Forkjølelsen

Forkjølelsen

   

  På hjemveien kjentes et alarmerende drag. Et luftig sådan, lik en usynlig lasso rundt halsen, men ikke slik beskrevet rundt månen eller fru Luna hos Agnar Mykle. Forresten, var ikke det typisk? - som ung holdt han konsentrasjonen oppe - nå sporet han stadig oftere av. Man burde bli klokere og ikke dummere med alderen. Han kikket forlegent rundt, men det virket som ingen kunne se på ham hvilke tåpelige tanker som surret rundt i kålrabien.

  Vel hjemme fra trening søkte han mot kjøleskapet: Endelig belønning! Fem øl senere var vinddraget som været bort. Dagen derpå undret han hva topplokket inneholdt. Virket som en tjæreholdig grøt, men bare gørr! Nesa tett som en skorstein fra middelalderen. Dårlig tid hadde han også, det var dags for den daglige morgentur med Teddygutt, naboens storvokste Golden Doodle. Disse turene med hunden var dagens store høydepunkt, overgikk kjøleskap-visittene en høy gang. Klokken 0800 hver eneste dag, ølen noe senere. Men før dannelsesreisen måtte neseskaftet tømmes, en halv dorull senere var de to på tur. Samme rute som alltid, Teddy sniffet og skvettet, mens den halvgamle hadde mer enn nok med å holde seg på beina - det var mildt for årstiden, men glattisen holdt fremdeles stand på skyggefulle partier. Denne dag brukte han julegaven fra Teddys matmor og matfar. Et skjerf av Kashmir. Året før fikk han en topplue. Fjällräven. Ikke ørlite stolt vurderte han de to øverste plaggene på skrotten til en langt høyere verdi (med ett hederlig unntak) enn hans samlede garderobe ellers. Det skulle forresten ikke så mye til, hadde han forsøkt, ville den neppe fått avsetning på et loppemarked i Addis Abeba.

  Det gikk et par døgn, kadaver virket som en beskrivende tilstand. Ølkuren fungerte særs dårlig, gribbene sirklet, han vurderte halvseriøst å prøve noe annet. Det gikk med flere doruller om dagen på nesa enn i stumpen. Ja, flere enn han drakk øl! Men hvor kom all snørret fra? I tillegg oppstod en udefinerbar susing mellom ørene. Var han i en vindtunnel eller i ferd med å transformeres til en konkylie? Og så hadde han begynt å harke og hoste, ikke siden røykeslutt for et tiår siden kunne han huske noe tilsvarende. Da var det også masse intern søppel; en udefinerbar form for slam og råtten tang ble åpenbart ved daggry i kjeften fra bukens vulkan der våknet til liv. Før kruttsterk kaffe og den første ti-paknings bedøvelse. Eller var det 20? Nå var det annerledes, og om ikke akkurat kilden kom fra oven virket det som komposten både under og etter lufteturene med Teddy befant seg rett under toppluen.

  Den fjerde dagen, eller kanskje det var tredje - uansett en stor mengde doruller og en pall øl senere - begynte han å blø neseblod, noe som igjen førte til økt forbruk av doruller. Stemmen undergikk skremmende endringer, nå mere nasal enn Marlon Brando i «Apocalypse Now» - en papegøye ville blitt mørkegrønn av misunnelse. Ettersom neseblodet antok Niagaras proporsjoner, begynte den pjuskete å syntes faretruende synd på seg selv. Fortvilelsen snek seg på, skulle han bukke under som ufrivillig blodgiver? Vagt erindret han som barn eller tenåring å innehatt lignende selvmedlidenhet, men da var alltid mor ved hans side for trøst. Nå var det ingen igjen. Da han erfarte at naboene i etasjen over også var blitt forkjølet var bortimot alt håp om sympati borte. Et tankekors var det at det virket som de ikke syntes det minste synd på seg selv.

  Noe mer patetisk enn en halv- eller helgammel hypokonder kan knapt nok tenkes. Det må i så fall være en yngling. Hvorfor er det bare hankjønn som tuter av selvmedlidenhet, og hvorfor finner hunkjønn seg i det? Denne eller en av de følgende dagene mens Teddy var på besøk i hybelen - noe som ganske ofte skjedde mens matmor og matfar av forskjellige årsaker var borte på dagtid - vendte den forkjølede seg mot den firbente for trøst. Ingen hjelp å få. Tvert imot, Teddy satte seg resolutt ned med ryggen til, noe som «snufseren» visste innebar ønske om øyeblikkelig rygg- og nakkemassasje.

  Finnes det ingen kur mot uvesenet? undret basselusken. Nå hadde også susingen mellom ørene blitt tilført en ny lyd hver gang han i vanvare holdt pusten og svelget. En slags rasling av løv etterfulgt av ørsmå knepp. Bygget noen rede der inne? Venter ikke fauna med slikt til mars eller april? Plutselig kom noe ham i hu - for 20-30 år siden - da var han også grusomt forkjølet. Det hadde haglet med gode råd. Ett av dem var et glass Cognac, øyeblikkelig fulgt opp i praksis. Hennessy XO, minst. Og han ble vidunderlig klar i toppen, en innvendig tåke lettet, Nirvana var nær. Dagen etter var han minst like dårlig og flasken tom. Neste gang ble han rådet til te med litt Havana Club i. Igjen lettet disen, om enn annerledes. Han ble varm og yr i knotten, føltes som han befant seg i tropene selv om han i virkeligheten satt på en eller annen suspekt pub i nærheten av Egertorget, med håndkle over hodet og sugerør i koppen. Det ble et slags hodets sauna-møte med de dyreste syv kopper Lipton han noen gang hadde slurpet i seg. Igjen ble lommeboken slunken og han minst like elendig i kroppen dagen etter.

  På tide å prøve noe nytt. Kanskje han skulle bli sunnere? Men hva er vel mer helsefremmende enn Vitamin B og øl? Han tok med Teddy på butikktur. En annen, men like fast rute som morgenturene. Teddy kjente hver busk og hver skrent, og sniffet inntil han fant et sted hvor en tispe hadde skvettet siden siste tur. Derpå gjorde han det samme, så høyt på nærmeste busk eller gjerde han klarte. «Nydelig,» tenkte han, «så her gikk altså min skjønne Lexi for fire dager siden. Bare tre måneder til løpetid!». Større hunder enn Teddy er det få av, følgelig raget han øverst i duft-hierarkiet. Var det hanhunder i nærheten sparket han for syns skyld et par kubikk grus eller sand i deres retning. Ved nærbutikken parkerte Teddy utenfor, oldingen (slik han nå følte seg) gikk inn og fikk øye på noe rødt i ferd med å bli stablet opp i fruktavdelingen. Den hadde han hittil holdt seg unna. Utrolig nok fristet jordbær, selv i januar måned! Luksus. Han skeiet helt ut og kjøpte i tillegg 20 brustabletter med C-Vitamin samt tre klementiner. Det siste på grunn av de ukene i desember frem til julaften mens butikken loddet ut en kasse klementiner hver dag. Noe svar på hvorfor de ikke heller tilbød en kasse øl fikk han aldri. Men tre vitaminbomber skulle han vel klare. Ute ventet en teatralsk snurt Teddy, det varte som vanlig ikke mange sekundene. 

(Teddy får snurten av Lexi)

 Få dager etter var jordbær og annen frukt forduftet. Han følte seg bedre om morgenen. På tross av å styrte en halvliter vann med to ganger 1000 mg C-Vitaminer rett før leggetid ikke akkurat hadde hevet nattesøvnens kvalitet.

  En drøy uke inn i det nye året var tølperen omsider tilbake på trening. Fuglene hadde fløyet fra rede og hode. Men ikke før han kom ut fra helsestudioet; nok et kjølig rep rundt halsen! Han sukket tungt, spørsmålet meldte seg like innlysende som svaret: Skulle han slutte å trene eller si fra seg æresmedlemskapet i Aass Bryggeri? Så smilte den dystre - var det så nøye om skroget forble rustent? Hjemme ventet jo Hans Majestet Teddy med logrende hale - om ikke i dag så i morgen - slike møter kan kurere selv den mørkeste gruff!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Martin Aaas' memoarer og annet vås.

Olaf Bull

Olaf Bull

  Olaf Jacob Martin Luther Bull (1883-1933) var en norsk dikter. 4. desember 1909 utga han sine «Digte». Dikteren var gift med Suzanne (1895-1976, født Dain) i Paris 1925, sønnen Jan Bull (1927-1985) ble forfatter og teaterinstruktør. Før Suzanne hadde Olaf Bull to mislykte ekteskap bak seg, fra et av dem også to døtre (Mona og Merete).

(Olaf Bull portrettert av vennen Henrik Lund, 1911)

  Olaf Bull døde av helseplager 29. juni 1933 på Rikshospitalet i Oslo, rundt 9 år etter at han første gang traff Suzanne på en sankthansfest hos Caprinos på Lysaker/Snarøya i 1924. Det er ingen hemmelighet at plagene fulgte av hans alkoholforbruk. Å leve av å skrive dikt er vel vanskelig eller nær sagt umulig selv i dag, det var neppe lettere i første halvdel av forrige århundre.

  I forordet til Suaannes bok «Ni år. Mitt liv med Olaf Bull.» skriver Hans Heiberg om dikteren bla.: -- « Ingen har så kompromissløst dyrket sin spesielle kunstform, lyrikken, og stillet så ubønnhørlige krav til seg selv - uten å ta hensyn til om det førte ham til himmel eller helvete.
  For det meste førte det ham til helvete. Lysende kunstneriske seire, javel, som korte blitz-fotografier av dikteren, laurbærprydet og virakombølget, men utenom disse sjeldne glimtene av triumf var det svart mørke, uavlatelig pengenød og flukt for gjeld, desperat kamp med stoffet, rastløshet og fortvilte forsøk på å glemme virkeligheten.
  Olaf Bull var et geni, ett av de meget få i norsk diktning, og han visste det selv. Han visste at når han syslet, puslet, lekte og sloss med de gjenstridige ordene, hendte det at de lystret, underet innfant seg, stoffet ble selvlysende mellom hendene på ham, og fremkalte ilinger av ny lykke over ny opplevelse hos den lydhøre leser.»

  Allerede i oktober 1924, ikke mange månedene etter parets første møte, ble Olaf Bull lagt inn på Røde Kors, «det første av mange han i fremtiden kom til å ha på sykehus», som Suzanne senere skrev. Vinteren/våren 1925 reddet Suzanne Olaf Bull fra et selvmordsforsøk, sent i mai samme år satte paret kurs mot Paris. I september fortalte Olaf Bull Suzanne at han hadde skrevet sitt «vakreste dikt!». Det var «Metope». På det håndskrevne manuskriptet (datert 9. september) kan man lese med skråstilt skrift: «Til min elskede Suzanne! fra Olaf». De to ble gift på Rådhuset i Paris 6. oktober 1925, og noe over et år senere (7. januar 1927) ble Jan Breda Bull født i den franske metropolen. Fornavnet fordi han var født i januar (iht Suzanne), mellomnavnet som Bulls far. Olaf Bull slo seg aldri til ro, også i Paris bar tilværelsen preg av opphold på hoteller, leide leiligheter, barer og et sanatorium, han reiste også tilbake til Oslo (via København) noen uker på tampen av 1926, så returnerte han til Paris kort tid før Suzanne nedkom. «Pendlingen» mellom Frankrike og Norge fortsatte - de var bare tidvis sammen. Det kan ikke ha vært lett for Suzanne å se sin ektemann gå til grunne, samtidig som lille Jan vokste opp - og ingen av dem hadde penger -det ble stort sett almisser og venner å leve på, i Frankrike kunne de bo hos Suzannes mor.

(Suzanne og Olaf)

  Diktet «Metope» (formet som en dialog mellom mann og kvinne) ble utgitt i diktsamlingen med samme tittel i 1927 på Gyldendal Norsk Forlag. Det er et av de klassisk monumentale dikt i norsk lyrikk:

Metope

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!

Dig vil jeg dypt og blivende bevare

i digtets evige, unge alabast!

Du solbevægede sværmerske! Med panden

pikelig vendt mod kveldens bleke guld,

vender du mildt en himmel mot en annen,

likesaa lys og øm og løndomsfuld!

Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,

hadde jeg magt til ét: at hugge ind

i mindets trodsige sten en myk metope

over dit vare, omridsømme sind!

Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter

til sommersjøens luftige bølgesprut!

Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter

sin tonende grændse altid længer ut!

Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake

bak rødmende lunde, gyldne kirkespir -

og luftens lysende bølger synker svake,

som bækker af sol fra bjærgene, som blir!

Aaserne blaaner. Stjernerne er nære!

De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!

Engen har andagt - op af luftens fjære

stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,

aander en vind i rugens sølvgraa pels!

Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning -

midt i et mulm af blaat kan øiet faa

et drivende stænk, en fugtig glans af honning,

og stille spør jeg dig «Ven - hvad tænker du paa?»

«Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve -

paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!

Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,

veier i sjøen, bleke seil derute,

bølger, som strømmer mot stranden uten mig!

Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,

tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,

kommende kvelder her i sommerhaven,

uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!

Det hele fylder mit øie som en taare,

jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!

Alle de ting, som nu ikveld er vore --

om faa, berusende aar staar stunden fore,

da taakerne glir, og øiet kan se klart!

Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!

Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!

Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være

en styggere strand end dén, forladt af alt?

Allikevel er det et sødt og saligt under,

at engene her, med korn og krat og trær,

og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,

dugges saa sødt af vore smaa sekunder --

bare den bjærken dér, hvor vor den er!

Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen

ligger i græsset støt og stadig staar

de svære hesjestængerne op i rognen,

og grøften er grøn som før, i alle aar!

Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,

vilde jeg bli til vangen her, med hø,

til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,

bare for slik, paa annen vis, at værge

den hellige haven vor, for dét: at dø --!

Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes

er snart det eneste glimt af haab, jeg vét -

den hastige, hete straalestund, det lykkes

at vække i mig en annen evighet!»

Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,

en tydelig mand af kjød, fra taa til top,

kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme

noget, som bare er blik og sind og stemme,

i smertelig angst og anelse løst op!

Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke

dit duftige haar, med haanden din i min -

og øie til øie saan, staar Pan og Psyke

foran et hav af korn, i stjerneskin!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, «Metope», Gyldendal Norsk Forlag, 1927, Suzanne Bull «Ni år. Mitt liv med Olaf Bull.», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1974

Cecilie Løveid

Cecilie Løveid

  Løveid (født 1951) er en norsk dramatiker, forfatter og lyriker. Hun må sies å være utrolig allsidig, finnes det en sjanger hun ikke har vært innom? Vel, romaner, barnebøker, dikt, fjernsynsdramatikk, tekster til performance, opera og danseforestillinger har det i alle fall blitt. Hun debuterte allerede som 21-åring i 1972 («Most»), men hennes gjennombrudd var «Måkespisere» i 1982. Radiohørespillet med den noe spesielle tittelen er oppført i mange land, og ved siden av Jon Fosse er hun den norske dramatiker som i samtiden er mest spilt i utlandet. Hun har mottatt en bøtte med priser, bla.: Aschehougprisen (1984), Ibsenprisen (1999 & 2017), Doblougprisen (1990), Gyldendalprisen (2001), Brageprisen (2017), Heddaprisen (2016), Amalie Skram-prisen (1998), Prix Italia (1983).

(Cecilie Løveid)

  Diktet «Rug» fra 1983 skal være et av Norges mest antologiserte og gjennomanalyserte sådanne. Med skam å melde; dette var mitt første møte med poeten, heller ikke kan jeg erindre å ha sett diktet blant antologiene i egen bokhylle, men det sier nok mest om meg og min mangelfulle samling. Her gjengis imidlertid diktet (med linjeinndeling slik jeg fant det), les det gjerne  s a k t e  og opptil flere ganger:

Rug

Hvis jeg var en rugåker ikke en datter og du var en
mann på tur.
Var jeg sådd så tidlig og kommet så langt at
østavinden fikk tak så jeg kom i bølger.
Ville du komme i mine bølger da?

Ja plutselig sto du der som jeg drømte i blå klær mørke
barter og høye slagstøvler ved kanten av meg.
Så fløy du
med buksiden tett over rugsnert så varm at det duftet
nystekt brød.

Jeg åpnet meg nye steder i lange buktende ganger,
høyere bølger. Så måtte du se på klokken der du fløy.
Måtte vite hvor lenge du hadde holdt deg svevende.

Det ble et søkk etter deg i knekkete aks kroppens
flaksende avtrykk i falløyeblikket.

Men jeg har flere mål land og en fantasi som har
overlevd et uendelig antall med eventyr.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om forfatter/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Diktsamlingen «Mykt glass», Dikt i utvalg ved Steinar Opstad, Kolon Forlag, Oslo, 1999, Wikipedia, Norsk biografisk leksikon

Markus Grøde - Ånden som gikk

Markus Grøde - Ånden som gikk

  Det var en gang for veldig lenge siden, nærmere bestemt en sensommers formiddag - - minst 200 år tilbake i tid.

  På en ubetydelig liten teig nord i Helgeland våknet Markus Grøde. Ikke brått, men noe føltes annerledes. En bevring fra grunnen under. Det var som om halmen han lå på ristet, men allikevel ikke. Lite visste han, akkurat som alt annet levende i regionen; det som var i ferd med å skje skulle for all fremtid forbli risset inn i historien. Men i motsetning til den norske grunnlov vedtatt en håndfull år tidligere skulle Markus’ opplevelse bli glemt av kommende generasjoner. Naturen forteller ikke selv, det er bare de skrivedyktige som gjør. Og Ranfjorden var da som i resten av landet stort sett bebodd av fattige sjeler, og Markus var analfabet. Viktigere enn Eidsvoll for allmuen var nok innførselen av poteten som fulgte i kjølvannet av Napoleons kriger.

  Markus må sies å ha vært av ubestemmelig alder. Han visste ikke selv heller. Helt foreldreløs var han ikke, men faren stakk fra hjemmet så fort han kunne. «Mannfolk er ikke til å stole på!» fnyste mor. Følgelig hadde ikke Markus eller søsknene noen erindring av faren, til overmål viste det seg at moren ikke var bedre enn at også hun forsvant rimelig kjapt den dag hun mente avkommet klarte seg mer eller mindre på egen hånd.

  Markus sturet en dag, kan hende to, så ristet han savnet av. Snart forsvant også brødre og søstre for alle vinder. Var han nå ti eller elleve? Spilte ingen rolle, han trivdes i eget selskap nær fjorden. Potet og sild ble fort favoritt i matveien. Og så hadde han bygd seg et sinnrikt hulesystem under torven. Bolig uten innsyn - med eget spiskammers! Allerede som liten utmerket pjokken seg som en ypperlig svømmer, og som man forstår ditto matsanker. En og annen omstreifer støtte han på, og selv om han ikke følte seg direkte truet, forstod han på ansiktsuttrykkene deres at de mislikte hans åsyn. Kanskje var det de fremstående fortennene? Men en gang fikk han et kompliment fra en liten jente som syntes han hadde «ganske pene ører». Han tok vare på minnet, og visket de andre ut. Måneder og år gikk, han fisket og boltret seg ofte i det kjølige vannet selv nattestid, derfor unnet han seg av og til en liten «middagslur» utpå dagen.

  Tilbake til denne formiddagen det herrens år 1819. De svake rystelsene ble etterfulgt av atskillig sterkere skaking, bare med nød og neppe klarte Markus å karre seg opp til overflaten uten å miste fotfestet. I friluft hørtes skrall som fortonte seg som torden, men det kunne umulig stemme; for første gang på flere uker var det klarvær. Forklaringen fikk han raskt, det han både så og nå hørte var bulderet fra steinskred på andre siden av Aldersundet. Mot ham rullet svære dønninger over fjorden. Men det fantes ikke et aldri så lite vindpust. Høyt over sirklet en havørn, en rovfugl han alltid hadde fryktet …

  Markus overlevde denne dags farer fra hav, fjell, grunn og oven. Han befant seg tross alt ikke helt nede i fjæresteinen, tsunamien var av den milde sorten, dersom monstre kan slik betegnes. Rovfuglen satte kursen sørover. Midt i tumultene fant han seg merkelig nok undrende om han noen gang ville møte den lille piken igjen, og hva hadde hun forresten lagt i begrepet «ganske» pene ører? Henne og de dramatiske minuttene fra klokken 14.30 den 31. august 1819 skulle han bevare i sitt hjerte resten av livet: Et barndomsminne og den dagen ett av de kraftigste kjente jordskjelv inntraff i Norge. Det ble senere beregnet til 5,8 på Richters skala.

(Til Markus' minne)

  NB. Jeg burde muligens ha nevnt; Markus var en «vånd», et medlem av hamsterfamilien, kanskje like lite kjent som jordskjelvet omtalt. En vånd er en brunrotte, man kan ofte se etterlatenskapene fra dem i hager, der de kaster opp jordhauger fra munningen av hulene sine. Da jeg selv var barn (ja senere også), var det mange slike jordtuer rundt om på plenen ved mine besteforeldres hytte utenfor Fredrikstad. Vi ble fortalt det var muldvarper. Det gikk nesten et halvt sekel før jeg fant ut at slike ikke finnes i Norge. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Inspirasjon/kilder: Martin Aas’ memoarer og annen galskap, Penelope Lively («The Purple Swamp hen»), John le Carré («Muldvarpen»), Fantomet (Tegneserie), Wikipedia.

Dorothy Parker - Alt i orden

Dorothy Parker - Alt i orden

  Dorothy Rothschild Parker (1883-1967) var en amerikansk forfatter, satiriker og kritiker. Hun var kjent for sitt vidd og fryktet for sin skarpe tunge.

(Dorothy Parker)

  Da jeg leste følgende briljante, lille historie måtte jeg skratte. Ikke bare fordi den var festlig, men fordi den minnet meg om meg selv som ung. Nei, stryk det siste, om meg gjennom hele mitt voksne liv! Det er som om noen, fri og bevare meg vel, skulle ha nedtegnet mitt voksne livs biografi før det var påbegynt! Så det ble ikke bare latter, en litt nifs følelse snek seg også inn. Men det var etter litt tankevirksomhet, noe som aldeles ikke er sunt for sjelen. Jeg har for lengst opphørt å tenke, lest historien flerfoldige ganger, og ler hver eneste gang:

