Gro Dahle (II)

Gro Dahle

  Gjenga et dikt fra henne for rundt et par år siden (klikk her). Hun er hva jeg kaller en positiv dikter! Med fantasi i massevis! Men jeg glemte (ikke helt uventet) å nevne priser og utmerkelser dikteren har mottatt. Her er noen av dem: Aschehougprisen (1998), Cappelenprisen (2000), Obstfelderprisen (1997), Vestfolds Litteraturpris (1998), Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris (2014), Brageprisen i barne- og ungdomslitteratur (2002), Skolebibliotekar-foreningens litteraturpris (2015), Kulturdepartementets spesialpris (2018).

(Gro Dahle)

  Nå to små dikt fra poeten:

En av disse første sommerdagene

Hvis det er varmt,
vil jeg gjerne ta deg med
ned til sjøen
og vasse med deg, sier gåsa til svanen.
Da kan vi snakke til vi glemmer oss helt bort
og kanskje til og med bade.
Da kan ordene våre glitre sammen,
og etterpå kan de tørke i sola,
mens vi er helt stille.

Uten tittel

Hvem er det som venter på deg
uansett hva du har gjort
uansett hva du har sagt
Mykere enn du hadde tenkt
Bedre enn du kunne huske?

Puten din
i det slitte gamle trekket
Et eneste stort kinn
av omfavnelse

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikter, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben (nok en gang med takk til giveren!)

Morosamgutten (IV)

Morosamgutten

Her følger tre små historier:

Et feilaktig rykte

  Konsul Berg fra Langestrand var i Oslo og traff sin gamle vei grosserer Smith på gaten.
  «Jeg har hørt at din bror Jonas skal ha tjent ti tusen kroner på hvalaksjer i Tønsberg ifjor,» sa konsulen.
  «Ja - nei - det vil si: Det var ikke Jonas, det var meg. Forresten var det ikke i Tønsberg, det var i Bergen, og det var ikke i fjor, det var i forfjor. Og det var ikke på hvalaksjer, men på skipsaksjer. Forresten var det ikke ti tusen, men tyve tusen, og jeg tjente dem ikke, men jeg tapte dem,» erklærte Smith med et sukk.

Bondehumor

  En lang, knoklete hallingdøl kom inn i en restaurant i Oslo. Han fikk en flaske øl og tok plass. Like i nærheten satt noen velnærte bondefangere og pøste i sin bayer. Den ene, en stormaget slakter med et ildrødt fleskefjes, ropte til hallingen:
 - «Hei du! Er kona di’ like lang som du?»
 - «Nei», svarte hallingen tørt, «men hu’ har to ganger vært like tjukk som deg!»

Et fenomenalt kvinnfolk

  Eggrosserer Fjeld sitter i paviljongen og tar seg en seidel øl. En liten gutt kommer bort til bordet, setter seg og stirrer på Fjeld med spørrende øyne og sier til slutt:
  «Åssen er Dere blitt så tykk?»
  «Jeg er født slik jeg, gutten min.»
  «Ha, ha,» utbryter gutten, «da skulle det værra morrosamt å se morra Deres!»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme, klikk her.

Kilde: «Morosamgutten» - En samling lystige historier, morsomme tegninger, anekdoter og viser. Til fornøielig underholdning for alle. Utgitt (av ukjent) i 1910 (og 1925) ved Fjellbu Landhandel, Leira St.

Lars Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen

  Lars Saabye Christensen (født 1953) er en av Norges mest kjente forfattere. Må innrømme jeg hele tiden trodde han hadde norsk opprinnelse, men han har faktisk dansk statsborgerskap. Ikke at det spiller så stor rolle, han skriver på norsk og har bodd i Norge (Oslo og Sortland i Nord-Norge) mer eller mindre hele sitt liv, det var hans far som var dansk. I noen barndoms somre oppholdt han seg i Danmark. Så dansk/norsk er muligens den rette betegnelsen. Mest kjent er Saabye kanskje for romanene «Beatles» (1984) og «Halvbroren» (2001). Han har mottatt en bøtte med priser og utmerkelser: Doblougprisen (1993), Tarjei Vesaas' debutantpris (1976), Bokhandlerprisen (1990 og 2001), Cappelenprisen (1984), Riksmålsforbundets litteraturpris (1997), Rivertonprisen (1987), Sarpsborgprisen (1988 og 1999), St. Olavs Orden (også kommandør av St. Olavs Orden i 2006), Nordisk råds litteraturpris (2002), Brageprisen i skjønnlitteratur for voksne (2001 og 2015), Den norske leserprisen, ridder av Ordre des Arts et des Lettres (2008), Anders Jahres kulturpris (2019).

(Saabye Christensen)

  Saabye Christensen debuterte med en diktsamling («Historien om Gly» i 1976). Og det har blitt mange diktutgivelser. Han har skrevet musikkdikt, fotballdikt og reisedikt. Diktene spenner fra melankoli til ironi og humor. Og mer. Her gjengis noen få:

Eventyr

Da skogen
bestemte seg for å gå mot fjellet
var det mange som nølte og få som ble med
de største granene står tunge
dypt i de norske dalene
dvergbjørken våget seg lengst

Norsk utflukt

Da linedanseren var kommet halvveis, tok tauet slutt.

Oppsummering og advarsel

Silden er en stimfisk.
Enhver sild forsøker å komme inn til sentrum
av stimen.
Der tror silden det er tryggest.
En større fisk
(f.eks. en hai)
får derfor et lett bytte
når den møter en sildestim.
Det ville vært langt vanskeligere,
den ville kanskje sultet i hjel,
hvis alle sildene svømte hver for seg.

Av silden har vi ingenting å lære.

Nocturne

Sekundene
er som tusenben
og årstidene
har sjumilsstøvler på.
Speilet jeg så meg i forleden
er knust idag.
Jeg våkner brått
og tre år har gått.
Huset jeg gikk ut av imorges
er revet når jeg kommer hjem.
Krigen jeg demonstrerte mot i går
er flyttet til et annet kontinent idag.
Barnet vi drømte om i natt,
nakne og trette i den varme sengen,
skal begraves i morgen.

Og selv
prøver jeg å gå rett
gjennom gatene
men mine spor er som fuglens:
små hopp
og plutselig borte.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Lars Saabye Christensen: «Saabyes spor» - dikt i utvalg, ved Marit Borkenhagen (red.), De norske Bokklubbene AS, 2022. Med takk til giveren!

Teddy Lancelot - Mucho macho hombre

Teddy Lancelot - Mucho macho hombre

  Gregers Werle var en fornuftig kar. Han sa: «Kunne jeg velge, så ville jeg aller helst være en flink hund.» Og hvem er flinkere enn undertegnede adelige Golden Doodle? Svaret gir seg selv. For en gang skyld kunne Tullingen bidra med noe, støtt og stadig resiterer kråka fra Ibsens skuespill.

(Jeg er Mucho macho hombre -
sommer som vinter!)

  Apropos; kråker! Noe av det verste jeg vet. Møkkafugler som rapper tørrfisken min så snart jeg forlater den for å utforske andre snacks-muligheter. Må derfor fortelle om en episk hendelse der fant sted ikke så langt tilbake i tid:

  Vi er på vei til butikken. Der finnes også snarveiens sti. Begge sider omkranset av høye gjerder for markering av tomtegrenser. Mennesker er rare. Okke som, med trær og busker på begge sider former de sommertid nærmest en botanisk portal over stien. Et par kråker har slått seg ned i buskaset. Vanligvis befinner de seg jo høyt oppe i furuene, eller, grusomt nok, nede på bakken for å tilsnike seg snacksen min. Men de har kanskje oppdaget et rede de kan rappe egg eller fugleunger fra. Plutselig setter den ene møkkakråken i med sitt evinnelige «kra-kra». Helt normalt. Men så stemmer Tullingen i med det samme «kra-kra»-et! Og da følger et evig spetakkel, for nå setter BEGGE de vingebefestede udyrene i med et firdobbelt «kra-kra-kra-kra» - rene kakofonien! Tullingen gliser og imiterer igjen. Han må være syk. Innbiller den tobente seg at han er Ikaros? Det pussige er at han faktisk klarer å etterligne kråkene ganske godt, så jeg stemmer for syns skyld i med et «Voff-voff». Egentlig litt befriende også, for når jeg spretter til værs på mine spenstige ben klarer jeg nesten å få kloa i dem. Men bare nesten.

  Alt har en bakside. Også Tullingen. Stygg selvfølgelig. Og han har ikke den fjerneste anelse om hva han holder på med. Uansett, et par dager etter, denne gang mens vi vandrer tilbake fra butikken sitter kråkene der oppe i buskene igjen. De har hukommelse som flyvende elefanter, og nå «kra-kra»-er de så høyt at jeg forbanner meg selv for ikke å ha medbrakt hørselsvern. Stupdykker mot oss gjør de også. Akkurat det liker jeg, de bør prise seg lykkelig over at ikke den navngjetne Teddy Lancelot får satt sin beryktede tanngard i dem umiddelbart. Jeg er så mucho Hombre! Nei, faktisk mucho MACHO Hombre! Tullingen derimot, han blir redd. Han har absolutt NULL innsikt i dyrenes verden! Nå kommer Tullingens bakside for en dag; feig som en hyene stikker han halen han ikke har mellom beina. På rekordtid er vi hjemme igjen og nede, utenfor kjelleretasjen.

  Raus og empatisk som jeg er, forsøker jeg å oppmuntre Tullingen. Han liker dikt, så jeg starter med å resitere fra mitt festlige og nyeste verk: Diktsamlingen «Speil, speil på veggen der, si meg hvem som tisser høyest på busken her?» Funker dårlig, den tobeinte er tilsynelatende fremdeles et nervevrak. I det samme lander en skjære snaue 10 meter unna der vi oppholder oss utenfor inngangspartiet. Hva gir du meg? En jævla skjære på MIN plen!! Ikke før arrivert, setter den i å skvaldre. Og som om ikke det er nok, nå bryter helvete løs! Tullingen kvikner nemlig mirakuløst til bare for å etterape også sjura, de høres ut som to rustne motorsager! Jeg blir målløs, og for første gang i mitt adelige hundeliv så befippet at jeg er ute av stand til å jage fjærkreet vekk. Hakket før jeg vurderer å legge meg inn på kennel!

  Nei, det er bare å kapitulere, ingen av mine heltemodige forsøk på å oppdra Tullingen har vært fruktbare. Totalt uforbederlig er han! Og fra nå av og inn i evigheten: Nedgradert til Den Gale!

For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste føljetong om Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie, samt Henrik Ibsen: «Vildanden», utgitt 11.11.1884.

Teddy Lancelot - Mucho hombre

Teddy Lancelot - Mucho hombre

  For rundt 150 år siden skrev Tolstoj litt om forholdet mellom hund og herre: «Laska stakk stadig hodet inn under armen hans. Han klappet den, og straks krøllet den seg sammen ved føttene hans med hodet på et av bakbena som den hadde strakt ut. Og som tegn på at alt nå var vel og bra, gløttet den på munnen, smattet med de seige leppene som den la bedre til rette om de gamle tennene, og roet seg i salig fred.» Dette gjaldt muligens da, men bare delvis i nåværende millennium for en adelshund som meg; Teddy Lancelot! Og så det er sagt; mine lepper er stramme som bardunene på en fullrigger!

  Ok, følgende må innrømmes (ærlig og oppriktig som jeg er): Etter å ha kommet ørlite opp i årene, da får man enkelte skavanker. Ikke til å unngå. For en stund siden fikk jeg litt problemer med hoftene, det har jeg siden tatt medisin mot. Den smaker litt som sukkertøy, så det blir nesten dessert å regne etter første eller andre dose frokost (kan naturlig nok velge på øverste hylle der). Slik sett er jeg nå i tipp-topp stand, og ser jeg en jævla kråke eller skjære i nabolaget - vel - da er det full turbo: Kill’em all!

(Mange hunder har privatsjåfør -
Adelen har også privat FRISØR!)

(Her skal jeg stusses - i avdeling til venstre vask & spa)

  Apropos Laskas tenner, så brakk jeg forresten selv en for ikke så lenge siden. Muligens en tolvårsjeksel. Samme kan det være, resultat: Tøffere, klokere og mer sulten enn noensinne. Flere gode nyheter er det og: Har siden tidenes morgen selvfølgelig hatt fastlege, blir jeg forkjølet, antydning til en aldri så liten flått, eller hva som helst, bringer helikopter meg til ham eller nærmeste akutt-mottak. Skulle bare mangle, adelen må ha visse privilegier! Men under siste kontroll hos Doktor Frode Fjols fikk jeg høre at en av mine testikler hadde vokst litt. Eller som han formulerte det; ekspandert. Fantastisk! Nå er jeg ikke bare El Hombre; soi Mucho Hombre! In nome del padre e della madre; Solkongen Teddy Lancelot XIV er oppstanden fra både solhellingen, Grandiosa og skyggenes dal!

  Men min ene cojones’ vekst vekket bekymring rundt mitt adelige legeme og ballalaika. Matmor og matfar hyret derfor inn et team av spesialister: Fire urologer, en sykepleierske og et par jordmødre. Det siste undret jeg litt over, inntil de åpenbarte seg: En cobber-dog og en lubben liten cockapoo. Disse nymfene kalibrerer min testikkel hver uke - så deilig!

  Inntil jeg fikk henne i øyensyn, var forventningene store ovenfor Florence Nattøgle som pleiersken introduserte seg som. Men da ble jeg ørlite skremt, hun fremstod vitterlig mer som en dundre av en Hubro enn iguan - det må ha vært noe feil med intervjuet eller CV’en hennes som resulterte i ansettelsen! Jaja, slik er det med vikarbyråer nå for tiden. Skal ikke mye til med skjemaer før en «u» plutselig blir forkvaklet til «ø»! Dra meg baklengs inn i hundehuset!

  Urologene derimot; de har jeg stor tiltro til. Med verdensberømte navn og titler som Dr. Stein Sløv Snitt, Hyper Über Dr. Med. Frank Ensteinogpung, Professor Albert Einsteinundarsch (muligens Franks fetter) og Doktor Prof. Jostein Jekyllnohide er det vel bare å lene seg tilbake og la spesialistene arbeide i ro og mak!

  Nok om min utmerkede helse. Her sitter jeg igjen nede hos Tullingen. Snart blir det «morgenluftings». Hvis ikke får han bank! Vennlig som jeg er, innleder jeg imidlertid med å oppdatere ham om min litterære løpebane:

  - Ok, Tulling! Hvor var vi? Jo, jeg skulle fortelle om flere av mine bokprosjekter. Har jeg nevnt min kritiker-roste roman «Katten på blikktak»?
  - Eh, tror ikke ...
  - Tulling! Klapp igjen pelikan-nebbet ditt når Mucho Hombre taler! Men greit, slike romaner er langt over din fatteevne. Kanskje en av barnebøkene mine passer bedre for deg. Skal vi se, vel, det er ikke mange årene siden jeg ga ut «Det store rosintreet og den lille sviskebusken». Samt oppfølgeren «Lille rosin lager sviskekompott». Det er vel søte titler?
  - Jo, men rosiner og svisker er da virkelig ...
  - Hold tåta på deg, ditt imbesile dovendyr! Ellers så skal du få føle hvor mange tolvårsjeksler jeg har igjen! Men forresten, nå da ingen lytter, kan jeg - helt konfidensielt - berette at jeg har også gitt ut en erotisk novelleserie med tittel «Alle mine babes». Under psevdonym selvfølgelig. Særs vågale og opphissende historier om jeg må få si det selv! Rimelig sikker på at serien med tiden kommer til å bli mer vidgjeten enn Vladimir Nabokovs «Lolita». Men du, sitt nå ikke der som en apatisk hvalross! På tide å få ut fingeren - vi må gå «luftings»!

For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie, samt Leo Tolstoj: «Anna Karenina» (først utgitt 1875-1877).

PS. Teddy Lancelots roman «Katten på blikktak» må ikke forveksles med skuespillet av Tennessee Williams (fra 1955) som har en lignende tittel ...

Teddy Lancelot - El hombre

Teddy Lancelot - El hombre

  «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte». Leo Tolstojs udødelige ord er nettopp det. Selv er jeg lykkelig, skjønt i de siste årene har det kommet et uromoment inn i hjemmet. Det er «Den gale», han som bor nede i kjelleren. Men som den gentledog og Norges eneste adlede Golden Doodle jeg er, viser jeg miskunn og forbarmelse ovenfor kreket. Derfor benevnes han nå bare for «Tullingen» fra min side. Storsinnet som jeg er.

(På en av mine mange frier-ferder)

  Det har gått noen år siden jeg første gang ble omtalt i pressen, da i forbindelse med noen av mine forfedre som ubegrunnet ble satt i fengsel for omtrent hundre år siden (dessverre ført i pennen av «Den gale»; klikk her). Siden har jeg vært utsatt for mange prøvelser (se eksempelvis her og her), dog, som seg hør og bør, mest berømmelse. De siste par årene har jeg vært opptatt med skjønnlitteratur, det går allerede gjetord om mine romaner (hadde det ikke vært for min pels, hadde jeg muligens rødmet ved det faktum at det også innbefatter en og annen romanse), noveller, dikt og til og med kriminalbøker.

  Men tilbake til «Den gale». Nei; «Tullingen». For lengst møkk lei av alt våset han utgyter på våre sedvanlige morgenturer. Det verste er nesten når han kommer opp før den første turen og lirer av seg, i møte med meg som ligger og vansmekter på trammen: «Næmmen, er det gutten!» Har han ikke skjønt at jeg er en hedershund i beste alder, nærmere bestemt 12 år og 6 måneder? Jeg var «garcon» for 11 år siden. Nå: Je suis HOMBRE! Og som om ikke den repeterende fornærmelsen er nok, kreket tillater seg også å kritisere min kombinasjon av fransk og spansk! Det er slett ikke en nybegynnerfeil, men helt korrekt, noe som fremhever mine lingvistiske evner - jeg er språkmektig! Selv er han stygg. Det har Tullingen selvfølgelig vært så lenge jeg har kjent ham - minst halve min levetid - men nå er han styggere enn fanden selv. Ser ut som en krysning mellom en moden spansk tomat og en overkjørt sviske i trynet! Men som sagt, jeg har i de senere år blitt både tålmodig og overbærende. Samt vismann og en litterat blant de mest prominente i hundeverden. I all beskjedenhet. Nesten Amen.

  Akkurat nå sitter jeg nede hos Tullingen. Og venter på snacks. Nærmere bestemt dose to. Med andre ord etter tur numero dos: Butikkturen. Han handler øl, og aller nødigst en del godterier til meg. En gnier er han. Ok, litt honnør for snacksen. Selv om det burde vært mye mer av den. Derfor ser jeg gjennom potene med det og hans visuelle: Men hvem kan ikke gremmes ved Tullingens kroppsform; fysiognomi som en skilpadde på to ben, og med skallet på magen! Lommeboken hans er tynn som et flatbrød. Eneste muskulære, i motsetning til Bølgen og «moi», er høyrearmen der den svinger med begeret. Resten av skrotten: En glassmanet med hyseøyne. Hvorfor ble han ikke like vakker, staut, velreflektert, rik og berømt som meg? Det verste er nesten hans ører. Mens mine er flotte og fritthengende, fortoner skalldyrets sine seg som visnede blomkålblad.

  Men det er altså tid for å være tolerant. Jeg er så raus! I stedet for å vemmes over spetakkelets utseende, som tross alt i utgangspunktet bør blameres hans foreldre, beslutter jeg etter noen tyggepinner med kylling og en neve reinsdyr-snacks (samt litt tørket okselever) å innlede en samtale om mine siste bragder:
  - Har du hørt om alle de litterære verk jeg har gitt ut de siste årene?
  - Eh, nei, men ...
  Jeg gir ham hold-kjeft-blikket. HOMBRE har mange blikk - Golden Doodle’n med haukeøyne - c’est moi! Det skal pussig nok Tullingen ha; han har lært seg å tyde skriften på veggen. Ellers vanker det, helt konfidensielt: Prügel-Strafe Gigante!

  - Ok, her er greia: Selv om mine fagbøker, særlig «Hvordan flå et ekorn på to minutter» ble ekstremt godt mottatt, ble det for enkelt - jeg har nå gått over til prosa. Etter først å ha vært innom krim-sjangeren. Du husker vel Cola, den skabbete Golden Retrieveren nede i gaten?
 - Æh, joda - var det ikke han som bet deg i labben?
  - Tyst, Tulling! Det der var et bakholdsangrep. Ellers hadde han vært et åtsel for lengst. Men det inspirerte, eller nærmest drev meg til å forfatte trilogien «Kjøteren Cola», «Kjølhalingen av Cola» og «Drapet på Cola». Den siste ble jeg tildelt «Ferskt blod»-prisen for! Imponerende, hva?

  Men før Tullingen - sikkert stum av beundring - får summet seg til å svare, hører jeg matmor rope i det fjerne. Kanskje det er mer snacks på gang? På tide å stikke ...

  For forrige innlegg, klikk her. For siste føljetong om Teddy Lancelot (Rettsaken), klikk her. For neste om Teddy, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie, samt Leo Tolstoj: «Anna Karenina» (først utgitt 1875-1877).

Morosamgutten (III)

Morosamgutten

  Her følger ytterligere tre små historier som ble publisert langt tilbake i forrige århundre:

Jammen fikk han svar

  En bonde var på et hestemarked i byen. En sjømann som så på bondens skrøpelige hest spurte: «Hva koster den der gamle skuten?»
  Bonden løftet raskt opp hestehalen, gjorde en bevegelse med hånden, pekte under halen og svarte: «Vær så god, stig inn i kahytten og spør kapteinen.»

En stygg kar

  Ola gårdsgutt (forklarer som vitne i anledning av et innbruddstyveri): «De’ var en stygg, svær kar, akkurat som sorenskriver’n sjæl ... Ja, de’ er nå gæli å si at folk er stygge lel ... Han var nå ikke fullt så stygg, da.»

På avbetaling

  Per Smalåsen har fått seg en arving, men har ikke penger til å betale legen og jordmora. De går med på at han skal betale hver av de en krone uken til de har fått sitt.
  Da det har gått noen uker, sier Per til kona:
  «Ja, nå er det bare to terminer igjen, så er ungen vår!»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamgutten» - En samling lystige historier, morsomme tegninger, anekdoter og viser. Til fornøielig underholdning for alle. Utgitt (av ukjent) i 1910 (og 1925) ved Fjellbu Landhandel, Leira St.