Stein Mehren

Stein Mehren

  Mehren (1935-2017) var en norsk dikter og billedkunstner. Han mottok en rekke priser: Kritikerprisen (1963), Doblougprisen (1971), Aschehougprisen (1973), Det Norske Akademis Pris (1987), Gyldendalprisen (1981 & 2004), Mads Wiel Nygaards legat (1963), Fritt Ords Pris (1979), Riksmålsforbundets litteraturpris (1975), Gyldendals legat (1981), Oslo bys kulturpris (1989), Triztan Vindtorn poesipris (2014). Det er ikke så lett å finne ut mye om dikterens liv, han ga sjelden intervjuer. Men kjent er at hans far døde i 1938, og at Stein Mehren senere fikk en adoptivfar (Einar Friis Jarøy). Allerede fra barndommen var han merket av sykdom, de siste årene også rammet av Parkinsons. Han studerte både i Oslo, München og ved University of Cambridge. Siden debuten i 1960 skrev han om lag 50 (!) bøker, de fleste diktsamlinger, men også essaysamlinger og et par romaner og skuespill.

(Stein Mehren)

  Hans mest kjente dikt er det ikoniske «Jeg holder ditt hode», her gjengis noen andre:

Deg vil jeg aldri glemme

Deg vil jeg aldri glemme, sa jeg
men hvis jeg likevel skulle glemme deg
så ville jeg fornemme deg, sa jeg, slik
jeg fornemmer en drøm på den andre siden
av søvnen, ja, slik jeg aner en forlatt by
som et lysskjær over himmelen i det fjerne

Men slik skulle jeg glemme deg. Som et tog
jeg hører i det fjerne og i det samme har
                                                            glemt
Som et liv jeg har forlatt i et liv før dette
i en by ingen noensinne har bodd i.
Og der en telefon står og ringer
i et tomt og mørklagt hus

Ekteskap

Deres celle er like trang som sengen
de deler. Det er som de mer enn alt frykter
at det de trekker frem i den annen
er det som nettopp kan ødelegge dem selv

Derfor elsker de sitt bur. Han trår
på den ene vingen hennes og ber henne fly
Hun har stukket fingrene inn
i øynene hans og ber ham om å se
henne …

Parken I

(Så er det endelig vår)
Barna løper forbi med skrik og latter
og trærne står som en grønn foss
under den hastende himmelen så
den gamle må stanse og ta
et bedre tak i bakken

Her hadde det vært en hage
en gang for lenge siden

Parken II

Det er høst igjen
Løvet drysser over løpende barn
En gammel mann raker løvet sammen
i sirlige hauger

Flagrende barnestemmer, fallende løv
Vinden hvirvler
usynlige bål i løvhaugene
Den gamle mann støtter seg til riven

Som om høsten puster ujevnt
faller løvet rundt ham
Drysser klar himmel drysser
fjerne barnestemmer

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Stein Mehren: «Gjennom stillheten en natt», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1960 (debut), Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998, Wikipedia, Alkunne, SNL (Store norske leksikon).

Glade Bergens-historier (V)

Glade Bergens-historier

Ytterligere fem små skrøner fra Bergens-miljøet, publisert på 50-tallet:

Syndere imellom

  To arrestanter i samme celle var ikke akkurat perlevenner og derfor spitet de hverandre det de kunne. Den ene av dem hadde stjålet en ku, den andre gjort innbrudd i en urmakerforretning.
  Så spurte ku-tjuen:
  - Kan du seie meg ka klokken e’?
  - Nei, det kan eg ikkje, men eg tror det snart e’ melketid.

Av barn -

  Bror og søster var ganske aggressive mot hverandre og ertet hverandre hele tiden.
  - Nei, nå får dere være ordentlige og ikke være så stygge mot hverandre, sa moren. Hva ville dere si om mor og far var så slemme mot hverandre?
  Kontant fra 5-åringen:
  - Det ville no iallfall ikkje vi blannet oss oppi.

Han forsøkte seg

  En herre fra Oslo, meget fin sådan, hadde hørt at de bergenske kjuaguttene var så veldig munnrappe, og første gang han kom til Bergen, ville han forsøke det.
  Mannen gikk bort til en kjuagutt som sto og solgte aviser nede ved jernbanen, og spurte:
  - Unnskyld, men du har vel ikke avisen for i morgen?
  Kjuagutten knep det ene øyet igjen og svarte:
  - Å nei farr, den ble eg nok utsolgt for i går, du.

Den gikk ikke

  Nilsemann er ikke helt ferdig med forkjølelsen sin. En dag han kjører med trikken, kommer han til å sitte ved siden av en eldre herre, som blir mer og mer irritert over at Nils sitter der og snufser hele tiden. Til slutt spør han:
  - Har du ikke et lommetørkle, gutten min?
  - Jo, men eg låner det ikkje ut.

Gå videre

  En kjuagutt gikk over Torget da han så en anstimling av mennesker. Gutten spør:
  - Ke’ dokker glaner på?
  Han får til svar at en gutt er falt ut av vinduet hvorpå han utbryter:
  - Tror dokker der kommer flere då?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.

Einar Økland (II)

  Einar Andreas Økland (født 1940) er en norsk essayist, lyriker, dramatiker, forfatter og kritiker som skriver på nynorsk. Han har mottatt en solid bøtte med priser: Doblougprisen (2000), Aschehougprisen (1988), Gyldendalprisen (2006), Språklig samlings litteraturpris (1985), Blixprisen (1968), Nynorsk litteraturpris (1993), Samlagsprisen (2000), Sigmund Skard-stipendet (1998), fra Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond (1982), Askeladdprisen (1987), Kari Skjønsbergs pris (2006), Brageprisens hederspris (2015).

(Einar Økland)

  Jeg finner flere av hans dikt ganske underfundige, vemodige, og nærmest litt vittige og alvorlige på samme tid. Første gang jeg så ordet «hummar» tenkte jeg; det må vel være en humrende humle, men den gang ei …:

Hummar-andakt

Så rolege hender
Så mørke augo
Så mange bein

Så smale føter
Så velforma ledd
Så djupraude sider

Så annleis under
Så klar lyd i skalet
Så god tyngd

Så lik ei leike
Så lite leiken
Så vernande om maten

Så utilnærmelig
Så alvorleg og fjern
Så seriøs

Så godt å opne
seg for deg

Likt for alle

Med den rett som lova gir.
Med dei ekspertar som skulane gir.
Med den logikk som språket gir.
Med den makt som pengane gir.

Er det einkvar tillate:

Å forandre utsikten.
Å forstyrre freden.
Å flytte folka.
Å fordrive dyra.
Å fikse økonomien.

Slik at vedkomande fritt kan:

Bøye lova.
Stenge skulane.
Omstille språket.
Overta pengane.

Frå hans høge hest

Trur du hesten
er klokare enn oss. Det
trur ikkje eg.
Trur du trua flytter fjell. Det
trur ikkje fjellet.
Trur du naturen er god. Det
er godt trudd.
Trur du det vonde
støtt får si straff. Den
råkar det gode.
Kjenner du deg råka?
Ikkje rart du er einsam.
Det gode
er forbi.
Du er forseinka.
Meir og meir.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her. Hadde forresten glemt at jeg har gjengitt dikt av Økland før ... (klikk her for å se de). For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Wikipedia, Einar Økland: «Dikt i utval» (fra «Når ikkje anna er sagt», 1991), Den norske Lyrikklubben, Oslo, 2001

Glade Bergens-historier (IV)

Glade Bergens-historier

Her følger ytterligere fem små skrøner fra Bergens-miljøet, publisert på 50-tallet:

Diskresjon

  Madam Olsen i 3. etasje ville så nødig at folk i huset skulle høre at hun sendte en av guttene i gaten etter øl, så hun ba ham gå stille i trappen og ikke skrangle med flaskene.
  Det gjorde han heller ikke - men da han var kommet helt ned i gatedøren, ropte han opp gjennom trappene:
  - Madam Olsen!! Va' det pils eller bayer?

Festsang

  Hansen hadde i et selskap lest opp egne dikt og gjestene gjespet, men klappet pliktskyldigst, da han endelig var ferdig. Hansen som misforsto dette sa etter at applausen hadde lagt seg:
  - Ja, jeg har laget meget mer, men det har jeg bestemt, ikke skal oppleses før etter min død.
  En av selskapet kunne ikke dy seg, og intonerte:
  - Og gid han lenge, lenge leve må.

En helt

  En temmelig beruset sjømann var på en festdag falt oppi fontenekummen i Nygårdsparken. Da vakten kom til for å trekke ham opp, sa mannen:
  - Redd kvinner og barn først, eg kan svømme.

Et bud til

  En jurist fikk en dag en skilsmissesak for et postbud som klaget over utroskap av hans kone. Advokaten begynte prosedyren slik:
  - Ærede rett. - Denne kvinne har ikke bare forbrutt seg mot lovens og Bibelens bud, men også mot postbudet.

Svar som fortjent

  Det hendte virkelig i en slakterforretning. Ekspeditøren var opptatt med å betjene en kunde, da en madam kom seilende for full fart inn i butikken.
  - Gi meg noen hunde-ben, men hurtig, sa hun og tilføyet, henvendt til den andre kunden: - Jeg håper De ikke har noe i mot at jeg får før Dem, jeg har det så skrekkelig travelt.
  - Nei, slett ikke, svarte den andre - en pen, eldre dame - slett ikke, når De er så sulten.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.

Glade Bergens-historier (III)

Glade Bergens-historier

Her følger ytterligere fem små skrøner fra Bergens-miljøet, publisert på 50-tallet:

Det var forskjellen

  En kjuagutt gikk bedagelig og langsomt med handvogn midt i trikkeskinnene. Bak ham kom trikken klemtende. Men gutten rikket seg ikke. Til slutt bøyer trikkeføreren seg ut og brøler:
  - Kan du ikkje komme deg ut av skinnene?
  - Jo, eg kan, svarte gutten, men du kan ikkje.

Umulig

  To små gutter satt ivrig opptatt med noe i rennestenen. En prest kom forbi.
  - Hva gjør dere gutter? sier han.
  - Vi lager kirke.
  - Dere skal vel lage en prest også da, sier presten.
  - Nei, svarer de i kor, vi ha’kje nok skjit te han.

Forretningstalent

  En Stavangermann var en tur i Bergen, og spurte en gutt han møtte: - Du konne ikkje seia meg kår Strandgada e henne?
  - Jau, det kan eg sa gutten, men kor mykje får eg for de då?
  - Se her har du 25 øre.
  - Ja, takk skal du ha, sa gutten, men forresten så står du midt i Strandgaten, din tosk.

Hun visste

  Lille Grethe biter negler, og hennes mor har sagt at hvis hun fortsetter med det, kommer hun til å få en stor klump i maven.
  En dag på jernbanestasjonen ser barnet en kvinne som snart skal få en arving. Hun peker på kvinnen og sier:
  - Eg vet ka du har gjort!

Tvilsom lærdom

  Olemann gikk i første klasse og så nokså brydd ut da han kom hjem fra skolen. - Va’kje frøken grei mot deg i dag, spurte moren ham litt bekymret.
  - Eg vet ikkje ka eg ska tro om hon, svarte Olemann.
  - I går sa hon at 4 å 4 va’ 8, å i dag sa hon at 3 å 5 va’ 8.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.

Glade Bergens-historier (II)

Glade Bergens-historier

Her følger ytterligere fem små skrøner fra Bergens-miljøet, publisert på 50-tallet:

Barnemat

  Høsten 1917 fortalte en ung lærerinne om Syndfloden i første gutteklasse. Så dramatisk hun kunne sa hun: - Og så regnet det i førti dager og førti netter!
  - Va’ det nokke då? sa en av de håpefulle.

Det beste

  Oslomannen til bergenseren: - Hva liker du best i Bergen?
  - Jau, det e’ Østbanen det.
  - Østbanen???
  - Ja, for der kan vi ta toget til Bergen.

Avisgutt

  Min mann kom for noen år ned Strømsgaten på vei til kontoret. Der stod det en avisgutt, en riktig ekte kjuagutt, og ropte:
  - Kjøp Morgenavisen! Store nyheter! Total solformørkelse i dag - politiet står maktesløs!

Storforlangende

  Et forlovet par satt sammen på en benk i Nordnesparken, og la ut om kjærlighetens idyll. En liten kjuagutt står og ser nøye på dem, da mannen sier:
  - Se gutt, her har du 5 øre, se nå til å forsvinne herfra.
  Gutten tok imot pengene, bukket og forsvant, men ikke lenger vekk enn at han usett kunne klyve opp i et tre bak paret og lytte videre.
  - Tror du, sa piken på benken, at når vi gifter oss kommer vi til å få en liten pike hos ham der oppe?
  - Hør nå her folkens, sa gutten i treet, tror dokker at dokker kan få alt for 5 øre?

Definisjon

  Lærerinnen hadde snakket om familielivet, om far og mor og barna og om enkemenn og enker. Så spurte hun klassen:
  - Hva forstår dere med begrepet enke?
  Det ble stille en stund, men så var det en av klassen som sa:
  - En enke e’ en kone som har vært gift me’ en mann så lenge at han dødde a det.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.

Glade Bergens-historier (I)

Glade Bergens-historier

  Litt humor skader sjelden. Tidligere har jeg gjengitt noen «tidsbestemte» skrøner (fra 50-, 60-tallet osv., se f.eks. her). Nå følger noen som omhandler bergensere, de er jo noe for seg selv (mer eller mindre som de fleste av oss andre kanskje):

Silkehatten

  Det var en gammel bergensk blikkenslager som skulle i begravelse, men han hadde ingen silkehatt. Så laget han seg en «silkehatt» av blikk og malte den svart. Hatten ble fin den, og blikkenslageren gikk av sted i begravelsen. Han gikk med i følget som det het den gangen da man fulgte etter kisten fra hjemmet til graven.
  Alt gikk godt en lang stund, men da de var kommet et stykke ovenfor Stadsporten begynte det å hagle, og det trommet noe aldeles forferdelig på hatten. Kameraten som gikk ved siden av blikkenslageren ga ham en kraftig dult i siden og hvisket:
  - Kom deg ut av følget, du e’ i begravelse no, og ikkje i bauekorps.

Trikkestopp

  En gammel dame sto midt i «trikkelinjen» på Engen og så seg rådvill omkring.
  - Kan du si meg, gutten min, hvor jeg får trikken til Møhlenpris henne? spurte hun en kjuagutt med handvogn som kom forbi.
  - Jau, hvis du står der du en stund te, så får du ‘an midt i ræven, svarte gutten og gikk.

Skryt

  Piddien og Olaen stod sånn og småskrøt av hverandre. Men da Olaen fortalte at han hadde vært til audiens hos kongen, syntes Piddien han hadde gått for langt. Men han var jo ikke tapt bak en vogn, så han fortalte likeså godt om den gangen han var nede i Roma. Han dro ned ned for å hilse på paven, sa han. Ja, paven tok vel imot ham, han, ba ham ut på balkongen med seg og lot ham se utover plassen hvor det stod flere hundre tusen mennesker.
  - Og, fortsatte Piddien, mens eg står der, så hører eg plutselig nokken roper nerifra mengden: - Hei, kem e han derre så står ved siden av Piddien?

Om Just Bing (1866-1954, norsk litteraturhistoriker og statsarkivar i Bergen)

  går det mange historier. Her er en av dem:
  De siste årene han levet var han som kjent helt blind. For å følge litt med i det som hendte, var han svært avhengig av radioen.
  Da tyskerne under krigen inndro alle radioer, var Just Bing mildt fortvilet og lot skrive til de nazistiske myndigheter og ba om å få beholde sin, da han, som han skrev, var stokk blind. Han fikk omgående svar om at det kunne han godt, hvis han bare meldte seg inn i N.S. Men da skrev Just Bing tilbake med påholden penn:
  - Nei, så blind er jeg ikke.

I skobutikken

  En bergensk ungdom ville drive gjøn med ekspeditrisen i en skobutikk. Han sa: Unnskyld, Di, har dokker innleggssåler te juletreføtter?
  Men ekspeditrisen var et rappmunnet fruentimmer og svarte kvikt: Nei, men vi har heljern te drittstøvler.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.