ANDRE AKT
Noen dager senere. Når teppet går opp (etter en del plunder) sitter Martin Mopp og Roger Rockefort på sofaen ved stambordet. De lener seg mot veggen og pludrer fortrolig med hverandre, nesten som forvokste småbarn. Det er som vanlig tidlig på formiddagen. Roger har for en gangs skyld fått sneket seg unna heimen, Frøy Furia er nemlig på blomsterløk-kurs ved svenskegrensen.
Martin er i det nostalgiske og poetiske hjørnet:
Mitt ry er stort, men min mave tom -
så beklagelig renner mine dage.
Min edle Roger! Du kan vel minne
den tid som var i det blånende land,
da åt vi oss fulle og tok oss en pinne;
Akk, her er så ugjestmildt! Kun vann,
brød og øl har jeg nytt nå i tredve dage -
ei sylte, ei kål eller biffstek små -
ei dram eller kaffe å tenke på,
så nå må jeg med drøvelen klage.
Roger Rockefort, jeg øyner vår død!
Så mang en stordåd vi utførte sammen,
snart stedes vi begge i gravenes skjød,
og klokkeren over oss svinger med stammen!
så beklagelig renner mine dage.
Min edle Roger! Du kan vel minne
den tid som var i det blånende land,
da åt vi oss fulle og tok oss en pinne;
Akk, her er så ugjestmildt! Kun vann,
brød og øl har jeg nytt nå i tredve dage -
ei sylte, ei kål eller biffstek små -
ei dram eller kaffe å tenke på,
så nå må jeg med drøvelen klage.
Roger Rockefort, jeg øyner vår død!
Så mang en stordåd vi utførte sammen,
snart stedes vi begge i gravenes skjød,
og klokkeren over oss svinger med stammen!
Roger (trøstende) over ølen: Så, så! Så ille er det vel ikke? Vi kan da fremdeles reise oss fra asken? Riste av oss fuglen og slasken? (ler litt for seg selv). Og hva er dette sludder med stammen? Hadde det ikke vært mer naturlig at klokkeren bare sa «amen», så kan du heller endre sammen til flyttsamen? Det var også mye friskere om du etter din tomme mage hadde tilføyd: «Men i hodet er jeg sannelig dum!» (ler enda mer fornøyd, og havner selv i den poetiske krok):
Ja visst er det mang en god dag siden punsj eller bajer,
det på min tunge har for lengst svunnet. Dog - HA!
Og sant nok! Enn er vi kjekke - JA!
Død og pølse! Min hanefjær svaier
vel som før - mitt gode spyd
er like skarpt til å hevne dyd
og slikt noe rart. Mine sko er hele,
min kappe rosa, min buksesele
ennå ei sprukken, og knappene holder.
Kun beltet, beltet (trekker i det) - sorgen volder!
Før var jeg deilig som markens blomme,
da stod min mave rett som en tromme.
Nu har sistnevnte slett ingen art,
nei, at jeg tynnes, tykkes meg klart.
det på min tunge har for lengst svunnet. Dog - HA!
Og sant nok! Enn er vi kjekke - JA!
Død og pølse! Min hanefjær svaier
vel som før - mitt gode spyd
er like skarpt til å hevne dyd
og slikt noe rart. Mine sko er hele,
min kappe rosa, min buksesele
ennå ei sprukken, og knappene holder.
Kun beltet, beltet (trekker i det) - sorgen volder!
Før var jeg deilig som markens blomme,
da stod min mave rett som en tromme.
Nu har sistnevnte slett ingen art,
nei, at jeg tynnes, tykkes meg klart.
(Roger og Martin. Men hvem er hvem?)
Martin (fornøyd): Du blir nok tykk igjen Roger! Tynnere i håret derimot, det er sant!
Roger: Hold tåta på deg! Men lukter du noe? Jeg fanger ferten av herlige saker.
Sylvi kommer bærende med mat til et par forretningsmenn som har forvillet seg inn.
Roger (sørgmodig):
Død og pølse. Det verste er død -
som finnes i verden, pølse det beste.
Og stekes den godt og rykende rød,
så kan man med venner feste!
Men ikke mandag før fanden får sko,
for da treffes draugen på utedo!
som finnes i verden, pølse det beste.
Og stekes den godt og rykende rød,
så kan man med venner feste!
Men ikke mandag før fanden får sko,
for da treffes draugen på utedo!
Martin rekker vennlig Roger en dorull.
Roger (later som han hisser seg opp): Vik fra meg din skurtresker i ballkjole!
Martin (igjen i diktmodus):
Jeg fører min skute på grunn,
men så er det dog deilig at fare!
men så er det dog deilig at fare!
Dessverre skimtes nå seidelens bunn,
jeg vil ikke fanges i tomhetens snare!
jeg vil ikke fanges i tomhetens snare!
Oh Sylvi, du Sylvi, gi meg en til,
en skummende øl uten no' dill!
en skummende øl uten no' dill!
Det går en time eller to. Martin og Roger blir i stadig lystigere humør. Plutselig åpnes døren og Solfryd kommer fykende inn.
Solfryd (opprømt mot Roger): Jeg så Charlie Slusk i vaskehallen i dag!
Martin (mumlende for seg selv): Herrejemini, i dag også?
Roger (avmålt og med uskyldige øyne): Ja, og så da? Det kan vel ikke jeg noe for?
Solfryd: Det kan du det så! Han sa han hadde lånt nøkkelen av deg!
Roger (fremdeles lavmælt og uskyldig): Åh ja, nå husker jeg det. Men vann er da gratis?
Solfryd (fnysende): Du vet det ikke er det det dreier seg om!
Roger (uskyldig som en reverumpe): Ja, men det har bare skjedd én gang.
Solfryd: Du lyver!
Martin (muntert): Eh, var ikke det Peer som løy montro?
Solfryd og Roger i kor (mot Martin): Hold tåta på deg! Deretter stryker Solfryd på dør som en virvelvind.
Martin (til Roger): Hun har et poeng. Charlie satt faktisk her tidligere i uken og skrøt uhemmet av å ha lånt nøkkelen din. Skrøt av vaskehallen også forresten. Pussig, selv har jeg aldri brukt den. Men det betyr jo at han brukt den to ganger - på under en uke.
Roger: Bagateller! La oss heller snakke om noe hyggeligere. Hva med å ta en liten øl? Jeg skal bare ute og trekke litt frisk luft først. Han reiser seg, går bak bardisken, åpner et av skapene og henter ut en pakke Teddy (uten filter). Fisker deretter ut en sigarett fra depotet som han og Björn im Sommer har anlagt, vipper røyken elegant opp i munnviken og tasser belevent mot utgangsdøren. Plutselig åpner døren seg og Frøy Furia mønstrer ham med et blikk som Margaret Thatcher ville misunt henne.
Frøy Furia (med snurpete munn): Du har det med å komme opp med en gang! Løkskjæring med sløv kniv venter!
Roger (nesten hviskende mot Martin): Jeg tror vi må ta den samtalen en annen gang. Pliktene kaller! (Frøy Furia sleper ham med seg)
Martin (for seg selv): Huff ja, det er vanskelig å komme til kjernen i den løken. Bare lag på lag!
Det blir stille i lokalet, Petrus holder foredrag i regi av losjen et sted i nærheten av Tussedalen, Giraffen er på golfturné, så etter et par seidler til, gjør også Martin opp for seg og forlater lokalet. Som alltid ustødig. Teppet går motvillig ned i det mannskoret stemmer i med «Nå går de fulle hjem ...»
Det blir stille i lokalet, Petrus holder foredrag i regi av losjen et sted i nærheten av Tussedalen, Giraffen er på golfturné, så etter et par seidler til, gjør også Martin opp for seg og forlater lokalet. Som alltid ustødig. Teppet går motvillig ned i det mannskoret stemmer i med «Nå går de fulle hjem ...»
Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: «Gildet paa Mærrahaug : romantisk Drama i 2 Akter», Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar