Munnskjenken, noget giktisk og med en stram fremtoning fortsatte med et toneleie som vitnet om inngående og full beherskelse av sitt fag; "... har vi følgende å tilby: Ferskpresset appelsinjuice, eller spremuta som vi kaller det her, samt ditto pærejuice. Og for Brutus vil jeg på det sterkeste anbefale denne slanke og mineralske tørre hvitvin fra Sicilia. Intet mindre enn en Etna Bianco Superiore Pietramarina med ekstrem konsentrasjon, lengde og komplekse aromaer av sitrus, voks og aprikos. Den er forøvrig Pavens favoritthvitvin. Vi har også bitt oss merke i at herren har hatt, ja, en viss interesse for grappa. Etter måltidet har vi derfor gleden av å introdusere Dem for en noe mer elegant variant, nemlig en Amorosa de Torcolata, laget på avfallet etter de søte Torcolata vinene. Med aromaer av honning, aprikos og blomster kan Eders ydmyke tjener nærmest garantere en myk landing med tørr og behagelig finish. Smakligt måltid og saluti a tutti!"
"Jeg trodde ikke Paven drakk vin, er ikke det en synd" spurte Tassus forsiktig mellom munnfullene. "Ja, jeg vet ikke," svarte Epikur. "Men min far pleier å si: å forby synden er å innby til den. Og for å svare på Harrys spørsmål: Grunnen til at vi ingen værhår har, er at vi ber. Til Gud. Og jordsmonnet under St. Peterskirken hvor vi holder til er dekket av porøse mineraler og bergarter, mest kalkstein. Så når vi kneler i bønn og kysser den hellige mark, blir værhårene med tiden borte. Man kan si de blir været bort. Dere er i munkeland nå, og de fleste rotter dere vil støte på er som oss. Selv studerer jeg filosofi, men jeg ber allikevel med min far. Når det gjelder fuglen, så er det vår venn pilfinken. Vi bruker ham som sendebud, som for eksempel nå." Epikur vendte seg mot den kvitrende kropp, ga en kort beskjed og borte var den. "Han skal bare fortelle far at dere har vel arrivert."
(Pilfink)
Tassus lurte på hva finken hadde igjen for å virke som sendebud. "Egentlig ikke så mye. Han forvillet seg hit nordfra en gang. Men han liker å fly, han er ensom og lider av insomni, eller søvnløshet om dere vil. Det er derfor han holder seg våken om natten." "Hva er det våpenskjoldet på duken for noe," undret Harry. "Åh, det er min fars. KIR. Det står for Kardinal Inocentios av Roma. Han ble kardinal bare noen få år etter at piskop Dionysios den store av Kant gikk bort."
Det ble ikke sagt så mye mer under måltidet, men Brutus' neseløse beundring for munnskjenken gikk raskt over til forelskelse det øyeblikk han oppdaget at det var en kvinne! Og pussig nok klarte han å beherske sitt inntak av både vin og grappa, det ble faktisk en behagelig finish på måltidet i det natt gikk mot daggry. Så sov de alle til neste kveld, hvoretter ferden gikk fra de Capitolske høyder ned mot sentrum. To døgn senere svømte de over Tiberen og befant seg ved inngangspartiet til St. Peterskirken.
Innen den tid hadde Brutus prestert å fri tre ganger til munnskjenken, denne litt biske men frodige utseende dame, som på tross av sin stive gange kunne få en til å tro hun var budeie det ene øyeblikk, og tysk statsansatt det neste. Tre ganger fikk han også nei på tiltale fra jomfru Maria Catharina von Kolbrandt, som Brutus kjapt hadde etablert var hans utkåredes navn. Han hadde imidlertid ingen planer om å gi seg med det første.
"Før vi stiger ned i de indre gemakker, skal jeg gi dere en guidet tur!" De tre med følge hadde knapt fått ristet på pelsen etter svømmeturen før piskopens sønnesønn grep ordet. De smatt inn gjennom Filaretedøren og gled forbi marmormonumentet av pave Leo XI. Tassus tittet litt forskrekket mot inngangen til Nekropolis, mens Brutus vurderte en nærmere inspeksjon av et skattekammer som Epikur pekte ut. Men i Michelangelos ånd beveget de seg videre og opplevde at månen kastet sitt lys over Berninis due blant engleskarer i den buede apsis, og på tilbakeveien hans baldakin hvor menneskelige paver holder messe. På den andre side av den hellige plass skottet de inn mot grotters inngangspartier, de så forgylte tempelhus og opp mot St. Sebastians kapell. Nær utgangen ble Harry stående som fjetret ved Michelangelos spektakulære skulptur Pietà. Hans tanker gikk til Anitra. Og han gråt stille.
Før de fortsatte ferden ned under kirkens mange kjellere, kunne de, langt der oppe skimte den storslagne halvkuleformede kuppel som utgjør St. Peterskirkens høydepunkt, balustradene og de doriske søyler og mye, mye mer. Men så skjedde det. De hadde akkurat entret rottenes replika av kirken, da kraftige snøftelyder kunne høres bare noen rottelengder unna. Tassus var vel kjent med lyden, og Brutus gikk i sin egen tåkete, forelskede verden. Men Harry skvatt. Han trådde forkjært, tumlet ned de siste 16 trappetrinn og ble liggende med brukket ben...
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar