Wizlawa Szymborska (V)

Wislawa Szymborska

  Jeg vender nok en gang (klikk feks her) tilbake til min favoritt blant polske Nobelprisvinnere i litteratur. Her følger et dikt jeg føler kanskje kan passe bra nå som vi går mot et nytt år. Ja, ellers også for den del:

(Szymborska)

Ballet

Så lenge ingenting kan vites helt sikkert,
i mangel av signaler som kunne ha nådd oss,

så lenge Jorden fortsatt ikke er lik
nærere og fjernere planeter,

så lenge ingen av har sett snurten av
andre typer gress som vinden kjæler med,
andre slags trær med kroner,
eller andre dokumenterte dyr, slik som våre,

så lenge ikke noe ekko, foruten vårt hjemlige,
har maktet å snakke i stavelser,

så lenge vi ikke har hørt noe som helst
om bedre eller dårligere mozarter,
platoner eller edisoner andre steder enn her,

så lenge forbrytelsene våre
bare kan konkurrere seg imellom,

så lenge vår godhet
fortsatt ikke er lik noen annens
og helt usedvanlig selv i sin ufullkommenhet,

så lenge våre illusjonsfylte hoder
går for å være de eneste illusjonsfylte hodene,

så lenge det bare fra våre ganer
ropes i vilden sky -

la oss føle oss som æresgjester i dette lokalet,
at vi er gjort skikkelig stas på,
la oss bevege oss i takt med dansebandet
og late som om dette her
er ballet over alle ball.

Jeg kan ikke snakke for andre -
men for meg er dette mer enn nok,
både til min lykke og ulykke:

en uanselig avkrok
der stjernene sier god natt
mens de blinker i vår retning
noe som ikke betyr noe.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilde: Wislawa Szymborska: «Livet er den eneste måten - Dikt 2002-2012», gjendiktet av Christian Kjelstrup, Tiden Norsk Forlag, 2013.

Julens lysbærende tre

Julens lysbærende tre

  Følgende er en legende fortalt av Dan Lindholm (1908-1998), norsk antroposof, lektor og forfatter:

  Da det spurtes i verden at vår Frelser skulle bli født på jord, var det tre trær som la ut på vandring til Betlehem. Først var det fikentreet, så oljetreet, det tredje et grantre. I tusen år eller mer vandret de, for de ville være fremme i god tid når den hellige stunden var inne.
  Underveis hendte det av og til at trærne holdt rast, og da viste de frem gavene de hadde med seg. Fikentreet hadde favnen full av søte frukter, oljetreet bugnet under prektige oliven. – Men du? Hva har du å by verdens Frelser? Spurte de det tredje treet. Da tiet grantreet. For det visste jo at konglene ikke var noe å sette frem på menneskers bord.
  Fiken- og oljetreet hadde ikke alltid vært de beste venner. Men nå ble de vel forlikt, for det kunne de saktens være enige om, at de to var noe mer enn et nåletre.
  Endelig stod de foran døren. Og nå skulle de frem for krybben og legge ned gavene sine. Fikentreet gikk først og la fruktene sine i fanget på Maria. Oliventreet bøyde den knortete stammen så Josef kunne presse olje av kjernene. Begge trær ble hjertelig takket og priset.
  Så skulle grantreet frem. Det følte seg så inderlig fattig der det stod med de tørre konglene sine. «Jeg har ingen spiselige frukter å gi,» sa det, «men kan jeg være til noe nytte, da gir jeg hele meg selv.»
  «Om du ikke bærer frukt, så skal du fra nå av bære lys for Barnet,» sa Maria. Og hun tok et vokslys og festet det på et av treets grener. Slik gikk det til at nettopp granen ble julens lysbærende tre.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julefortellinger. Hendt og hørt, drømt og diktet» Ved Dan Lindholm, Grøndahl og Dreyers Forlag AS, Oslo, 1982,1996

Morosamjenta (II)

Morosamjenta

  En liten blødme til om den rappkjeftede piken Lina:

  Bygdens lærer satt en dag og pratet med Lina. «Ifølge statistikken,» sa han, «er bare en tredjedel av alle straffanger gifte, de andre to tredjedeler er ugifte.» «Ja, det kommer selvfølgelig av det at de fleste foretrekker tukthuset i stedet for ekteskapet,» sa Lina.

  Og så litt fra avdelingen «Smil og latter»:

Det var han

  Det var to skippere som satt og snakket sammen. Så sa den ene:
  - Jeg har fart lenger omkring enn du. Jeg seilte en gang så langt mot nord at jeg så Nordpolen som en liten svart prikk.
  - Når var det?
  - Det var i 1908.
  - Stemmer, det var ikke Nordpolen du så, det var meg.

+

Pettersen og doktoren

  Pettersen hadde ikke følt seg riktig tilpass noen dager, og søkte legen. Doktoren banket og hørte og undersøkte ham grundig, men ristet til slutt oppgitt på hodet.
  - Nei, jeg kan ikke finne noen ting jeg, sa doktoren, jeg tror det må være alkoholen.
  - All right, sa Pettersen, jeg kan komme igjen når doktoren blir edru.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

Pablo Neruda

Pablo Neruda

  Neruda (1904-1973, født Ricardo Eliécer Neftalí Reyes Basoalto) var en chilensk forfatter og politiker. Ved siden av en rekke andre utmerkelser og priser mottok han Nobelprisen i litteratur i 1971.

  Neruda fikk publisert dikt (og artikler) allerede som trettenåring. Gjennombruddet hans kom med diktsamlingen «Tyve kjærlighetsdikt og en fortvilet sang» (Veinte poemas de amor y una canción desesperada), som han utga som 20-åring. Denne utgivelsen har på verdensbasis blitt solgt i over én million eksemplarer.

  Her følger et dikt fra gjennombruddet, oversatt fra spansk til nynorsk av Kjartan Fløgstad:

Om kveldane bøyer eg hovudet

Om kveldane bøyer eg hovudet og kastar ut mine triste garn
i dei havdjupe augo dine.

Der på det største bålet logar einsemda mi opp,
og kavar med armane som skipbrotne sjøfolk.

Eg sender raude signal mot dei fråverande augo dine,
som slår lik havet mot stranda rundt eit fyrtårn.

Men du gøymer berre mørkre, mi eigne og fjerne kvinne,
og det hender at frå blikket ditt stig redslekysten fram.

Om kveldane bøyer eg hovudet og kastar ut mine triste garn
i havet som bles i dei djupe augo dine.

Nattfuglane plukkar opp dei første stjernene,
som skin lik sjela mi når eg elskar deg.

Natta rid fram på ei dyster hoppe,
og spreier blå kornaks over markene.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Pablo Neruda: «Dikt i utval» ved Kjartan Fløgstad, Den norske Bokklubben, 1973.

Morosamjenta (I)

  I boken med samme navn står det å lese: «Lina er hennes rette navn, men overalt i bygda kaller de henne «Morosamjenta», og det skal være sikkert at hun bærer ikke navnet forgjeves, for det er ingen grenser for alt det morsomme hun kan finne på for å få folk til å le, og utallige er de vitser hun har laget. Hun har et glimrende lyst og freidig humør, og alltid og allesteds sprer hun latter og moro omkring seg.»

  Her følger et lite knippe små blødmer fra boken:

  Allerede som skolepike utmerket Lina seg med sine saftige svar. En dag spurte læreren henne i bibelhistorietimen. «Kan du si meg hva Jakob ble da han mistet Lea?»
  «Han ble lealaus,» svarte Lina.

  En storbonde spurte en gang Lina hva hun ville ønske seg hvis hun kunne være sikker på å få det. «Jeg ville ønske meg en masse penger,» svarte Lina. «Men jeg ville ønske meg en god forstand,» sa storbonden. «Ja, selvfølgelig, alle ønsker seg det de ikke har,» sa Lina.

  Lina har en halvvoksen bror som en kveld sier: «Nei, se der Lina, hvor bleik månen ser ut.» Lina svarer: «Ja, det kommer av at den rangler ute om natten, akkurat som du gjør.»

  Lina syntes hun fikk altfor lite mat da hun var tjenestepike hos fru Asen, og en dag reiste hun seg plutselig opp fra middagsbordet, tok feiekosten og fektet rasende med den oppunder taket. Det ble et svært spetakkel, og fru Asen spurte henne hva i all verden dette skulle bety. «Å, det kom en flue og fløy bort med den kjøttbiten jeg fikk til middag,» svarte Lina.

  For forrige innlegg, klikk her. For siste lignende innlegg om «Morosamgutten», klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste innlegg innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

Inger Hagerup (V)

Inger Hagerup

   Jeg vender tilbake til Hagerup (se feks. her). Denne gang med to dikt fra hennes debutsamling «Jeg gikk meg vill i skogene» anno 1939:

November

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med sin isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Eventyr

Det var engang en ridder bold,
en skjønn prinsesse og et troll.

Prinsessen var i trollets makt,
men ridderen var uforsakt.

Han sprengte frem i veldig trav
og hugget trollets hoder av.

Så knelte han for damen skjønn
og ventet på sin ridderlønn.

Men akk o ve! O ve og akk!
Prinsessen ga ham spott til takk.

«Mitt troll det hadde hoder ni
og haler seks, men hva har De?

Mitt troll var åttehundre år,
men De er sikkert født igår.

Selv gikk jeg inn i berget blå,
det har jeg aldri angret på.

Her led jeg aldri noen nød,
her vil jeg være til min død.»

Prinsessen kledte seg i sort,
og ridderen red ensom bort.

Ti skjønte da den ridder bold:
Prinsesser trives best hos troll!

For både forrige innlegg og dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Inger Hagerup, Samlede dikt, Aschehoug & Co, Oslo, 3. opplag, 2018.

Saabye Christensen og Kåre Hvalter von Klask

Saabye Christensen og Kåre Hvalter von Klask

  Først i køen: Opprinnelsen. Og som i opptil flere episke sagaer er det synonymt med begynnelsen. Lars Saabye Christensen kunne nærmest ha vært fadder (dikt uten tittel, om Saabye, klikk feks. her), kall dette gjerne en prolog:

Enhver hovedstad med respekt for seg selv
må ha en zoologisk have
og enhver zoologisk have med samme respekt for seg selv
må ha minst én moskusokse
ellers dør den jo ut, det må altså være
en av hver
jeg må her nevne at min farfar personlig
brakte en slik moskus fra Grønland til København
da han deltok på Amdrap-ekspedisjonen i 1900
om bord på seilskuten Antarctic

jeg burde med andre ord ha alle forutsetninger
for å skrive dette diktet, men
tvert imot, jeg kommer meg fanden ikke lenger
og snart skjønner jeg hvorfor:
moskusen hører hjemme i en roman
det er ikke plass til den her, jeg beklager, men
så smålig er jeg
og jeg begynner av den grunn forfra igjen:
en hovedstad med respekt for seg selv
må ha en zoologisk have
og enhver zoologisk have med samme respekt for seg selv
må ha minst én

pingvin

+

(Kåre Hvalter ved Trevifontenen i Roma)

  Året Kåre Hvalter så dagens lys er ukjent. Man skal heller ikke se bort fra at det var ganske mørkt og om natten, men med stor sannsynlighet under havets overflate. Det som er kjent, er at opphavet var en hval. Og Kåre en av pattedyrets tenner. Etter at den løsnet (således kan det i teorien ha vært en melketann), gjennomgikk tannen (rundt 9 cm stor/høy) en slags metamorfose, hvori den ble omkalfatret, forvandlet, retusjert, pigmentert eller (Gud forby) tatovert til å fremstå som pingvin. Inntil dette tidspunkt hadde den sluppet unna tannleger og annet faenskap med bor i hånd. Skjønt, tatoveringsbuler benytter muligens bor? Det er ellers mulig at pingvinens moderlige opphav het Maria; altså en form for jomfrufødsel. Dette vet man heller ikke, blir kun spekulasjoner. Og mer kan ikke fast etableres før det har vært forsket nærmere rundt gutten.

  Kåre Hvalter von Klask ble i en alder av seks pingvinår døpt, deretter slynget ut i en verden full av slavehandel og muligens utsatt for barnemishandling og neglisjering fra både barnevern og fosterforeldre i en grad man ikke har hørt make til siden Victor Hugos roman «De elendige». Stakkars gutt, men dersom lykken står den kjekke bi, kan det hende at også hans historie vil få en lykkelig slutt. Og selv om man til dags dato bestreber å få til en løsning i all minnelighet, kan ytterligere informasjon foreløpig ikke løslates for allmuen, da flere av sakens sider er under etterforskning og bearbeidelse i rettsapparatet.

  Trist eller lykkelig slutt; bare tiden vil vise.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Lars Saabye Christensen: «Saabyes spor» - dikt i utvalg, ved Marit Borkenhagen (red.), De norske Bokklubbene AS, 2022, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Ganske ofte med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskive og sylteagurk, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografier © HM Kåre Hvalter von Klask, c/o fosterforeldre (det siste også - se over - gjenstand for pågående tvist i rettsapparatet). 

NB: All the above given in good faith, but without guarantee whatsoever to neither accuracy nor completeness, subject to potential forthcoming Arbitration, London, English Emperor Penguin Law to apply. No other jurisdiction (EU, EFTA, ESA etc) applicable. Likewise Russian, North Korean, Middle East (including Israeli), Taliban, Nigerian, Houthi, Sudani and Donald Truck laws (if any laws in those places exist). In short; only Penguin and Konfucius (as aforementioned) law. Under no circumstances will Norwegian peasants and authorities be privy to insight, save perhaps for the famous (ok, maybe not so) Kardemommeloven. God save the Penguin!