Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (II)

Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (II)

  Her følger andre og siste referat fra Øverlands lille, og til tider ganske forlystelige «riksmålkamp»:

  Naturligvis er det en enorm kvalitetsforskjell på menneskenes individuelle prestasjoner. Enkelte - Kopernikus, Darwin - flytter oss over i en ny tid. Andre holder i all beskjedenhet noen forelesninger eller skriver noen bøker. Atter andre hører på forelesningene og leser bøkene. De fleste gjør heller ikke det. Og allikevel er der alltid noe som trenger igjennom - en viss sivilisasjon får vi alle del i, vi er alle arvinger. Og vi har ubegrensede masser å forsyne oss av. Akkurat som Askeladden kan vi ta med oss så meget gull og sølv, vi orker å bære. Om vi vil ha gull og sølv.
  Men det er ikke så sikkert.

  Lærere ved den høyere skole mener i de senere år å ha lagt merke til, at elevene våre har vanskeligheter ved å lese våre klassikere på deres eget språk. De «fire store» som for tredve år siden ble «hjemkjøpt» til Norge - deres bøker ble jo inntil da trykt i København - dem kan vi snart ikke lese uten å få dem oversatt til «bokmål». Hele vår riksmålslitteratur sender vi tilbake til København.

  I desember 1951 ble dette forhold behandlet i en kronikk i «Politiken». Den åpner med spørsmålet: «Kan Norge undvære sine klassikere?» og den slutter slik:

  «En litteraturindsats, som har paavirket hele Europa, da Norge skabte europæiske strømninger ved sine digtergenier, vil paa originalsproget komme til at tilhøre det danske folk, ikke det norske. Kan nordmændene med kaldt sind se paa, at deres store slægtled af digtere efter døden - i deres egen skikkelse - vandrer over til Danmark, mens nordmændene faar dem i en ringere og uægte udgave?»

  Det er dette, at vi avskaffer vårt språk og testamenterer vår nasjonallitteratur til Danmark - det er det rette man i Stortinget kaller «et nasjonalt reisningsverk»!

  Nordmennene er et lite folk, og det er ikke særlig rikt. Vi har hatt en rikdom, vår diktning. Gir vi den fra oss, da blir vi fattige.

+ +

  Lenge har vi trodd, at språkreformen av 1938 - som de tidligere reformer - bare dreiet seg om noen harde konsonanter her og der. Og mange har ment at Riksmålsforbundets og Foreldreaksjonens agitasjon var utidig og full av overdrivelser. Men efter hvert som barna vokser opp og lærer seg det nye bokmålet, er vi begynt å forstå. Det dreier seg ikke om noen få a-endelser, men om tusen. Ni hundre hunkjønnsord og ytterligere hundre a-endelser i intetkjønn flertall og i fortid av svake verb.

  Enkelte nystavinger vil vel bare virke som et muntert innslag i teksten, som for eksempel når en huleboer skal skrives holebuer. Men når substantivene i flertall ubønnhørlig og uavlatelig skal ende på -er: sakførerer, rørleggerer, skipsrederer, skredderer, da blir det adskillig tørt knirk.

  A-endelsene blir allikevel de verste. Jeg låner et eksempel fra en artikkel av Sten Sparre Nilson i Samtiden, nr. 5, 1953. Han gjør oppmerksom på, at eksemplet er konstruert, men tilføyer, at hver eneste av a-ene er enten påbudt eller tillatt i offisielt norsk riksmål av idag, det såkalte bokmålet:

  «Italia har forkasta forslaga fra Jugoslavia om ordninga av krigsgjelda, og Belgia har nekta å vera med i nemda som skal avgjøra spørsmåla om utleveringa og overføringa av fangetoga fra Tyrkia til Persia. India har klaga over behandlinga av de folka som har utvandra til Australia. Klaga blir behandla i hovedforsamlinga.»

  Fonetisk er altså bokmålet en eneste ulåt.

  Det fikk vi kanskje finne oss i, hvis der bare var mening i det; men det er dessverre knapt nok forståelig. Forbudet mot bruken av genitiv fører til uoverstigelige vanskeligheter for den som skal skrive, selv om dette forbud ikke er kategorisk.

  For noen år siden sendte Molotov en note til den finske regjering. Det ville da ha falt naturlig, om avisen hadde omtalt den som «Molotovs note». Men det gikk ikke an. Altså skrev de «noten til Molotov», når de mente noten fra Molotov, til den finske regjering!

  I gamle dager hendte det, at Riksrevisjonen efter omstendighetene ikke ville «bemerke» noe til en sak, som den fikk seg forelagt. Men idag heter det, at dersom saken blir forlikt med et utlegg på 6000 kroner, vil Riksrevisjonen «ikke merke noe» til dette.

  Det klages over at ungdommen skriver dårlig. Men er lærerne bedre? I 1954 fikk realskoleelevene til avgangseksamen følgende oppgave i norsk stil: «Hvilke fordeler byr Oslo på friluftsliv?»

  Enn journalistene - hvorledes skriver de?

  «Ung gutt bragt på sykehus etter stup i Torggata.
  Mistet føligheten i begge armene.
  En 17 år gammel gutt fra Sørum mistet forleden følingen i begge armene under bading på Torggata Bad …»

  Hadde én av disse språklige vanskapninger forekommet, ville man ha tilskrevet den den aller ondskapsfulleste trykkfeilsdjevel. Men de to misfostre utelukker denne unnskyldning. Det er en eneste ide som har besatt journalisten: der er ikke noe norsk ord som heter følelse.

  Jeg skal bare nevne ett eksempel til:

  Den tredje dag efter Jesu død gikk noen kvinner hen til hans grav. der var stenen veltet fra, og graven var tom. Men en engel stod der, og han sa til dem: Den dere søker, er ikke her; han er oppstått.

  På bokmål kan vi ikke bruke sånne sammensatte verb. På bokmål må engelen si: Han er ikke her; han har stått opp.

  Dette er selve bokmålet.

  Istedenfor den saklige klarhet har vi fått den sløve omtrentlighet eller den rene galimatias (til istedenfor fra). Og istedenfor oppstandelsesbudskapets høyhet, får vi den morgengretne beskjed, at han er ikke her, han har stått opp.

  Og dette er nok folkemål, men det er ingen engletunge.

+ +

  (Egen betraktning: Øverland fyrer seg noe opp når det nærmer seg avslutningen, moro er det lell):

  Man kan vedta en politisk programpost om at alle mennesker er like dumme. Den kan kanskje også gjennomføres, hvis bokmålet blir gjennomført. Riksmålsfolket holder på en annen politikk. Vi vil ikke forby noen å lese dårlige bøker eller skrive et sjusket språk. Det må de få lov til, om de har lyst. Men når ungdommen hindres i å tilegne seg et dyrket språk og en rik litteratur, da anser vi ikke dette som et tegn på demokratisk sinnelag eller omhu for ungdommen.

  For å si det rett ut: Vi vil, at adgangen til kulturverdiene skal stå åpen for alle, så alle kan finne mulighet for åndelig utvikling. Men den likhet, som kan oppnås ved at adgangen til kulturverdiene blir stengt, den vekker ikke vår begeistring. Det er ikke vår drøm, at alle skal bli like dumme.

  I alle land er der forskjell mellom skriftspråk og folkemål. Forskjellen er like stor i andre land som i Norge. mange steder er den større - i Tyskland, i Frankrike, i Italia, i England. Men det faller ingen englender inn at London-cockney skal bli det offisielle engelske skriftspråk.

+ +

  Da tyskerne i 1864 underla seg Sønder-Jylland og i 1871 Elsass-Lothringen, satte de i gang en systematisk germanisering av befolkningen i de erobrede områder. I skolene ble dansk og fransk erstattet med tysk. men ellers ble befolkningen humant behandlet - fikk beholde sin eiendom og sitt arbeide og fikk leve omtrent som før.

  Vi riksmålsfolk blir også humant behandlet. Vi blir behandlet som en beseiret fiende.

+ +

  Vår språkstrid er tragisk og latterlig. Jeg vil tenke på noe ganske annet. Jeg vet tre ting som er skjønne:

  Det er en ung, frisk og velvoksen menneskekropp.
  Det er et språk, som gir et klart, rytmisk og levende uttrykk for menneskeånd.
  Og det er stjernehimmelen, som - Gud være lovet - ligger utenfor Kirkedepartementets maktområde!

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Arnulf Øverland, «Riksmål, landsmål og slagsmål», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1956.

Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (I)

Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (I)

  Øverland (1889-1968), som jeg har omtalt før (se feks. her), var ikke bare en kjent forfatter og lyriker. Han var også «ihuga» (a-endelser likte han ikke) riksmålforkjemper. Her følger enkelte utdrag fra hans bok «Riksmål, landsmål og slagsmål». Det kan kanskje virke litt misoppfattet, men jeg innrømmer i min gjengivelse å ha «fornyet» språket hans fra 1956 ørlite (feks «sprog» til «språk» osv.).

(Øverland)

  Wikipedia skriver om striden mellom bokmål og riksmål bla: «Riksmål var inntil 1929 det offisielle navnet på det alminnelige norske skriftspråket til forskjell fra «landsmål». Bokmål er en videreføring av denne formen gjennom senere rettskrivningsreformer.» Videre: «Mellom 1938 og 2005 var det tidvis betydelige forskjeller mellom riksmål og bokmål, og de fremstod i denne perioden som klart forskjellige målformer, særlig før 1980-årene.» Og: «Etter at samnorskpolitikken ble oppgitt, har reformer i nyere tid innen både bokmål (1981 og 2005) og riksmål (1986) gradvis brakt målformene nærmere hverandre, og etter den store bokmålsreformen i 2005 var det bare få forskjeller mellom riksmål og såkalt moderat bokmål. Norges største avis, Aftenposten, fulgte riksmålsnormen inntil avisen fikk utarbeidet sin egen norm i 2006, som avisen betegnet som moderat bokmål.»

  Så var det fra Øverlands snaue 50 siders bok:

  At det føres språkstrid i grenseområder med blandet befolkning som i Sør-Jylland, det vet vi. Og at det forekommer strid om språket i stater, hvor befolkningen er av forskjellig nasjonalitet, som i Finland, det er en kjent sak. Men i hele den vide verden er det bare ett folk som fører innbyrdes språkstrid, og det er nordmennene.

  Alle andre folk er stolte av sitt språk, de holder det i ære, fordi språket er deres åndelige arv og felles eie, og fordi det er språket som bærer deres kultur. - Vårt språk, sier de, det er det som holder oss sammen og gjør oss til en nasjon. Språket, det er oss!

  Hva sier nordmennene?
  - Dansk! sier de.
  - Bokmål! sier de.

+ +

  Vi er blitt språklig splittet. Det har sine historiske årsaker, som er kjent. Landsmålsagitatorene pleier å fortelle, at dansk språk ble tvunget på oss. Det er ikke tilfelle, og det hadde heller ikke latt seg gjøre.

  Hvorfor det?

  Simpelthen fordi vi hadde ikke noen folkeskole i den tid, da vi var forent med Danmark. Og det lar seg ikke gjøre å tvinge et skriftspråk på et folk, som hverken leser eller skriver.

  Forholdet er det, at vi fikk dansk skriftspråk, fordi vi hadde glemt vårt eget.

  Under foreningen med Danmark var København «Tvillingrikenes» hovedstad. Der lå Universitetet, derfra kom embedsmennene. både nordmenn og dansker. De norskfødte embedsmenn, de talte norsk, men de skrev dansk, for der fantes ikke lenger noe levende norsk skriftspråk.

  Det gammelnorske ble i unionstiden hverken talt eller skrevet andre steder enn på Island. Talespråket i Norge var oppløst i en mengde forskjellige bygdemål. Men mange av disse bygdemål, særlig i det syd-østlige av landet, var ikke mer forskjellig fra dansk, enn at det danske skriftspråk godt kunne brukes. Slik vant det innpass i Norge.

  Men i tidens løp er det blitt sterkt fornorsket - og ikke bare i Norge, men i noen grad også i Danmark.

  I tiden omkring 1700 var det danske språk nær ved å bli oppslukt av tysk. Både Frederik IV og Christian VI talte tysk, kommandospråket ved hæren var tysk, og under den danske krone lå hertugdømmene Schleswig og Holstein, relativt store landområder med overveiende tysktalende befolkning.

  Nordmennene i København øvet en virksom motvekt mot tyskheten. Danmarks første store dikter het Ludvig Holberg!

  Der er et dansk innslag i norsk kultur, og et norsk innslag i den danske. Hverken dansker eller nordmenn er blitt ringere av den grunn.

+ +

  De fleste av oss taler sin barndoms dialekt, og den kan vi godt holde på. Men selv om vi taler forskjellige, mer eller mindre utpregede bygdemål, vil vi helst lese riksmål. Riksmålet er vårt naturlige skriftspråk.

  Riktignok var der mange bønder, særlig på Vestlandet, som først gjennom landsmålet førte seg rustet til å ta del i vårt kulturliv. Og deres bidrag til norsk diktning har vært av stor betydning. Vi ville nok ha følt oss fattigere, om vi ikke hadde hatt landsmålsdiktningen.

  Det er heller ikke bare vår litteratur, som har fått frodigere vekst gjennom den. Hele vårt kulturliv har blitt rikere. Selve riksmålet har suget næring av bygdemålene. Uten denne fornorskningsprosess er der fare for, at riksmålet ville ha stivnet. Det kunne ha blitt et papirspråk, jeg hadde nær sagt, et bokmål! Når dette ikke har skjedd, er det fordi det bygger på levende tale og - i atskillig utstrekning - på norsk folkemåls grunn.

  Det er altså ikke nødvendig å treffe lovbestemmelser om denne språklige prosess; den foregår av seg selv. Ethvert levende språk har sitt stoffskifte, og det opphører først ved døden.

+ +

  Intet kan hindre at språkene vokser seg sammen. Det er bare våre motstandere som tror, de må komme den naturlige utvikling til hjelp ved å gi lover om, at den bør foregå. Det er på dette punkt vi er uenige.

  Vi mener for det første, at det er unødvendig å påskynde en utvikling som foregår med den fart, veksten i norsk språk har idag. Og vi mener for det annet, at det er umulig ved lovbud og regler å gripe inn i det naturlige utviklingsforløp uten å gjøre skade.

 Vi ser, hva alle de velmente forsøk har ført til: Det offisielle «bokmål», som administrasjonen bruker, og som våre barn får lære seg på skolen, det er så ulidelig affektert og unaturlig, så vanskapt og forkrøplet, at et friskt og levende pøbelspråk ville være ti ganger å foretrekke.

  Jeg har sagt dette før, og da har gjerne landsmålspressen referert meg slik: «Øverland kaller det norske folket pøbel!»

  Nei, jeg gjør ikke det. Men det hender jeg kaller en spade en spade. Og det hender at jeg undres på, om der ikke finnes pøbel - naturligvis ikke i Norge, men i utlandet?

  - Kyss meg på flesket! sier folk i Oslo. Det er vulgært, men det er ganske overbevisende. En kan bent frem fristes til å si det av og til.

  Å jo, der finnes nok pøbelspråk. Og forbryterspråk, og omstreiferspråk. Der finnes idrettsjargong og studentersjargong; der finnes sjømannsspråk, journalistspråk, forretningsspråk, juristspråk, prestespråk, barnespråk, damespråk - og det verste av alt - departementsspråk:

  «En har mottatt Deres skriv …»
  Javel, det er enda godt, at noen har mottatt det, men hvem? - Der er da for alvor ingen som kaller seg selv «en»? Og hvis noen sier «et skriv», da er han en trebukk og ikke et levende menneske.

  Hva heter det på norsk?
  Jeg har fått Deres brev, heter det!
  Imidlertid skal et brev nu hete et skriv. Men hva skal vi da kalle en bok? Det går jo ikke an å kalle en ting, det den heter?
  En bok bør hete «et les»!

+ +

  Det er godt og vel dette, at vi skal bygge på folkemålet. Det må vi, og det gjør vi. Men vi kan ikke skrive sånn som vi snakker.

  Om sommeren hører jeg gjerne på værmeldingene, og en av dem som leste opp leksen (nu er det visst et par år siden), begynte slik: Dette er metlogisk instutt.

  Ganske visst forstod jeg, hva han mente; men jeg vil allikevel fraråde, at man legger hans talemåte til grunn for skrivemåten. Gjør vi det, da vil skriftspråket efterhånden bli temmelig kortfattet. Jeg vil iallfall ubetinget foretrekke den gammeldagse, stivbente og reaksjonære skrivemåte, meteorologisk institutt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Arnulf Øverland, «Riksmål, landsmål og slagsmål», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1956, Wikipedia.

Teddy Lancelot - Murmeldyrets epilog

Teddy Lancelot - Murmeldyrets epilog

  Som den mest berømte og dekorerte Golden Doodle i universet, må jeg innrømme
å gi et langt ekornskinn i hva folk skriver om meg. Det er faktisk slitsomt med all publisiteten og viraken rundt mitt noble åsyn. Dommen i Høyesterett er avsagt for lengst, men journalister plager meg fremdeles. Bare fordi jeg er Ridder av det runde Bord?!

(Jeg slapper av)

  Av og til undres jeg om det er «Den gales» skyld. Var det ikke han som først begynte å skrive om meg? Nuvel, spinnvill som en lobotomert gnager er han, det er sikrere enn mitt depositum i Svinekotelettenes Landsforbund. Men, under sterk tvil, en liten skjerv skal han ha, han er kurant nok å gå på «luftings» med. Bare så trist at han aldri kan holde kjeft under turene! I tillegg må han alltid prate med alle andre hunder og deres undersåtter! Særlig irriterer det meg, når han infantilt sier, eksempelvis til en valp, «Åh, så fin du er da!». Som om han vil at jeg skal bifalle, eller enda verre, at ikke jeg er finest!! Saken er at jeg hater valper! Hvorfor er jeg ikke sikker på, det er muligens en angst for at de plutselig skal bite og dra meg i venstre eller styrbord øre. Skarpere tenner enn valpens finnes ikke, det må muligens være hvithaiens, pirajaens eller krokodillens. Men de er jeg ikke redd for, jeg bader stort sett i Sognsvanns ferskvann (hvor jeg også kan innta leskende drikke) eller på hytta, hvor jeg bare vasser og snapper til meg en og annen tangloppe. Stort sett, veldig stort egentlig, slapper jeg av. Som Pink Floyd skrev, eller kunne ha skrevet; «Slæpp off, have a cigar, you’re gonna go far».

  Livet er hardt. På tross av sigarføringen. Som nobel hund burde jeg få innta alle måltider når det MEG (moi!) selv behager, og ikke mine sponsorer. Eller heter det bidragsytere? Men hva får jeg? En enkel frokost bestående av Dentastick, fulgt av tørrfor (!!) i form av runde kuler, en sjelden gang ispedd reven Gaudaost eller leverpostei. Og så til lunsj, kun et valg mellom to retter; det være seg oksepinne eller tørkete griseører, som til overmåte blir slengt til meg på en lemfeldig måte ute på plenen! Etter det er det ikke et eneste frø å få, jeg vansmekter helt frem til middag hvor det vanker en pølse på usle 400 gram! For å ydmyke en stakkar enda mer, har de til og med kalt det vakuumpakkede misfosteret for «Vom»! Som om jeg var en simpel landstryker. Heldigvis, og av og til, blir jeg tilgodesett, som en greve (eller baron) fortjener, pølse på en halvkilo (riktignok også vakuumpakket, men innsmurt med saftig gåse- eller ekornlever) merket «Gourmet». Porselenstallerken mangler, men, jeg er en snill og tålmodig kar - DET vil alle som kjenner meg underskrive på! Til og med den gale.

  Som sagt; livet er hardt. Et reelt hundeliv. Men, når sant skal sies, har det også vært en del frynsegoder i kjølvannet av mitt Don Juan-yrke og mine meritter. Etter «morgenluftings» får jeg nemlig tørrfisksnadder (kun tredje-sortering, da kjeltringen «Den gale» tviholder på første sort for seg selv). Et par ganger om dagen lusker jeg ned til ham og blir (som fortjent) innvilget snacks ala «kyllingpinne», «Schmackos» og «Softies». Mellom de ørsmå, men
kulinariske opplevelsene lunter jeg teatralsk opp igjen til matmor og matfar og resiterer fra Hamsuns «Sult» eller «Landstrykere», første bind i hans trilogi om August. Da vanker det en god del der også, selv i juli. Mennesker er så dumme! Det er bare å la være og fortelle om mitt snacks-inntak hos den andre part, så får jeg dobbel dose!

  Bortsett fra første morgentur er hoffet åpent for videre turer utover dagen. Greit nok, ofte blir jeg med «Den gale» på «butikkluftings», ellers er matfar og matmor klar for ytterligere fire-fem turer senere på dagen. Og så er det barna deres som tar meg med, eller jeg dem. Jeg har vurdert å innføre klippekort for innvilgelse, hva sies om et kotelettbein per kilometer?

  All mosjon og trasking tar på for en gammel adelsgutt. Riktignok mest positivt, min kropp er fin og lansen klar som en ynglings. Underveis sniffer jeg selvfølgelig ganske mye. Og skvetter i busker og kratt, nesten mer enn «Den gale». Forleden observerte jeg ham gjøre just det samme, men det HAN ikke fikk med seg før i ettertid, var at brenneslene som ble tisset på, tok en grusom hevn. Det skal så lite til før mennesker ynker seg!

  I mitt liv har jeg feid mang en budeie. Nei, hva er det jeg sier?? Jeg har truffet mang en mø og tispe. Det er bedre og mer velformulert. Kanskje med unntak av kua. Ordlegger man seg feil ender mye på vrangen eller i grøften. Det jeg ville frem til, er at jeg er litt trøtt nå. Det krever sitt å sniffe i hver en stump og skritt. Og så føler jeg på tennene at man ikke alltid er velkommen lenger. Ute i flora og fauna. Jeg hater ekorn, det har jeg alltid gjort. Samt valper, som nevnt, og barn. Hvorfor vet jeg ei, men det er kanskje psykologisk betinget, da de første innbiller seg at de har like fin hale som meg. For noen nøttefjols! Rådyr har jeg derimot vent meg til; det er en haug av dem rundt der jeg bor, og de har nesten ikke hale i det hele tatt. Barn derimot, de er ikke bra. Selv uten hale. De er for små, nesten som dachs. Og så mistenker jeg dem (ikke dachsen) for at det eneste de ønsker er å dra meg i mine underskjønne ører, samt å ri på meg. Som om jeg skulle være en hvilket som helst simpel Rocinante!

  Klok som jeg er; katter har jeg også begynt å forstå; selv om de har lang hale kverker de både av- og påfugler og annet utyske som eksempelvis Einar Ekorn. «Den gale» er utrolig nok glad i pip-pip, men først og fremst spurv og linerler. Mot skjærer og kråker ligner han litt på meg, vi jager dem vekk. Det er synd de kan fly, hvis ikke hadde vi massakrert hele bunten!

(Vet Teddy at murmeldyret er
skremmende lik hans erklærte
fiende nr 1?)

  På den seneste tiden har jeg undret litt på sysselsetting i neste liv. Dersom katta klore har ni, burde vel jeg, som til og med er adlet, ha minst 15? Etter lengre tids kontemplasjon har jeg landet på murmeldyret. Riktignok har jeg ikke observert noen av dem i nabolaget, men de ligner sikkert på meg. For inne imellom måltider, sniffing, hedersbevisninger, mosjon og jakting på vederstyggelige skapninger, så er jeg god på å sove. Og et ideal å se opp til, bør man ha. Bortsett fra bjørnen, hvem sover vel mer enn murmeldyr? Hm, kanskje jeg skulle stå opp som isbjørn i mitt tredje liv, jeg er jo fysisk nesten en replika? Sannelig, og ved matfars oppgnagde tøfler, for meg ser fremtiden lys ut!

For forrige innlegg, klikk her. For forrige epistel om Teddy Lancelot, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Nei, det lurer jeg også på, de er sikkert ikke til å stole på uansett! PS. Bilde av Teddy: copyright Matfar og Matmor!

Den store froske- og musekrigen (II)

Den store froske- og musekrigen (II)

  Inne på strandbanken var det en liten kar som hadde fulgt med på tragedien som utspilte seg ute i Tigris’ vannmasser. Steinar Spissmus var kjapp til bens, og snart var han inne i muselandsbyen og fortalte om det som hadde skjedd til innbyggerne. Alle ble grepet av sinne, og bud ble sendt ut om at man skulle møtes hos Bjarne Brødsmule, Mortens far, neste dag ved daggry.

  Og der holdt Bjarne Brødsmule sin gråtkvalte tale: «Venner, stort har jeg mistet og stort har jeg tapt. Tre sønner hadde jeg, etter at min kone gikk bort var de alt på min jord. Den første ble drept av en ilder, den andre led en pinefull død i noe som menneskene kaller musefelle, og nå har altså en frosk druknet min siste, og så elskede og dyrbare sønn. Kom, la oss ruste oss til kamp!»

  Og musenes hærfører, Arne Armageddon, sørget for at de ble utstyrt til kamp. Som våpen ble synåler av bronse benyttet, leggbeskyttere lagde de av ertebelger delt i to, og som hjelmer passet peanøttskall perfekt. Men froskene hadde også sine utkikksposter ute, og deres bange anelser ble bekreftet da musene sendte ut en budbringer, den uredde Silvia Sypike: Fra et pergament leste hun opp erklæringen: «Frosker; musene har sendt meg som budbringer med krigserklæring ovenfor dere, og ber dere om å ruste dere til krig; fordi de har bevitnet Kong Frode Froskelårs skjendige drap på Morten Minimus i elven. Så sloss, de av dere som er krigere!»

  Budet dro av gårde, og blant froskene brøt det i deres hjerter ut en dyp uro; de bebreidet sin konge. Men Kong Froskelår føyste det hele av som løgn og oppspinn: «Helvetia og andre sveitseroster! Dere tror vel ikke på en simpel mus? Jeg har ikke drept noen av dem, og jeg har heller ikke har sett noen mus gå tapt. Han har sikkert druknet i forsøk på å etterape våre gode svømmeegenskaper. La oss heller ruste oss til kamp som anmodet, og forberede oss på slaget her nede ved elvebanken. Når de angriper, tar vi ganske enkelt og kaster dem i elven for å møte drukningsdøden som det påståtte offeret!»

  Akkurat som musene utstyrte froskene seg. Rundt det sårbare brystpartiet tvinnet de kålblader som skjold, grener av selje ble spisset til spyd, og på hodet ikledde de seg glatte snegleskall. Snart stod en stridsklar armé av frosker ved elvebredden og svingte med spyd. Uroen var erstattet med ungdommelig stridslyst og mot.

(Zevs)

  Som nevnt før, dødsscenen, og nå også forberedelsene til krig hadde blitt observert fra oven, men ikke av hauker. Oppe i himmelen satt Zevs, Gudenes konge og eneste gjenlevende sønn av Kronos. Nå samlet han alle de andre gudene, og sa: «Hvem av dere udødelige guder vil hjelpe musene, og hvem vil hjelpe froskene?» Og med et smil mot Athene: «Kanskje du min datter, vil hjelpe musene? Så mye som de løper omkring i ditt slott, og fråtser i alle restene fra måltidene?»

  «Åh, nei du far,» svarte Athene. «Musene har gjort min garderobe stor skade. De gnager også hull på tøy og gardiner. Heller ikke ønsker jeg å hjelpe froskene, for en gang på vei hjem fra en krig, mens jeg stoppet opp i deres landsby og ba om en enkel seng for kvelden, fikk jeg ikke en eneste blund på øyet på grunn av all kvekkingen deres. Nei, la oss heller sitte her oppe og more oss over hva som utspiller seg nede på slagmarken.» Og slik ble det. Snart var slaget i gang.

  Om det store slaget skal ei sies mye. Det blir for kraftig kost, selv de mest hardføre ville fått frysninger på ryggen. Men at det oppstod fataliteter på begge sider kan ikke skyves under verken tepper eller sandbank. Slaget bølget frem og tilbake hele dagen, snart var musene på fremmarsj, snart froskene.

  Oppe i himmelen begynte gudene å kjede seg, slik som guder gjerne gjør. Da var det at Zevs, gudenes konge, bestemte seg for å sende sin overjordiske assistanse til froskene, én eller annen ende på slaget måtte man jo få. Først sendte han lyn fra klar himmel ned i Tigris, hvorpå man straks kunne se noen underlige skapninger dukke opp på elvebredden. De gikk sidelengs, hadde pansrede skjold på ryggen, åtte ben og to klosakser foran. Det var det vi mennesker kjenner som ferskvannskrabber. Og mot denne arméen kunne ingen mus vinne, hvor enn modige og utrustet med leggbeskyttere som de var. Spyd prellet av på skjoldene, og med sine skarpe klør klippet krabbene enkelt av både musenes haler og deres tynne ben. De som ikke gikk i døden eller ble mishandlet til krøplinger, vendte seg og flyktet hals over hode. Og i det solnedgangen kom var det også slutt på en-dagers-krigen, i all ettertid kjent som den store froske- og musekrigen. Snipp, snapp, musesnute, herved er historien ute.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, samt egne irrete (?) tankeganger

Den store froske- og musekrigen (I)

Den store froske- og musekrigen (I)

  Dersom du skulle finne på å spørre noen om de har hørt om eposet «Batrachomyomachia», er min gjetning at de fleste ville ha svart nei. Det er til og med mulig at svaret ville blitt det samme om spørsmålet var om de har hørt om overskriften i dette innlegget. Men dersom noen til slutt hadde spurt om Homers «Iliaden» var kjent eller lest; ja da ville, forhåpentligvis, de fleste svart bekreftende. Så kan man diskutere om hvorvidt Homer i det hele tatt har levd, men hvis han så gjorde, er det imponerende hva han fikk til som blind mann på 700-tallet før vår tid, og: Både Iliaden og Odysséen ble skrevet på heksametervers.

  Hva har så dette å gjøre med Den store froske- og musekrigen? Vel, en god del faktisk. Froske- og musefeiden er nemlig en parodi på «Iliaden». Ingen skal si at ikke grekerne hadde humor! Når parodien ble skrevet, er i likhet med originalens opphav gjenstand for diskusjon. Noen hevder på 500-tallet (f.Kr.), mens moderne litteraturforskere har landet på en (ukjent) gresk forfatter som levde rundt Aleksander den stores tid (mao. 356-323 f.Kr.). Det foreligger antagelig flere varianter, følgende er min versjon:

Den store froske- og musekrigen

  Det var en gang for lenge, lenge siden. Det kan faktisk hende det var enda lenger siden enn det. På den tiden hvor det var flere dyr enn mennesker, og alle dyr kunne snakke med hverandre. Selv om de, som mennesker, kjeklet og kranglet om det meste.

  Nå skal det handle om det som utspant seg mellom én mus og ditto frosk, samt mange av familiene rundt dem. Det var en tidlig morgen de to møttes, nede ved elvebredden til noe som for oss mennesker kan ha fortont seg som en bekk, men som dyrene allikevel kalte Tigris. Der søkte en dydig og tørst mus tilflukt, la oss gjerne kalle ham Morten, etter så vidt å ha unngått å bli spist av en sulten ilder. Han lepjet i seg det friske vannet, da han plutselig hørte en stemme fra noen få meter ute i elven:

  «Hvem er du, fremmede? Jeg ser at du har blitt jaget, men fortvil ikke! Dersom vi blir venner, vil jeg ta deg med til mitt hjem og gi deg mange gaver. For jeg er Frode Froskelår, konge og hersker over alle frosker og rumpetroll.»

  «Jeg er Morten Minimus,» svarte den lille, «og selv om jeg har kone og barn, så blir jeg på musemunne dessverre også omtalt som Morten Muselort, siden jeg lorter så forferdelig når jeg blir redd. Men hvordan skal vi bli venner, så forskjellige som vi er? Du er vant til å leve i vannet, mens jeg lever av hva menneskene spiser, og i særdeleshet av de smulene de mister på bakken. Jeg frykter ikke mennesket, bare ilderen og hauken.»

  Kong Froskelår smilte; «Din ærlighet skal du ha kreditt for! Av meg har du intet å frykte, for vi frosker har av Kronos’ eneste overlevende sønn blitt skjenket egenskapen til både å kunne hoppe på land, og til å dykke under vann. Dette kan jeg lære deg senere, det er enkelt, bare hopp på min rygg og hold fast så godt du kan, så skal jeg bringe deg til mitt slott!»

  Morten nølte ikke - et slikt tilbud hadde han aldri fått - sprang «om bord» og holdt seg fast med forlabbene tvinnet rundt kongens adamseple. Inne ved elvebanken var det smult, men da de kom lengre ut måtte han bruke halen som ror, og mens bølgene ble høyere ropte han i sin ve til de høyere makter:

«Innerst der inne på strandens grus,
sitter min viv det det fattige hus,
og venter med barnet på smuler av brød.
Senk meg nå ei til bunnens sikre død!»

  Men i det samme dukket en vann-snok opp foran dem, hodet hevet stolt over vannflaten og med mørke øyne og den spaltede tunge på søken etter bytte. De to elvefarere ble forferdet av synet, og mens kong Froskelår dykket på instinkt og søkte ly nede på bunnen, falt stakkars Morten Mus baklengs ut i de frådende bølger, hvor han dukket under, kom opp, atter ned igjen, hele tre ganger. Men den dyvåte pelsen trakk ham til slutt ned, i døden ytret han sine siste ord: «Kong Froskelår, du feige kjeltring! Du har etterlatt meg til å dø i ditt element, men himmelen har et hevnende blikk. Mine musevenner er talløse, de vil sørge for at rettferd blir holdt!»

  Og tragedien hadde ikke gått upåaktet hen, verken til lands eller fra oven …

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Terje Vigen» (inspirasjon) av Henrik Ibsen (dersom det skulle herske noen tvil), samt egne irrete (?) tankeganger

Atlanterhavsspøkelset - Edgar R. Snow

Atlanterhavsspøkelset - Edgar Rowe Snow

  Edgar (Edward) R. Snow (1902-1982) var en amerikansk forfatter og historiker. Han er velkjent for sine historier om pirater og andre maritime forhold. Her er en av hans historier:

Atlanterhavsspøkelset

  En dag midt under den amerikanske borgerkrig seilte en skipsfører fra Cardiff i Wales langs Sør-Amerikas Atlanterhavskyst. Hans bestemmelsessted var Huacho, en havn i nærheten av Lima i Peru. Kaptein Richard Brown hadde seilt fra Cardiff med sitt ypperlige skip Usk, og i førstningen var han sikker på at turen ville bli vellykket. Men da han fikk dårlig vær og motvind, mistet han flere uker. Nå nærmet han seg imidlertid Kapp Horn med en god sjanse til å ta igjen i hvert fall en del av den tapte tiden.

  Kaptein Brown stod på akterdekket og så ut over bølgene og undret seg på hvor lang tid turen ville ta. Svaret kom til han på en høyst forunderlig måte.

  Mellom vantene materialiserte det seg et fagert og spøkelsesaktig syn - en kvinne kledd i hvite slør. Hun gjorde en bevegelse med hodet for å få Brown til å komme nærmere, og kapteinen gikk ivrig over dekket bort mot henne. Hun kom ned og stilte seg ved siden av ham mens slørene svevde lett rundt hennes yndefulle skikkelse.

  «Vend tilbake til den havnen de kom fra,» sa hun med fast og rolig stemme. «Spill ikke tiden, vend og seil tilbake til Cardiff før De mister Deres skip og stryker med selv. Si til dem at det er meg som har bestemt det slik.»

  Med et fort smil forsvant synet for hans forbausede blikk, og han stod alene på akterdekket. Like etter kom en tett tåke og la seg om skipet. Kaptein Brown tok den som en advarsel. Han trakk seg tilbake til kahytten sin og sendte bud på førstestyrmannen og to av matrosene.

  «Mr. Edwards,» sa kaptein Brown til førstestyrmannen, «etter mitt bestikk er vi nå om lag fire hundre mil fra Kapp Horn. Ta et overblikk og se om De er enig i min posisjon.»
  Edwards gikk fram og så på kartet, temmelig paff over det hele.
  «Jeg er enig, sir,» svarte han.
  «Godt. Vi endrer kurs med det samme. Den nye kursen er nordost, og vi skal tilbake til Cardiff. For øvrig ønsker jeg ingen kommentarer til mine planer på dette tidspunkt.»
  «Men sir - hva er det i veien? Hvorfor forandrer vi kursen, og hvorfor skal vi vende hjem igjen etter alle disse ukene i sjøen?»
  «Jeg tror jeg gjorde det helt klart, mr. Edwards, at jeg ikke ville finne meg i noen spørsmål. Jeg har fått instruks om å vende med det samme. Mine grunner skal naturligvis bli oppgitt til rederiet når jeg kommer til Cardiff.»

  Kapteinen reiste seg og stoppet pipen. For hans vedkommende var samtalen slutt. Men styrmannen kunne ikke fatte hva som var hendt med sjefen, og han prøvde seg enda en gang med et spørsmål:
  «Kaptein Brown, hva skal vi kunne fortelle rederiet som kunne rettferdiggjøre noe så merkelig? De kommer til å gjøre vanskeligheter for oss. Og vi blir til latter for alle i havnen.»
  «Mr. Edwards,» skrek kapteinen helt fra seg, «vil De gjøre som jeg sier, eller vil De ikke?»
  «Det er dem som har kommandoen, sir. De må være klar over at jeg er fullt på det rene med det, sir. Men tenk på hva De sier, og vær fornuftig. Vi vet begge at ingen vil tro at De fikk noen ordre her ute på Sør-Atlanten. Vær så snill å tenke Dem om en gang til, sir!»
  «Nok!» ropte kapteinen og kalte matrosene fram. «Grip mr. Edwards og legg ham i jern med det samme!»
  Ordren ble straks utført, og kapteinen gikk akter til rormannen.
  «Inntil ny ordre er kursen nordost. Vi skal vende og seile hjem til Cardiff.»

  En halv time senere var alt rolig ombord på Usk. Skipet hadde skiftet kurs og var begynt på den lange trettende turen tilbake til de britiske øyer. Det gikk et rykte som sa at kapteinen hadde fått ordren til å vende av et spøkelse.

  Usk brukte halvannen måned på hjemturen. Skipet seilte opp Bristol-kanalen og sto inn i Cardiff havn, der kaptein Brown varpet det inn i dokken, hvoretter han skyndte seg opp til rederiet. Der forklarte han hvilken usedvanlig grunn hadde tvunget ham til å vende tilbake.

  Rederne ble rasende og tilkalte politiet. De krevde kaptein Brown fengslet med det samme for hans utrolige oppførsel. Han hadde vært borte fra Cardiff i fem måneder og hadde seilt nesten til Kapp Korn og tilbake igjen uten å anløpe en eneste havn. Utgiftene til mat, klær og hyrer var store, og turen var blitt en fiasko. Lasten var stadig ombord.

 Sjøforklaring ble opptatt, og førstestyrmann Edwards fortalte sin historie. Flere av matrosene avga også vitneprov. Enden ble at kaptein Brown ble fratatt sine papirer og retten til å føre skip. Han ble vanæret og latterliggjort.

  En uke senere tok en annen kaptein på seg oppdraget å seile Usk til Huacho i Peru. Men av en uforklarlig grunn hadde han vanskelig for å få samlet fulltallig mannskap. Ryktet om den siste turen hadde spredt seg over hele havna. De tidligere matrosene på Usk beskrev Atlanterhavsspøkelset så levende - enda ingen av dem hadde sett damen - at de overtroiske, walisiske sjøfolkene i dagevis skydde skipet. Men til slutt ble mannskapet fulltallig likevel, og Usk stakk ut fra Cardiff, på ny for Huacho på Sør-Amerikas vestkyst. Og rederne vendte tilbake til sine kontorer, lettet over at skipet endelig var seilt igjen.

  Fire måneder senere fikk de et telegram fra Coquimbo, Chile. Usk var ødelagt av brann i sjøen. Noen hadde vært med et lys i proviantrommet, det hadde tatt fatt i et eller annet brennbart, og ilden hadde spredt seg så raskt at det hadde vært umulig å stanse den.

  De sjøfolkene som hadde nektet å seile med Usk, sendte en medlidende tanke til den stakkars kapteinen. De mintes Atlanterhavsspøkelsets advarsel, og der de sto i små flokker og drøftet saken på kaiene i Cardiff, ble de enige om at Usk var gått tapt fordi folk ikke hadde villet høre på hva det vakre spøkelset hadde sagt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Fortellinger fra de syv hav», utvalgt og oversatt til norsk av Waldemar Brøgger, J.W. Cappelens Forlag, Oslo, 1953.