Annæus Myklevand - brusfabrikanten som drakk saltsyre

Annæus Eriksen Myklevand (1875-1930*)

  I 1901 forsøkte denne karen å utgi følgende brosjyre i Kristiania: «Politiet i Rombaksbotten. (Drabet af Emil Eriksen). Af A. Myklevand. (Citat fra straffeloven kap. 14 § 1, 2 og 7). Udgiverens forlag.» Den omhandler en begivenhet i Rombaksbotn i Narvik kommune. Siden Ofotbanens påbegynnelse i 1898 hadde det dannet seg et handelssted der hvor anleggsarbeiderne pleide å samles til drikk og tidsfordriv. Myklevand skriver at ved en anledning, den 2. november 1900, ble en arbeider ved navn Emil Eriksen arrestert, og under og etter arrestasjonen i fengselet slått slik av politibetjentens medhjelper John Trygstad at han døde dagen etter.

  Forhør ble opptatt, hvorunder politiet forklarte at Eriksen om natten var falt ned på gulvet og derved hadde slått hodet så han døde. John Trygstad ble satt under tiltale ved Hålogalands lagmannsrett for drap og for å ha brukt en ureglementert kølle. Han ble frifunnet. Det var mens saken verserte for retten at Myklevand skrev sin brosjyre, som inneholder voldsomme angrep på det stedlige politi. Brosjyren ble beslaglagt av politiet.

  Her kunne (og muligens burde?) historien ha endt, men i kjølvannet av episoden nevnt, dukket det opp en god del annet leseverdig om ham. Syntes jeg. Pjokken ble født i 1875 ved Møkkelvatnet i Grong under relativt fattigslige kår og bodde sammen med foreldrene til han var åtte da han flyttet ned til bygda og bodde hos fremmede under skolegang. Gutten ble regnet som meget kvikk og begavet, og allerede etter konfirmasjonen begynte han å reise rundt i Trøndelag, Nordland og Sverige som handelsmann, 15 år gammel.

  Annæus var ganske rask til å komme på kant med loven også; allerede som 16-åring dømt til 10 dagers fengsel på vann og brød av Meddomstolen i Inderøy for et mindre lovbrudd. Få år senere kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han sannsynligvis selv stod bak. Militærtjenesten ble avtjent fra 1897-1900 i Nord-Trøndelag, under tjenesten rakk han i tillegg å gifte seg. Han presterte mer enn som så, i januar 1898 søkte han Stortinget om et lån på 15,000 kroner for å føre opp et hus på Spitsbergen. Det ble selvfølgelig avslag, men han gjorde seg antagelig bemerket.

  Så havnet han og konen Bertine i Rombaksbotn hvor han (i folketellingen for 1900) står oppført som brusfabrikant. Annæus må - i tillegg til sprit - minst ha hatt lopper i blodet, han var blant annet redaktør for avisen «Rombaksbotn avis», hvor han skrev både godt og krast. Petra Malmgren Tuft, som bodde i samme hus som Annæus og familien rundt århundreskiftet, intervjuet ham, dette ble mange år senere (1955) gjengitt i Trønder-Avisa. Hun avsluttet intervjuet med å fortelle at «anleggsbasene forgudet Annæus» og at han «talte som en prest og skrev som Ibsen».

  Myklevand var en mester i å provosere. han ergret på seg en hel legestand da han som sanitetskorporal ønsket pasienter velkommen til sitt kontor under parolen: «Myklevand behandler benbrudd, saar og hudsygdomme, samt sygdom i kjønnsorganene». Legeautorisasjon hadde han jo ikke, en langvarig feide med Dr. Nils Astrup (1870-1941) startet. Astrup anmeldte korporalen til politiet for kvakksalveri, han mente Annæus solgte «humbug, løgn og falsk helbredelse». Legen hadde nok rett …

  1902 ble Annæus tiltalt for å ha åpnet ulovlig vin- og ølutsalg i Narvik. Dette var bare én tiltale i en lang rekke med lignende forhold. Han forsøkte utallige ganger å sno seg rundt lovverket. Noen ganger lyktes han, andre ganger ble det nedtur. Natten til 17. mai i 1902 var en slik episode. Man vet ikke nøyaktig hva som skjedde, men Ofoten Dagblad skrev at en mann fra Tromsø ble «fordervet» i Myklevands ølkjeller. Fordervet er en mild beskrivelse, for Myklevand som visstnok var sammen med en svoger og en øltapper skal ha skutt mannen i magen og attpåtil kakket ham i hodet med en sten.

  Da jernbanen var ferdig utbygd i Rombaksbotn, flyttet Annæus sørover til Dunderlandsdalen hvor Nordlandsbanen stod for tur. Annæus startet avisen «Ranværingen» og Dunderlandsdalens Mineralvandfabrik. Det drøyde ikke lenge før han forhandlet atskillig sterkere drikkevarer. I 1903 brøt det ut streik blant arbeiderne, Myklevand med sine talegaver ble utpekt som syndebukk. I Rana historielags årbok for 2003 står det: «Myklevand hadde i utgangspunktet ingen befatning med aksjonen, men havnet i ledelsen som en konsekvens av myndighetenes arrestasjoner av den første streikeledelsen. Han, brennvinsgauken, lurendreieren og anarkisten ble så å si dyttet fram av begivenhetens gang.»

  Myklevand var stadig på flyttefot, i Narvik ble det nesten lynsjestemning, i Rana kom han i konflikt med myndigheter og utbyggingsselskaper. I 1904 bosatte han seg i Ålesund, rett etter at byen brant ned til grunnen. Her startet han avisen «Rodehuggeren», som skulle tale de skadelidende etter bybrannen sin sak. Med ord som våpen gikk han i kamp mot det etablerte, og han fikk tilsvar. Faktisk i så voldsom grad at han ble knivstukket av de han omtalte. Annæus havnet på sykehus med alvorlige skader.

  Annæus hadde omtrent like mange liv som en katt. Etter å ha kviknet til dro han videre til Folldal, og etablerte nok en brusfabrikk. Så dro han til Kristiania hvor han igjen ble beskyldt for kvakksalveri i «Tidsskrift for legeforeningen» i artikkelen «Kvaksalveri og arkana [i medisinsk forstand legemidler hvis sammensetning blir holdt hemmelig] uvæsen. Litt om en kvakksalvers livsløp. Hr. Annæus Myklevand - kvakksalver, ølgauk og storbedrager». Bedragertittelen fikk han etter å ha startet «Norsk Premieobligasjonskontor» med flere salgsagenter over hele landet. Det var som så mye annet Annæus holdt på med tuftet på svindel, noe også politiet fikk teften av. Under etterforskningen var ikke Annæus snauere enn at han reiste til Göteborg, også der tatt for svindel. Derfra ble han sendt hjem, hvoretter han innlosjerte seg i Sarpsborg som foredragsholder Arvid Rødseth med farget hår, bart og skjegg. Etter bedragerisaken ble Annæus dømt til 15 måneder i fengsel. Dommen besto av ni tidligere dommer mot Annæus i tillegg til en lang liste med vedtatte bøter for ulovlig brennevinssalg.

(Myklevand - fengselsfotografi …)

  Etter fengselsopphold dro han til Trøndelag og livnærte seg som fotograf og postkortutgiver. I 1913 stod han oppført som frukthandler i Trondheim, senere som ekteskapsagent!! Om det siste er bakenforliggende grunn til at man ikke hører mer om kone eller eventuelt avkom har ikke jeg funnet ut av. Så bar det til Harstad hvor han opprettet «Ull og Filler» som samlet inn klær til omsying. Fillemagasinet opphørte i 1918, men Myklevand satset videre på «Nord-Norges klutcentral». Det varte ikke lenge, han gikk derfor tilbake til det han kunne best; drikke. Brusfabrikken «A/S Polarlys» stod for tur. Med brusnavn som «En tur i det grønne», «Elskovsdrikk» og «Kongedrikken» gikk han på nytt konkurs. Videre prøvde han seg på sildeeksport. Eksporten gikk til Sverige, men turene over grensen ble mest poker- og rangleturer mens silden surnet.

  I 1920 ble «Harstad Frugthandel» opprettet. Annæus var ofte fyllesjuk, «dagen derpå» kom han en gang i skade for å reparere formen med en slurk fra en flaske som inneholdt saltsyre. Han ble pumpet hos en lege og berget livet, og selv om han ble liggende syk lenge kom han seg nok en gang på føttene. Såpass at han startet flere bedrifter, blant annet et reklamebyrå. Mannen var full av idéer, men mest full i en annen betydning av ordet.

  Landstrykeren (eller rallaren, for slikt må man vel få kunne kalle ham) endte til slutt opp i Båtsfjord. Der bestyrte han et bakeri og syslet med koking av syltetøy. Man skal ikke se bort fra at det ble kokt sammen noe annet også. I tillegg kjøpte Annæus tannlegetenger, hobbyen bestod i å trekke tenner på folk som slet med tannpine. Huset han bodde i og drev krambod fra (firmaet hans skal da ha hett «Fedtevarer og meieriprodukter A/S») begynte å brenne etter en eksplosjon i en primus i 1935 (andre kilder opererer med årstallene 1929 og 1930*). Han prøvde å redde alt ut fra huset, men da han satte seg ned for å hvile etterpå sloknet han for godt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960, Trønder-Avisa (03.03.2017) i et intervju av Lars Lillebo Macedo med Ivar Leveraas (artikkelen bygger på Leveraas' hefte «Annæus Eriksen Myklevand - en ganske uvanlig mann fra Grong», utgitt av Grong historielag i 2016), Wikipedia, Store medisinske leksikon.

*Årstall for bortgang som supplert av Leveraas (se kommentarer under)

Bibler man ikke bør utgi

Bibler man ikke bør utgi

  Vi går nesten 500 år tilbake i tid. Nærmere bestemt til 1529 da Martin Luthers «lille katekisme» ble publisert. Den er som kjent beregnet på undervisning av barn, og behandler blant annet de ti bud. Det er en didaktisk dialog, læreren stiller spørsmål og eleven skal kjenne de riktige svarene. Det faste spørsmål er «Hva vil det si?»

  Så beveger vi oss drøye to hundre år frem i tid. I København utga presten Frederik Monrad (1702-1758) en tysk oversettelse av Luthers verk i 1756: «De fem Parter af D. Morten [!] Luthers liden (eller mindre) Catechismus, oversatte paa Dansk, og oplyyste ved en eenfoldig Forklaring af Friedrich Monrad, Prest i Aagerup.» På tross av at katekismen var gjennomsett av det teologiske fakultet og formodentlig også av biskop og kirkekollegiet og godkjent av alle disse, fikk universitetet av regjeringen ordre om å sørge for at alle eksemplarene ble beslaglagt. Som grunn ble anført at der «i den fandtes en Del mod Ærbarhed stridende Spørgsmaal», idet forfatteren har brukt «temmelig uforbeholdne Udtryk i sin Forklaring over det 6te Bud». Boken hadde straks fått stor utbredelse, så av opplaget på mer enn 1500 eksemplarer ble bare rundt 400 beslaglagt.

  I gamle (?) dager lød som kjent 6. bud: «Du skal ikke drive hor». Av en eller annen merkelig grunn lyder dette nå: «Du skal ikke bryte ekteskapet». Uansett, den lille boken og samme bud skulle bli gjenstand for ytterligere oppstandelse rundt 150 år senere. I april 1918 ble følgende bok trykt i 2500 eksemplarer og utgitt i Kristiania i begynnelsen av juni samme år: «Dr. M. Luthers lille katekisme med barnelærdomsvisitas og kristelige spursmaal og svar for dei som gjeng til Herrens bord og sentenser av Guds ord. Autorisert utgaave ved H. U. Sverdrup sokneprest til Balestrand. Umsett til landsmaal av Per Riste». 

  Oversettelsen ble sterkt kritisert i dagspressen, spesielt uttrykket «Kva godt skal me daa?» som gjengivelse av riksmålets «Hva er det?» Altså: «Sette bodordet. Du skal ikkje driva hor. Kva godt skal me daa?»

  Som følge av denne kritikk oppnådde boken en for oversetteren lite smigrende berømmelse, og salget gikk strykende. Neppe noen annen landsmålsbok har hatt slik rivende avsetning. Der solgtes i Dybwads bokhandel opptil 10 eksemplarer om gangen til én og samme person - ja til en ung dame endog 20 eksemplarer på én gang. Også andre bokhandler kunne melde om lignende salg. Endelig tok kirkedepartementet affære, men da det ble telefonert til Dybwads forlag med anmodning om at salget måtte bli stoppet, kunne Bertram Dybwad (1861-1940) svare at det bare var tilbake 2 - to - eksemplarer, som han ville beholde, ett til forlagets arkiv og ett til seg selv privat.

  Noen år senere sendte en landhandler, som ikke ante hvilken raritet han eide, et lite restopplag tilbake til forlaget og ba om å få den nettopp utkomne nye utgave isteden. Dette restopplag ble supprimert og lagret i forlaget, og Bertram Dybwad har fortalt at han etterhånden har gitt bort alle eksemplarer til interesserte venner og bekjente. Den nevnte nye utgave ble trykt i 3000 eksemplarer i desember 1921 og utkom året etter. I denne er uttrykket «Kva godt skal me daa?» erstattet med «Kva er det?».

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960.

Viser man ikke bør publisere (Tønnes Lie)

Viser man ikke bør publisere

  Tønnes Kornelius Lie er en kar jeg ikke har klart å grave opp så mye biografisk informasjon om. Men han ble født 1854 i Flekkefjord. Under folketellingen i 1900 er hans navn registrert på en adresse i Fredrikstad, profesjon; typograf og journalist. Der er også hans kone (født 1859 i Sverige) Wendla Kristine Lie oppført (med yrke som maskinstrikkerske, noe som kanskje var i symaskinenes spede start?) samt deres to håpefulle; Svea Nora Lie (født 1890) og junior Tønnes Kornelius Lie (født 1892). Barna ble født i Kristiania, og der oppholdt Lie seg også etter århundreskiftet. Hvor det ble av ham og barna siden har jeg ikke funnet ut av, kanskje utvandret de til Amerika som så mange før og etter dem.

  Grunnen til at jeg fattet interesse var et par folkeviser som Tønnes (sr.) forsøkte å utgi i 1905 og 1915, fra sitt «trykkeri» i Skippergaden 31A og Fredenborgsveien, Kristiania. Begge ble beslaglagt av politiet …

(Illustrasjon)

  At Lie innehadde en god porsjon humor tykkes meg åpenbart. Det syntes han nok selv også, for den første visen han trykket opp anonymt (i 1905) het «Leve Republiken! Satirisk-humoristisk folkevise». Leilighetstrykket bestod av 9 åttelinjede vers «Det gaar ei længre dette her - Vi vil ha republik!». Et eksemplar skal visstnok fremdeles befinne seg i Universitetsbiblioteket i konvolutt, hvorpå det står skrevet:

  «Nærv. med indh. er af Kr.a politi beslaglagt i 1905. En gang før er sangen (uten omslag) beslaglaget [!]; det er nu ca. 20 år siden. Da havde sangen et afslutningsvers som her ikke er med. Kan fåes ved henvendelse til politiet.                             Forf.»

  Kort tid etter første verdenskrig brøt ut, nærmere bestemt i august 1914, forsøkte Lie seg igjen, nå under psevdonymet Tom Drill. Tittelen var: «Krigsvise. Meljobbernes, Brødaagrernes, Møllernes og Grossisternes Fædrelandssang». Denne gang med 10 åttelinjede vers, og det skal ikke mye fantasi til for å lese seg til at melodien er basert på Norges nasjonalsang: «Ja, vi elsker jobbetider, som de kriges frem, selv om det i magen svider i de tusen hjem.»

  Gatevisen ble straks beslaglagt av politiet i Kristiania, men heller ikke her ender historien; Deichmanske bibliotek i Oslo skal visstnok eie et eksemplar, hvorpå forfatteren har skrevet med blyant:

  «Kra. politiembedsmænd satt skjælvende på sine troner i det farlige år; derfor turde ikke politimesteren tillate gatesalg av denne statsfarlige folkevise, hvorfor en del fattige smågutter mistede sine viser, som blev «beslaglagt» av politiet). På grund av nævnte beslaglæggelse blev Oplaget 8-doblet - fra 5000 til 40 000. Leve dumheten!                                 Tønnes Lie.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960.

Vin og romaner man ikke bør selge

Vinselger Ole Jensen

  Rundt 1902 forsøkte Ole Jensen å utgi sitt verk «I Politiklør eller Kjøbmand Ole Jensens Viderværdigheder i Vika og Oplevelser i Møllergaden Nr. 19» på intet mindre enn sitt eget forlag med det oppfinnsomme navn «Tabernaklets Trykkeri».

  Foranledningen for «utgivelsen» var at Jensen, som drev en vin- og sigarhandel i Kristiania, ble flere ganger mulktert for ulovlig vinsalg, og for hver ny gang ble mulkten høyere, til slutt var mulkten 800 kroner. Da han ikke kunne eller ville betale så mye, måtte han sone straffen ved fengsel på vann og brød. Etter en sådan soning skrev han så den ovenfor beskrevne bok med kraftige utfall og beskyldninger mot politiet, som derfor beslagla boken.

  Boken forble ukjent for bibliografier inntil den i 1938 plutselig dukket opp i en «Special-fortegnelse over en del sjeldnere ting fra Oslo antikvariat», hvor prisen var satt til 20 kroner. Boken ble kjøpt av høyesterettsadvokat Arthur Skjelderup, som samlet på autobiografier. I sin bibliografi omtaler Skjelderup også en fortsettelse: «I politiklør eller Ole Jensens oplevelser II». Kristiania 1903, men denne bok eide han ikke, den finnes heller ikke i biblioteker. Formodentlig ble også denne bok beslaglagt.

Kristiania-romanen

  Rundt 1890-tallet var det en avis ved navn «Morgengryet» som utkom i Kristiania. Grunnlegger og eier var Andreas Wilhelm Wexels Øyen [1855- ?], som også i mange år var avisens redaktør. I 1891 tiltrådte Jon Flatebø som redaktør og samtidig som utgiver av «Kristiania-romanen». Den er sammensatt av 75 større og mindre stykker, hvoriblant et par dikt. Opplaget var på hele 10.000 eksemplarer, hvorav en del kom i handelen og noen ble utdelt til abonnentene på «Morgengryet». Kort tid etter ble «Kristiania-romanen» beslaglagt av politiet ifølge ordre fra riksadvokaten av 11. november 1891. I alt 8042 eksemplarer ble beslaglagt. Ved undersøkelsen erklærte Flatebø at han var utgiver og til dels forfatter av boken. Med et par unntak er bokens enkelte stykker dels uten forfatter-angivelse, dels psevdonyme. Flatebø ville ikke røpe sine medarbeideres navn, og ble satt under tiltale og dømt ved lagmannsrettsdom i 1892. Dommen appellerte han til Høyesterett, som dømte ham til 60 dagers husarrest og bestemte at de beslaglagte eksemplarene av boken skulle være konfiskerte.

  Og så kommer det jeg finner litt morsomt: Begrunnelse for konfiskasjonen var nemlig at bokens innhold i høy grad ble funnet anstøtelig. Akkurat det er ikke så festlig, men titlene. Som særlig farlige for den offentlige moral utpekte retten følgende stykker: «Grove elskovssprøit i Slotsparken paa bænke, unner træer og paa græsvaallen» (av Lyktemannen), videre «Kvinne-forføreren. Tjenestepikernes og sypikernes fare» (Student: Ukjure eller: Lure), «Jenta og nattefrierne» (denne og de to foregående eg. av Andreas W.W. Øyen) og «Grov usædelihet paa bygden» (Meddelt av en kommunemann og skolelærer).

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960.

En ikke helt alminnelig kalender (Peter Malling)

En ikke helt alminnelig kalender

  I juli 1858 utga Fredrik Peter Brandt (1825-1891, norsk jurist) «Almindelig Norsk Huus-Kalender med Primstav og Merkedage» på P. T. Mallings Forlags-Boghandel i Christiania. Det burde han ikke ha gjort, for Universitetet hadde på denne tid enerett til å «udgive samt at lade trykke og forhandle Almanakker og Calendere til Brug her i Riget». Så da anla Det akademiske Kollegium og boktrykker Fabritius (som var Universitetets almanakkforlegger) sak mot Peter Tidemand Malling (1807-1878, norsk boktrykker og bokhandler). Som forsvarer hadde sistnevnte engasjert høyesterettsadvokat Bernhard Dunker (1809-1870, norsk jurist og regjeringsadvokat). Ved høyesterettsdom av 11. desember 1860 ble Malling dømt til å bøte til statskassen 50 spesiedaler, samt også blant annet «efter Skjøn, optaget på hans Bekostning, erstatte Citanterne det Tab, de ved det ovennævnte Skrifts Udgivelse maatte have lidt» og betale prosessens omkostninger for alle retter til citanternene (et foreldet juridisk ord for saksøker).

  Professor Ludvig Ludvigsen Daae (1834-1910, norsk historiker), for øvrig bekjent av Henrik Ibsen, kunne ikke fordra forlagsbokhandleren Malling og kalte ham Malignus Malignior (malignus betyr ond, karrig; malignior er komparativ herav), et ordspill med navnet. Daae hadde fått tak i et eksemplar av kalenderen, og i en tilskrift liret han av seg en tirade på latinsk (Hicce libellus merito … osv) som kan oversettes som følger:

  «Denne lille bok bør med rette nevnes blant de maligne dokumenter som Christiania-bokhandleren P. T. Malling, som vel var kjent på grunn av sin simple iver etter å bli rik, hadde utgitt. Den maligne mann hadde tilkalt hjelp av to «tingstuter», nemlig Bernhard Dunker og Frederik Brandt, men ble dog av rikets høyeste dommere ilagt en mulkt for krenkelse av Universitets privilegier.»

(Peter Malling)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960, Wikipedia, Store norske leksikon.

Kart på nynorsk

Kart på nynorsk

 
  Ordet «supprimere» blir sjeldent benyttet i våre dager, selv i forlagsbransjen. Innbiller i det minste jeg meg. Det betyr å undertrykke, stanse eller forby med henblikk på bøker, aviser, skrifter osv. Men går man eksempelvis noen få hundre år tilbake i tid, hendte det om ikke ofte, i hvert fall av og til at grove skrivefeil eller utsagn oppfattet som injurierende ledet til at opplag ble stoppet, trukket tilbake og destruert. Presteskapet hadde selvfølgelig sitt ord med i laget, selv om det gjerne var politiet som ble sendt ut for å beslaglegge bøker med usømmelige titler som «Omgangen med det smukke Kjøn» utgitt i København 1871. Også rettssaker fulgte. Man kunne kanskje argumentere for at ordet burde være hyppigere i bruk i dette årtusen, men det virker som dagens norm er at dess flere skrivefeil og mer sladder, dårligere språk og slettere innhold, jo større blir salget. Men kanskje ordet får sin renessanse dersom en bok snart planlagt utgitt i USA blir stoppet av en sjeldent begavet løgner i det selvsamme land. Selv Putin virker målløs av beundring, og hadde Fjodor Dostojevskij levd i dag ville han sikkert produsert en oppfølger til «Idioten». Dog, for å unngå supprimering samt sikre salgs-suksess; nå utgitt under tittelen «Fifty shades of garbage».

(Slik kan man også lese kart)

  Nok om det, i Oslo anno 1930 ble det trykt opp et kart som skulle bli gjenstand for både indignasjon og politiske bølger som fikk blant annet en kommende norsk landssviker til å engasjere seg. Tittel var: «Topografisk kart yver Halden umland 1 : 50 000. Utgjeve av Norges geografiske Opmåling 1930.»

  I det følgende gjengis et referat fra Arthur Thuesens bok (se under), jeg har tatt meg den frihet å gjengi deler (utenom tittelen) i noe modernisert språknorm («op» til «opp» osv):

  Kartet ble trykt i juni 1930 og kom i handelen høsten samme år. På den tid var der neppe mange blant distriktets befolkning som forstod hva denne omslagstittel betydde, men reaksjonen meldte seg nokså snart da det gikk opp for dem at nå var det Østfolds tur til å bli fornorsket à la professor Indrebø [Gustav Ludvig Indrebø, 1889-1942, norsk filolog og historiker]. Og forbitrelsen steg etterhånden som folk utover i bygdene fikk studert kartet nærmere. Det var ikke bare omslaget som var «heilnorsk», men kartet var blitt forsynt med en lang rekke nye navn som ingen tidligere hadde brukt eller kjent til. Således var for eksempel Høili blitt til Høgli, Medbøe til Mebø, Melløs til Mjøllaus, Molteberg til Moltebær, Øberg til Ødeberg, Sagholen til Saghorn. Og endestavelsen «vann» var blitt til «vatn», et ord som ikke forekommer i Østfold; «lille» var i alle sammensetninger blitt til «litle», en form som også er ukjent i distriktet.

  Kartet ble meget sterkt kritisert i avisene, og den 17. mars 1931 fremsatte stortingsmann Harald Sigvard Bakke [1882-1963, norsk lektor, riksmålsmann og politiker] følgende interpellasjon: «Efter hvilket prinsipp skjer normaliseringen av stedsnavn på de av Den geografiske oppmåling utgitte karter?». Efter en langvarig diskusjon i Stortinget, hvori deltok blant andre forsvarsministeren statsråd Torgeir Anderssen-Rysst [1888-1958, norsk politiker], fremsatte interpellanten følgende forslag: «Det henstilles til Regjeringen å oppheve den kongelige resolusjon av 8. februar 1929 om skrivemåten på offisielle kart,» og representanten Jens Hundseid [1888-1965, norsk politiker] fra bondepartiet fremsatte følgende forslag: «Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at norske stedsnavn blir skrevet i overensstemmelse med bygdemålsformålene, så langt råd er. Det er ikke ønskelig at gode norske bygdemålsformer blir normalisert bort enten til nynorsk eller til riksmål». Begge forslag ble utlagt til senere behandling.

  Den nye forsvarsminister som ble utnevnt den 12. mai 1931, Vidkun Quisling [1887-1945, norsk offiser og politiker], erklærte seg efter konferanse med de to forslagsstillere villig til å ta tilbake den nevnte kongelige resolusjon samt å trekke kartbladet «Halden umland» tilbake, slik at det ikke lenger ble solgt.

  I anledning av dette kart meddelte Norges geografiske oppmålings daværende sjef, direktør, major K. S. Klingenberg [1872-1959, norsk offiser og geodet] i Dagbladet at forandringen av gårdsnavnene var foretatt i henhold til den kgl. res. av 8. februar 1929, men at navnene nettopp ved dette kart ikke var forelagt språkkonsulentene. Men det fikk Klingenberg først vite den 5. mars 1931, altså lenge etter at kartet var trykt.

  Istedenfor det supprimerte kart utkom et nytt med delvis rettede navn i 1936, trykt i 500 eksemplarer, samt ett i 1938, trykt i 2000 eksemplarer.

(Litt nærmere Halden)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960, Wikipedia, Store norske leksikon.

Gunvor Hofmo og Ruth Maier

Gunvor Hofmo

  Gunvor Hofmo (1921-1995) var en norsk lyriker. Hennes dikt stiger ut av den annen verdenskrigs redsler og død, hun har da også blitt kalt «Mørkets sangerske». Og med sine 20 diktsamlinger regnes hun som en etterkrigstidens fremste norske lyrikere. Hennes beste venninne, den østerriksk-jødiske flyktningen Ruth Maier (1920-1942), ble transportert fra Oslo med D/S «Donau» og drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz i begynnelsen av desember 1942. For 75 år siden, 27. januar 1945, ble leiren frigjort av russiske soldater. Jan Erik Vold var redaktør for Hofmos «Etterlatte dikt» (1997) og «Jeg glemmer ingen» (1999), den siste illustrert med akvareller av Maier. Det er allment kjent at Hofmo slet med psykiske lidelser, mellom 1954 og 1975 var hun flere ganger innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus.

  Hofmo mottok bla. Kritikerprisen, Gyldendals legat, Doblougprisen og Riksmålsforbundets litteraturpris.

Gunvor Hofmo (t.v.) og Ruth Maier - fotografert i 1942

Følgende dikt er fra 1946:

Det er ingen hverdag mer

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik

som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.

Vi vender oss for å gå hjem
men alltid møter vi dem.

Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om forfatter/dikter, klikk her, for neste forfatter/dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998.