Det skulle gå to dager før piskop Dionysios så sine venner igjen. Men etter de avsluttende ord av morgenbønnen, "In nómine Patris, et Fílii, et Spíritus Sancti," gikk han med en bekymret mine rett på sak der de satt rundt frokostbordet. "Først og fremst - kjære Athene og Hercules, må jeg be dere om unnskyldning. Det var selvfølgelig ikke min hensikt under dåpen å tildele lille Harry mellomnavnet Abnormitas, men jeg ble så overrumplet av synet at det bare datt ut. Jeg ber dere oppriktig om forlatelse." Ekteparet så på hverandre og smilte, det var som de begge bar på en indre ro nå, deres øyne lyste og de vinket bekreftende med værhårene til biskopen. I deres hjerte gikk uansett sønnen allerede under kallenavnet Harry. Dionysios' panne lettet som en byrde mindre, han skrapte tankefullt øverst på pergamentet med Hercules' stamtavle som lå mellom dem på kjøkkenbordet.
"Se her. Du har nok lest stamtavlen din Hercules, men selve slektskrønikene som følger hver enkelt generasjon tror jeg ikke du har fått med deg?" Dionysios gløttet opp og fant svaret i Hercules' øyne. "Vel. Din kone har altså født deg en vaskeekte pungrutte, en Opossum. Han er riktignok utstyrt med et større antall bjeller enn det sedvanlige," men tilføyde raskt da han så Hercules' bedende blikk: "Du kan imidlertid trøste deg med at du ikke er den eneste i din slekt som har hatt sine, eh, sine eskapader. Det nærmeste eksempel er å finne her ved dette bord. Se bare på din lillebror Brutus, ja, dere har vel alle lagt merke til hans enorme føtter samt pungen på magen?" Det hadde de selvfølgelig. Brutus satt med føttene på bordet som vanlig, med et salig glis rundt truten, uanfektet av at samtalen dreide seg om ham. Føttene hadde allerede fra barnsben av blitt bemerket, men etter hvert vente alle seg til dem som den naturligste ting i verden.
(Kengururotte)
Dionysios skulle til å fortsette, men spurte instinktivt i stedet; "hvordan gikk det forresten med hertuginnen her forleden?" "Vi er forlovet," gliste Brutus. Dionysios himlet med øynene. "Jasså, og hvor befinner så det nådige mø seg nå?" "Hun holder sengen," svarte Brutus ikke fullt så fornøyd, "hun er så sår i stum..." "Takk, det holder," avbrøt piskopen og angret bittert sitt spørsmål. Han kremtet. "Nok om det, men det har seg altså slik Brutus, som du har blitt fortalt av dine foreldre, forklaringen ligger i at din far hadde et eventyr med en Dipodymus, en kengururotte, i sin ungdom. Men, la oss heller gå lenger tilbake i historien. Rattus rex og hans etterfølgere oppførte seg relativt sivilisert, selvfølgelig med et og annet sidesprang, men da med norske rottekvinnfolk. Imidlertid," og Dionysios tappet kraftig på pergamentet, "forteller krønikene her om en av de mest groteske episoder gjennom din families historie. 13 slektsledd etter Rattus Rex presterte nemlig Pontius Klaskus det kunststykke å hive seg over et eksemplar av Conepatus mesoleucus - en tryneskunk av alle ting!"
Brutus brølte av latter, og til og med Dionysios dro på smilebåndet. Da latteren hadde lagt seg, fortsatte han, igjen henvendt mot Hercules. "Vi vet ikke så mye om Pontius sønn Stinkus' oppvekst, krønikene er for sparsomme i sine opplysninger, men hverken han eller moren Maria kan ha hatt det lett. Det vi vet er at de begge ble forvist, sannsynligvis ikke på grunn av ekteskapsproblemer, men av lukten. Stinkus stakkars hadde nok problemer med å kontrollere sine duftkjertler. Etter dette gikk din slekt nok en gang gjennom en lengre periode uten de store fadeser. Men dessverre, med tiden repeterte historien seg, det virker som det skortet på kunnskap hos dine forfedre etter hvert, og det kan jo også skyldes at flere av dem hadde dårligere lærere på skolen. Jeg må innrømme at heller ikke jeg var særlig flink til å få deg til å følge med i historietimene."
Dionysios unnlot å nevne at Hercules hadde skulket de fleste historietimene, mest opptatt av gymnastikk og praktiske fag som han var. "Vel, det er det ikke noe å gjøre med i dag, men det er altså flere episoder. Krønikene forteller blant annet om Waldemar den store som i fremskreden alder forelsket seg i en spissmus, Pattus Stiklus' affære med en ørkenrotte, mens Herodes Falskus gikk til det andre ytterpunkt og falt hodestups for en sumprotte."
"Men, denne, denne nærmest forbannelsen som du fortalte om. Jeg forstår det slik at den har slått tilbake på den som har vært utro, og kanskje mest mot hans kommende slekt. Det jeg lurte på, har det ikke ført noe som helst positivt med seg?" spurte Athene forsiktig. "Jo," svarte Dionysios nølende, "vi vet ikke sikkert. Men det virker som barna berørt har blitt immune mot sykdom. Og noe tyder på at enkelte av deres legemsdeler har blitt usårbare. Brutus, du har vel aldri fått skadet føttene dine, ikke et aldri så lite skrubbsår engang?" Brutus ristet fornøyd på hodet og satte tennene i en gammel epleskrott mens Athene lyste opp.
Kort tid brøt de opp fra bordet og til sitt, det var på tide å komme seg tilbake til hverdag og barnestell. Piskopen tasset i retning kapellet, det var noe i slektskrønikene som mer enn bekymret ham, men han måtte bli sikker i sin sak. Dersom hans første antagelser skulle vise seg å være korrekte, stod de alle foran en katastrofe...
For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.
#Eventyr
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar