Hva er kjærlighet?

Hva er kjærlighet?

  Spørsmålet stilte Hamsun i sin «høysang til kjærligheten»; romanen «Victoria» (1898). Han besvarte det selv med bravur og en bred, vakker og fargerik pensel. Hamsun hadde (i likhet med andre) mange vinklinger til temaet. I alle tider har spørsmålet blitt stilt og besvart på forskjellige vis.

  Okke som, like lite som det følgende er fasit for overskriften, livet, eller annet, her er noen dikt med litt forskjellige innfallsvinkler. Noen ytterligere presentasjon av forfatterne skulle være overflødig. Med et hederlig siste unntak.

  Jeg starter med «urokråken» Knut Hamsun (1859-1952), som til tider hadde et noe spesielt kjærlighetsforhold. Innbiller jeg meg. Men han var kan hende ikke alene:

Min kjærest er som den

Det lever i Ostindien en rov-edderkop
av skapning og farve som en rød orchidé.
Den ligger midt i dagen for at ses og se,
med ben til alle kanter og med buken vendt op.
Den ligger der så længe og urørlig som døden.

Og sommerfuglen kjender ei den rov-edderkop,
han svirrer om den herlige, den røde orchidé
som ligger midt i dagen og hver sommerfugl kan se.

Han flyver ned på blomsten. Han flyver aldrig op.
Han fløi i favn med døden.

Så ligger orchidéen der så livløs som før.
Og nye sommerfugler søker den - - og dør.
Og hver gang ligger blomsten der urørlig igjen.

Min kjærest er som den.

Gunnar Reiss-Andersens (1896-1964) dikt «Til hjertene» er kanskje hans mest kjente kjærlighetsdikt. Men her er ett jeg håper er ukjent for noen:

Folkevise

Jeg lovte en gang å glemme deg,
og løftet ble ikke glemt.
For glemte jeg stundom å glemme deg,
da lød det som klokkeklemt:
«Glem meg, glem meg, glem meg.»
Tunge alvorlige slag.
Slik husket jeg alltid å glemme deg, -
natt, natt og dag.

Jeg lovte en gang å glemme deg.
Jeg sitter og husker det nu.
Jeg tør vel si det, min elskede,
at ingen ble glemt som du.
Jeg lovte å glemme deg, kjære, -
det har ingen møye voldt.
Jeg holdt så trofast mitt løfte
som var det din hånd jeg holdt.

Magli Elster (1912-1993) kunne forvirre en og annen søkende sjel med et av sine dikt i samme sjanger:

Med en tistel

Kom, og kom endelig ikke
kom, men nei,
det må du ikke gjøre.
Dette klare svar
vil jeg sende til deg
og håper du har forstått
det er like klart som at natt er dag
at stjerner blomstrer på stranden
dessuten er det slik at jeg gjerne vil
men ikke på noen måte
det som du ikke har spurt om
her har du ditt svar på ditt ikke-spørsmål
sendt med en ikke-blomst
så kan du bli nøyaktig
like klok som jeg.

Nei, det er ikke lett! Det syntes tydeligvis heller ikke Herman Wildenvey (1885-1959) alltid, han som forfattet utallige dikt om temaet:

Spør ikke om kjærlighet

Spør ikke om kjærlighet varer.
Det vet du den ikke gjør,
hvem du enn er som spør,
og hva du så svarer.

Spør heller om kjærlighet kommer
med vårens svale,
som dømmer sin egen sommer,
til høst og dvale.

Spør ikke forelskede sjele!
Efter en vår
og sommer skal
høsten stryke det hele,
tung og hård
og kald . . .

Spør ikke hva kjærlighet lover.
En vinter lang
kan hende den sover
i en sang.

Han var «måske» en ørliten dose nedfor akkurat da, den godeste Wildenvey. På den annen side, noen har en gang hvisket meg i øret: Skriv om lykke når du er ulykkelig, om kulde når du er varm, om sommer når det er vinter.

  Her følger siste strofe i denne omgang om kjærlighet; nedtegnet av den da i år 2014 tretten år unge Helene Ottesen Rambraut fra Tromsø. Riktignok ikke så kjent som de foregående lyrikere, men hvem var vel det i hennes alder?

  Ergo, helt på tampen; mesterlig Håvamålsk konkretisert fra nåtidens ungdom; vinneren av Aasen-tunets nasjonalkonkurranse for Norges beste nynorske kjærlighetsdikt (ingen tittel):

Eg er ikkje
i kjærleik enno
Den tid
den sorg

Noen som har andre (ikke helt kjente) bidrag?

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om diktere/dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Tromso.no, «Norske Kjærlighets Dikt» (I utvalg ved Peter Magnus), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1957.

Béla Bartók - komponisten med de sensitive ørene

Béla Bartók - komponisten med de sensitive ørene

  Jeg har ikke skrevet så mye om musikere/komponister (bortsett fra Grieg da). Kanskje mest fordi jeg ikke har peiling på musikk, selv om jeg liker å lytte til det. Men jeg fant en morsom, riktignok veldig kort episode relatert til ovennevnte, som jeg ønsket å dele. Først litt fakta:

  Béla Viktor János Bartók (1881-1945) var en ungarsk komponist. Han var også en slags musikkens H.C. Andersen, og foretok mange og lange reiser rundt i Ungarn, Romania, Tyrkia og Jugoslavia for å få tak i folkemusikkens «sjel». Med seg på ferden hadde han en fonograf; han oppsøkte bøndene, snakket med dem, vant deres tillit og ba dem synge sangene de hadde lært seg i løpet av livet; på fonografens voksruller fanget han inn arven som bøndene hadde båret med seg fra tidligere generasjoner. Hjemme igjen analyserte han musikken og oppdaget at der gjemte musikk seg som ikke var blitt forfalsket av 1800-tallets og århundreskiftets moderne idealer fra Wien. I løpet av levetiden samlet han og utga omtrent 2000 folkemelodier. I 1940 fant han ut at det politiske klima i Ungarn og Europa forøvrig var uutholdelig, flyttet til New York hvor han døde av leukemi i september 1945.

  Bartók er anerkjent som en av Ungarns fremste komponister, vekselvis kalt «Ungarns største sønn» og «gigantisk musikktitan». På linje med pianovirtuosen og den mer internasjonalt kjente komponisten Franz Liszt (1811-1886), som var en av dem som influerte Bartók.

  Så til den lille vittigheten: Det sies at hans hørsel var ekstremt god. Derfor valgte han boliger som lå i strøk utenfor allfarvei. Alle lyder utenfra forstyrret ham voldsomt. Hørselen skal ha vært så skarp at han uten videre kunne avgjøre om kokka på kjøkkenet skar nudel-deigen på langs eller tvers!

  Erik Lindgren (som jeg antar refererer seg til den amerikanske komponisten født 1954) skal en gang ha sagt om Bartók:

  - Hvis bakken, jorden og mulden kunne komponere musikk, tror jeg at den ville komponere som Bartók.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Budapest - Europas hjerte», Tiden Norsk Forlag A/S, Oslo, 1992, s. 192-195.

Jeg gikk en tur på stien - epilog

Jeg gikk en tur på stien - epilog

  Alle liker epiloger. Det betyr at historien endelig er over. Min handler naturligvis om Teddy-gutt. Hvem ellers, min beste firbente venn! En gang, antagelig i fjor, komponerte jeg en liten sang til hans ære. Inntil nå har jeg kun turt å synge den i dusjen. Selv da skammet jeg meg. Inntil jeg nærmest i et skriftemål innrømmet det overfor en venn. Så lettet og glad jeg ble for den spontane tilbakemelding; «Martin, ALLE synger i dusjen!»

  Sankthans har kommet og gått. Det betyr at også nabolaget tynnes ut. Jeg tenkte ikke på trærnes blomstring som delvis har kommet til ende. Og gress, skjæreunger, andre ville vekster fortsetter jo å vokse. Mens familier forsvinner for sine sommerdestinasjoner, blir jeg mer dristig der vi spaserer på vår morgentur. Høyt synger jeg selvfølgelig ikke, jeg tror det er bare Teddy som hører, dersom han gidder:

Ode til Teddy!

Alle ser på Teddy,
for Teddy ser på oss.
Og Teddy-gutten, det
er han som aldri sloss!

Teddy, åh Teddy,
du er så snill og grei,
og Teddy-gutten,
du er den vi aldri blir lei!

Teddy-gutten kommer,
Teddy-bjørnen går.
Teddy-gutten; du er den
som alltid består!

  Arthur Conan Doyle benyttet nok ikke tilsvarende hymner i sitt manuskript til «Hunden fra Baskerville». Så er heller ikke målet å nå opp til en slik standard. Jeg er glad i Teddys ører, det er passe høyt nivå. Der han lunter av gårde, blafrer de i vinden. De er så «fluffy». Går det an å si det om ører? De er, vel, som teddybjørnens jeg hadde som barn: Fløyelsaktige. Av og til får jeg lyst til å rulle Teddys sammen til en slags mykhetens kålrulett. Men Teddy er overhodet ikke interessert. Han vil bli massert, ikke at ørene skal brukes som rullgardin!

  - Nakke, hode, rygg- og lett mage-massasje takk! Vik fra mine ører! Sier han. Så er turen over. Tilbake støter vi på matfar.

  - Hvordan gikk det med paringen? Undrer jeg.
  Bjørn rister frustrert med øverste etasje.
  - Det er avlyst! Blir ikke noe mer av det. Dama er klin gæren!

  Forundret er jeg ikke. De kloke merker ikke alltid slikt med en gang, galskapen åpenbarer seg gjerne først for oss som besitter den selv. Jeg går ned til mitt barskap og annet galskap, Teddy og matfar til sine presumptivt mer fornuftige gjøremål.

(Drømmen som brast)

  Alle dager er like, men unntak finnes. Teddy, du min beste venn! Et øyeblikk blir jeg vemodig, tristessen slår inn. Var selvfølgelig intet komplott det med valpekontrakten, men Teddy får altså ikke bli far. Slukøret har han vært en stund, for ikke lenge siden gikk snille bestefar bort (som alltid hadde med seg grill- eller wienerpølse når han kom på besøk), og nå dette forholdet som brast. Ikke en gang et svangerskapskurs fikk han være med på!

  I et egoistisk tankeeksperiment ser jeg for meg at jeg kunne ha vært med på, om ikke en kvintett, i det minste én liten valps morgentur et par ganger i uken. Allerede en slags filleonkel for Teddy, så hvorfor ikke fillefrans for Teddy junior? Slik skal det altså ikke bli.

  Å sitte ute og bivåne mild sommer med fugler og sitronsommerfugler svinsende forbi er forresten heller ikke å forakte. Som en trøstens hjelp, kommer i det samme et lite rådyr bort til gjerdet noen få meter unna. Hun ser på meg med store øyne, jeg på henne. Litt etter tusler hun stillferdig av gårde.

  I Ibsens skuespill «Kongs-Emnerne» undret en frustrert Kong Skule hvordan han skulle klare å få tak i noen han kunne stole fullt og fast på. Jatgejr Skald svarte lakonisk: «Kjøp Dem en hund, Herre».

  My kingdom for a dog!

For forrige innlegg, klikk her. For første innlegg om Teddy, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Ja, den som visste det!

Kontrakten

Kontrakten

  Det går en uke eller muligens bare noen dager. Utsagnet «Alle dager er like, de har bare forskjellig navn» passer ypperlig for Teddy og meg. Skjønt ikke akkurat nå, Teddy sliter med sin forelskelse. Han får visstnok ikke riktig til dette med labradoren Lexi, sin utkårede.

  I mellomtiden har deler av nabolaget gått bananas. Riktignok med en liten justering: Det er generasjonsboligene i furutreet til én nabo som er uromomentet. Skjærene som holder til der har nemlig fått unger. De skriker sent og tidlig etter føde. Etter 0400 om morgenen er det umulig å få sove, noe Teddy vet å utnytte de gangene han overnatter hos meg. Med andre ord når matmor og -far er bortreist. Da øyner han sitt snitt til å få morgentur et par, tre timer tidligere enn standarden.

  - Vente, sier jeg strikt - eksempelvis klokken 0500. Strengheten har han for lenge siden lært å ignorere.
  Teddy legger seg ned med et snøft. En halvtime går. Jeg kjenner en kald bris mot ansiktet. Ingen nordavind, men Teddys viftende hale.
  - Vente!
  Kjempegrynt og en skrott som inntar horisontalen med et drønn. Slik fortsetter det (er jeg riktig uheldig slipper han fra seg noen «stinkadorer» i tillegg) til klokken er 0730. Da nytter absolutt ingen ting, han klynker som fra et musebol. Men jeg vet han ikke er så nøden. Bedre skuespiller enn Teddy finnes ikke.

Under morgenturen starter min sedvanlige, «yderst» intelligente monolog:

  - Jada .. Jaha … Joda … (absolutt ingen grunn)
  - Du er så tassete! Og tussete! Du er en tusse-tasseladd!
  - Du er så sniffete. Du bare sniffer og sniffer du!
  - Du skvetter og du skvetter. Du er så skvettete! (Alle tre av innlysende grunner)
  - Så flink! (når han lorter diskrét)
  - Du er så lur! (kunstpause) Fordi, fordi du er en av de lura gutta!
  - Skurk! Du er så skurkete! (når han etter å ha skvettet sparker unna en kubikkmeter grus, sand, gress og annet bakover)

  - Tøysekopp! Du er så tåpelig! Verre enn meg! (når han får ferten av tispe, og virrer fra side til side av veien på jakt etter kilden. Et mirakel han ikke har blitt overkjørt)

  Det ikke bare skjærene som er gale.

  En morgen treffer jeg Bjørn. Temaet er som vanlig Teddy:
  - Det går ikke så bra med paringen.
  - Jaha?
  Jeg har jo lagt merke til at Teddy har vært ganske frustrert de siste dagene. I tillegg utkjørt. Å denge løs på tisper i hans alder (ni menneskeår) er nok ganske slitsomt.
  - Ja, Lexi har riktignok løpetid, men … Så legger han ut om antall dager, og noe om løse egg eller eggløsning, som visstnok har et «vindu» på 3-4 dager.
  Og så videre. Selv har jeg en mistanke om at grunnen til at Teddy ikke får det til, har noe å gjøre med det jeg observerte på parkeringsplassen utenfor Kiwi for en tid siden. Da han bommet fundamentalt. Når man er ute etter stumpen, jukker man vel ikke løs på skaftetrynet til tispen? Men jeg finner det opportunt ikke bringe det opp. Ei heller prevensjon.
  - Vel?
  - Hun damen er i tillegg ganske rar.
  Ingen overdrivelse tenker jeg. Sprøere enn juleribbens svor er hun! Men slikt kan man ikke si.
  - Jeg skal skrive kontrakt! Så det ikke blir noe tull med ansvar for valper og slikt. Det er tross alt hun som vil at de skal pares.
  Kanskje Lexi og Teddy også undrer jeg. Men best å ligge lavt.
  Vi skiller lag.

(Alle kan feile)

  Begge kan vi litt om kontrakter. Da vi for en evighet siden holdt på med noe som ble kalt NSF, eller Norsk Salgsform. Men det var kontrakter for kjøp og salg av skip, ikke paringskontrakter. Det sentrale i våre (bortsett fra pris, leveringstid og annet småtjafs) var ofte dokking eller mangel på sådan. Og så var det viktig, dog enkelt, å stipulere hvor eventuell voldgift skulle være. Ofte i London. Men kopuleringskontrakt mellom hunder? Kanskje det mest sentrale er valpebidrag? Hvor lenge skal forresten hunder ha bidrag, til fylte 18 år? Er ikke hunder pensjonister da? Og hvor skal voldgift finne sted, i ærverdige Norsk Kennel Klub?

  Så tenker jeg litt på det med hunder. Jeg som trodde det var unnagjort i løpet av 20 sekunder, maks et par minutter!? Plutselig fortoner det seg som en egen vitenskap. Ja, nesten mer komplisert enn for hankjønn å få tak i damer i menneskeverden. Der tar det som kjent årevis med tåkeprat før man i det hele tatt kommer i nærheten av, vel, knærne? Men, det må innrømmes; jeg er litt av en tåkefyrste selv.

  Uansett; mange spørsmål man ikke får svar på. Forresten litt usikker på om jeg vil ha dem. Så slår en skummel tanke meg. Kanskje kontrakten er et komplott? At jeg er nevnt der som kont(r)akt-ansvarlig? Ja, ikke bare kontakt, men rett og slett at det ordet er strøket og at jeg fremstår som ansvarlig! Mea culpa? To måneder ble jeg fortalt det tar etter akten er avsluttet. Deretter skvetter de ut i en slags lavastrøm av valper. Hoderegning tilsier at nedkomsten starter langt ute i august. Er ikke Bjørn, Teddy og hele familien bortreist da? Så hvor skal jeg gjemme meg hvis plutselig fru Gjøkeredet banker på døren med en kurv full av valper, mens advokat Snydenstrup ruver som fanden på flatmark bak hennes rygg?

  Natten følger med nok et mareritt. En dame løper etter meg med hevet kjevle i hånd, mens hun hyler som en stukken purke:

  - Valpene skal mates! Valpene må mates! Stå opp, kom ut, ellers ringer jeg lensmann!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Oi, det må jeg sjekke!

Jeg søkte skogens ro

Jeg søkte skogens ro

  Noe verken jeg eller Teddy fikk. Selvfølgelig ikke. Både den fir- og tobente er selverklært gale. Minus Teddygutt. Da var det vel bare meg igjen som var utilregnelig. Jeg kaller ham «gutten» når ingen hører på. Som om han er min. Men denne dag skulle det virkelig eskalere. Galskapen. Vi tusler av gårde som vanlig mot butikken. Jeg med Kiwi-pose inneholdende passende dose tomgods etter gårsdagens dyst. Velsigne pant: endelig fordoblet! Fra 1 til to kroner. Et lite skår i gleden er at ølprisene har gjort det samme. Mitt lønnlige håp om å bli milliardær var uansett aldri stort.

  Lenge før vi ankommer den lokale sjappe på Slemdal aner jeg faresignalene. Teddy virrer rundt som en skadeskutt måke fra den ene side til den andre i veien. Jeg sukker og ser mot himmelen. Ingen hjelp å få derfra. Teddy sniffer henført ned i veikantene. Der ser jeg bare vissen gullregn, og prøver å avlede ham med en barndoms-sang, ørlite forvrengt fra originalen:

Fløy en liten blåfugl
gjennom vindu -
gjennom vindu -
bom krasj -
det var et dobbeltvindu!

 Teddy er ikke imponert. Vi arriverer, han fortøyes ved sin vanlige plass utenfor. Jeg provianterer, betaler og evakuerer. Men hvor er Teddy? Jo, han har slitt seg, og sikler rundt sin kjæreste Lexi fem meter bortenfor. Tispen jeg innbilte meg var en golden retriever og som etter sigende er en labrador. Teddys 40 cm lange tunge er rundt hele dama, begge virrer rundt hverandre, mens en dachs og Lexis matmor bivåner det hele.

  «Hun har løpetid. Hun er klar!» roper moren begeistret til meg. Vi har, om ikke håndhilst før, så i hvert fall vinket til hverandre. Umulig å ta feil av både den ene eller den andre, jeg har vurdert å handle inn klatreutstyr for å lenke meg fast til nærmeste telefonstolpe når Teddy får ferten av Lexi. Også Teddy som har fylt 9 år! Er ikke han for gammel? Så kommer jeg til å tenke på Første Mosebok, og slår i det minste det fra meg.

(Lexi som ung?)

  Det positive: for en gangs skyld er Teddy løs. Ellers hadde det blitt de vanlige fiskesnørene når to gale hunder møtes i sniffing i stump og det som verre er. Eller bedre, jeg vet ikke, det er så mange synsvinkler. De er som en begynnende hunde-tornado, spinner rundt hverandre lik et helikopters rotor før avgang! Så får jeg en fornemmelse av at det ikke bare er jeg som er gal, men også Lexis matmor.

  «Ser du halen, hun er klar! Kan de ikke parre seg nå?»

  Jeg ser, og det jeg ser er underlig. Teddy tar et kjempe-jukk, men han bommer jo fullstendig og treffer dama, nei tispen mitt i trynet! Matmor jubler, jeg himler. Er hun blind? Ok, vet det har vært snakk om at Lexi er Teddys utvalgte. Og at tispen snart skulle være klar for et lite «nummer» med Bjørns (matfar) velsignelse. Men det har de da snakket om siden i fjor! Og på en parkeringsplass rett ved de merket «Reservert funksjonshemmede»?

  Jeg får angst.

  «Beklager, dette må du nesten ta opp med eieren. Du har vel telefon-nummeret hans?»

  Etter å ha fått bekreftende svar haster jeg hjemover, Teddy et slukøret slips på slep. Det er så vidt vi ikke blir overkjørt av en Asko-trailer og noen T-banevogner ved Slemdal. Utrolig nok når vi over skinnene uten å få bommen i hodet. Teddy er fremdeles litt lavere enn meg, så han bekymrer seg aldri for slikt. Hjemme får Bjørn beskjed om stevnemøtet. Før neste «Luftings» blir jeg informert om at Lexis matmor har ringt ham minst 10 ganger. Om fremtidig seanse. Jeg er ikke overrasket.

  «Hun er litt rar,» følger Bjørn opp.
  Hun er nok mer enn som så: Tenker jeg. Både Lexi og matmor. Men slikt kan man jo ikke si når man selv er hinsides all reparasjon. Av den art som foregår på verksted eller sykehus i det minste.

   Den påfølgende natt har jeg mareritt. I det jeg våkner husker jeg godt slutt-scenen. En Asko-trailer velter rett utenfor huset. Tre paller med grønne Aass pilsner ruller ned i hagen. Men i det jeg griper begjærlig etter dem, får jeg bare tak i plenens gress-tufser. Jeg ser ikke ølet for bare gress. Under morgenturen bare et par timer senere, får jeg høre at Teddy har hatt en tilsvarende drøm. Han drømte at et vognlass med svinekoteletter ble dumpet utenfor garasjen. Han fikk heller ikke tak i dem, alt han så var brune ekorn - og visste ikke hvem eller hva han skulle jage.

  Vi vurderer psykolog.

  «Det får vente,» konstaterer Teddy.
  Jeg er så enig. Det er muligens en dag i morgen.

For forrige innlegg klikk her. For neste, klikk her.

Jeg gikk en tur på stien

Jeg gikk en tur på stien

  Men ikke alene. Min beste kompis Teddy var med. Den firbente som nesten havnet i fengsel, noe jeg har fortalt om før (se her). Teddy tror jeg er gal. Han har selvfølgelig rett. Men han finner seg i galskapen. Og noe gir jeg vel tilbake, om det ikke annet er enn å gå tur med ham.

(Teddy, her på karneval)

  Vi har våre faste rutiner. Det vil si, jeg går morgentur med ham. Klokken 0800 presis. Det som jeg kaller «Luftings». Den tar en halv time, samme greia hver gang. Neste tur, dersom den foretas, er en såkalt «butikktur». Etter at butikken åpner for ølsalg klokken 0900. Så det tar med andre ord ikke så lang tid mellom morgen- og butikkluftings. Men på søndager er det jo stengt.

  Denne dag i juni, rundt pinse, surret vi av gårde som vanlig. Mot butikken for å bunkre opp. Helligdager er noe dritt. Særlig i Norge. Ikke en øl i sikte da, så vi må proviantere før første pinsedag arriverer. Teddy er ikke interessert i øl. Men i koteletter. Så jeg behøver ikke frykte han vil bomme av mine friske og grønne som omgivelsene; Aass Pilsner. Han virker nesten like fornøyd med svinekoteletter til middag som jeg med øl.

  Så fikk jeg øye på noen sopp. I juni? I fjor så jeg overhodet ingen før langt ute i september, og det var en gammel inntørket fluesopp. På den annen side, da var det to regndråper fra mars til oktober, så kanskje ikke så rart. I år har det vært en normal sommer føles det som. En mellomting mellom Syndfloden og svømmebasseng. Soppene var hvite, i et svakt øyeblikk siklet jeg. Kunne det være? Etter å ha inspisert under hatten på en av dem, måtte jeg resignere. Ingen fåresopp.

  Teddy er en koloss av en hund. Men alltid positiv i møte med både tobente og andre hunder. Da vaier hans høyreiste hale. Ellers studerer han bakken. Han sniffer. For meg er det et mirakel at ikke nesegrevet hans er fylt med fliser, grus eller en halv kilo asfalt. Mens jeg husker det, grunnen til at han mener jeg er gal er fordi jeg prater med ham hele tiden, riktignok en ren monolog. Men han tolererer det, alle andre jeg kjenner ber meg slutte med vrøvlet etter fem minutter. Maksimum. Teddy er også litt gal, men det vil han ikke høre noe om. Får han ferten av en tispe han traff for seks år siden, blir han helt spinnvill. Om så en semitrailer hadde kommet dundrende mot oss, hadde det ikke hindret ham et millisekund å sniffe fra den ene siden av veien til den andre. Jeg er sikker på at han mumler til seg selv: «Hvor er du dama mi? Hvor er du? Nå skal jeg komme og ta deg! Nei, jeg mener susse deg!»

  Bortsett fra koteletter har vi også noe annet felles. Vi kan minimalt om blomster. Pussig egentlig, så god luktesans som han har, men det virker som han ikke bryr seg. Men han sniffer jo etter noe viktigere. Og jeg lærte bare aldri. Jeg vet forskjell på løvetann og smørblomst, hvitveis og blåveis, men der stopper det omtrent helt opp. Samme med trær. Men i mai og juni er det så vakkert å se også trær blomstre. I den relativt bratte stien på vei opp mot butikken har jeg oppdaget noen løvtrær med lange hengende gule rakler av noe som nesten fortoner seg som hengende marianøkleblom. Tungt parfymert er de også, en søtlig duft som forundrer meg at ikke Teddy besvimer av. Men han vandrer videre, herlig ubekymret.

  I et sjeldent solglimt denne pinse vandrer vi mot Sognsvann. Risbekkveien er en av innfallsårene dit. Det virker som alle skal parkere der, så det er mer eller mindre som å gå i kø. Teddy er i paradis, massevis av hunder. Det er en blindvei, og rett før vi beveger oss inn på selve turstien, hilser en jente blidt. Hun kan kanskje være ti år.
  - Så fin hund du har!
  - Takk!
  Sier jeg, selv om Teddy ikke er min. Men stolt blir man allikevel.

  Fra mitt bosted til Sognsvann og tilbake tar det sikkert en time å gå for normale. For en skilpadde som meg tar det førti minutter mer. Minst. Teddy er litt sur for det. Men når vi endelig ankommer, så vasser han majestetisk uti reservoaret. Svømmer ikke. Men drikker. Og drikker. Når Sognsvann er omtrent halvtømt vader han i land. Rister derpå pelsen så fireogtyve turgåere løper av gårde for ikke å bli tatt av en vannspreder på fire ben.

  Så er vi tilbake i Risbekkveien. Piken som hilste på Teddy står sammen med fire-fem andre barn. Entrepenører må de være, for de har satt opp «salgsbod». En stor mugge fylt av en rød væske samt plastbegre er stilt opp på en murkant langs en hage. Der frembyr de sine varer:

  - Skal det være et glass saft? Bare fem kroner!
  - Jeg har dessverre ikke fem kroner. Innrømmer jeg beskjemmet. For tørst er jeg. Men Sognsvann fristet ikke, det var stort sett bare gjørme igjen etter Teddy.
  - Du kan VIPSE! utbryter fem fornøyde barn i kor.
  - Jeg har nok ikke en gang Vipps, innrømmer jeg.

  Merkelig nok ser det ut som de tror meg. Men blikkene deres bærer også budskap om at «han der må være veldig gammel som ikke kan vippse» i det vi to rusler videre. Men så, rett før vi runder inn og ned i Trosterudveien, får vi øye på et treskilt solid plantet i en grønnere hage enn Eden. Det finnes flere innovative, for i knehøyde står det å lese med vakker, håndmalt skrift:

SELVPLUKK
AV BRUNSNEGLER

ÅPENT
ALLE DAGER

  Jeg flirer, Teddy sniffer. Men i det vi praktisk talt er hjemme, og utenfor boden hvor tørrfisk venter, der stusser vi begge. Barnegråt? Teddy bjeffer oppover et tre hos naboen. Men naboen på 80 har vel ikke fått spebarn? Og selv om det er sjelden å høre så intens barnegråt, er det vel eksepsjonelt om de klatrer i trærne?

  Første tanke: det må være et ekorn han har fått øye på. Teddy hater Einar Ekorn. Dernest at barnet befinner seg et annet sted. Lyd kommer fra alle kanter, og i motsetning til Teddys, er mine ører utstyrt med veldig dårlig radar. Omsider går det opp for meg. «Barnet» i eiken (eller var det en lønn?) viser seg å være en katt omringet av tre tjatrende skjærer. Muligens har katta klore vært på eggplyndringstokt.

(Barn eller katt?)

  Innendørs forsøker jeg å etablere hva slags tre jeg hadde sett blomstre de siste par uker. Det med de gule raklene. Hegg kanskje? Nei, for en dust jeg er - den har jo hvite blomster. Men så finner jeg det; Gullregn! Men det er ikke gull alt som glimrer! Tenker jeg når jeg leser videre om treet; en av Norges farligste planter. Får man i seg litt for mye gullregn kan det få fatale følger. I og med at treets ranker ofte når nesten ned til bakken er muligens barn på søken etter søtsaker utsatt. Vel, for Teddy og meg er ikke det en problemstilling. Og snart er han klar for ny «luftings»!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kate Næss på sporet

Kate Næss på sporet

  Kate Næss (1938-1987) var en norsk lyriker, født i Oslo, i ungdomsårene gikk hun på Fagerborg skole. Kun tre diktsamlinger av henne ble utgitt («Billedskrift», «Mørkerommet» og «Blindgjengere» fra 1962 til 1969), men likevel regnes hun som en av de mest interessante norske lyrikere fra 1960-årene. Jan Erik Vold (født 1939, norsk lyriker, oversetter, litteraturskribent og -formidler) har kalt henne «sekstitallets hemmelige dronning». For sin debutsamling mottok hun Dagbladets lyrikkpris.

  Næss var en av initiativtakerne bak vannhullet Club 7 i Oslo (som var hennes navneforslag), og en av de første som opptrådte i jazz & dikt-sjangeren i Norge. Hun har også gjendiktet amerikansk «beat-poesi» og tysk etterkrigslyrikk. Hvorfor hun avsluttet sin dikterkarriere i en alder av 31 år er (for mange) en gåte. Hun var gift med regissøren Janken Varden (også født 1938). Kate Næss døde av lungekreft.

  Sagt om skalden: «Kate var som sine egne dikt: vakker, kresen, lavmælt, fåmælt, nærsynt, langsynt, synsk, elegant og stolt. Kate ga myke råd og skarp kritikk.» Georg Johannesen, 1931-2005, norsk forfatter og professor i retorikk.

  Dikteren avsluttet sin siste samling med følgende fantastiske dikt:

Vi er på sporet

Vi er på sporet
etter en ny og bedre virkelighet
som skal finnes ikke så langt herfra
Den ligger forhåpentlig
i nærheten av
det hjertet forstår

  Næss var ikke fremmed for verken humor eller ironi; hva sies om det alternative nasjonaldiktet «Fedrelandet» (kun to strofer gjengitt)?:

Vi er dyktige i dette landet
til å tråkle en løsning uten å sette fast nåler
Det er ikke noe behov for prøving

Vi lar ikke noe råtne i dette landet
her sjokkfryses ordene
Inntil vi velger å ta dem frem
lagres de ved passende temperatur

Med takk til bidragsyter!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innlegg om forfatter/lyriker, klikk her.
Kilder: Wikipedia, Griegforskning.no, mfl