Alt i orden

  Den bleke unge mannen satte seg forsiktig i den lave stolen og lot hodet rulle fram og tilbake sånn at det kjølige stoltrekket svalte kinnet og pannen hans.
  «Å Herregud,» sa han, «å Gud bevare meg vel.»
  Den klarøyde piken som satt ytterst på kanten av sofaen smilte strålende til ham.
  «Ikke så fælt høy i hatten i dag?» sa hun.
  «Å, jeg har det storartet,» sa han, «akkurat som en svamp i hue. Vet du når jeg sto opp i dag? Klokken fire i ettermiddag, ganske skarpt levert hva? Gjorde riktignok mange slags forsøk før den tiden, men hver gang jeg løfter på hodet, tok det lissom en tur og ville rulle under sengen. Det er ikke mitt dette hodet her. Det har vel nærmest tilhørt Walt Whitman, tenker jeg. Å Gud bevare meg!»
  «Kanskje en drink ville hjelpe?» sa hun.
  «Du vil vel ikke dra langt på landet vel!» sa han, «og vær så snill, nevn ikke ordet drink mer. Jeg er ganske totalt ferdig. Se på denne hånden! Den flagrer som en sommerfugl. Si meg, var jeg jævlig i går?»
  «Du gode all verden,» sa hun, «alle sammen var temmelig høystemte. Du var all right.»
  «Jaså,» sa han, «syns lissom jeg må ha vært ganske fin. De er vel ikke sinna på meg alle de andre?»
  «Å Gud nei,» sa hun, «hver eneste en syns du var forferdelig morsom. Ja, Jim Pearson var kanskje litt fornærmet da vi satt og spiste. Men de fikk da holdt på ham og beroliget ham. Jeg tror ikke de merket noe på de andre bordene. Ikke mange i hvert fall.»
  «Ville han dra til meg?» sa han, «Herregud, hva sa jeg til ham da?»
  «Nei, du sa ikke noe, ikke et ord,» sa hun, «du var helt all right. Men du vet jo hvor lett Jim blir fornærmet når han tror at noen fjaser for mye med Ellinor.»
  «Var jeg kulten mot Ellinor?» sa han, «var jeg virkelig det?»
  «Naturligvis var du ikke det,» sa hun, «du bare ertet henne litt, det var ikke noe mer. Hun syns du var fælt morsom. Hadde det forferdelig hyggelig. Bare en eneste gang ble hun litt irritert, da du helte seltersen nedover ryggen hennes.»
  «Herregud,» sa han, «selters nedover ryggen hennes, hva fankern skal jeg gjøre for å plastre på det?»
  «Hun tar det ikke så høytidelig,» sa hun, «bare send henne noen blomster eller noe sånt. Bry deg ikke mer med det. Det var da bare en bagatell.»
  «Jeg gir fankern,» sa han, «gir fankern i alt mellom himmel og jord. Jo takk, jeg sitter fint i det. Gud bevare meg vel. Gjorde jeg noen andre morsomme spillopper under middagen?»
  «Du var all right,» sa hun, «har ingen grunn til å være redd. Alle sammen var henrykte. Hovmesteren var riktignok litt bekymret fordi du ikke ville holde opp å synge, men det gjorde virkelig ikke noen ting. Han sa bare at han var redd for at de måtte stenge igjen, hvis det ble så mye bråk. Men det gjorde ikke ham personlig det minste. Jeg tror at han faktisk gledet seg over at du moret deg så godt. Du drev på og sang bortimot en time. Ikke så fryktelig høyt, det var slett ikke så forferdelig høyt.»
  «Jaså, sang jeg også?» sa han, «det må ha vært underholdende. Jeg sang også.»
  «Husker du ikke det?» sa hun, «du sang den ene sangen etter den andre. Alle som var der hørte på deg og syntes det var riktig hyggelig. Det var bare det at du hele tiden ville synge en eller annen sang om grenaderer eller noe sånt, og da hysjet de deg ned, men du drev på og forsøkte igjen. Du var praktfull. Vi forsøkte å stoppe munnen din en stund alle sammen så du kunne få deg noe å spise, men du ville ikke høre snakk om det. Å Gud, så morsom du var.»
  «Spiste jeg ikke noen ting?» sa han.
  «Ikke en bit,» sa hun, «hver gang kelneren ville forsyne deg, ga du ham alt det han kom med og sa at han var din lenge savnede bror som var blitt stjålet av en sigøynerbande da han lå i vuggen, og at alt du eide var hans. Han holdt simpelthen på å brøle seg fordervet.»
  «Tror jeg så gjerne,» sa han, «tror så gjerne at jeg var forferdelig morsom. Må vel ha vært selskapets kjæledegge. Men hva hendte siden, etter den overveldende suksessen med kelneren?»
  «Å, ikke noe større,» sa hun, «du ergret deg over en hvithåret gammel herre som satt like ved siden av oss, fordi du ikke likte slipset hans, og så ville du hele tiden bort og si det til ham. Men vi fikk deg ut, før han ble virkelig sint.»
  «Jaså var vi ute også,» sa han, «kunne jeg gå?»
  «Gå! Naturligvis kunne du det,» sa hun, «du var helt all right. Det var bare litt lumsk is på veien ute i haven og du datt nokså hardt, stakkars deg. Men det kunne jo like godt hendt hvem som helst.»
  «Ja visst, ja,» sa han, «Louisa Alcott også kanskje? Jaså, jeg datt i havegangen. Da forstår jeg hvorfor jeg har sånn helvetes vondt i - Ja visst, ja. Der har vi forklaringen. Og hva hendte senere?»
  «Men Peter da!» sa hun, «du vil da ikke sitte der og si at du ikke husker hva som hendte senere! Jeg trodde nok også at du var litt på en snurr ved middagen - det er ikke det, du var helt all right og sånn, men jeg visste også at du var temmelig oppstemt. Men etter at du datt i havegangen, var du så alvorlig - har aldri visst at du var sånn også. Husker du ikke at du sa at jeg aldri hadde sett ditt virkelige jeg før? Å Peter, det ville vært fælt om du ikke husker den lange, vidunderlige kjøreturen! Vær så snill, du husker den, ikke sant? Tror at det simpelthen kom til å drepe meg om du ikke husker den.»
  «Jo visst, sa han, «kjøreturen jo. Ja da. Temmelig lang kjøretur, hmm?»
  «Rundt og rundt i parken,» sa hun, «Å, og trærne skinte så fint i månelyset. Og du sa at du aldri hadde visst før at du virkelig hadde en sjel.»
  «Ja,» sa han, «det kunne ligne meg.»
  «Du sa sånne vidunderlige ting,» sa hun, «og jeg hadde aldri visst, aldri, hva du hadde gått og følt for meg, og jeg hadde aldri tort å vise hva jeg følte for deg. Og så i går aftes - Å kjære Peter, den bilturen var nok det mest betydningsfulle som noensinne har hendt oss.
  «Ja,» sa han, «den må nok ha vært det.»
  «Og vi skal bli så lykkelige,» sa hun, «Å, jeg har sånn lyst til å fortelle det til alle sammen! Men jeg vet ikke riktig - kanskje det er enda bedre om bare vi to vet det?»
  «Det tror jeg også,» sa han.
  «Er det ikke deilig?» sa hun.
  «Jo visst,» sa han, «storartet.»
  «Deilig!» sa hun.
  «Si meg,» sa han, «har du noe imot å gi meg en drink? Bare sånn for helsens skyld. Jeg er ferdig med det fanteriet for livet, så sant hjelpe meg Gud. Men jeg har en liten mistanke om at et sammenbrudd begynner å nærme seg.»
  «Du vil bare ha godt av en drink,» sa hun, «stakkars gutten min, det er sørgelig at du føler deg så dårlig. Jeg skal brygge en pjolter til deg.»
  «Jeg forstår virkelig ikke,» sa han, «at du i det hele tatt har lyst til å si et ord til meg etter at jeg dummet meg sånn ut i går. Det sikreste er nok at jeg går i kloster.»
  «Å du lille idioten min!» sa hun, «akkurat som om jeg lot deg gå noen steder i det hele tatt, etter i går! Å nei da. Langt i fra.»
  Hun stormet opp fra sofaen, kysset ham fort på pannen og løp ut.
  Den bleke unge mannen så etter henne og ristet på hodet, lenge, langsomt, og så støttet han det mot de våte og skjelvende hendene.
  «Å Herregud,» sa han, «Gud bevare meg vel!»

(Parker-sitat)

For ordens skyld, omtalte Walt Whitman, 1819-1892, amerikansk dikter, Louisa Alcott, 1832-1888, amerikansk forfatter.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: «Berømte noveller», Forlaget Det Beste A/S, 1981, Wikipedia.

Sverre Mørkhagens biografi om Henrik Ibsen

Sverre Mørkhagens biografi om Henrik Ibsen

  Forfatterens biografi Ibsen «… den mærkelige Mand» ble utgitt på Gyldendal Forlag for et par-tre måneder siden. Og som en av våre fremste Ibsen-forskere (Astrid Sæther) skriver i en kronikk datert 21. november, har den «fått stor oppmerksomhet og rangeres av kritikerne på en skala mellom panegyrikk og slakt». For å dvele litt ved skamrosen først: Marius Wulfsberg presterer i sin anmeldelse i Dagbladet 11. oktober under overskriften «Imponerende om Ibsen» i løpet av én eneste setning det kunststykke å avsløre at han selv må kunne svært lite om hverken Ibsen eller Bjørnsons familie når han synser rundt bryllupet mellom duoens barn Sigurd og Bergliot: «Om jeg husker rett, prioriterte han [Ibsen] å lese korrektur på stykket «Når vi døde våkner» den søndagen.» Om han husker rett!? Wulfsberg må ha lidd av akutt amnesi! Ærlig talt: Bergliots foreldre ville ha seg frabedt en kirkelig vielse, paret ble derfor viet på Bjørnstjerne Bjørnsons kontor på Aulestad. Det var en TIRSDAG, nærmere bestemt 11. oktober 1892 (127 år før Wulfsberg mistet hukommelsen). Og det er mulig Ibsen prioriterte korrekturlesning, men det må i så fall ha vært av «Bygmester Solness» utgitt 12. desember samme år, i hvert fall ikke «Når vi døde vågner» som kom på markedet syv år senere.

(Ibsen av Krohg, 1895)

  Så til biografien. For å ta det positive først; den er både lettlest og (som Sæther påpeker) en «godt sammenskrevet bok». Og det er få stavefeil. Jeg hater slike fordi jeg finner så mange av dem hos meg selv. I biografien fant jeg bare tre (bla står det på side 720 «Det vi si», skal selvfølgelig stå «Det vil si»), slikt bør berømmes! Inklusive fotnoter, kildehenvisninger, personregister og kronologi rommer boken 863 sider. Jeg elsker kronologier, derfor var den («Henrik Ibsens dikterliv» fra side 840) noe av det første jeg tittet på. Men hva skuet mitt øye? «Ankommer Grimstad, sannsynligvis 3. januar» 1844. Det er det mange som har hevdet gjennom årenes løp, nå heller en god del mot 27. november 1843. Det pussige er at Mørkhagen under overskriften til det femte av bokens 25 kapitler - alle med brokker av sitater fra «Peer Gynt» - skriver «Grimstad, 1843-1850». Mener han både og? Mye verre, og det er nesten utilgivelig; Mørkhagen unnlater i kronologien å nevne skuespillet «Norma eller en Politikers Kjærlighed» (som ble utgitt i to numre av Ibsens eget tidsskrift «Manden» 1. og 8. juni 1851). Han har altså i kronologien glemt å ta med ett av Ibsens 26 skuespill. Det skal dog nevnes at Mørkhagen har nevnt skue- eller syngespillet i en setning på side 110 av biografien.

    Gyldendal Forlag (Ibsens «eget») har forhåpentligvis pløyd gjennom verket på jakt etter skrivefeil, men når det gjelder sjekking av fakta i boken har de (og forfatteren) gjort en særdeles slett jobb. Jeg har funnet totalt 39 (!!) feil (inklusive de små stavefeilene), det er høyst uakseptabelt. HIS (Henrik Ibsens Skrifter) har digitalisert samtlige av Ibsens skuespill og kjente brev, hvorfor har hverken Gyldendal eller forfatter dobbeltsjekket disse med hensyn til datoer og andre fakta? Nå har riktignok en del feil datoer fra Michael Meyers biografi med tanke på datoer for oppføringer av skuespillene blitt videreført, men kildene burde de vel også ha sjekket, ikke bare ukritisk gjengitt tidligere feil? Det hadde vært enkelt å kryss-sjekke med IbsenStage som har digitalisert samtlige (kjente) Ibsen-oppføringer frem til vår tid.

  Jeg skal ikke liste opp alle de 36 andre faktiske feilene, ingen gidder å lese om slikt. Men det er fristende å trekke frem side 430 i biografien med intet mindre enn tre feildateringer på en og samme side. Året som omhandles er 1877: Nei, Henriks far Knud Plesner Ibsen døde slettes ikke 14. oktober, men 24. oktober. Henrik Ibsen var ikke tilbake i München etter sin reise til Stockholm 19. september, men dagen etter. Og han skrev aldeles ikke et takkebrev til Frederik Hegel i Gyldendal 13. desember, han sendte det 21. september etter sitt korte opphold i København under hjemreisen fra Sverige.

  En par andre feil bør også nevnes. I forbindelse med oppførelsen av «Et dukkehjem» i Tyskland i 1880, var det slik at skuespillerinnen Hedwig Niemann-Raabe hadde nektet å spille rollen som «Nora» med den begrunnelse at «Jeg ville aldri gå fra mine barn!». For første og siste gang skrev derfor Ibsen en «alternativ slutt» på et av sine skuespill for å tekkes det tyske publikum. Versjonen gikk i korthet ut på at «Nora» ble. Så påstår Mørkhagen at Niemann-Raabe spilte i hovedrollen (som «Nora») på premieren i Flensburg 6. februar 1880. Datoen er korrekt, det skal forfatteren ha, men det var absolutt ikke Niemann-Raabe som spilte «Nora», men Helene Schneider! Det er ellers også korrekt at det var første gang skuespillet ble spilt med den «justerte» slutten, men det gikk ikke lenge (3. mars) før man også i Tyskland som regel brukte originalen (hvor «Nora» slamrer igjen døren etter seg på vei ut). Så står det på side 569 at oversetteren av «Rosmersholm» til tysk var en «M. von Bolt». For noe tøv, oversetteren het Marie von Borch! De fleste forleggere (og Ibsen-forskere) burde ha fått med seg det, særlig siden hun var en av dem som oversatte flest (11 stykker) av Ibsens skuespill til tysk.

  Fotnotene? Jeg elsker slikt også, men etter å ha funnet så mange feildateringer i selve biografien, tror jeg må vente litt med påkjenningen en slik gjennomgang muligens vil gi. På den lyse side; Mørkhagens referater fra mange av Ibsens verk (særlig «Peer Gynt» naturlig nok, siden han i 1997 utga boken «Peer Gynt: historie, sagn og ‘forbandet Digt’») er givende og til tider fornøyelig å lese.

