Struts eller sjiraff

 Struts eller sjiraff

  Jeg stiller meg litt nølende til om jeg burde ha føyd et ?-tegn til overskriften. Men usikkerhet er mitt mellomnavn, så jeg lar det fare. Eller ligge. Utgangspunktet her er at jeg som ung, ja, kanskje allerede fra barnsben av, da kalte jeg meg selv for «Strutsemann». Valgte side kan man si. Det er også fullt mulig at det var andre som påpekte at jeg sa så mye dumt, at jeg nesten naturlig endte opp med et ubendig behov for å stikke hodet i sanden. Det var selvfølgelig ikke bokstavelig talt, helvete heller, fikk mer enn nok sand i øynene i barnehagen. Nei! Det gjorde jeg ikke, all den tid jeg aldri har satt mine hjulbente i barnehagen. Jeg hoppet rett inn i første klasse uten å lande i sandkassen i en alder av 6, selvfølgelig nok et feilskjær, da mine medelever som naturlig nok forble ett år eldre, med rette så på meg som barnslig resten av barne- og ungdomsskolen, samt den brøkdelen av tre år jeg ble internert på gymnaset. Det er mulig dette heter Videregående skole nå, for mitt vedkommende alt annet enn nettopp det. Brøk er forresten en fin oppfinnelse, det gjelder bare å huske at nevneren, som strutsehodet, er nede.

  Som man muligens vil eller ikke ønsker å forstå, behovet for desimering av hode ble et slags nihilistisk uttrykk for skam. Er det noe som heter selvskam? Vet sannelig ikke, nylig var det noen som oppfant flyskam, jeg er altså like dum som dem, flere galakser unna Thomas Alva Edison og Niels Henrik Abel. En levende dum-dum gummikule er jeg! Det er også en eller flere grunner til at man har installert dimmere på badet, hadde jeg kunnet, ville jeg gått et par sekler tilbake i tid. Da fantes bare vokslys og parafinlykter. I de heldigvis få hendelser jeg i vanvare har støtt på full belysning på badet, bivåner jeg det grufulle selvet i speilet. Noe som ikke frister til gjentagelse. Har ikke strutsen røde øyne? Ser den ikke sint ut (selv en hunnstruts forbindes med alt annet enn forsonende øyne)? Og stupid? Jo, det har den og gjør hun! Jeg har blitt en slags omvendt narsissistisk åpenbaring, bare tanken på å beskue denne padde, riktignok speilvendt, gir meg brekninger.

  De senere år har jeg, som en slags absurd konsekvens av manglende selvaktelse og mitt inntil nå sjelelige slektskap med strutsen, hellet mot sjiraffens komme! Å oppstå som det i min neste eller nåværende, aldrende eksistens. Aldri for sent er både sagt og skrevet! Sjiraffen ser snill ut! Og den strekker sin vakre hals mot himmelen, og utsetter ikke kropp eller sjel for traumene ved en levende begravelse i den tro at man ikke blir sett! Dustojevski-Struts! Ok, noe skal strutsen ha, den er visstnok god til å sparke fra seg. Men det er sjiraffen også, den kan enkelt ta kverken på en innpåsliten løve. Selv var jeg aldri flink til å sparke, hverken fotball eller annet, men brukbar på å løpe i en alder av åtte-ti år. Rapp på foten var det lettere å slippe unna 13-åringene som skjøt med sprettert. De unge er mer sofistikerte nå, virker som ran med kniv på åpen gate er på moten. Signe ungdommen! Men selv blir man eldre, verken løping, hælspark eller knivkasting er så aktuelt for meg. Når jeg mimrer, innser jeg at min ungdommelige «prime time» bestod mest av hyppige forsøk på å vende tilbake som en slags Fugl Føniks. Samt til en og annen tennistime. Totalt mislykket selvfølgelig. Og var det min ungdoms lykke, kan man undres hva alderdommen vil bringe. Eksisterte geriatriens værmelding, hadde jeg kastet TV’en ut av vinduet.

  Men, en sjiraff, det må vel være Nirvana? Strutsen har totalt ubrukelige vinger, uansett hvor raskt de galopperer er de ikke nærheten av å lette. Sjiraffen, derimot, slapper av, og slafser i seg blader fra høyt der oppe i akasietrærne. Ingen andre har adgang. Og de har intet ønske om å bevinge seg. Videre og som alle vet, strutsen har to, sjiraffen fire ben. Nok en fordel for den vennlige, må man - høyere makter forby! - amputere, så er det intet problem for en sjiraff (under forutsetning av kyndig anestesi), mens strutsen får et reelt problem. Og sistnevnte jakter Homo Sapiens på, jeg erindrer vagt at jeg mer eller mindre animert - for tretti år siden eller så - havnet på en matmesse på Skøyen (tror jeg), og der solgte de strutsemedaljong. Smakte ikke noe særlig annerledes enn annet kjøtt, men jeg ble en erfaring rikere, dog veid opp mot det pekuniære var det selvfølgelig helt katastrofe. Men hvem har hørt om sjiraffmedaljong, eller -entrecôte for den del? Horn, gevir og støttenner innbiller jeg meg er sjelden vare blant strutser, så de er sannsynligvis ikke populære blant snikskyttere. Og selv om sjiraffen har et par små horn, hører man svært sjelden om sjiraffhoder på veggen. Ikke struts heller riktignok, men de havner vel i gryten sammen med froskelår og andre vortesvin.

  Begge arter har lang hals, lange bein også. Det kan være en fordel. Men også en ulempe, særlig når man blir syk. Halsbetennelse. Det er ikke bare, bare å jogge til nærmeste apotek eller motebutikk. Et sjiraffskjerf må vel ta minst en måned å hekle (kanskje de strikkes?) sammen? Slik sett har «måske» strutser det enklere i motebransjen. Maks en ukes arbeid. Så skulle man også tro at et strutseegg er en fordel. Nei, nei og nei! Det er jo derfor de har slikt et katastrofalt midjeparti! Skjønt, muligens ikke hannen, de er som de fleste arter av samme kjønn bedagelig anlagt, men damen da? Legge et egg på størrelse med en velvoksen kokosnøtt, det kan vel umulig være sunt? Samt nok en grunn for ikke å bli det, i tillegg til medaljongene ender man opp med hønsefarmere som løper etter deg for å harve i seg Afrikas største omelett.

  Det jeg lurer mest på, er; hva drømmer sjiraffen om? Jeg tror jeg vet hva strutsen håper på, det ligger i dens sinte vesen og natur. Den har altså blitt berøvet flyvedyktigheten, noe den selvfølgelig - og kanskje med rette - bebreider sine forfedre. Den vil fly igjen! Derav disse arge, frustrerte og røde øyne. Men sjiraffen, den må jo ha gode tanker - så snill som den ser ut. Og så har den enormt lang tunge, opp mot halvmeteren. Høres ut som limt fast til en halvliter! Eneste problemet er de lange bena, samt at det er fire av dem, som riktignok også som nevnt over kan være en liten, men ganske ubehagelig fordel. Var det en selvmotsigelse? Jeg minnes eventyret med Bambi på glattisen, men når et rådyr (eller var det et dådyr?) har så store problemer vinterstid, hvordan vil ikke jeg som en fremtidig og fem meter høy sjiraff slite i det dypfryste element? Akkurat dette med isbelagt land og strand brukte jeg en del kalorier på å avklare. Inntil jeg fant ut at begge dyr stort sett (utenom enkelte zoologiske hager og andre smådjevler som holder dyr innesperret) oppholder seg i Afrika. Jeg må altså emigrere. Et minimalt hinder, så høy som ølprisene er her i Norge. Da gjenstår det bare å avklare en ørliten bagatell før jeg drar min kos: Hvor i Afrika ligger sjiraffpubene?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns betroelser», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

Humor på 1950-tallet (VIII)

Humor på 50-tallet

Pussig nok bare åtte vitser denne gang:

Blanding

  I krigstiden da det var rasjonering på mat og vondt å få tak i brød og enda verre med pålegg, var det en landhandler som brått fikk så mye hønsepostei til salgs. det var mest så han hadde spesialisert seg i hønsepostei, og det ble en voldsom trafikk i butikken hans. Han drev så stort til slutt at han måtte avertere etter mer arbeidshjelp. Så ble jo både forsyningsnemnden og rasjoneringspolitiet nysgjerrig, kan man vite, og handelsmannen fikk besøk av myndighetene. Og en ærlig kar var han, så han tilsto straks at kjøttposteien var blandet, han blandet hønsekjøtt med hestekjøtt.

  - Hvordan blander De, da? spurte politiet.
  - Femti prosent, like mye hvert slag, en hest og ei høne, svarte handelsmannen.

Auksjon

  Han gamle Ola Nerigar var på auksjon i bygda. Da det kom frem en gammel fele, bød Ola. Litt etter bød han over seg selv, og slik holdt han på. En av naboene til Ola hørte dette, han skumpet borti ham og sa:
  - Ola, du byr over deg selv!
  Men Ola svarte:
  - Ja, ser du, både han Peder og han Jon ba meg by for seg, så nå skal det bli moro å se hvem som får den!

Vinmonopoljul

  Det var i en by med polutsalg. Første juledags morgen ringte det på telefonen til polets bestyrer:

  - Hallo, er’e dirrektørn for Polet?
  - Ja, vær så god.
  - Si meg, når ska’ dere åpne Polet?

  Bestyreren ble ergerlig over å bli forstyrret i helgefreden på denne måten og smelte røret på. Men andre juledags morgen ringer den samme mannen igjen, nå temmelig grøtet i stemmen:

  - Si meg nå, når har dere tenkt å åpne Polet?
  - Vi åpner i morgen, tredje juledag, svarte bestyreren, noe vennligere stemt. - De må være tålmodig til da, men da skal De få slippe inn.
  - Jeg spør ikke om å få slippe inn, jeg, svarte mannen, - jeg har vært innestengt her siden julekvelden, jeg skal ut, jeg!

Avholdsforedrag

  En avholdspredikant holdt et både langt og grundig foredrag om rusdrikkens ødeleggende virkning. Da han var ferdig med foredraget, satte han et ølglass på hver side oppå talerstolen og sa:

  - Jeg skal med dette enkle lille eksperiment forsøke å demonstrere spritens forferdelige virkning. I det ene glasset er det rent vann og i det andre er det sprit. Jeg tar nå en vanlig agnmark og legger i vannglasset, og vi ser at den lever i beste velgående. Så tar jeg en annen mark og legger i spritglasset, og marken dør øyeblikkelig!

  Da svarer det langt nede i salen:
  - Det beviser at dersom vi drikker sprit, så får vi ikke mark i magen.

Trøndersk

  Ordføreren i en Trøndelagsbygd skulle holde festtalen ved en større begivenhet. Mange tilreisende var til stede og ellers godt fremmøte. Ordføreren slår ut med hånden og begynner slik:

  - Som dokker sjer e’ lainnet våres flatt og vindfoillt - og som lainnet - så folket ---!

Waffe

  Under okkupasjonen ble en jo av og til utsatt for ransaking på gata av «Herrefolket». En ung forsagt mann i Bergen ble holdt opp av en tysker med maskinpistol mens kollegaen rotet i lommene til mannen.

  - Ah, ropte tyskeren gledesstrålende, - Waffe, ja?
  Han hadde kjent noe rundt og hardt i mannens innerlomme. Idet han skuffet dro frem en sykkelpumpe, svarte mannen overbærende:
  - Ja, Luftwaffe.

Juletrepynt

  En dag like før jul kom en kar innom butikken til Karl S. og forlangte:
  - Jeg skal ha noe julepynt, jeg.
  - Hva slag skal du ha, da? sa Karl S.
  - Jeg kan få et dusin engler og noen smådjevler, sa karen.

Befruktning

  Det var en gammel ungkar som het Nils, og han hadde det med å uttrykke seg litt rart noen ganger. En sommer var en turistdame innom Nils-stua og fikk koke seg kaffe. Hun hadde skjenk med seg også og spanderte en dram på Nils. Nils syntes han måtte gjøre gjengjeld og var innom kjøkkenskapet etter en skål med epler som han satte fram på bordet. Så bukket han for dama, pekte på eplene og sa:
  - Oinnskyld, koinn æ få lov te å befrukt dokker?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om Humor på 50-tallet, klikk her. Og, for neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955

Kolbein Falkeid

 Kolbein Falkeid

  Skogens mann er min favorittdikter (og omtalt et par ganger før, se eksempelvis her). Skjønt jeg har flere. Allerede her er jeg - som vanlig - på tynn is. Men med diktere kan man vel få lov til å være det, ja, selv å gå gjennom? Her følger tre dikt, hvorav de to siste omhandler perspektiver på samme sak - men først ett som kanskje passer best om høsten (alle tre hentet fra Opp- og utbrudd, 1978):

Interiør med regn

Byen har dukket hodet mellom skuldrene
og holder den grå frakken av skyer
tett igjen i halsen.
I bakgården trommer dråpene triste regndikt
på et tomt oljefat.
Lønnetreet slår oppgitt ut med hendene
selv om fem våte spurver gjør alt de kan
for å likne løv i mars.

Egentlig er håpløsheten en privatsak
på vår side av vinduet.
Vi snakker ikke det samme språket lenger.
Før brukte vi øynene og fant ikke ord
for det vi så.
Nå bruker vi ord
for det vi ikke ser.

Så de to:

Søsteren

Sorgen er dødens vesle søster.
En liten kropp, nesten bare blikk
breddfullt av mørke som ikke finner frem.
Hun bor overalt, sier hun.

I alle land og alle tider. Trasker
på hemmelige stier gjennom alt liv.
Med bøyd hode
hvisker hun brorens navn, det ødslige
som skremmer de glade. Han
som hun fortrøstningsfullt
vil legge de tynne armene rundt halsen på.

Jeg finner nok frem

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikter/dikt, klikk her. For neste innlegg om samme dikter, klikk her.

Kilde: Kolbein Falkeid, «Samlede dikt», J. W. Cappelens Forlag, Oslo, 2003.

Humor på 1950-tallet (VII)

Humor på 1950-tallet

På tide med 10 nye vitser!:

Det grønnes

  Han Iver var en drivende bonde, så «gryn» manglet han ikke. Han var en av de første i etterkrigsårene til å skaffe seg bil. Første sommeren dro han til hovedstaden på ferietur, like etter såing og våronna. Han var litt usikker på trafikkreglene og stoppet derfor i alle gatekryss, uansett hvordan lysene viste. Og der han stod et sted kom en politi bort til ham og sa:

  - Ja, nå er det blitt grønt, da! De ser vel det?
  - Jo, sa han Iver, - det kom seg nå etter regnet!

Høytørk og kirketid

  Det var en bonde som drev på med å kjøre inn høy midt på prekensøndagen, det var så fint et høyvær. Etter prekenen kom sognepresten kjørende forbi, stanset opp og sa:

  - Jeg så deg ikke i kirken i dag. Har du rent glemt Vårherre?
  - Neida, svarte bonden - men jeg syns det er bedre å sitte på høylasset og tenke på Vårherre, jeg, enn å sitte i kirka og tenke på høyet.

Hatt i vind

  Det var en frisk vinddag på landet. Gamle klokkeren kom på veien i svart hatt. Akkurat utenfor et gårdstun tok vinden hatten, og den nærsynte klokkeren vinglet inn på tunet på jakt etter hatten. Der møtte han kjerringa på gården.

  - Å spring du etter? sa hun.
  - Hatten min, sa klokkeren.
  - Så får du la væra å jage etter den svarte høna mi, da! sa kjerringa.

Alt til sin tid

  En jeger kom en sur høstdag med striregn inn på en liten plass oppe i en av Tinnbygdene og fikk husly i det stygge været.
  Kommet inn i stua blir han vâr at regnet renner inn av et par store hull oppe under mønet. På gulvet hadde bonden satt en bøtte til å samle opp vannet. Jegeren spurte hvorfor han ikke gikk opp på taket og tettet igjen hullene.

  - Å nei, sa bonden, - det e’nå så stygt et vær, det veit eg.
  - Ja, men når det er fint vær, mener jeg, så kunne du vel greie det?
  - Ja. men da dropp det no ikkje hell, da, svarte bonden.

Navnet skjemmer ingen

  I den gode gamle tiden da det ikke var biler, kjørte en skyssgutt med hest og karjol en svensk turist opp igjennom Gudbrandsdalen. Det utspant seg følgende samtale:

  - Mitt navn er Öksenstjärna, sa svensken.
  - Å, sa gutten - det er ikke noe å ta seg for nær av det, det er så fint når et menneske får et oppnavn. Han far stjal en gris en gang, han, og sia kalla dei ham Purke-Lars.

Skipperhistorie

  En gammel seilskuteskipper satt på en bar og fortalte om en av de gangene han hadde vært ute i hardt vær.

  - Vi hadde vært i sjøen i to måneder da vi slapp opp for rom og genever, og alle mann holdt på å tørste seg i hjel …
  - Men hadde dere ikke vann ombord? spurte en av tilhørerne.
  - Naturligvis, svarte skipperen, - men hvem kunne tenke på å vaske seg i en slik stund!

Reklame

  En kjøpmann hadde malt disse ord på en dør:
  Forsøk mine varer, og De kommer tilbake!
  En morgen fant han denne tilføyelsen:
  For å levere dem tilbake!

Byttehandel

  Under krigen bodde en unggutt sammen med sin bestemor nordpå et sted. Da begge brukte tobakk, ble det alltid lite av denne edle vare.

  Gutten tok da en dag med seg 3 esker sardiner og gikk inn på en tysk forlegning, for å bytte til seg noen sigaretter.

  Gutten som ikke kan tysk, møter en underoffiser og sier: - Æ skulle få bytte til meg litt røyk, hvorpå han rekker frem sardineskene. Tyskeren smiler, setter fingeren i brystet på gutten og spør: «Wie viel?» Gutten ser stort på ham og utbryter:

  - Nei, fil det har jeg ikke bruk for.
  - Was sagst du! sier tyskeren
  - Nei, ikke sag heller, sa gutten.
  Tyskeren er litt bøs i stemmen og utbryter:
  - Bist du verrückt?
  - Ja, frukt spis æ, svarte gutten, - men æ må ha sigaretter også, ellers blir det et satans spetakkel med gamla når æ kommer hjem.

Til låns

  Lars kom kjørende og tok igjen Per som stabbet og gikk.
  - Kom, så skal du få sitte på, Per, så sparer du beina, sa Lars.
  - Jeg vet ikke jeg, sa Per, - jeg har lånt støvla, så jeg tror jeg går, jeg.
  - Jeg har lånt både hest og kjerre, jeg, så bare sett deg opp, du.
  - Ja, da får jeg henge meg bakpå, så får føttene slepe etter, sa Per.

Prosenter

  - Det vil lønne seg for deg å slutte med denne stygge drikkinga, Ola, du skulle heller sette pengene i banken, sa’n Lars.
  - Å, jeg veit nå ikke det, svarte’n Ola, - i banken får jeg nå ikke mer enn toogenhalv prosent, men på polet får jeg da seksti!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om Humor på 50-tallet, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955

Wislawa Szymborska

 

Wislawa Szymborska

  Jeg vender tilbake (se her og her) til den polske dikter og Nobelprisvinner. Diktene hennes vokser og gror, årtier etter at de ble til. Føler jeg. Melankoliens dikter har jeg kalt henne, helt sikkert malplassert. For hun har så mye mer. Eksempelvis følgende barne-fyrverkeri!:

(Zsymborska)

Liten pike drar i duken

I over ett år har hun vært til her i verden,
men langt fra alt her i verden er undersøkt
eller tatt hånd om.

Akkurat nå utforskes tingene
som ikke kan bevege seg selv.

De må få hjelp,
skyves og dyttes på,
fjernes og flyttes på.

Ikke alle vil det, for eksempel skapet,
skjenken, de urokkelige veggene, bordet.

Men duken på det sta bordet viser tydelig
- hvis man tar et godt tak i kantene -
at den vil ha seg en luftetur.

Og på duken er det glass, tallerkener,
en mugge med melk i, skjeer, og en skål
som virkelig klirrer av lyst.

Mon tro
hvilken vei de velger
når de står der og vipper på kanten:
en vandring opp i taket?
en flytur rundt lampen?
et byks bort til vinduskarmen og deretter opp i treet?

Onkel Newton har fortsatt ikke noe han skulle ha sagt.
Han får pent sitte der i himmelen, veive med armene, og se på.

Dette eksperimentet skal gjennomføres.
Koste hva det koste vil.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Wislawa Szymborska: «Livet er den eneste måten - Dikt 2002-2012», gjendiktet av Christian Kjelstrup, Tiden Norsk Forlag, 2013.

Humor på 1950-tallet (VI)

Humor på 1950-tallet

Det er på tide med 10 nye vitser:

Katter

  Det var en gang to tyver som brøt seg inn på en stor gård på Toten. Den ene, som het Karl, var en stor luring, Men den andre, Lars, hadde ikke rare vettet. De kom inn gjennom kammerglasset, og i kammerset lå husbonden og sov. Og der han Karl steg ned på gulvet, var det ikke fritt for at gulvplankene knitret. Husbonden våknet, og sa:

  - Åkken er det?
  - Mjau, mjau! låt det fra den snartenkte Karl. Og bonden la seg til igjen med et argt grynt om den forbaskete katta.

  Men så var det Lars sin tur over vinduskarmen, og det knirket like stygt da han steg ned på gulvet. Bonden våknet til igjen av halvsøvnen.

  - Åkken er det? sa han igjen.
  - Å, det er berre ei katte tel, svart’n Lars.

Arvelig belastet

  Det var en kar som var så fæl til å drikke. En dag tok presten ham fatt og spurte hvorfor han drakk slik.

  - Er’e no rart i det’a? svarte mannen. - Mor min er fra Drammen, far min er i fra Løyten og sjøl er je født i 96!

Mattheus 17

  Det var en prest som hadde inntrykk av at menigheten leste litt lite i Bibelen. En dag sa han at de skulle lese Mattheus’ 17. kapittel. Neste prekensøndag spurte han hvor mange som hadde lest Mattheus 17. Nesten alle rakte hendene i været. Ja, ja, det var jo fint det sa presten. Da er det bare en liten ting til. Det er 16 kapitler i Mattheus’ evangelium.

Brevpost

  Ei ung jente er innom postkontoret og spør om det er kommet noe brev til henne.
  - Skal det være forretnings- eller kjærlighetsbrev? spøker postmesteren.
  - Forretningsbrev, svarer jenta fort og rødmende.
  Postmesteren leter mellom sine bunker.
  - Nei, dessverre, her er nok ingen til Dem i dag.
  Jenta går skuffet mot døren, men så snur hun og kommer tilbake og nesten hvisker gjennom luken:
  - Å, De vil ikke være så snill å se gjennom kjærlighetsbreva og?

Prestestuten

  Han Per var blitt gammel, og det var ikke bra med synet hans. Da han var på vei til prestegården, støtte han på prestegårdsoksen. Per trodde at det var presten, lettet på hatten og hilste. Han så i det samme at det var en okse og fortsatte til prestegården. Da han kom dit var ikke presten hjemme, så Per måtte gå uten å få snakket med ham. På tilbakeveien møter han presten, og sier:
  - Er du nå der igjen, din stut.

