Kråker
Min interesse for kråker begynte tidlig i livet. Det er noe med det å
bli kalt «ugagnskråke», uten helt å forstå hvorfor. Noen år senere tilla jeg
betydningen det faktum at jeg ikke har sangstemme, kun i dusjen tør jeg synge som en kråke. Man benytter det nebbet man har.
Men så kom jeg nylig over en vakker illustrert bok. Ganske enkelt kalt «Kråker».
Og da oppdaget jeg masse nytt, noe av dette forsøkes i det følgende gjenformidlet.
Kråkene har eksistert utrolig mye lengre enn oss mennesker. Så man kan
si at det er de som har fulgt med på vår evolusjon og ikke omvendt. «Urkråken»
levde opprinnelig i den tropiske regnskogen, den delte seg i ulike deler i
tiden fra den sene oligocen frem til miocen (dvs. mellom 28 og 7 millioner år
siden), og påbegynte sin utbredelse.
Beslektet med kråker er bla. skjærer, nøtteskriker, ravner og kaier (vitenskapelig
navn: Corvidae). Tilbake i vikingtiden vet man at eksempelvis Vilhelm Erobreren
(1028-1087, første normanniske konge av England) bar en hellig ravnefane med
seg når han dro på røvertokt. Vikingene gjorde ravnen til sin erklærte slagfugl.
Folk i nordiske land som ble overfalt, plyndret og myrdet av vikingene hadde
naturlig nok et helt annet syn på de svarte fuglene, de ble forbundet med
døden. Ravner er befengt med myter, eksempelvis i Edgar Allen Poes (1809-1849,
amerikansk forfatter og poet) dikt «The Raven». På den annen side er et av
Vincent van Goghs (1853-1890, nederlandsk maler) siste bilder; «Hveteåker med
kråker» fra 1890 en av mange fremstillinger som tar for seg myter om kråker.
Kråker har vært forfulgt og forsøkt utryddet mangfoldige ganger. De ble
betegnet som «skadedyr». Men jeg vil heller trekke frem en mer komisk-ironisk
hendelse av ganske nylig opprinnelse (historisk sett): Det er i 1979, hvor et
kupp (man må kunne påstå det) finner sted i Europaparlamentet. Da besluttet
nemlig organet som ledd i den europeiske fuglevern-forvaltning å frede samtlige
sangfugler uten unntak. Dermed ble også kråkefuglene, som tilhører denne
gruppen, fredet fra den ene dagen til den andre. Jegere hadde i lang tid ivret
for at man tvert imot skulle skyte kråker, men på tross av deres sterke lobbyer,
må de enten ha sovet eller i sin skadedyrforblindelse ha glemt at kråkene er
sangfugler.
Kråker har ikke så mange naturlige fiender, de er selv ganske høyt oppe
i sitt hierarki. Rever og hauker er regnet som hovedfiendene. Men de har også
fiender innen egne rekker. Det meste av året benytter både hekkende og
ikke-hekkende fugler en felles soveplass. Det forandrer seg bare under hekke-
og matetiden. Da sover parene i reiret eller like i nærheten. Foreldrene, som
nesten alle sangfugler, fôrer ungene sine med insekter de første ukene. De er
klumsete i sin jakt på insektene (eksempelvis i motsetning til svarttroster),
og mens reiret er ubevoktet blir ungene et lett bytte for de kråkene som ikke
hekker. Opptil seksti-sytti prosent av kråkeungene overlever ikke fasen da de
må mates.
Tilbake til vitenskapen og familien Corvidae. På tysk kan man oversette
familienavnet som både ravn- og kråkefugler. På engelsk blir Corvidae folkelig
rett og slett betegnet som crows, altså som kråker. Corvidae er en familie i
ordenen spurvefugler (Passeriformes), utviklings-historisk den yngste gruppen
av sangfugler, derunder finker, sangere, varslere, paradisfugler og stærer. Men
de egentlige kråkene utgjør slekten Corvus, til hvilken slekt det regnes 43
arter. Corvus er latinsk for ravn, derunder hører også kaier (Corvus monedula)
og en del små, gråsvarte fugler. Ravner (Corvus corax) er med en lengde på
seksti-sytti centimeter de største fuglene blant kråkefuglene, og dermed de
største sangfugler overhodet. Ravner er å finne nær sagt over alt; i den
arktiske drivisen, på de iskalde tundraene og i tempererte blandingsskoger, så
vel som i hete ørkener og travle byer. De holder til i regioner nord for
polarsirkelen til fjellene i Mellom-Amerika, og så å si på hele det
nordamerikanske kontinentet. Men ravnene er aldri tallrike i
utbredelsesområdet, bestandene er alltid små. I mange deler av Nord-Amerika og
Europa er de nå helt borte eller truet, noe som er et resultat av århundrelang
forfølgelse.
Både ravner og kråker er intelligente fugler. I Canada må en ravn på et
tidspunkt ha merket seg at biler stanser i lyskryss. En populasjon har lært seg
å dra nytte av det. Når det blir rødt lys, kaster de nøtter i veibanen, og når
bilene har kjørt over dem og er borte igjen, plukker de opp innholdet. Hvordan
de formidler slike ferdigheter videre, er ikke klarlagt. Ravner er de eneste
kråkefuglene som behersker ryggflyvning. Når de leker seg i luften, dreier de
seg i alle retninger, tar tak i føttene på de andre og jager vilt etter
hverandre, opp og ned.
(Ravn)
Også skjærene (på engelsk «Magpie», minnes opptil flere puber med det navn i England) er kloke fugler, og de er glupske. De stiller ofte sulten
på den måten at de om våren stjeler eggene eller allerede klekkede unger fra
hekkende småfugler - fortrinnsvis svarttroster - og eter dem opp. Hovedføden er
imidlertid frø, frukter, insekter og deres larver, meitemark, knopper og husholdningsavfall
av alle slag. De har en fremragende observasjonsevne, men også tekniske
ferdigheter. De kan for eksempel løfte opp takstein og gjemme oppstykket føde
under dem, for så å hente den frem igjen ved behov. Dessuten leker de gjerne
med glinsende og glitrende gjenstander, som plastposer eller sølvpapir fra
sjokoladeplater. De holder seg unna kråkenes territorier og oppholder seg bare
i deres ytterkanter, om de overhodet finnes der. Etablerte kråkerevirer kan de nær
sagt ikke erobre, og direkte konflikter med kråker unngår de. Det er antagelig å
strekke strikken noe langt å påstå at skjærene er forfengelige, men for ikke
mange år siden kunne teamet rundt psykologen Helmut Prior fra Frankfurts Göethe-universitet
påvise at skjærer kjenner seg igjen i speilet. At fuglehjerner helt opplagt
åpner for en erindringsevne som heller ikke mennesker kan måle seg med, har i
lengre tid vært kjent. Konglekråker hamstrer for eksempel om høsten 30,000 frø
på opptil 6,000 ulike steder, som de så ikke bare finner igjen om vinteren, men
de vet også hva slags frø de har gjemt bort, og graver derfor enhver sort frem
i rett tid før de spirer.
Kråkefugler er nært beslektet med paradisfugler. Kråkenes opprinnelse
ligger, som for paradisfuglene, på Ny-Guinea og de tallrike øyene omkring. Men
mens de sistnevnte bare finnes der, lever som kjent i dag kråkefugler over hele
verden. De trekker inn til byene og tilpasser jakten på mat til menneskenes
rytmer. Det mest berømte eksempel på dette er kråkene i Tokyo. Tykknebbkråkene
har klart å etablere seg i den tett befolkede hovedstaden, hvor man også går
inn for å gjøre livet vanskelig for dem. Bystyret har for eksempel pålagt
innbyggerne først å sette ut søppelsekkene like før renovasjonsbilene kommer.
Slik forsøker de å hindre at kråkene hakker opp søppelsekkene og finner
spiselig avfall i dem, slik de gjorde før forordningen. Det er lite trolig at kråkene
«snakket med» ravnene i Canada, men de lærte seg også å knekke nøttene sine
under bildekk i et lyskryss. Oppfinnsomheten til kråkene i Tokyo overgår nok alt
det andre kråker kan oppvise. Da bystyret tross søppelsekk-forordningen ikke
hadde klart å fordrive kråkene fra byen, gikk renholds-etaten over til å
ødelegge kråkereirene oppe i trærne med vannkanoner. Det fikk så kråkene til å
forsterke reirene sine med ståltrådkleshengere. Disse stjal de fra klessnorer
på balkongene eller fra bakgårder og hager. Reirkonstruksjonen ble dermed så
god at byen på et tidspunkt innstilte vannkanonangrepene sine. Kråkene har
fortsatt med sine fornøyelser. I Tokyo legger kråkene småstein på bybanens
skinner. De venter til det kommer et tog og fryder seg da tydeligvis, med hodet
på skakke, over klaprelyden som togene lager når de knuser steinen. Her er det fristende
å snakke om «Superkråken»!
(Van Gogh: Hveteåker med kråker)
Kråkefugler danner ofte livslange parforhold, og holder seg til
territoriet rundt reiret. De slår seg allikevel også stadig sammen i flokker
eller små svermer, som også tjener som informasjonsbørs om hvor det er mat å
finne, eller rett og slett som et sted å søke en make. Kråkefugler har vært
omspunnet av myter så lenge det har vært mennesker, og det er i dag en
kjensgjerning at legendene, mytene og anekdotene om kråkene ikke noe sted er så
nærværende som i Asia og den nye verden. I Mongolia regnes skjæreparene som
lykkebringende, og i indiske byer som Mumbai finnes det noe slikt som
aldershjem for kråker: hus og hager der svake, gamle eller skadde kråker tas
imot og pleies. Så fint! På kinesisk betyr dessuten skrifttegnet for skjærer
direkte oversatt «gledesfugl».
Kråker lar seg forholdsvis lett dressere som ungfugler og utvikler da et
meget nært forhold til sine menneskelige eiere. Ikke så sjelden temmer de også
seg selv. Det finnes et utall historier om kråker som står i fotgjengersonene i
Kiel eller Freiburg og gang på gang roper «Guten Tach» (god dag), eller har
spesialisert seg på å rappe parkeringslapper under vindusviskerne på bilene,
for så å more seg eller forundre seg over menneskenes reaksjoner.
I Norge lever det åtte arter; kråke, kaie, kornkråke, nøttekråke,
nøtteskrike, lavskrike, skjære og ravn.
Nøtteskrikene (omtrent på størrelse med duer) er ekstremt dyktige
nøttesamlere. En studie i Storbritannia avdekket at fem nøtteskriker på én høst
hadde gjemt bort 200,000 eikenøtter.
De nordlige og østlige populasjonene av kornkråker er klassiske
trekkfugler, i Tyskland kalles de derfor også vinterkråker. De vestlige og
sørlige populasjonene, derimot, er standfugler. Kornkråker er selskapelige av
seg og hekker i kolonier, som kan anta enorme dimensjoner og bestå av opptil
25,000 reir. Til forskjell fra de gråsvarte kråkene er kornkråkene kullsvarte,
men med et påfallende fjærløst, lysegrått felt ved nebbet.
PS. Kanskje den smarteste kråken av alle befinner seg i Moss, Norge? For er ikke nettopp våpenskjoldet der umiskjennelig én:
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilde: Wikipedia, «Kråker», et
portrett av Cord Riechelmann, Forlaget Press, Oslo, 2014 (med stor takk til
giveren!).