  Så var det Mørkhagens sensasjonstrang. Eller slik kan det virke. På side 62 har nemlig forfatteren børstet støv av en gammel historie (først presentert av Arne Duve i «Henrik Ibsens hemmeligheter?» fra 1977) hvor det fremsettes en hypotese om at Henrik Ibsen «kan ha pådratt seg et uekte barn som femtenåring» (sitat fra Ivo de Figueiredo i et debattinnlegg i Aftenposten 24. november 2019) med en 13-årig jente i 1843. Figueiredo gir Mørkhagen det glatte lag: «Forskerne, med Telemark Museums Jørgen Haave i spissen, har imidlertid slaktet hypotesen, og det i så aggressivt ordelag at man skulle tro det var museet i Brekkeparken som var under beleiring.» Han nevner også at «historikere lufter altså ikke hypoteser som var de vårkåte fuglehunder, de fremlegger dem for å styrke eller svekke deres holdbarhet». Kunne ikke bare Mørkhagen ha nøyd seg med Ibsens kjente uekte barn Hans Jacob Hendrichsen Birkedalen født 9. oktober 1846? Om Dagbladets anmelder som også omtaler hypotesen bemerker Figueiredo; «at litteraturforsker Marius Wulfsberg hyller biografens behandling av dette emnet som forbilledlig, får en til å lure på hva slags forskningsstandard man holder seg med på Nasjonalbiblioteket».

  Mørkhagen har dratt frem et par andre påstander også. Blant annet at Henrik Ibsens forlovet seg med Suzannah Daae Thoresen allerede i 1855, basert på et brev fra hennes bror Herman i juli 1855 (kontra den gjengse oppfatning om forlovelse april/mai 1856). Samt om besøk i hjembyen Skien i 1859 og 1860 for å tigge penger hos farens stebror Christopher Blom Paus. Det første oppholdet skal iht Mørkhagen ha vart «en ukes tid». Det meste (inklusive brevet) er godt kjent fra før, når det gjelder forlovelsen unnlater imidlertid Mørkhagen behendig å nevne at Ibsen i brev av 17.04.1857 til vennen Paul Botten-Hansen skrev at «jeg i forrige Aar - blev forlovet med en Datter af Provst Thoresen». Det er litt merkverdig at Mørkhagen motsier seg selv (på side 717 i biografien); der skriver han nemlig at forholdet «mellom Henrik og Suzannah oppsto i 1856» … Kilde for Henrik Ibsens visitter i Skien var Paus’ stuepike, som uttalte seg i avisen Fremskridt i mars 1928. Det var mao. nærmere 70 år (!!) etter besøkene til den allerede da kjente dikter og teatersjef skulle ha funnet sted, noe visstnok bare Paus i tillegg fikk med seg. Resten av Skiens befolkning og Henrik Ibsens familie gikk det altså nærmest bokstavelig talt hus forbi …

  Konklusjon: Dersom man søker en lettlest biografi uten å bry seg altfor mye om fakta, er Mørkhagens grei nok. Ønsker man seg noe nærmere et oppslagsverk, er den nærmest ubrukelig. Av gjennomført gode Ibsen-biografier vil jeg heller anbefale Ivo de Figueiredos «Mennesket» og «Masken» (ny og revidert utgave utgitt 2010), der finner man også massevis av bilder - Mørkhagens er i så henseende dunkel som snøfrie haver en desemberkveld.

  Sverre Mørkhagen har rett i at Henrik Ibsen var en merkelig mann. Akkurat som Peer Gynt undret om seg selv da han i siste handling spør lensmannen: «Og hvor er han nu, den mærkelige mand?» Hvoretter gamle Gynt fremfører følgende skrøne:

«I San Franzisco jeg grov efter Guld.
Hele Byen var af Gjøglere fuld.
En kunde gnide paa Fiol med Tæerne;
en anden kunde danse spansk Halling paa Knæerne;
en tredje, hørte jeg, gjorde Vers
mens hans Hjerneskal blev boret igjennem paatvers.
Till Gjøgler-Stævnet kom ogsaa Fanden; -
vilde prøve sin Lykke, som saa mangen anden.
Hans Fag var det: paa en skuffende Vis
at kunne grynte som en virkelig Gris.
Hans Personlighed trak, skjønt han ej var kjendt.
Huset var fuldt og Forventningen spændt.
​ Frem traadte han i Kappe med svajende Fliger;
man muss sich drappieren, som Tydskeren siger.
Men ind under Kappen, – hvad ingen vidste, -
havde han forstaaet en Gris at liste.
Og nu begyndte da Præstationen.
Fanden, han kneb; og Grisen gav Tonen.
Det hele blev holdt som en Fantasi
over Grise-Tillværelsen, bunden og fri; -
till Slutning et Hvin, som ved Slagterens Stikk; -
hvorpaa Kunstneren bukked ærbødigt, og gik. -
Emnet blev af Fagmænd drøftet og dømt;
Stemningen blev baade lastet og berømt; -
nogle fandt Røstens Udtrykk for tyndt;
andre fandt Dødsskriget altfor studeret; -
​men alle var enige om: qva Grynt
var Præstationen yderst outreret. -
Se, det fik Fanden fordi han var dum
og ikke beregned sit Publikum.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Sverre Mørkhagen: Ibsen «… den mærkelige Mand», Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo, 2019, «Peer Gynt» (originalen fra 14.11.1867 digitalisert ved HIS), diverse avisartikler som referert.

Innrømmelse: Ikke før publisert, så oppdaget jeg selvfølgelig opptil flere skrivefeil i mitt eget innlegg. De er etter beste evne korrigert. 

PS. Utover refererte avisinnlegg over har jeg i ettertid fått tilgang til blant annet innlegg i en artikkel («ordet» nr 5/2019), som omhandler Riksmålsprisen Mørkhagen for biografien under tittel «Språkbruk i mesterklassen». Jeg har også fått lese Ibsen-nestor fremfor noen; Narve Fulsås' anmeldelse i Morgenbladet (nr 49, 13-19.12.2019) om den samme biografien under overskriften «Stakkars Ibsen», hvor Mørkhagen får seg et knyttneveslag. Uten at disse har endret mitt lille og ubetydelige standpunkt da det ble skrevet.

Gregorio y Fuentes - Brevet til Gud

Gregorio López y Fuentes - Brevet til Gud

  Fuentes (1895-1966) var en meksikansk forfatter, dikter og journalist. Født og oppvokst blant meksikanske indianere fikk han et inngående kjennskap til deres levevis og tankeverden. Få har skildret deres dagligliv bedre. Han påbegynte sin forfatterkarriere allerede som femtenåring da den meksikanske revolusjonen startet i 1910 (også kjent som den meksikanske borgerkrigen frem til 1920).

  Følgende lille novelle er blant hans mest kjente. Innbiller jeg meg da - så mange av dere har antagelig lest den. Men … :

Brevet til Gud

  Huset - det eneste i hele dalen - lå oppe på en liten åskam. Det lå høyt nok til at man kunne se elven og, ved siden av hestehagen, åkeren med moden mais og et islett av blomstrende bønneranker som alltid var et varsel om en god høst.