Biologi

  En vestlending hadde slått seg ned oppe i Nordland. En vår hadde han skaffet seg en høne som fikk en del kyllinger. Men om litt så døde alle sammen. Mannen snakket med naboen om dette, og undret seg over hva som kunne være årsaken. Naboen spurte om kyllingene hadde fått tilstrekkelig med mat.
  - Mat? sa vestlendingen og undret seg, - de patter vel på mora?

Om egg

  En dag kom en fotball susende inn over nettingen i en hønsegård og stanset like foran bena på hanen. Han gikk rundt ballen og beundret den fra alle sider, og så begynte han å dytte ballen inn i hønsehuset.
  - Jeg må si dere ligger etter! sa hanen til hønsene.

Trøndelag

  Det var i de såkalte «gode, gamle dager». På en storgård i Trøndelag var en av husmennene en dag budsendt. Husbonden ville snakke med ham. Godseieren som var kjent som en matglad mann, satt og spiste da kallen kom. Han holdt akkurat på med salaten og drakk hvitvin til den.

  Da husmannen kom ut fra matsalen, rystet han betenkt på hodet og mumlet:
  - Nå har det vørte dårlig med husbond å. No et’n gras og drikk vatten!

C-vitaminer

  En finnmarking skulle reise en tur til Tromsø. Akkurat da han hadde reist seilet og skulle støte fra brygga, kom kjerringa løpende og skrek til ham:
  - Du Anton, kjem du så langt sørpå, må du kjøpe me’ dæ litt kålrot. Du vet onga e så gla i sydfrukta.

Flagging

  Det kom en gammel loffer etter veien. Da kom han til en gård hvor flagget var reist. Så gikk han inn og traff kjerringa på kjøkkenet, spurte om hun hadde litt mat å gi ham.

  - Nei, her er ikke en matbit for mye, sa kjerringa.
  - Hva er det dere flagger for da? undret lofferen.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dose morsomheter, klikk her. 

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955

Halfdan Rasmussen og Dorothy Parker

 Halfdan Rasmussen og Dorothy Parker

  Halfdan Rasmussen (1915-2002) var en dansk dikter og forfatter. Han ble en av Danmarks mest folkekjære diktere. Og mottok en solid «bunke» med priser og utmerkelser: 2000 Johannes Ewald Legatet, i 1988 Det Danske Akademis Store Pris, 1985 Jeanne og Henri Nathansens Minnelegat, 1965 Kulturministeriets Børnebogs-pris for Børnerim, 1963 Henrik Pontoppidans Mindefonds Legat, 1962 Jeanne og Henri Nathansens Fødselsdagslegat, 1960 Holger Drachmann-legatet, 1958, De Gyldne Laurbær, 1957, Emil Aarestrup-medaljen, 1946 Emma Bærentzens Legat. Han ga ut mer enn 80 bøker. Selv falt jeg litt for følgende muntre regle:

                                                            (Rasmussen)

Else elsker pelser

Else elsker pelser.
Else elsker pølser.
Pølser åt hun dagen lang.
Elses pels ble alt for trang.
Pelsen holdt, men Else sprakk.
Else - pelse - pølsesnakk.

(Gjendiktet av Arild Nyquist)

  Dorothy Parker (1883-1967) har jeg skrevet om før (klikk her), men i tillegg til den lille historien, syntes jeg det også er plass for dikt av henne. Her er ett som jeg fant ganske så festlig:

Indian summer

Som ung - da jeg gjorde til lags
   hver mann som kom forbi.
Jeg jenket meg og passet straks
   til mannens teori.

Nu er jeg - mer erfaringsrik -
   min egen rettesnor,
og liker du meg ikke slik,
   så dra dit pepper’n gror!

(Gjendiktet av André Bjerke)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter(e), klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «dikt for damer», samlet og redigert av Anne B. Bull-Gundersen, J. M. Stenersens Forlag AS, Oslo, 2002