Dagens dikt - av Nordahl Grieg og Arnulf Øverland

Dagens dikt - av Nordahl Grieg og Arnulf Øverland

  Johan Nordahl Brun Grieg (1902-1943) og Ole Peter Arnulf Øverland (1889-1968) hører til Norges kjæreste diktere. De var selvfølgelig så mye mer, men ytterligere introduksjon er vel unødvendig, så her gjengis bare to dikt som muligens også passer i den tid vi lever i nå. Alle nasjoner har til alle tider hatt sine tilsvarende poetiske helter, som setter og har satt ord på sine samfunn i vanskelige tider, noen med en slags bitende ironi, noen i håp, og andre kanskje i avmakt.

Uansett:

De arbeidsløses barn (av Grieg)

Nu minnes vi et fattig barn,
født i en krybbes strå.
Han hersker nu i Himmerik!
Så vakkert kan det gå.

Her kommer dine arme små,
i frost og sult og gru.
De er korsfestet alt som barn -
kom også dem i hu!

(N. Grieg)

Loven (av Øverland)

Din gjerning skal vidne for dig. Din høire hånd
skal ikke visne i hansker og gylne bånd!
Hold ordet hellig, ti vit at ordet er ånd!

Vi reiser tomhendt en dag. Du skal også av sted.
Berik ditt hjerte, så du kan ha noget med!
Vær tro mot din ungdom, så du kan gå bort i fred!

Noget er større enn dig. Der er bjerge med sne.
Der er dyrere ting enn ditt liv. Du skal kjempe for det!
Men du skal ikke trampe på den som er sunket i kne!

Du eier ikke din bror.
Du skal ikke eie din nabos hjem og jord!
Du skal dele med nogen, når du har dekket ditt bord!

Du skal ikke elske alle, det volder besvær,
men tenke så langt, du rekker på dyr og trær.
Og for din egen skyld skal du holde en annen kjær!

Hedre din mor og ditt barn, at det hedrer sig selv,
så ikke ditt barn blir en feig og forsiktig trell,
og han ikke må leve altfor lenge og vel!

Du skal ikke stille dig op ved den rikes grind!
Han åpner sin kjøkkendør. Du skal ikke gå inn!
Du skal ikke selge sannhet. Den er ikke din!

Du skal ikke dømme den som er sunket i slam!
Du skal si til ditt hjerte: Denne gang var det ham.
Og så kan du bøie ditt hode i sorg og i skam.

Du skal ikke bære sverd under hvite klær!
Du skal ikke si. Jeg er skyldfri. Si hvem du er!
Klædt eller naken røber du ditt begjær.

Du skal ikke selge for penger din næstes brød!
Du skal ikke forråde ditt hjerte og ikke din elskedes skjød!
Du skal dø, når du volder død!

(A. Øverland)

Kilde: «I Kamp og fest». Nordisk arbeider - Lyrikk i utvalg ved Olav Dalgard, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1936, for Danmark: Forlaget Fremad, København. (Med takk til giveren!)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her.

Teddy Lancelot - terapeuten

Teddy Lancelot - terapeuten

  Vi er allerede hjemme igjen etter den vanlige morgen-«luftingsen». Jeg bestemmer meg for å ta en alvorsprat med den gale. Han ser ikke helt god ut. Det gjør han jo aldri, men i dag ser han ekstra sliten ut. Han gir meg et kotelettbein, slik som han pleier og burde. Det der er også et problem, når det blir servert på et fat, vet jeg nemlig at han har gått tom. Jeg spiser opp, det tar som vanlig rundt 5 sekunder. Så slikker jeg meg rundt munnen, setter meg ned og ser alvorlig på ham:

(Jeg, før adling på slottet)

  «Hva gjorde du i går?»
  Vel, jeg ble lurt ut av noen venner, og så ble det litt mye og sent kan man si. Mumler den gale.
  «Og du var vanskelig å be?»
  Taushet.
  «Ok, se godt på meg. Hva ser du?»
  Tja, ikke godt å si. At du vil ha mer koteletter kanskje. Det går ikke, har ikke flere igjen. Og så er jeg møkka lei koteletter.
  «Nei, nei og nei! Koteletter blir man bare ALDRI lei av. Har du noen gang sett meg bli lei det?»
  Nei.
  «Der ser du! Men det var egentlig ikke det jeg tenkte på. Hva SER du når du betrakter mitt vakre åsyn?»

  Vel, du har store øyne …

  «Nei, nei og firedobbel nei! Tror du jeg er tatt ut av Grimms eventyr om ulven og Rødhette? Dust!»
  Nja, du ser kanskje mer ut som en isbjørn. Men så har du stor nese …
  «Prøver du å fornærme meg? Du er jaggu dummere enn jeg trodde! Det du ser er selvfølgelig klokskap. Jeg er adlet, har du glemt det? Ridderen Teddy Lancelot av det runde eller firkantede bord! Og nå skal du gjøre som jeg sier. Se meg dypt inn i øynene.»

  For en gangs skyld adlyder mannen. Kanskje det er et ørlite håp i hengende kotelettsnøre allikevel?
  «Ok, repeter etter meg. Vi skal stave det: K-O-T-E-L-E-T-T. Det kan du vel klare?»
  Han drøyer, men så kommer det: Kåtelett.
  «Nei, nei og nei - er du pervers?»
  Han ser rart på meg. Så åpnes omsider truten: Hva mener du? Per på vers?
  Mitt håp svinner, men jeg gir ham en sjanse til. Det skal jeg ha, jeg er særdeles raus for å være en Golden Doodle i beste alder. Nemlig 10+. Sprek som en fole er jeg også. Det finnes babes rundt hvert et hjørne. Uansett, jeg ber ham altså repetere.
  Nok en gang går det en evighet. Så kommer det: Kått-lætt!
  «Jævla trønder!»

Det var det. Intet håp for ham. Selv Freud hadde ikke klart å redde ham. Jeg lunter tilbake til matmor og matfar. Undrer hva de har til frokost.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Intervju med «den gale», en dag i mars, bilde © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor, Rødhette hentet et annet sted.

Teddy Lancelot - samtalen

Teddy Lancelot - samtalen

 Som alle vet - jeg er veldig «back in business»! Etter å ha bli adlet som den første Golden Doodle i historien, ja, nå blir jeg endelig satt fortjent pris på. Og ikke minst: lyttet til. Ridderen av det runde bord, c’est moi! Selv om ikke borgermesteren kom med bynøklene. Politikere har en tendens til å bryte sine løfter. Men han gale jeg går tur med (selvfølgelig noe nølende) stiller pussig nok opp. Ok, er man gal, så er man jo gjerne det, men se bare hvor dustete han svarer på mine spørsmål (og annet):

  «Du ser ut som en hippie! Det er veldig kult når man er på min alder, men du er jo en olding!»

  Ja, jeg vet jo det. Men frisørene har stengt.

  «Nå må du skjerpe deg! Vet du ikke hvordan du bruker en hagesaks? Forresten, jeg har egen frisørsalong. Hørt om Fire Poter Kulis? Og når ikke den er ledig, tar jeg med min kjære Lexi til Doggystyle. Du kan bli med, koster meg knapt en halv kotelett!»

  Begynner å bli lei av å spise koteletter, piper oldingen, han er tydeligvis ikke bare gal, også stokk dum. Han til og med ser ut som en stokkand.
  «Fordi?»
  Næh, jeg føler at jeg må spise det hele tiden bare fordi du skal få beina som snacks.
  «Tosk! Da er det jo bare å kjøre full guffe på grill eller hvilken som helst suspekt varmekilde du enn ønsker. Jeg er verken blind, gammel eller dum i motsetning til deg, ørneøyne har jeg også. Fra mitt ståsted kan jeg se hver gang du åpner kjøleskapsdøren at du har handlet inn en haug med koteletter, Etter kalibrering og fermentering, så skal jeg vurdere om DU skal få beina! Nei, glem det, jeg tar begge deler. Stek deg heller en vaffel. Voff!»

(Er ikke mine ører vakre?)