  Det eneste jorden trengte, var regn, eller i hvert fall en skur. Helt fra morgenen hadde Lencho - som visste hvordan det sto til med jordene - ikke gjort annet enn å granske nordvest-himmelen.

  «Nå skal vi virkelig få det vannet vi trenger, kvinne.»
  Og kvinnen som holdt på å stelle til kvelds, svarte:
  «Hvis Gud vil.»
  De eldste guttene arbeidet på åkeren, mens de yngste lekte rundt huset helt til kvinnen ropte på dem alle sammen:
  «Kom og spis.»
  Mens de satt og spiste, begynte store regndråper å falle, akkurat som Lencho hadde spådd. Veldige skybanker kom drivende fra nordvest. Luften var frisk og ren.

  Mannen gikk ut for å se etter noe i hestehagen, skjønt den egentlige grunnen var nok at han ville unne seg selv den gleden å føle regnet mot kroppen, og da han kom inn igjen, ropte han:
  «Det er ikke regndråper som fra himmelen, det er nyslåtte mynter. De store dråpene er ti-centavoer og de små er fem-centavoer …»
  Smilende ble han stående og se ut på åkeren med moden mais og bønneblomster svøpt i et slør av regn. Men plutselig kom det en sterk vind, og sammen med regnet begynte store haglkorn å falle. Haglen lignet virkelig nyslåtte mynter, og guttene styrtet ut, uten å bry seg om uværet for å samle sammen de frosne perlene.
  «Dette ser ille ut,» sa mannen nedslått. «Jeg håper det driver fort over.»

  Men det drev ikke fort over. I en halv time pisket haglen ned på huset, hagen, skråningen, maisåkeren, på hele dalen. Åkeren var hvit, som dekket av salt. Det fantes ikke et blad igjen på trærne. Maisen var fullstendig ødelagt. Bønnene var ribbet for blomster. Lenchos sjel ble fylt av sorg. Da uværet hadde drevet over, stilte han seg midt ute på åkeren og sa til sine sønner:
  «Den grådigste gresshoppesverm ville ha levnet mer enn dette … Haglværet har ikke skånet noe som helst. I år får vi hverken mais eller bønner …»

  For en trist kveld det var.
  «Alt arbeidet til ingen nytte!»
  «Det er ingen som kan hjelpe oss.»*
  «I år kommer vi til å sulte alle sammen …»
  Men i hjertene til alle som bodde i det avsidesliggende huset midt i dalen, fantes det et eneste håp - håpet om hjelp fra Gud.
  «Det ser ut til at vi har mistet alt, men la oss ikke fortvile. Husk, det er ingen som dør av sult.»
  «Nei, folk sier jo det: Det er ingen som dør av sult.»

  Hele natten igjennom tenkte Lencho bare på sitt eneste håp: Hjelpen fra Gud, hvis øyne - det hadde han jo lært - ser alt, selv det som finnes lengst inne i samvittigheten.

  Lencho var en svær rusk av et mannfolk, han slet som en hest på jordene, men han kunne faktisk skrive. Søndagen etter, i grålysningen, i full tillit til at det fantes et høyere vesen som holdt sin hånd over dem, begynte han å skrive et brev som han selv ville gå til byen med og legge i postkassen.
  Det var intet mindre enn et brev til Gud.
  «Gud,» skrev han, «hvis du ikke hjelper meg, kommer min familie og jeg selv til å sulte i hele år. Jeg trenger hundre pesos til nytt såkorn og til å leve av til den nye avlingen er moden fordi haglværet …»
  Han skrev «Til Gud» på konvolutten, la brevet ned i den og fremdeles litt urolig til sinns gikk han til byen. På postkontoret kjøpte han et frimerke til brevet, og så la han det i kassen.

  En av funksjonærene som var postbud og også hjalp til med å sortere posten, fant brevet til Gud, og han lo høyt og gikk og viste det til sin overordnede. I alle de årene han hadde vært postbud, hadde han aldri sett et brev med en slik adresse. Postmesteren som var en tykk, godslig kar, begynte også å le, men straks etter ble han alvorlig igjen, og fremdeles med brevet i hånden, sa han:
  «For en tro! Jeg skulle ønske jeg var like fast i troen som han som har skrevet dette brevet. At jeg kunne tro slik som han tror. At jeg kunne være tillitsfull i håpet som han er - denne mannen som har gitt seg til å korrespondere med Gud.»

  Det var ingen å avlevere brevet til, men postmesteren ville nødig skuffe en mann som var så fast i troen, og altså foreslo han at de skulle besvare det. Han åpnet det, og da viste det seg jo at her her trengtes det noe mer enn god vilje og blekk og papir. Men han holdt fast ved sin beslutning; han samlet inn penger fra sine underordnende, bidro selv med en del av sin gasje og fikk overtalt flere av sine venner til å være med på en innsamling «til et veldedig formål».

  Allikevel greide han ikke å få inn så meget som hundre pesos, og han måtte nøye seg med å sende bonden litt over halvparten av beløpet. Han la pengene i en konvolutt adressert til Lencho og vedla også et brev som bare besto av et eneste ord i form av en signatur: GUD.

  Neste søndag møtte Lencho frem litt tidligere enn vanlig for å spørre om det var kommet brev til ham. Det var postbudet som rakte ham brevet, mens postmesteren kikket ut på dem fra sitt kontor, fylt av den tilfredshet man føler når man har gjort en god gjerning.

  Lencho ble ikke det spor forbauset da han fikk se pengesedlene - så fast var han i troen - men da han hadde telt opp pengene, ble han sint. Gud kunne ikke ha begått en feil og heller ikke kunne han ha nektet Lencho det han hadde bedt om.

  På flyende flekken gikk Lencho bort til skranken og ba om penn og blekk og papir. Han strevet slik med å forme sine tanker i ord at han gjorde de underligste grimaser der han sto. Omsider ble han ferdig, gikk bort til skranken og kjøpte frimerke, slikket på det og satte det fast på konvolutten med et kraftig neveslag.

  Et øyeblikk etter at brevet hadde dumpet ned i postkassen, gikk postmesteren ut og hentet det. Brevet lød:
  «Gud. Jeg har bare mottatt sytti pesos av de pengene du sendte meg. Du får sende meg resten, for jeg trenger disse pengene så sårt. Men send dem ikke i posten, for karene som jobber på postkontoret, er noen ordentlige kjeltringer. Lencho.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Berømte noveller», Forlaget Det Beste A/S, 1981, Wikipedia.