Til mine etterfølgere!
Jeg, Rattus Rex, bekrefter, så tro meg Gud, at det følgende er sannheten, den fulle og hele sannhet og intet annet enn sannheten.
Jeg har levd et langt og rikt rotteliv som nå går mot sin slutt. Så langt har livet vært, at jeg på rottemunne har gått under kallenavnet Merottalem i en årrekke. Jeg skal ikke plage dere med for mange detaljer, men vil gjenfortelle noe som fant sted for et snaut dusin år siden.
En skogbrann utløste det hele. Brannen nærmet seg, og som konge måtte jeg ta en beslutning, og den var å flykte. Skogbranner evner ikke rotter å slukke. Så 10,000 rotter alle, voksne, gamle og barn pilte av gårde så godt som gjørlig kunnes. Etter noen netter nærmet vi oss bredden av en innsjø; Tiberiassjøen ligger langt under havets overflate. Midt på natten var det, vår overraskelse var derfor stor da vi så et menneske ved bredden. Det blåste storm, men virket ikke som det berørte mennesket det ringeste - han stirret bare utover bølgene.
Vi nærmet oss forsiktig. Mannen snudde seg ikke, men med ett hørte vi at han talte til oss med vennlig røst. "Kjære mine frende, hvor har dere tenkt dere?" Han talte vårt språk! Vi ble målløse, men til slutt stotret jeg: "Vi flykter fra skogbrannen. Og vi hadde tenkt oss over sjøen. Men det blåser forferdelig, så jeg tror ikke vi klarer det."
Da snudde den kjortelkledde seg, vendt mot oss sa han: "Dersom jeg tar meg av stormen, vil dere bære meg frem på vannet?" Vi studerte ham med undring. Kunne vi bære ham? Vi små rotter? Før noen av oss fikk ytret en stavelse, sa mennesket: "Ja, det kan dere! Dersom dere hjelper hverandre, kan dere flytte fjell! Og jeg vet dere er dyktige svømmere!" Vi trodde ikke våre egne ører! Kunne han lese tankene våre også? Og da vi så smilet hans visste vi.
Som konge var det min plikt å svare. Og det gav seg selv. "Ja kjære menneske. Vi vil forsøke så godt vi kan." Mannen snudde seg igjen, strakte armene i været, og innsjøen ble smult i samme stund. Langt der ute, det må ha vært tyve, tredve stadier minst - der kunne en fiskesjark skimtes. "Det er mine venner og disipler," sa mennesket. "Det er dit ut jeg håper dere kan bringe meg."
Jeg beordret soldatene ned til bredden, de andre fikk svømme etter. Dyktige svømmere og dykkere er vi medstrøms ja - og slik ble det: For hvert steg mannen tok, var det hundre av oss under hver av hans føtter, han ble løftet frem. Vi skiftet på å være øverst, i midten og underst slik at vi kunne få trekke pusten med jevne mellomrom.
Etter langt om lenge nådde vi sjarken. Ett av menneskene ombord forsøkte å komme mannen vi bar på våre skuldre i møte, men vi hadde ikke krefter til å bære ham også - mer enn noen få sekunder. Heldigvis ble han reddet ombord igjen. Mennesket som snakket rottespråket vendte seg mot oss, smilte og vinket farvel. Men han sa intet mer og vi så ham aldri igjen, båten seilte i retning Kapernaum. Sjøen forble smult til vi kom oss trygt i land på den andre siden av innsjøen. Og der bosatte vi oss, nær en menneskeby ved navn Genesaret. Men det er en annen historie.
Dette er mitt vitnesbyrd. Velsignet være dere alle!
Ærbødig siste hilsen, Rattus Rex.
Henry Ipsen svelget dypt. Han kunne nesten ikke fatte hva han nettopp hadde lest. Og brevet (som riktignok var en kopi) var til og med notarialbekreftet av Rattus Rex II! Så tittet han bort mot Brutus. Slampen lå jaggu i dyp søvn!
Plutselig følte Henry mer enn han så at noe var i gjære. Hans værhår flimret, pelsen reiste seg på ryggen. Han snudde seg og sperret opp øynene...
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar