannet meg opp og trengte meg forbi henne med makt. Jeg kunne høre at hun summet rasende innenfor og jeg ropte inn til henne: - Haha, du må lære deg å være alene. Farvel. Nå kan du ha det så godt!

  Dagene gikk, og den lille uangripelige fluen satte min tålmodighet på flere prøvelser. Kom det folk på besøk ble hun sjalu og jaget dem på dør ved sin ubehagelige væremåte. Når jeg bebreidet henne eller ville klaske henne vennskapelig på stumpen, foretok hun halsbrekkende svinger og manøvrer fra gulv til tak som gjorde meg både ør og svimmel. Dager ble til uker, vi vendte oss til hverandres døgnrytmer, jeg drev med mitt og hun sitt.

  En dag ble Frida borte. Hun smatt ut døren en gang jeg hadde den på gløtt. Jeg regnet med at det var hennes hevn for at jeg ikke hadde latt henne flakse ut vinduet på ukesvis. Hva skal man gjøre? tenkte jeg, gikk ut og ropte etter henne. Jeg spurte naboer, gjenopptok Shampo i håret, spilte på bratsj og kallet med panfløyte på min kjæreste flue og eneste venn. Fånyttes.

  Dagen etter var hun tilbake. Ikke alene, hun hadde trukket med seg en elsker fra gaten! Først tilga jeg henne, men etter en stund begynte de å gå meg på nervene. De satt seg til å sende blikk til hverandre og gni hverandre over leggene, og plutselig kastet elskeren seg over henne på en måte som fikk meg til å rødme. - Hva er det dere driver med rett framfor mitt åsyn! utbrøt jeg. Men Frida bare kastet med nakken på en fornærmet måte. Så begynte de å håne meg. De satte seg på skrivebordshjørnet og lo av meg mens jeg arbeidet, som om de syntes å si: - Haha, har du ikke en større linjal enn det? - Så dette er takken, tenkte jeg. Man gir henne husly og varme, og blir møtt med spydigheter og usedeligheter! Min tålmodighet var over.

  I det de ublutt på ny var i ferd med å omfavne hverandre, hevet jeg linjalen som et sverd og lot den falle lik et lyn. Mitt velrettede slag slo dem begge livløse til jorden. Nesten i det samme og i det følgende tok sorgen, fortvilelsen, angeren og skammen meg.

  Epilog: Det har gått noen dager. I dag morges hørte jeg en due kurre der ute ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg forfattet av samme tølper, klikk her.

Herman Wildenvey

Herman Wildenvey

Tre små anekdoter:

  Da Wildenvey (1885-1959, norsk forfatter og lyriker, mottaker av bla. Doblougprisen, kommandør av St. Olavs Orden, Gyldendals legat) i sin tid fikk bygget sitt hus nede i Stavern, kom han iblant forbi under oppførelsen og styrte så sine skritt i retning hotell Wasilioff for å nyte et lite glass vin. De tre tømmermennene så da gjerne sitt snitt til like etter å dukke opp ved Wildenveys bord - angivelig for å rådføre seg med byggherren om et eller annet. En dag da de slik dukket opp like etter at han var ankommet, bemerket Wildenvey:
  - Det er da merkelig, ikke før jeg så vidt har nippet til glasset, så innfinner tømmermennene seg!

+

 Og så var det Herman Wildenvey som sa til den samiske (lappiske) dikteren Matti Aikio: - Du Matti, du er ikke noen alminnelig lapp. Du er en merkelapp!

+

  Wildenvey traff en dag nede på Grand en stortingsmann som bl.a. hadde den innvending mot riksmålet at det hadde så mange verb med en og samme betydning. For eksempel? spurte Wildenvey. - Tja, sende og skikke, svarte stortingsmannen.
  - Nå nå, sa Wildenvey, - man kan jo si at man har sendt Dem på Stortinget, men dermed er det ikke gitt at De er skikket.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Federico Lorca

Federico García Lorca

  Lorca (1898-1936) var en spansk forfatter og dikter. Som liten fikk han et dukketeater, og tok straks til å skrive små stykker, lage kostymer og tegne dekor. Han komponerte til og med teatermusikken. Det kan godt hende at det var denne starten som gjorde ham til en stor dramatiker (Digresjon: Ibsen drev jo også med dukketeater som liten) senere i livet. Hundre år etter sin fødsel ble Lorca feiret som en av de mest kjente spanske forfattere i verden. I juli 1936 brøt det ut borgerkrig i Spania, og bare noen få uker senere ble han, som titusenvis av andre, myrdet av fascistene.

(Lorca)

  Lorca skrev mest for voksne, men han mente at den som skal skape kunst, må se og oppleve alle ting på samme måten som da man var barn. Her er noen dikt som kanskje passer for barn, og muligens andre barnslige:

Månesigd

Månen går på vatnet.
Nei, så still ein himmel!
Sakte haustar månen
sin skjelvande elveåker,
mens ei ung froskefrøken
bruker han til spegl.

+

Konkylie

Eg har fått ein konkylie.

Eit av hava i atlaset
syng der inne.
Vatn frå havet
fyller mitt hjarte,
og små, små fiskar
av sølv og skygge.

Eg har fått ein konkylie.

+

Øglefar sit og græt

Øglefar sit og græt.
Øglemor sit og græt.

Øglefar og øglemor
med ørsmå, kvite forkle.

Dei har klart å rote vekk
sin eigen giftering.

Akk, ein liten ring av bly,
den vesle blyringen deira!

Himmelen, folketom og stor
lyfter seg opp til fuglane.

Sola, den runde kapteinen,
Har vest av silke og fløyel.

Sjå, kor gamle dei er!
Eit utgammalt øglepar!

Sjå kor dei græt og græt.
Å, kor dei sit og græt!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Federico García Lorca: «Appelsin og sitron - dikt for barn og andre», utval og gjendikting ved Tove Bakke, Det Norske Samlaget, Oslo, 1998.