HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken (II)

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken

  NB. Enkelte passasjer har 18 hundeårs grense!

  Jeg tenker. Og tenker. Her må det drastiske midler til. Høyt sier jeg: «Greit. Kall hele bølingen inn igjen.» Noen minutter senere er alle på plass. Så runger mine kloke ord ut i salen: «Juryen settes til side! Samtlige medlemmer melder seg øyeblikkelig for desinfisering og avlusning på Sentralbanestasjonen!» Jeg er såre fornøyd med min besluttsomhet, men juryforhunden - en vimsete fuglehund - protesterer og tillater seg den frekkhet å forlange gourmetpølsene. «Tyst, din avstumpede kjøter!», tordner jeg. «Ingen jobb, ingen lønning! Jeg skal også sørge for at selskapet Vy & Spy blir gjort oppmerksom på deres sniking på T-banen. Finnes det så mye som et fnugg av tvil om at dere ikke har gjort opp for dere under retur-reisen, venter vann og harske hundekjeks på livstid! Verdammte Schweinehunde!» 

(En dommers dilemma:
Slippe dem løs eller bure dem inn?)

  Salen ryddes for de lusebefengte. De resterende - minus mine meddommere og Hilde Hopp - sitter, står eller ligger med måpende og målløse tanngarder. Den satt nok i sikringsboksen! Tenker jeg. Henvendt mot Hilde: «La politihundene føre tiltalte inn!» Kort tid etter høres subbende labbelenker. Jeg ser, jeg ser. I det fangen åpenbares tenker jeg: Her er så underlig. Og det er det siste jeg gjør før den virkelige besvimelsen ...

  En kraftig dose luktesalt senere våkner jeg fra de døde, og karrer meg opp. Hilde og mine meddommere ser bekymret på meg. Men jeg later som intet. En adlet Golden-Doodle vet å beherske seg! Men når jeg igjen sitter på mitt podium og myser ut over salen, må jeg innrømme at det er like før noe brister. Den varetektsfengslede viser seg å være en underskjønn tispe av en basset, med øre så vakre og store at de nesten subber i bakken! Det er riktignok ikke så merkelig, rasen (i hundeverden er det ordet fremdeles lovlig, menneskene har snart ikke lovlig vokabular igjen) er utstyrt med ganske korte ben, kan man si. Men hun er lang og passe trinn, dertil disse fantastisk honningfargede og mysteriøse øyne! Det er hakket før jeg sprinter ned for å sniffe henne i stumpen, og tanken på et par potensielle småjukk gjør at man nærmest sikler i forventning. Er dette ekte kjærlighet mon tro?

  Jeg gløtter mot mine meddommere for å se om de har oppdaget mitt predikament. Men, nei. Vendt mot tiltalte stiller jeg det vanlige spørsmål: «Navn og yrke?» Med en nærmest overjordisk stemme kommer det konsist fra skjønnheten: «Dollie de Luxe. Statsautorisert analytiker ved Norges Kjøtt- og Fleskesentral og eneforsørger for 6 valper.» Med slørete øyne og grøtet stemme retter jeg oppmerksomheten mot aktor; en skjelvende italiensk mynde ved navn Roberto Reke. Kan han ikke få seg skikkelig pels? tenker jeg. Men i høfligheten og dannelsens navn: «Aktor, vær så god.»

(Tiltalte Dollie de Luxe)

  Mynde-reken studerer sine papirer og kremter. «Æ-æ-ærede dommer! Tiltalte er siktet for smugling av koteletter, jevnfør overtredelse av Kotelettloven § 16, 2. ledd, 4. punktum, videre Kontrabandlovens § 4, ingen ledd og 2. komma, brudd på fartsgrense i tettbebygd strøk, nærmere bestemt ...»

  Her bryter jeg lettere eksaltert inn: «Din kjempereke! Belærer du dommerstanden? Vi har selvfølgelig lest dommen fra Tingelingretten! Har du ikke noe nytt å tilføre saken så klapp igjen brødboksen inntil avsluttende prosedyre!» Jeg henvender meg mot forsvarer, den franske bulldogen Frida Flat. Et passende navn syntes jeg, trynet ser ut som hun i høy hastighet har dundret hodestups inn en sementblokk: «Har du noe å tilføye? Tross alt dere som anket på straffeutmålingen.»

  Frida er nok ganske beskjeden, for det er omtrent umulig å høre hva hun har å si. Men med stigende forundring og indignasjon får jeg etter hvert med meg essensen: «Ærede dommer! Tiltalte ble observert klokken 19.23 for to uker siden, i det hun forsøkte å krysse T-banen ved Slemdal i det bommen var i ferd med å gå ned.» Akkurat her intervenerer jeg ørlite med advarende knurring, og flatbrødet fortsetter nervøst, men nå begripelig: «Saken er den at hun hadde med seg de omtalte 64 svinekotelettene, pluss enkelte små sossiser og en fårepølse. Så langt er alle enige. MEN, det som Tingelingretten aldri tok stilling til, er at det In facto ikke fant sted noen form for smugling! Transporten foregikk slettes ikke over landegrenser, men fra Kiwi og over skinnegangen! Maten var tiltenkt hennes 6 nyfødte som hun forsøkte å rekke frem til nede ved Ris kirke innen leggetid. Noe jeg bestrebet etter fattig evne å formidle i Tingelingretten, men da jeg den dag led av stemmesvikt forårsaket av hovne mandler, var dommeren alt annet enn lydhør ...»

  Dette blir for mye for meg. For å klarne tankene, skuer jeg utover salen og ned på lovsamlingen fra 1687 samt egenpotige notater. Men, det er da noe som visselig mangler her? I det samme får jeg øye på svineriet! Helt bakerst, på den gamle luftmadrassen tiltenkt tilskuere og journalister har jaggu den impertinente juryforhunden klart å snike seg tilbake, han ligger nå og gnafser på den inntil nylig så velpolerte dommerklubbe og helligdom fra Tore Hunds tid! Ran på høylys dag!

  Jeg trekker pusten. Og fatter min beslutning. Denne dag skal HM Teddy Lancelot (fremdeles undertegnede) skape rettshistorie - i sin aller første rettssak!

Fortsettelse følger.

For første episode, klikk her. For neste (og siste), klikk her.

Kilder: Teddy Lancelots fagbøker «Studier rundt hundegalskap, rabies og rabarbra», «Skvett på din nabo i det skjulte», «Paragrafer og parasitter», «Flott hund kontra flått for mennesker», «Flå din nabokatt», «Skjelfordeling av rett til koteletter ved samlivsbrudd», «En hunds rett til snacks i høytider, helger og hverdager», Kokkebøkene «Pyton mat og andre kvelerslanger», «Gourmetpølse eller Vom til hverdags».

Alt utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan, samt Den engelske kennelklubbs fagblad «Support your local dog» (på hundekjeft døpt LOH: Laughing Owl & Hackmyass), Newciebrownale upon Tyne. Nå også med kotelett-støtte til Holmsbus forening for foreldreløse dachser uten hundehus, samt Legatet for plattfote hunder (c/o My Kingdom for a dog). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie. Samt ved tillatelse bilde av Dollie de Luxe fra hennes eget familiealbum.

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken (I)

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken

  Verdens mest berømte og språkmektige Golden Doodle; c’est encore moi. Respektert jorden rundt fra residens til Kiwi på Slemdal, fra hytte på fjell som til skipshund ved fjorden. Ditto omsvermet selvfølgelig. De siste par hundeårene har jeg imidlertid gått litt lei. Ikke av livet, men i moden alder må man også prøve noe nytt og spektakulært: Er da ikke bare ungdommen som er innovativ! Som sagt så bjeffet, jeg har trukket meg fra enkelte adelige embeter og ordener for å tre inn i dommerstanden. Til glede for vanlige hunders ve og vel. For hva skal man i praksis egentlig med utmerkelser som «Beste hale», «Fineste snute», «Årets snushane» og «Majesteten med fløyelsørene»?

(Dommeren tar en pust i bakken)

  For å bli dommer kreves tre fundamentale egenskaper for en hund i beste alder: Objektivitet, høy intelligens og inngående kunnskaper innen Juss & Jass. Jeg innehar alle. Pluss en dundrende baryton! Etter fire dagers brevkurs ble jeg øyeblikkelig immatrikulert som fagdommer i Laghundretten.

  For uvitende: Den dømmende makt i Norge (hvis sentrum er Slemdal rundt Kiwi) - er som hos de tobente inndelt i tre instanser, kun med litt forskjellige navn: Tingelingretten (oppkalt etter min nabomops Hennes Majestet Tingeling, som jeg dessverre en gang ved inkurie kom til å skvette litt på), deretter Laghundretten og Høyeste Hovedrett (sistnevnte administrert ved HH og Ridder av Supremo Skinkestek § 1; Schnauser «Gjør Skogen Høy og Katten kort»).

  Det er en raritet («A novelty» som mine sjakkspillende venner muligens ville kalt det) at noen klatrer direkte fra adel - eller fra allmuen for den del - til Laghundretten uten å tasse via Tingelingretten. Men der har dere meg! Et beskjedent unikum.

  Så litt informasjon: La meg ta dere med inn i rettssalen, hvor jeg straks skal administrere min første rettssak (etter diverse major-, oberst- og generalprøver). I vår verden har vi ikke tid til sivilsaker, kun straffesaker. Hvem gidder egentlig å bry seg om at en kjøter har lortet på nabotomten? Eller et feil dimensjonert hundehus?

  Laghundretten er lokalisert i et nedlagt treningssenter for blinde pekingesere. Nærmest en kvadratisk gymsal. Der er tre innganger; en i forkant for jury, aktor og forsvarer, rettsbetjent og eventuelle tilskuere. Så en sidedør hvor tiltalte lømmel blir ført inn i labbejern nede fra varetekts-kjelleren, selvfølgelig strengt bevoktet av politihunder. Til sist bakdøren hvor eliten med fagdommer Teddy Lancelot (immer noch ich) i spissen og hans to meddommere marsjerer inn, presis klokken 0900 hver rettsdag. De siste sitter pent på min venstre og høyre side, etter at vi har plassert oss ved det eleverte podium.

  Vi arriverer. Alle reiser seg. Først observerer jeg at rettsbetjenten har forberedt innen hovedforhandlingen starter; drikkeskåler og kopier av dokumenter er lagt frem på de respektive advokaters pidestaller. Naturlig nok også med lett snacks for oss dommere. Noen frynsegoder skal man ha. Betjenten er en gigantisk Rottweiler ved navn Hilde Hopp. Hun kan i utgangspunktet fortone seg svært skremmende ovenfor fremmede og kjeltringer, men er snill som et lammelår. Noe jeg erfarte under brevkurset, som egentlig var like brevfritt som Jostedalsbreen; det var meningsutvekslinger mellom likesinnede under et seminar i regi av Dyrevern for Adelige og andre firbente. Hilde berettet at hun mistet samtlige 42 tenner i ung alder etter et lengre opphold hos en gammel dust av en matfar som foret henne med bokkøl og sukkerbiter. Men dette vet bare den nærmeste krets, og Hilde holder kjeft med mindre kollegiale problemstillinger oppstår.

  Tilbake til rettsalen: Jeg blar i Lovsamlingen frem til relevant side for saken, denne og mine medbragte notater med paragrafreferanser er sirlig lagt ut på pulten. Så følger dommerklubben; et klenodium av et mer enn tusenårs gammelt avgnagd og velpolert fenalår fra Tore Hunds tid. Skuer ut og annonserer med fast røst: «Vær så god sitt, retten er satt!»

  Etter å ha studert aktørene, nærmere bestemt juryen, er jeg et hundehår unna besvimelse, men tar meg sammen og brøler ut: «Rettspause i 10 minutter - alle kjøtere ut!» Fenalåret går nesten i dørken. Etter noen protesterende bjeff fra rettsstanden, erkjenner jeg det ikke helt diplomatiske i utsagnet, og tilføyer vendt mot advokatene: «Også de velfriserte». Signaliserer mot Hilde og meddommere at de skal bli værende. Det er noe befriende ved å ha én tannløs pluss to schæfere iført munnkurv som medarbeidere.

  Henvendt et par minutter senere mot Hilde: «Hvor i himmelens navn gravde du opp denne juryen fra? Alle tolv ser jo ut som de er oppstanden som Lasarus og andre illeluktende lasaroner??» Hilde er tannløs, men selv om hun er litt slapp i gommene, vet hun å gjøre rede for seg overfor arbeidsgiver:

  «Vel, ærede dommer: Det er ikke så lett nå til dags å få tak i jurymedlemmer. Ikke svarer borgerne på mail, usedvanlig mange er analfabeter, de bor i ulovlig oppførte hundehus osv., og de få lovlydige som responderer klager på at betalingen er elendig. Kost og losji har disse mer enn nok av hos matfar og -mor. Sniffet høyt og lavt, men de eneste jeg fant villige til å stille opp var denne noe reduserte gjengen. Måtte til og med tilby dem gourmet-pølse for å møte. Til overmål snek de på T-banen hele reisen hit fra søppelfyllingen i Groru-ikke-dalen.»

Fortsettelse følger.

For forrige innlegg, klikk her. For neste episode, klikk her. For forrige føljetong om Teddy Lancelot, klikk her (del I).

Kilder: Teddy Lancelots fagbøker «Studier rundt hundegalskap, rabies og rabarbra», «Skvett på din nabo i det skjulte», «Paragrafer og parasitter», «Flott hund kontra flått for mennesker», «Flå din nabokatt», «Skjelfordeling av rett til koteletter ved samlivsbrudd», «En hunds rett til snacks i høytider, helger og hverdager», Kokkebøkene «Pyton mat og andre kvelerslanger», «Gourmetpølse eller Vom til hverdags».

Alt utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan, samt Den engelske kennelklubbs fagblad «Support your local dog» (på hundekjeft døpt LOH: Laughing Owl & Hackmyass), Newciebrownale upon Tyne. Nå også med kotelett-støtte til Holmsbus forening for foreldreløse dachser uten hundehus, samt Legatet for plattfote hunder (c/o My Kingdom for a dog). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

Georg Johannesen

Georg Johannesen

  Johannesen (1931-2005) var en norsk forfatter, oversetter og professor i retorikk. Han mottok bla. Gyldendals legat (1966), Cappelenprisen (1999), Det Norske Akademis Pris (2000), Halldis Moren Vesaas-prisen (1999). Hans første lyrikksamling ble utgitt i 1959. Her følger to dikt derfra:

(Georg Johannesen)

Advarsel

Uten å se deg lenger
skjønner jeg alt du gjør
Jeg vet mer enn speilet
vet bak din låste dør

Kom ikke nær i natten
Blomster, skåret med kniv
settes i diktets vase
Kom ikke nær mitt liv

Guds lille himmel

I Guds lille himmel
hvor alle gode er
fins det et A/S Velvask
for skitne sjeleklær
I drømme har jeg snakket
med en som jobber der:

All inngrodd gift kan fjernes
En blodflekk, som er sort
blir skylt i velkomst-tårer
Så er det hele gjort
De mere vage flekker
tar regn og skyer bort

Selv noen sjeldne merker
som ligner ild og gull
med Guds bensin forvandler
de seg til himmelsk muld
Men - filler de blir verre
og ingen stopper hull

I Guds lille himmel
er ingen synd så stor
men noen sjeler slet seg
til laser på hans jord
Gud henger dem bedrøvet
som stjerner på en snor

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Georg Johannesen: «Dikt 1959», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1959,
Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998.

Basen

Basen

Tid for tre små vittigheter:

Ærlighet varer lengst

  Hundetyven: «Nei, det skal da både være visst og sant, at ærlighet varer lengst. Jeg stjal en hund her om dagen, og en hel uke prøvde jeg på å få den solgt. Jeg bød den til sist ut for en krone, men ingen ville ha den. Så gikk jeg med den til den damen, jeg hadde stjålet den fra, og hun ga meg ti kroner!»

De norske guttunger i Dakota

  Sirkusdirektør Johnson i New York fikk nyss om at der oppe i Dakota bodde en nordmann, som var over 100 år. Aha, bissniss, tenkte Johnson og sprang på hurtigtoget.
  Han fant gamlingen sitte og røke langpipe på verandaen. Hr. Johnson hilste og presenterte seg. Om det var sant at han var over 100 år? - Joho - det var da det. Om han ville bli med til New York og opptre i Johnsons sirkus for 1000 dollars pr. aften eller noget lignende?
  «Ja ... a, det må jeg snakke med far min om først,» svarte gubben.
  «Din far?? ... Hvor er han henne da?» ropte Johnson himmelfallen.
  «M ... ja, - han er visst bakom uthusene og lærer bestefar å ri på sykkel,» svarte «guttungen» lakonisk.

En amerikaners eventyr i Paris

  Det var halvmørkt. Han gikk inn i en omnibuss. Like overfor ham satt der en dame med tett slør; men han forstod at hun var ung og vakker.
  «Hvorfor bærer De det sløret?» spurte han, etter at det lyktes ham å få en samtale i gang.
  «For å beskytte meg mot menn som stirrer.»
  «Men å se på det skjønne er menns edleste nytelse.»
  «Ja, så lenge de ikke er gifte.»
  «Nettopp, og jeg er ikke gift,» sa han.
  «Virkelig?» sa hun. Hun slo sløret tilbake. Det var hans svigermor ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Basen - En samling lystige historier og skrøner, morsomme tegninger, anekdoter og vitser til stor moro og fornøielig underholdning for alle» ved K. H., Aurdal Nyhetshandelens Forlag, 1914.

Finn Strømsted (II)

Finn Strømsted

  Poeten Finn Christian Stabel Strømsted (1925-2003) har jeg vært innom før (klikk her). Her følger to dikt til:

(Finn Strømsted)

Ballett

Skåret forsiktig ut
av det klare ingenting,
glassmaneten
med fire olympiske ringer i
tusen-og-en-natts-blått.

Hva har det ikke betydd

Ikke de ruvende hvelvene med strebebuer
og tårn, søylerekkene, ikke Herkules-støttene
har betydd så mye som de små oppfinnelser:
klesklype, synål, tegnestift, tavle og kritt.
Nei Eiffels tårn har aldri betydd så meget
som binders, fosforstikker og pepperbøsse,
latinerseilet og den norske ostehøvelen.

Tekstiler skifter farge, stoff og form, men
det er lommene som teller (heller ikke havbuktenes
vraklommer går av mote) Har du sett stjertmeisens
fint hengende rede med fjærende dør.
Hvordan får de det til?
                                        Vi smører vinteren
med olje talg og tran for å få den på gli.
Smører stempler, kraner og jaktfly sum sum.
Husker du utfor-skiene, godt innsatt med stearin,
ja suset Skogshorn fra og Lykkja til, dengang
lengsler bleknet mot skareblått/månehvitt.

Fort har det gått fra hjulrokken og møllehjulet
til filmspolene.
                          Oppfinnelser?
Løypestrengen over Veitastrandvatnet, kloppen
over fjellmyrbekken og «jakob-stigen» opp
til hemsen, spør fortiden hva det har betydd.
(det er vel særlig mauren som
                                                ikke overser barnålen)
Mellom to istider kan det bli vanskelig
å bestemme hvordan normalt vær skal være.
Og jeg har ikke oppfunnet så meget
som et fingerbøl, en pinsett, ikke så meget som
en tannpirker.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilde: Wikipedia, Finn Strømsted: «Berøringspunkter», H. Aschehoug & Co., Oslo, 1986

Morosamgutten (V)

Morosamgutten (V)

Her følger de tre siste små historiene:

Hørt i Frognerparken

  Hansemann: «Far min er rikere enn far din, for far min eier to gårder i Bøgdø Allé, han!»
  Knut: «Enn far min da, - han har så mye gulltenner, at han ikke føler seg trygg, hvis han ikke sover med hodet i pengeskapet!»

En god jegerskrøne

  Jegeren forteller: Jeg var en gang kommet ti ender på skuddhold. Først trodde jeg bare det var en eneste fugl - de satt nemlig side om side på en tømmerstokk, som fløt ute i tjernet med den ene ende vendt mot meg. Men så snart jeg oppdaget at det var hele ti stykker, innrettet jeg meg deretter: Jeg la dobbelt kruttladning og tredobbelt haglladning i børsen samt puttet til syvende og sist ladestokken ned i løpet, hvoretter jeg la an og trykket løs. Gud forsyne meg smalt det ikke slik i begge ender av børsen, så jeg tenkte jorden hadde revnet! Ladestokken gikk gjennom hodet på alle endene, og haglladningen, som banet seg vei bakover, strøk mitt kinnskjegg av og drepte en tiur som satt i en furutopp, 200 meter bak meg.

Biskopen og det 7de bud

  «Hvorledes lyder det syvende bud?» spurte han en liten gutt.
  Denne var imidlertid redd for å benytte ordet «du» like overfor en så fornem mann og svarte: «Biskopen skal ikke stjæle!»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. Og for neste innen sjangeren, klikk her.

Kilde: «Morosamgutten» - En samling lystige historier, morsomme tegninger, anekdoter og viser. Til fornøielig underholdning for alle. Utgitt (av ukjent) i 1910 (og 1925) ved Fjellbu Landhandel, Leira St.

Gro Dahle (II)

Gro Dahle

  Gjenga et dikt fra henne for rundt et par år siden (klikk her). Hun er hva jeg kaller en positiv dikter! Med fantasi i massevis! Men jeg glemte (ikke helt uventet) å nevne priser og utmerkelser dikteren har mottatt. Her er noen av dem: Aschehougprisen (1998), Cappelenprisen (2000), Obstfelderprisen (1997), Vestfolds Litteraturpris (1998), Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris (2014), Brageprisen i barne- og ungdomslitteratur (2002), Skolebibliotekar-foreningens litteraturpris (2015), Kulturdepartementets spesialpris (2018).

(Gro Dahle)

  Nå to små dikt fra poeten:

En av disse første sommerdagene

Hvis det er varmt,
vil jeg gjerne ta deg med
ned til sjøen
og vasse med deg, sier gåsa til svanen.
Da kan vi snakke til vi glemmer oss helt bort
og kanskje til og med bade.
Da kan ordene våre glitre sammen,
og etterpå kan de tørke i sola,
mens vi er helt stille.

Uten tittel

Hvem er det som venter på deg
uansett hva du har gjort
uansett hva du har sagt
Mykere enn du hadde tenkt
Bedre enn du kunne huske?

Puten din
i det slitte gamle trekket
Et eneste stort kinn
av omfavnelse

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikter, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben (nok en gang med takk til giveren!)