  Der fikk han den! Men så gidder jeg ikke høre mer på skvaldringen hans. Høres ut som en hes rapphøne. Jeg ruller igjen ørene, egentlig noe unødvendig siden vi allerede er hjemme igjen etter dagens morgen-«luftings». I nabohagen vår får jeg øye på noe. Et brunt insekt? Jøss, det var ikke store greiene:

  Kan det være en sossis på ben? Så demrer det, det er jo naboens nye valp. Jeg minnes vagt en episode for noen hundeår siden, det var også en dachs. Og en vårdag, ikke helt ulik den i dag. Kanskje det var bestemoren? Spiller ingen trille, jeg måtte nesten legge meg ned for å sniffe henne i baken, så små er disse fjerne slektningene mine. Akkurat i det jeg hadde fått nesen min inn under bakbena hennes for å inhalere den beste av alle dufter; fersk østers … vet dere hva som skjedde? Ganske riktig, dama prompet så høyt at det drønnet oppe på Sognsvann!!

  Som man vil forstå, var dette det siste jeg hadde forventet. Det kom mer overraskende på meg enn det luktet vondt, for øvrig ble hørselen min svekket i de kommende dager. Uansett, jeg skvatt som en sandloppe, rekylen kom oppover og damen ble slynget som ut av en katapult - egentlig rart man setter kattenavn på slike greier - og landet med en spjærende lyd i en thuja 30 meter unna. Heldigvis var det busken og ikke hun som spjæret, det var også heldig at hun ikke endte opp i garasjedøren 5 meter lenger opp i gaten. Da hadde hun nok bli parkert for godt, og jeg ønsket henne selvfølgelig ikke noe vondt. Men vi fikk et litt annet forhold etter det. I fjor gikk hun forresten bort, bare fire år gammel. Man trodde først det var den skumle hundeinfluensaen som herjet i de dager, men det viste seg at hun hadde fått uhelbredelig kreft. Jeg lyser fred over hennes minne. Men nå har nye og friske krefter overtatt.

   Den lille bærer navnet Saga. Et pussig navn på en hund. Kongesaga? Soga om Gunnlaug Ormstunge? Eller motorsag? Nei, det er sannelig ikke lett å begripe seg på mennesker og navnene de gir oss. Man får takke skjebnen for at man er hund!

(Je suis un Don Teddyjuan!)

For forrige innlegg om Teddy og den gale, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Intervju med «den gale» en dag i mars, alle bilder/og video © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor.

Waldemar von Schmettows felttog mot kristendommen

Waldemar von Schmettows felttog mot kristendommen

  Hørt om Waldemar Hermann von Schmettow (1719-1785) før? Selv snublet jeg tilfeldigvis over ham i mitt «studium» av beslaglagte bøker (se under kilder). Han var en tysk adelig offiser, og i perioden mellom 1764 og 1767 kommanderende general i Norge. Etter sin avskjed tok han opphold i Plön i Slesvig-Holsten, hvor han beskjeftiget seg med religiøse og filosofiske spekulasjoner. I 1771 lot han boktrykker Johan Conrad Werth trykke følgende skrift: «Blätter geschrieben durch Woldemar [sic.] Graf von Schmettau, General von der Cavallerie.» På tittelbladet står følgende motto: Die Thoren sprechen in ihrem Herzen: Es ist kein Gott. Sie tügen nichts, und sind ein Greuel geworden in ihrem bösen Wesen. Ps. 53, 2.» Min norske oversettelse av samme vers i salme 53 lyder: Dårene sier i hjertet: «Det finnes ingen Gud.» Ond og avskyelig er deres urett, det er ingen som gjør det gode.

(Schmettow)

  Boken var et angrep på selve kristendommen. Han angrep ikke bare teologien med dens «Krogveie, Kneb og Gøglerier», men også bibelens troverdighet, erklærte det gamle og nye testamente for romaner og legender og de bibelske skribenter for bedragere, fantaster og svermere. Skriftet var trykt dels kort før, dels kort etter Mikkelsdag 29. september 1771, altså før reskriptet av 18. oktober 1771 om innskrenkning i trykkefriheten. Boken inneholder 5 numre eller avdelinger, alle med overskrift: «Blätter, aus Liebe zur Wahrheit geschrieben. Erstes [- ] Fünftes Stück.» Det ble den 9. desember samme år angitt av generalsuperintendanten (en slik tittel kunne jeg godt tenke meg) Adam Struensee (1708-1791, tysk teolog og biskop) til Overkonsistoriet i Glückstadt gående ut på at skriftet straks skulle konfiskeres og alle de eksemplarer som ikke var solgt eller på annen måte utkomne, innleveres til Overkonsistoriet. Dessuten skulle boktrykkeren og den angivelige forfatter forhøres. Men von Schmettow lot seg ikke overkjøre uten videre, han nektet på det mest bestemte å møte for Overkonsistoriet, idet han i sin skrivelse anførte at han etter sin stand og stilling ikke hørte under dette. Det ble utvekslet mange skrivelser mellom von Schmettow og myndighetene, og saken trakk ut over et år. Det tyske kanselli hadde bragt seg selv i en kinkig forlegenhet, for man kunne ikke dra en mann fra hans rette verneting og heller ikke la en krigsrett dømme i en sådan sak. Da man ingen vei kom med ham, ble saken endelig hevet, idet der til det tyske kanselli innløp en kongelig befaling sålydende:

  «Da vi have betænkt, at den mod grev Schmettau anlagte Sag, for et foragteligt Skrift, som han meenes at være Forfatter af, vil gjøre Folk mer nysgjerrige efter at læse og opsøge dette slette og skadelige Skrift: saa er det Vor Villie, at vort tydske Cancellie strax befaler Vort Consistorium at standse denne Sag. Christiansborg den 19. Martii 1773. Christian.»

  Vedlagt fulgte arveprinsens brev med følgende innhold: «Til det tydske Cancellie den 20 Martii 1773. Indlagte Hans Majestæt Kongens Ordre ville Cancelliet strax besørge. Friderich.»

  Undertegnelsene referert er kong Christian VII (1749-1808) av Danmark og Norge, også hertug av Slesvig-Holsten, arveprinsen og senere kong Frederik VI (1768-1839) av Danmark og Norge.

  Boken var altså forbudt i Norge og Danmark, men i utlandet kunne den fritt selges. Sogneprest Jacob Nicolai Wilse (1736-1801, dansk sogneprest) forteller i sine «Reise-Iagttagelser» at han i 1776 i Kiel kom i samtale med von Schmettow, som fortalte at hans teologiske skrifter var forbudte, men at de kunne fåes hos hans bokhandler i Rotterdam. Samme år samtalen fant sted, mottok Schmettow Danmarks høyeste orden; Elefantordenen. Det var vel neppe på grunn av, men på tross av generalens korstog mot kristendommen. Som en kuriositet vil jeg nevne at ordenen og nærmere bestemt elefanten antas (dersom man skal tro det som står i Wikipedia) «å symbolisere krigselefanten, som står for kristendommens forkjempere, og som man mente ble oppildnet av synet av Kristi blod. Elefanten symboliserer samtidig kyskhet og renhet.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960, Wikipedia.

14 år - av Annie Riis (II)

14 år - av Annie Riis

  Jeg har skrevet litt om dikteren før (klikk her). Nytt av året er dessverre at hun gikk bort 26. februar. Men hun fikk et langt, og jeg vil tro også et rikt liv. I hvert fall ga hun ved sin diktning mange skatter bort. Det er ikke så lett å være gammel, men det er sannelig ikke så enkelt å være barn/ungdom heller. Etter min mening er det få barnebokforfattere/diktere som bedre beskriver problemstillingen i følgende lille dikt:

14 år

Hva kommer de til å gjøre med han
som alltid ser seg to ganger rundt
og drar hånden gjennom håret før han svarer -
som ikke har muskler i mellomgulvet
bare en tue fioler
med rottråder helt inn til ryggen?
Godtar de fioler?

For forrige innlegg, klikk her, for neste, klikk her. For forrige dikter/dikt, klikk her.

Kilde: «En går seg selv så lett av minne» (Dikt om kjærlighet), en antologi valgt og satt sammen av Lise Fjeldstad, Gyldendal Norsk Forlag ASA, 1996.

Massasje man ikke bør skrive om

Massasje man ikke bør skrive om

  I 1934 forsøkte Signe Neegaard (ukjente leveår) psevdonymt å utgi boken «Massøsen forteller. Små avsløringer av Eva.» i Oslo. Boken ble trykt i 3500 eksemplarer i slutten av 1934, men utkom ikke før i begynnelsen av januar 1935. Jeg kan ikke si for sikkert, men det er mulig boken ble foranlediget av avisartikler i 1934, eksempelvis hadde Dagbladet i utgaven av 5. juni 1934 mer enn intimert at de mange massasjeinstituttene i byen i «virkeligheten er kamouflerte bordeller». På bokens første omslagsside var det (i tillegg til tittelen) et stort bilde av en ung pike kun iført morgenkjole, som hun har slått til side så kroppen sees i profil.

(M-m-massasje)

  Bergliot Sophie Kittilsen (1889-1984, norsk journalist), som fikk boken til anmeldelse, skrev at istedenfor å anmelde boken i «Morgenposten» anmeldte hun den til politiet. I midten av juni 1935 ble opplaget beslaglagt av politiet i Oslo. Forfatterinnen, friserdame Signe Neergaard, innehaver av Ramona Damefrisørsalong, gikk da med på å la boken bli inndratt mot å slippe rettssak og offentliggjørelse i avisen.

  Noen få år etter, mer presist 25. oktober 1939, på bokauksjonen i Oslo Auktionsforretning ble et eksemplar av boken oppropt som nr. 717 og den fikk tilslaget ved kr. 8,50. Kjøperen var J. W. Cappelens Antikvariat som opptrådte som kommisjonær for en mann i Trondheim. Men politiet kom og beslagla boken så kjøperen fikk den ikke. Så vidt vites er det første gang politiet har beslaglagt en bok som var solgt på en bokauksjon, Kildeforfatteren (Thuesen) har lakonisk tilføyd: «Man får håbe at det også blir siste gang.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960, Lokalhistoriewiki.no.

Jeg gikk en tur med mannen

Jeg gikk en tur med mannen

  Første gang jeg gikk tur med mannen trodde jeg han var gal. Noen utflukter senere var jeg sikker. Som de fleste allerede har forstått; mitt navn er Teddy. Jeg er en Golden Doodle-hund i min beste alder, jeg vil faktisk påstå i min aller beste da jeg fyller ti år. I DAG! Og nå vil jeg helst slippe tåpelige kommentarer om at jeg er ørlite passé, den som påstår noe slikt skal få føle tennene mine. For å bevise mitt utsagn vil jeg nevne at jeg har forlovet meg med golden retrieveren Lexi som holder meg sprek. Hun er ørlite frodig og veldig deilig! Og så susser hun meg i ørene.

(Lexi susser meg)

  Det er mannen som er gammel. Gammel og gal. Hvorfor? I fjor gikk vi tur, det skal han ha, han er grei nok å gå på tur med. Men han prater så mye vås! Og så har han disse tåpelige kallenavn på meg: Teddy-gutten, nusse, tusse, sussebassen, tasseladden og Buddha vet hva! Jeg er ikke gutt, jeg er som nevnt mann i min beste alder! Vi gikk altså tur (noe han skrev om selv, men den versjonen er helt på jordet), en sedvanlig «butikkluftings» som han kaller det. Utenfor Kiwi blir jeg bundet fast mens mannen går inn og handler øl. Han handler alltid det samme, masse grønn øl. Det han ikke visste, i hvert fall ikke før han kom ut, det var at Lexi og Felix (som er Lexis kompis og samboer, men heldigvis ikke slik at han prøver seg på henne) i mellomtiden ankom sammen med matmor. Matmoren vet jeg er forelsket, vi ble derfor bundet sammen. Akkurat i det galningen kom ut, hadde jeg på Hundini-vis klart å rive meg løs fra båndet, og skulle akkurat til å støte lansen i min kjære. Dessverre er ikke damer så lette å holde styr på, heller ikke så greie å forstå seg på. Kort sagt, i det avgjørende øyeblikk tok hun en piruett, så jeg traff henne midt i snyteskaftet! Og vet dere hva, både mannen og matmoren begynte å le!? Det er slettes ikke noe å le av, det er til å grine av! Men det er ikke derfor jeg vet han er gal.

  Hver bidige gang vi går tur må mannen beviselig prate. Kan han ikke bare holde kjeft en stakket stund? For eksempel, når jeg får ferten av en dame, ja, man kan jo ikke BARE sniffe etter Lexi, så må jeg gå litt på kryss og tvers av veibanen. Burde være innlysende at imøtekommende trafikk bremser opp mens man er på sporet! Men så sier gubben; «Teddy da! Du kan ikke bare gå midt ut i veibanen slik uten videre!» Eller hvis det er fersk urin i området, da må naturligvis jeg også slenge litt med lansen. Det er viktig å skvette ovenfor de som har gjort det først, således forstår de at jeg er størst. Og sterkest. Og det er jeg jo, jeg veier 43 kilo. Bare muskler! Ok, ørene mine er kanskje ikke bare det, men Lexi elsker dem! Og selv om halen min står ganske fint og rett opp der den vaier i vinden, så vet jeg ikke helt om den består bare av muskler, eller om den er med i de 43 kiloene. For når jeg veier meg hos veterinæren eller frisøren, så detter alltid halen utenfor vektskålen, og jeg husker heller aldri om jeg blir veid før eller etter stussing. Må være minst en halv kilo bare i pels som forsvinner under seansen. Uansett, etter at jeg har markert og skvettet litt, la oss si rundt 30-40 ganger på morgenturen, så begynner pipingen igjen: «Teddy da! Du kan ikke bare tasse og tisse! Det er ingen normale gutter som gjør det!» Eller nesten det samme men «du kan ikke bare sniffe og snaffe». Hva gir du meg? Men det er ikke derfor jeg vet han er gal.

(Klikk for å se mine ører i aksjon!)

  Min nese er en connaisseur verdig. Duften av Lexi kjenner jeg på en halv kilometers avstand. Hun lukter som, ja, som sjø og østers, som sol og gylden pels, kanskje ispedd en anelse blod og parfyme ala «La Vie est Belle». Underbart kan man si! Til slutt fant vi ut av det. Hvordan stikke av fra heimen for å pleie kjærlighet på pinne. Dette er konfidensielt, i hvert fall det med hvordan, men vi møttes under en gammel nypebusk ved Sognsvann. Det ble bokstavelig talt et nypp eller to, før vi tre timer senere ble funnet, tett omslynget under fullmånen. Men lenge før det hadde jeg fridd, med disse bevingede ord: «Jeg elsker deg, for fa’n!» Hun slikket meg henført i høyre øre.

(Hoppe eller stupe?)

  Forleden gikk jeg tur med mannen igjen. Og i det jeg sniffet en hanhund i stumpen, en som jeg ikke hadde støtt på før, så kom det igjen fra denne gale mannen: «Teddy da! Du kan ikke oppføre deg slik!» Plutselig satte matmoren til pelsdotten - som viste seg å være en gjeterhund - i å le. «Heter din hund også Teddy!!?» Og så lo begge to! Hallo i luken, skratte av noe sånt og maken til frekkhet! Har man ikke patent på sitt eget navn lenger? Det med gjeterhund forklarte i alle fall lukten av gammelt fjøs fra stumpen hans. Kanskje jeg skulle endre navn til Sir Lancelot, så viril som jeg er. Eller hva med «The Dog with the golden Gun»? Fru Lexi blir selvfølgelig «My fair lady».

  Jeg vil ikke skryte, dog diskret nevne at jeg har blitt ganske kjent i forlagsbransjen også. Er ikke bare min kropp og mitt vidd som er myteomspunnet. Det går mest i fagbøker; «Hvordan sniffe damene i stumpen uten å virke uanstendig» lå øverst på bestselgerlisten i mange hundeår. Omgås de aller fleste kan jeg også, eneste jeg hater er ekorn. Tenk å etterape min majestetiske hale! Så da jeg ga ut «Hvordan flå et ekorn på to minutter» ble det også en gedigen suksess! Men nå skal dere høre hvorfor jeg vet mannen er gal, det er ganske sjokkerende det hele. Det er fordi i tillegg til alt skvalderet, så SYNGER han til meg! Gaulende som en skadeskutt røyskatt er allikevel refrenget det verste: «Nusse og tusse, og susse litt på deg»! Så ekkelt, så klissete, og så fra en mann da!

(Moi, Sir Lancelot!)

  Men nå må jeg nesten stikke, det høres ut som noen kommer. Sannsynligvis er det borgermesteren som skal overrekke universalnøkler til byen og Lexis kyskhetsbelte, fulgt av Norges Kokkelandslag medbringende en enkel fem-retters middag. Ingen bonus for å gjette at første forrett blir marinerte ekorntestikler på en seng av svinekoteletter - Sjalabais!

For forrige innlegg, klikk her. For tidligere innlegg om Teddy, klikk eksempelvis her eller her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Intervju med Teddy Lancelot, 06.03.2020, alle bilder/og video © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor.