Henrik Ibsen - Catilina

Jeg har tatt for meg det første skuespill av Henrik Johan Ibsen (født 20/3-1828, død 23/5-1906). Det har andre gjort før meg? Javel, men så får jeg være sist i rekken - det er nå mest for egen del jeg gjør det. Jeg er opptatt av historiske fakta, både med hensyn til tilblivelsen og med tanke på stykkets aktører - de fleste av dem er faktiske skikkelser som levde i Roma rundt år 65 før Kristus.

HI ankom Grimstad sent 1843, og der ble Catilina til i løpet av tre vintermåneder i begynnelsen av 1849. Stykket ble avvist av Christiania Theater begynnelsen av 1850. Da som nå var det ikke lett å få noe forlag til å utgi en ung debutant. Men HI's venner fra Grimstad, Ole Schulerud og Christopher Due hjalp, de besluttet å gi ut skuespillet på eget forlag! Samme dag som HI forlot Grimstad (12/4-1850) ble stykket så utgitt på "kommisjon" hos bokhandler P. F. Steensballe i Oslo (eller Christiania som det het da). Stykket ble gitt ut under psevdonymet Brynjolf Bjarme. Opplaget var 250 eksemplarer, men ikke mer enn 45 (noen sier 40) ble solgt første år. Imidlertid ble det anmeldt fire steder - se eksempelvis her. En revidert utgave ble utgitt i 1875 (3000 eksemplarer). Stykket ble ikke oppført på noen scene før 3/12-1881 i Nya Teatern i Stockholm. Skal man kort oppsummere HI's aktivitet i Grimstad, kan man kanskje si at han ble apotekerlærling, fikk sin utenomekteskapelige sønn (Hans Jacob Henriksen, født 9/10-1846 av Else Sophie Birkedalen) og skrev sitt første skuespill.

Handlingen: Kort fortalt, Catilina er adelsmannen som ønsker å gjøre opprør mot korrupsjonen i det gamle Romerriket. Det er selvfølgelig to kvinner med i bildet, og Catilina vakler mellom sin hustru (Aurelia) og hans elskerinne; velastinnen Furia. Disse symboliserer de lyse og henholdsvis mørke krefter ved Catilina. Mer om handling og tolkning kan eksempelvis leses her. Selve stykket er tilgjengelig bla. her. I første akt kommer det frem at Catilina har skjendet (drept) Furias søster Silvia. I siste (tredje) akt overtaler Furia Catilina til å knivstikke Aurelia, mens Furia knivstikker Catilina. Selv slipper Furia unna, de to andre dør i hverandres armer...
Aktørene. Jeg skal i det følgende ta for meg alle aktørene. Dvs jeg skal ta tak i de historiske skikkelsene som faktisk har levd. HI har brukt fantasien og tillagt aktørene bakgrunn som var helt (eller delvis) forskjellig fra den de faktisk hadde i historien. Og et skuespill er jo nettopp fiksjon, så ingen kan nekte HI å forherlige eksempelvis Catilina (spillets hovedfigur). Motivet hans for å gjøre dette kan man selvfølgelig stille spørsmål ved, i Roma ble nok Catilina mest sett på som en oppkomling og forræder. Men det skal også nevnes at Catilina kjempet for jordreformer for de fattige, noe som falt adelen (i særdeleshet Cicero) tungt for brystet. Og det er kanskje den vinklingen HI hadde når han gjør Catilina til en helt. Nok om det. Her er aktørene i Catilina:
Lucius Cergius Catilina. Født 108, død 62 f.Kr. Catilina hadde en lengre militær karriere bak seg, og tjenestegjorde bla. sammen med Macus Tullus Cicero (106-43 f.Kr.) som i år 63 f.Kr ble berømt for sine fire Catilinske taler der han redegjorde for Catilinas angivelige kupplaner mot den romerske republikk. Catilina støttet Lucius Cornelius Sulla i borgerkrigen (84-81 f.Kr). Under borgerkrigen drepte (halshugget) Catilina sin svoger (Marcus Marius Gratidianus), og han skal også ha drept sin første kone. I år 73 ble han stilt for retten for angivelig å ha begått utroskap mot vestalinnen Fabia (se under Furia nedenfor), men dette ble han frikjent for. For mer om den historiske Catilina, se eksempelvis her. 

Catilina - her fordømt av Cicero

Aurelia. Catilinas kone både i stykket og historisk. Ikke mye er kjent om Aurelia Ostilla (meg bekjent), men hun var en rik og vakker kvinne, datter av konsulen Gnaeus Aufidius Orestes. Aurelia var Catilinas andre kone.

Furia. Vestalinnen Furia er antagelig identisk med den historiske vestalinnen Fabia. Fabia var sjefsvestalinne og levde fra ca 98 eller 97 f.Kr. til år 50. Som nevnt over ble hun i år 73 anklaget for utroskap med Catilina, men begge ble frifunnet. Fabia var forøvrig halvsøster av Ciceros kone. Vestalinnene i det gamle Roma måtte sverge å leve i sølibat i minst 30 år, straffen for å begå utroskap var eksempelvis pisking til døde. Vestalinnenes oppgaver bestod hovedsakelig i å være Vestas prestinner, Vesta var "Hjertets gudinne". Det var alltid 6 vestalinner, og de skulle også sørge for å holde den "hellige ild" ved like. Mer om vestalinnene (inklusive Fabia) her. Forøvrig bør det nevnes at i stykket slukker den Hellige ild, noe som fører til at Furia blir ført "bort til dom og straff".
Curius. I stykket Catilinas yngre slektning (fostersønn), som også blir forelsket i Furia. Historisk sett kan dette ha vært Quintus Curius, en av Catilinas støttespillere, men som faktisk var en dobbeltagent for Cicero.
Manlius. I stykket en gammel kriger og venn av Catilina, som tidligere har tjent "i Sullas hær" (se også nedenfor). Historisk er det mulig HI refererer til senatoren Lucius Manlius Torquatos, som var en av Catilinas støttespillere under en rettsak i år 65 f.Kr. Dersom ønskelig kan man lese mer om ham her.
Lentulus. I stykket en ung, adelig romer som vil bedra Catilina. Historisk muligens Publius Cornelius Lentulus som var en av hovedaktørene i den "Catilinske konspirasjon", noe han ble dømt til døden for i år 63 f.Kr. Se også her.
Coeparius. I stykket en ung, adelig romer. Historisk antagelig Quintus Cæparius av Terracina, også med i den "Catilinske konspirasjon". Ble avlivet ved kvelning sammen med bl.a. Lentulus.
Gabinius, Statilius og Cethegus. Igjen unge, adelige romere i stykket. Historisk kjent som Publius Gabinius Capito, Lucius Statilius og Gaius Cornelius Cethegus - også med i konspirasjonen og henrettet ved kvelning 5/12-63 f.Kr. For mer dramatikk, se eksempelvis "The Roman Traitor" (II) av Henry William Herbert (1807-1858), mer spesifikt her.
Ambiorix og Ollovico. Allebrogernes utsendinger. Allebrogerne var historisk/faktisk en keltisk stamme (eller galatere - Paulus' Galaterbrev er jo velkjent). Allebrogene kjempet bla. mot de "Catilinske konspirasjonene". Se også her.
En olding (også referert til som Skyggen og Sullas gjenferd). I tredje akt møter vi den mystiske "Skyggen". Dette er Lucius Cornelius Sulla Felix (138-78 f.Kr.), som Catilina støttet i en av Romas borgerkriger (se Catilina over). Sulla var en romersk general og utnevnt til diktator over Roma i år 81. Mer om Sulla kan man finne her.
To gladiatorer. I stykket leid inn av Lentulus for å drepe Catilina i 3. akt.

Andre aktører, guder og stedsnavn.

Jeg har gått relativt grundig gjennom stykket for å belyse noen av de andre aktørene som ofte bare er nevnt i en bisetning eller to, samt stedsnavn og Guder (romerne og grekerne hadde jo som kjent en hærskare av dem) samt stedsnavn som er nevnt.
Handlingen i første akt er bla. lagt til den flaminiske landevei utenfor Roma. Historisk er denne kjent som Via Flaminia, den romerske hovedvei mot nord, fra Roma til Ariminum (Rimini), påbegynt av censoren Gaius Flaminius 220 f.Kr. Deler av handlingene foregår også i Vesta-tempelet i Forum Romanum. Litt mer om tempelet kan man finne f.eks. her.

Furia finner i første akt ut at det er Catilina (som hun inntil da bare har kjent under fornavnet Lucius) som har skjendet hennes søster Silvia, som tar livet sitt ved å drukne seg i Tiber (Italias 3dje lengste elv som også renner gjennom Roma). Furia refererer ellers mot slutten av første akt til Styx. Dette er i den greske mytologien grenseelven mellom dødsriket Hades og de levendes verden. Hun nevner også Charon (også kjent som Karon), som er navnet på fergemannen som fraktet de døde over elven Styx. Pluton er også nevnt, dette er den greske dødsguden (som forøvrig senere har gitt navn til miniplaneten Pluto og grunnstoffet Plutonium), kjent som Pluto i romersk mytologi. Så kan man kanskje undres hvorfor HI har brukt delvis gresk mytologi i et romersk miljø...

Forholdsvis tidlig i annen akt sier Furia; "Jeg føler meg en Tullia; - men du?" Historisk sett var Tullia Romas siste dronning, og datter av Servius Tullius (som styrte i det gamle Roma fra 578-535 f. Kr), Romas sjette konge.
I et lystig lag i annen akt synger Statilius, Gabinius, Coeparius mfl. en hyllest til Bacchus, den romerske guden for vin (samt fruktbarheten og livskraften).

Midt i annen akt nevner Catilina Ikarus. Ikarus (også kjent som Ikaros) er (iht Wikipedia) i greske sagn sønnen til Daidalos. De ble holdt fanget av kong Minos på Kreta. De klarte å lage noen vinger holdt sammen med voks. Daidalos sa til Ikarus at han ikke måtte fly nærme solen, for da ville voksen smelte. Men Ikarus overhørte dette, så han falt ned i havet og druknet. Øyen Ikaria og det ikariske hav skal være kalt opp etter ham. Catilina nevner også Cato i samme setting, og dette er nok historisk sett den romerske statsmann Marcus Porcius Cato (også kalt Cato den eldre) som levde fra 234-149 f.Kr. Se også her. Kapitol er også nevnt her, og det er som kjent den høyeste av de syv høydene i Roma.

Helt mot slutten av annen akt nevner Catilina også "Latiums ørk". Latium (Lazio på italiensk) er en region i Italia med Roma som hovedstad.
Handlingen i tredje akt finner sted i Catilinas leir et sted i Etruria. Etruria var et land og bystat i den antikke Italia, men falt inn under den Romerske republikk i år 350 f.Kr, altså lenge før handlingen i stykket foregår. Mot slutten av 3 akt nevner Furia Actæon ("Forferdet vil du flykte ut i natten, - vil flykte jorden rundt langs alle strande, Actæon lik, av hunde-koblet jaget, - en skygge, jaget av de tusen skygger!"). Actæon var i gresk mytologi en jeger som en dag kom over Artemis mens hun badet. Artemis forbannet da Actæon fordi han hadde sette henne naken, slik at han ville forvandles til et reinsdyr dersom han snakket. Og da Actæon hørte sine hunder bjeffe i det fjerne kalte ham på dem, ble dermed forvandlet og revet i stykker av hundene som naturlig nok ikke kjente igjen sin herre. Les gjerne mer om Actæon her. Furia nevner også Nemesis (noe hun forøvrig også gjør i 1ste akt - se sitat under), sikkert kjent for de fleste fra gresk mytologi som ånden for guddommelig gjengjeldelse mot de overmodige. Mer her. Sist men ikke minst, den døende Aurelia nevner at hun vil "mot Elysium". Elysium var i gresk mytologi et begrep om "etterlivet", et dødsrike separat fra Hades, og et sted reservert for helter og utvalgte av guder. Homer i Odysseen refererte bla til Elysium. Se også her.

Sitatene.

Jeg har valgt ut noen sitater fra stykket. Catilina er ikke et særlig kjent (eller anerkjent) stykke, men åpningreplikken har de fleste hørt. Uansett, jeg har valgt ut en god del andre, ikke minst har jeg plukket ut en del sekvenser som kanskje belyser litt om hvordan dikteren Ibsen var i støpeskjeen. Jeg vil våge påstanden at ikke mange 19-åringer ville klare å få til noe tilsvarende:

Første akt.
Catilina (åpningreplikken):
Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme i sjelens dyp, - og jeg vil følge den.

Cethegus (til sine venner):
Nu vekk med sorg og klager! Følg meg, venner! I lystig drikkelag vi drukner dem!

Furia (for seg selv):
Dog ingen tåre skal mitt øye væde;
kun hevn og hat beliver dette bryst.

Catilina (til Furia):
Jeg kjenner ikke frykt.
Det stetse var min lyst å trosse faren.

Furia (til Catilina):
O, denne tomme, handlingsløse ferden,
et liv, så matt, som lampens siste bluss -!
Hvor trang en tumleplass for all min fylde
av vide formål og av hete ønsker!
Alt knuges sammen mellem disse vegge;-
her stivner livet; håpet slukkes ut,
her sniger dagen døsig seg til ende,
og ingen tanke rettes mot en dåd.

Furia (til Catilina):
Du min Silvia vanæret?
Ah, så har Nemesis jo hørt mitt rop; -
selv har du hevnen nedkalt på ditt hode!
Ve over deg, du voldsmann, ve!

Furia (til en vestalinne):
Nei, hatets ildhav slukkes ei så lett!
Se, kjærligheten blaffer opp ... og dør
i neste stund; men hatet -

Aurelia (til Catilina):
Tør din Aurelia ei grunnen kjenne?
Tør hun ei vite hva der i ditt bryst
beveger seg og kjemper vilt der inne?
Tør hun ei yde deg en hustrus trøst
og bringe pannens mulm til å forsvinne?

Aurelia (til Catilina):
En kjærlig trøst er stetse kvinnens sak,
kan hun enn ei, som du, om storhet drømme.
Når mannen kjemper for sin stolte drøm,
og all hans lønn er skuffelse og kummer, -
da fatter han at og det stille liv
har gleder som den ville tummel savner.

Aurelia (til Catilina):
Er din Aurelia deg ikke nok, -
formår hun ei din sjel tilfreds å stille, -
så åpn dog hjertet for et vennlig ord,
en kjærlig trøst ifra din hustrus leber.
Kan hun ei mette denne hete trang,
kan hun ei følge dine tankers flyven,-
vit: hun formår å dele hver din sorg,
har kraft og mot å lette dine byrder.

Catilina (til Aurelia):
Jeg skulle rømme marken, drage bort?
Jeg skulle slippe mine største tanker?
Den druknende ... ennskjønt foruten håp -
seg klynker fast dog til de knuste planker;
og slukes vraket av den våte grav,
og er det siste skimt av redning svunnen, -
den siste planke han med siste kraft
omklamrer, synkende med den til bunnen.

Aurelia (svar til Catilina):
Men hvis en gjestmild kyst tilsmiler ham
med grønnel unde langsmed havets vove,
da våkner håpet atter i hans barm, -
han streber dit, imot de lyse skove.
Der er det skjønt; der hersker stille fred;
der triller bølgen lydløst imot stranden;
der legger han de trette lemmer ned,
og kjøig aftenvind omvifter pannen: -
den jager bort hver sorgens mørke sky;
en trøstig ro blir i hans sinn tilbage; -
der dveler han og finner kvegsomt ly
og glemsel for de svunne tunge dage.
Den fjerne gjenlyd kun av verdens larm
formår å trenge til hans lune bolig.
Den bryter ikke freden i hans barm, -
den gjør hans sjel enn mere glad og rolig;
den minner ham om den forsvunne tid,
med knuste formål og med ville gleder;
han finner dobbelt skjønt det stille liv -
og bytter ei med noen romers heder.

Catilina (til Aurelia):
Jeg spøke! O, hvis blott det var en spøk!
Men hvert ditt ord, lik hevnens hvasse pile,
igjennomborer dette pinte bryst,
som skjebnen aldri vil forunne hvile.

Annen akt.

Catilina (til Aurelia):
Vel den der kunne glemme, -
der kunne rive minnet ut av sjelen,
og alle håp, og alle ønskers mål!
Det krever tid før jeg så vidt kan komme;
men jeg vil strebe -

Furia (til Catilina):
I graven slukner hatet,
som kjærligheten og som alle drifter
der næres i en jordisk barm. Kun ett
står fast i liv og død og kan ei endres.

Catilina (til Furia):
Forunderlig! Vær hvo du være vil, -
et menneske, en underverdnens skygge, -
der ligger dog en grufull trylledragning
i dine ord, i dine sorte øyne.

Statilius, Gabinius, Coeparius mfl. synger (Bacchus er vinens gud):
Bacchus vi hyller;
glade vi fyller
begret til randen
drikker hans pris!
Saften, den røde,
liflig la gløde.
Alle vi ynder
vingudens drikk.

Catilina (til Lentulus, Statilius mfl.):
Nu vel; kan ei det gamle Roma reises
ved denne hånd, vårt Roma skal forgå!
Snart skal, hvor marmosøyler står i rader
røyksøyler hvirvle mellom luers brak;
palasser, templer styrte skal i grus,
og Kapitol skal veires fra sin høyde!

Furia (til Curius):
Hva vil du meg? Forgjeves er din tale.
Jeg hører graven til; hist er mitt hjem; -
jeg er en flyktning fra de dødes dale;
med dagens komme må jeg ned til dem.

Catilina (til Aurelia og sine sammensvorne):
Ti!
Bli eller følg oss! Lukket er mitt bryst
for gråt og klage. - Venner se hvor lyst
fullmånen i sin nedgang nu forsvinner!
Når neste gang den full i østen rinner,
skal flammers stormflod velte seg med makt
utover staden og dens gyldne prakt.
Og når om tusen år den atter skinner
på Latiums ørk blant smuldrende ruiner, -
en enslig støtte skal i gruset stå
og sige vandreren: her Roma lå!

Tredje og siste akt:

Catilina (til Manlius):
Om jeg slumret eller våket, vet jeg ikke visst;
tusen tanker jog hinanen uten ro og rist.
Se, da legger seg omkring meg mulm og skumring bratt;
og sine brede vinge senker i min sjel en natt,
kun av lynblink gjennemkrysset, mørk og redselsfull;
og jeg ser meg i en hvelving, klam som gravens muld.
Høyt er taket, likt en himmel, tordenskybelagt;
skyggers skarer, skyggers vrimmel, ånders ville jakt,
hvirvler meg forbi og suser som når havets bryst
drager stormens vær og knuses mot en stenet kyst.
Dog, midt i den ville vrimmel titter stundom frem
blomstersmykte børn og synger om et halvglemt hjem.
rundt omkring dem viker mørket for en lysning klar -
og i rommets midte skimtet jeg et ensomt par;
tvende kvinner, - streng den ene og som natten sort, -
og den annen ild, som dagen, når den flykter bort.
Ah, hvor selsomt velbekjente tyktes meg de to!
Snart den enes smil meg vugget i en salig ro;
snart den annens hvasse øyne gnistret som et ly;
skrekk meg grep, - og dog jeg fulgte gjerne dette syn.
Stolt og oppreist står den ene, og den annen lenes til
bordet hvor de tykkes spille et forborgent brikkespill.
Brikker bytter de og flytter om fra sted til sted; -
da er spillet tapt og vunnet, og i jorden synker ned
hun, som spillet tapte, kvinnen med det lyse smil;
og de smykte børneklynger viker bort med il.
Larmen stiger; mørket vokser; men fra mulmets skjød
fester seg på meg to øyne som i seiers-glød;
svimmel griper meg; de blanke øyne ser jeg kun.
Men hva mer jeg drømte siden i min feberblund
ligger under glemsels-dekket i mitt indre gjemt.
Kunne jeg blott resten minnes. Akk, det er forglemt!

Skyggen (til Catilina):
Kun dette tør en frigjort ånd
ut av di skjebnes bok deg melde:
Du faller for din egen hånd, -
og dog en fremmed skal deg felle!

Curius (om Catilina):
Ah, denne mildhet er en tifoll straff!
Catilina (til sine sammensvorne):
Følg meg! For romer-sverd med romer-mod
skal Romas siste segne i sitt blod!

Furia (til Aurelia):
Sverdet klinger, Catilina svever alt på gravens rand;
snart han som en lydløs skygge haster mot de dødes land.

Aurelia (til Furia):
Der forrådte du ditt opphav! Denne stemmes klang
ga fra Catilinas leber gjenlyd mangen gang.
Du er slangen som forgiftet for meg livets frukt,
slangen som for all min ømhet har hans hjerte lukt.
Fra de våkne netters drømme grant jeg kjenner deg,
ser deg som en trusel sillet mellem ham og meg.
Ved min elskte husbonds side higet jeg så fro
mot et liv, av stillhet hegnet, mot en hvilens bo;
i hans trette hjerte plantet jeg et urtebed;
som dets beste smykke fredet jeg vår kjærlighed.
Ah, din hatske hånd har rykket opp urten med rod,
og i støvet ligger den hvor før den frodig stod!

Furia (tilsvar til Aurelia):
Svake tåpe; du vil lede Catilinas skritt?
Ser du ikke at hans hjerte aldri helt var ditt?
Tror du dine blomster trives kan i slik en grunn?
I det solskinn-svangre forår gror fioler kun,
medens bulmen yppigst vokser under skyens tag;
og hans sjel var alt for lengst en skyfull høstens dag.
Alt er tapt for deg! Snart slukkes gnisten i hans barm,
og som hevnens offer ligger han i dødens arm!

Catilina (til Furia):
Til høyre og til venstre segnet alle;
Statilius falt, Gabinius, Manlius;
min Curius dreptes da mitt bryst han dekket;
de alle falt for blanke romer-sverd, -
for hine sverd, som vraket meg alene.

Furia: Hva vil du angre?

Catilina: Alt hva jeg har øvet!

Aurelia (knelende ved Catilina):
Ja, jeg lever for å stille dine smerters sjø -
lever for å legge barmen mot ditt bryst og dø.

Aurelia (til Catilina):
Kun en avmakts slør omkring meg falt;
men mitt matte øye fulgte deg; jeg hørte alt, -
og min kjærlighet en hustrus kraft meg atter gav; -
bryst ved bryst, min Catilina, går vi i vår grav!

Aurelia (til Catilina):
Lyset seirer! Ser du, dagen kommer stor og varm!
Følg meg, Catilina! Døden griper alt min barm.

Catilina (til Aurelia, skuespillets siste fire linjer):
Du har sjelens mulm forjaget; i mitt bryst er ro.
Se, jeg følger deg til lysets og til fredens bo!
(han river dolken raskt ut av sitt bryst og sier med døende stemme:)
Morgnens milde makter skuer i forsoning ned;
du har nattens ånd beseiret ved din kjærlighed!

(Fra Tombola.blogg.no 09.12.2011)

For neste innlegg om skuespill av Ibsen, klikk her.