Henrik Ibsen - Gildet på Solhaug

Omtrent som for Catilina, forsøker jeg meg på "Gildet på Solhaug" (opprinnelig Gildet paa Solhoug - utgitt/oppført 1856). GpS er ikke det første stykket Henrik Ibsen utga etter Catilina, men av de mer kjente stykkene er det det. Imidlertid bør nevnes at rett etter at Catilina ble utgitt, gjøv HI løs på et stykke som hadde arbeidstittel Rypen i Justedalen. Det ble ikke utgitt, men var begynnelsen (eller grunnlaget om man vil) til Olaf Liljekrans (oppført 2/1-1857, men ikke gitt ut før 1898, og da på tysk!). 26/9-1850 fikk HI oppført sin enakter Kjempehøien, og juni 1851 ble opera-parodien Norma (eller En Politikers Kjærlighed) utgitt i Ibsens eget blad (sammen med Aasmund Olavsson Vinje og Paul Botten-Hansen) Andhrimner. Dersom noen skulle undre, er Andhrimner navnet på kokken som i norrøn mytologi kokte flesk for æsene i Valhall...

På oppfordring fra Ole Bull ankom HI Bergen den 21/10 1851, og der (dvs mesteparten ble vel til under et "studieopphold" i København og Dresden sommeren 1852) skrev han Sancthansnatten, en satirisk komedie - sikkert inspirert av bla Shakespeares "En midtsommernattsdrøm" som han så i Dresden. Skuespillet hadde premiere i Bergen 2 januar 1853. Mens HI arbeidet som instruktør og dramatiker ved Det norske Theater i Bergen (1851-1857), ble Gps til under sommeren 1855. Dramaet ble oppført første gang 2. januar 1856. Noen dager etter (7/1) ble HI kjent med Suzannah Daae Thoresen, mens stykket ble utgitt 19/3-1856, altså dagen før HI's 28-årsdag. Førsteopplaget er ukjent, men antagelig under 1000 eksemplarer. 1856 var okke som et begivenhetsrikt år for Henrik Ibsen.

Man kan (med rette) argumentere med at Fru Inger til Østråt ble oppført før GpS. Og det er korrekt, stykket ble fremført 2. januar 1855 (på 5-årsdagen for Det norske Theater). Men dersom man refererer til når stykket faktisk ble utgitt på forlag, kom GpS først, for Fru Inger til Østråt (som opprinnelig het Fru Inger til Østeraad) ble først utgitt over 5 nummer av Illustrered Nyhedsblad mellom 31/5 og 23/8-1857. Kildehenvisning (hvor ikke annet referert til); Ivo de Figueiredo - "Henrik Ibsen, Mennesket".

Tilbake til Gildet på Solhaug og handlingen. Stykket er et middelalderdrama i tre akter fra det fjortende århundre (eller på 1300-tallet om man vil). Treårs bryllupsdag og feiringen av Bengt Gautesøn og hans kone Margit (23 år) utvikler seg til et kjærlighetsdrama. Det viser seg at Margit egentlig aldri var kjær i sin husbond, derimot i Gudmund Alfsøn som syv år tidligere dro til Frankrike med kansler Audun av Hægranæs for å hente en dronning til den norske konge. Nå er Gudmund kommet tilbake, men også kongens fogd (Knut Gjæsling som er pålagt å fange Gudmund) har kommet til gårds. Begge to ønsker å gifte seg med Signe, som er Margits yngre søster. Margits gamle forelskelse blusser også opp igjen, og så er dramaet i full gang. Gudmund er lyst fredløs (det er derfor Knut er på jakt etter ham), mens den egentlige skyldige er Audun av Hægranæs (som til overmål ikke er med i stykket, man blir bare fortalt om ham underveis), som har hatt et komplott på gang mot kongen... Med en dose gift og øksekamp er det også slagsmål og drapsforsøk, for de som foretrekker det.... Mer om stykket her og her, eller her. Stykket ender bra for heltene, men Bengt blir drept ved en vådesgjerning.
GpS er forøvrig det første av Ibsens skuespill som ble oppført utenfor Norge, nemlig Dramatiska Teatern i Stockholm i 1857. Det er også det første som ble oppført som opera. Det skjedde i Stuttgart 12/4-1899. Se også her.

Aktørene. Ulikt Catilina har jeg ikke funnet historisk belegg for mange av aktørene i GpS. Man vet at HI hadde lest eksempelvis Snorres kongesagaer, islandske ættesagaer, Norske folkeviser (av Magnus B. Landstad) mfl., så det er antatt at han kan ha blitt inspirert av blant annet disse til sitt middelaldersdrama. Sagn og eventyr var han også vel kjent med, eksempelvis traff han H. C. Andersen i København under sitt sommeropphold der i 1852. Nok om det, her er kort om aktører og andre som er nevnt:
Bengt Gautesøn. Dette er altså herren på Solhaug. Om han faktisk har eksistert, har i allefall ikke jeg funnet belegg for det. Det gjelder også de andre aktørene, dersom ikke spesifikt nevnt. I stykket fremstår Gautesøn som en noe distré, eldre herremann. Hans bakgrunn for å ha fått Margit til sin hustru, er hans rikdom og eiendommer. Et "fornuft-ekteskap" altså.
Margit. Se Gautesøn. Margit er opprinnelig fra en fattig familie, og etter at Gudmund Alfsøn (hennes tidligere flamme) dro til Frankrike da hun var 16 år, gikk det snaue 4 år før hun giftet seg med Bengt. På bryllupsdagen hvor handlingen foregår, er Margit 23 år (som nevnt over).
Vedrørende Margit har jeg følgende tanke-eksperiment, muligens helt fjernt, men dog: I første akt synger Margit om "Bergkongen" (Se også sangen sitert nedenfor). Nå er det faktisk slik at det finnes et gammelt sagn om en Margjit Hjuske fra Sauherad (se mer og hør vakker musikk her) som blir "bergtatt". Kan det hende at Ibsen har hørt om dette sagnet og brukt hennes navn i sitt stykke? Det som er helt sikkert, er at en annen kjent person, nemlig Myllarguten (Torgeir Augundsson, 1801-1872) vokste opp i Sauherad og at han ble godt kjent med fiolinisten Ole Bull. Og som alle vet, så fikk Bull Ibsen ansatt ved teateret i Bergen. . .
Hva sier så Henrik Ibsen selv om figurene i stykket og deres tilblivelse? Vel, mitt tanke-eksperiment står nok ikke særlig til troende, for i Roma i april 1883 skrev han at hans utgangspunkt (i et råutkast for Hærmendene på Helgeland) var "Vølsungasagaen" (nedskrevet mellom 1250 og 1350) hvorfra han brukte søstrene Hjørdis og Dagny som utgangspunkt for Margit og Signe, mens vikingen Sigurd Fåvnesbane ble "modell" for Gudmund Alfsøn. Les gjerne mer her. Så hvorfor foretok jeg i det hele tatt mitt tanke-eksperiment? Vel, rett og slett fordi jeg syntes tanken er besnærende.

Signe. Margits yngre søster.

Gudmund Alfsøn. Da han var en fattig svenn besøkte han ofte Margit og Signe, og spilte (på harpe) og sang for dem. I stykket er han som nevnt over kommet tilbake fra Frankrike.

Knut Gjæsling. Kongens fogd. Historisk avløste fogden "gjaldkerombudet", og ble første gang nevnt i Bergen 1337. Fogden var på det tidspunkt kongens mann i bystyret. I stykket er Knut på jakt etter Gudmund, men han er også ute etter å ekte Signe.

Erik fra Hægge. Knut Gjæslings venn.
I tillegg er det i "persongalleriet" referert til: En huskarl, en annen huskarl, Kongens sendebud, en gammel mann, en pike, "gjester, herrer og fruer", menn i Knut Gjæslings følge, samt "Karle og piker på Solhaug".
Andre personer og steder nevnt i stykket:

Audun av/fra Hægranæs. Kansleren som omtalt ovenfor. Han blir omtalt tidlig (og flere ganger senere) i første akt. Vi får opplyst at han dro fra Bergen "med et fyrstelig tog, å føre prinsessen med svenne og piker og skatte til Norge som kongens brud". (Dette er det også historisk belegg for, se kildehenvisning/link nedenfor). Og som Gudmund var vitne til i Frankrike, ble prinsessen og Audun forelsket i hverandre og planla derfor å ta livet av den norske konge med gift. Men Gudmund får tak i giftflasken, og Audun legger listig skylden på ham for komplottet. På slutten av tredje akt får vi vite at Audun Hugleiksøn (for første gang i skuespillet opplyst med etternavn annet enn gårdsnavn) har blitt avslørt (og Gudmund derfor ikke lenger fredlyst) og fått sin straff; halshugget i Bergen.

Audun Hugleiksson er en faktisk og historisk person. Født ca 1240 og henrettet 2/12-1302 i Bergen (han ble hengt, ikke halshugget som i skuespillet). Og som i skuespillet, vokste han opp ved gården Hegranes i Jølster. Han var kongens høyre hånd og baron. Bare få dager etter at kong Eirik Magnusson døde i 1299 ble Audun Hugleiksøn kastet i fengsel. Det ble aldri nedtegnet noen begrunnelse for dødsdommen hans, men det er mulig at den nye kongen (Håkon Magnusson, Eiriks bror) så på ham som en politisk motstander. Frem til henrettelsen satt Audun i fengsel.

Noen betraktninger: Catilina var historisk sett på som en skurk, og han blir av HI fremstilt som en helt. Historisk var Audun Hugleiksson en helt (eller i det minste suksessrik og særs anerkjent), men i Ibsens stykke blir han fremstilt som en kjeltring. Middelalderhistorikeren Fredrik Macody Lund har omtalt Audun Hugleiksson som "den eneste politiker av europeisk format som Norge noen gang har fostret". Det som også er interessant, er at det i tiden etter Auduns død spredte seg folkefortellinger og folkeviser om han. Blant annet i en folkevise nedtegnet på Færøyene på 1800-tallet. Og i "Frugvin Margreta" (se her og skriv inn søkeord Frugvin Margreta) er han "skurken som selger kongsdattera til en greve i Blåland og får henne brent på bål når hun senere vender tilbake." Kilde til foregående historiske data om Audun, se Wikipedia og spesifikt her. Så Henrik Ibsen har nok kommet over noen av disse "folkefortellingene". Enda mer om Audun her. Jeg er (selvfølgelig) ikke alene om å knytte Ibsen til den historiske Audun. Se eksempelvis følgende glimrende innlegg av professor Kristian Fossheim her. Dersom noen skulle stille spørsmålstegn ved mine forskjellige stavemåter på Auduns etternavn og gårdsnavn, er grunnen ganske enkel den at Ibsen brukte sin stavemåte, mens de historiske og faktiske var Hugleiksson hhv. Hegranes.
Kirsten og Håkons gård er nevnt i Margits sang om Bergkongen (se også Margit over samt i sitater nedenfor).

Sunnives kloster. Nevnt av Margit helt mot slutten av siste akt. Min dristige (og sikkert dumdristige) påstand er at dette er en referanse til sagnet om Sunniva av Selja (se her).

St. Sunniva

Helt til slutt har jeg valgt ut noen sitater:

Første akt.

Åningsreplikken:
Erik fra Hægge (til Bengt Gautesøn):
Og nu, kort og godt, hva svar har I å gi meg på mitt ærend som Knut Gjæslings beilermann?

Knut Gjæsling (til Margit):
I vet snilt å belegge eders ord, fru Margit. For sant - I burde være prest og ikke eders husbonds frue.

Margit (for seg selv):
Det er tungt å sukke bak gyllen mur;
det er tungt å sitte så lenge i bur.
Margit (synger):

Bergkongen red seg under ø;
- så klagelig rinne mine dage -
ville han feste den vene mø.
- rett aldri du kommer tilbage -

Bergkongen red til herr Håkons gård;
- så klagelig rinne mine dage -
liden Kirsten sto ute, slo ut sitt hår.
-rett aldri du kommer tilbage -

Bergkongen festet den vene viv;
- så klagelig rinne mine dage -
hun spente en sølvgjord omkring hennes liv.
- rett aldri du kommer tilbage -

Bergkongen festet den liljevånd
- så klagelig rinne mine dage -
med femten gullringe til hver hennes hånd.
- rett aldri du kommer tilbage -

Tre sommere gikk, og der gikk vel fem;
- så klagelig rinne mine dage -
Kirsten satt i berget i alle dem.
- rett aldri du kommer tilbage -

Fem sommere gikk, og der gikk vel ni;
- så klagelig rinne mine dage -
liden Kirsten så ikke solen i li.
- rett aldri du kommer tilbage -

Dalen har blomster og fuglesang;
- så klagelig rinne mine dage -
i berget er der gull og en natt så lang.
- rett aldri du kommer tilbage -

Signe (til Margit):
Tro meg, mitt ord skal du sanne. (leende)
Kommer ikke hver en liten sangfugl til sist
igjen fra de fremmede lande?

Sigen (til Margit):
Å, var han enn konge, med hallen full
av dyre kleder og røden gull,
det skulle så lite meg friste.
Nu bæres det meg for jeg er rik nok med meg selv,
med sommer og sol og den susende elv,
med deg og de fugle på kviste.
Kjære søster min, - her vil jeg bygge og bo;
og å skjenke noen beiler min hånd og min tro,
dertil har jeg ikke tid; dertil er jeg for fro!

Gudmund (til Margit):
Signe hadde fordum så vennesælt sinn;
hun kjente ei list eller renke;
når jeg kommer i hu hennes øyne blå,
jeg må på Guds engle tenke.

Gudmund (til Margit):
I kongens hall var jeg aldri så fro

som dengang jeg var smådreng i den fattige bo.

Margit (tilsvar - uten å se på ham):
Og jeg - hver dag jeg på Solhaug bode,
takket himlen at den gjorde mine kår så gode.

Gudmund (til Margit):
Det er som jeg sier. Mitt liv står på spill;
og livet vil hver mann friste.
Tre netter lå jeg som hunden ute;
på fjellet jeg hvilte mine mødige ben
og lenet mitt hode til urens sten.
Å tigge om ly, om bolster og pute
i fremmed folks hus, det var meg for tungt;
min tro var jo freidig; mitt håp var ungt;
jeg tenkte: når du til Solhaug kommer,
da er du frelst fra all din kvide;
der finner du venner; på dem kan du lide. -
Men håpet er skjørt som markens blommer.
Eders husbond møtte meg med horn og krus;
han åpnet for meg både dør og porte; -
men øde tykkes meg eders hus;
hallen er mørk; mine venner er borte.
Nu godt; jeg stiger på ny til fjells.

Margit (til Gudmund):
Mitt freidige sinn jeg solgte for gull;
jeg hildet meg selv i brokede lenker.
Tro meg, så klagelig vederlag skjenker
rikdom når barmen er sorrigfull.

Margit (til Gudmund):
...
men der var ikke én som rett meg forsto,
ikke én som fattet min jammer; -
jeg frøs som jeg satt i bergets kammer;
dog verket mitt hode, dog brente mitt blod.

Gudmund (til Margit - med dempet stemme):
Den rommer en gåtefull saft; -
en dråpe derav i din uvenns beger, -
så saktelig synker hans livsenskraft,
og intet i verden ham hjelper og læger.

Margit (smilende til Gudmund):
Ser du; mens fjernt fra bygden du vandret,
har også hun seg så sterkt forandret.

Gudmund (sakte, ser etter Signe):
Sprunget ut som den rosenblommme
der ennu var knopp ved dagens komme

Andre akt.

Signe (til Gudmund):
Jeg minnes vi satt ved arnens glød
en vinterkveld, - nu er det lenge siden; -
du sang for meg om den jomfru liden
som nøkken hadde lokket ned i sitt skjød.
Der glemte hun bort både fader og moder;
der glemte hun bort både søster og broder;
hun glemte bort både himmel og jord,
hun glemte sin gud og hvert kristent ord.
Men tett under strande den smådreng stod;
han var til sinne så mødig og mod;
med kvide han slo sin harpes strenge,
så vide det klang både lytt og lenge.
Den jomfru liten på tjernets bunn
våknet derved av sin tunge blund;
nøkken måtte slippe henne ut fra sitt skjød;
mellem liljene hen over vannet hun flød; -
da kjente hun igjen både himmel og jord,
da fattet hun til fulle både gud og hans ord.

Gudmund (til Signe):
Så mektig er elskov; i menneskets bryst
vekker den tanker og lengsel og lyst. -

Margit (til Gudmund):
. . .
kirken kan ei skille to som har hinannen kjær.

Margit (for seg selv, mer eller mindre...):
Det var seg en ungmø fager og fin,
hun satt i sin faders gård;
hun sømmet i silke, hun sømmet i lin; -
så lite den gammen forslår.
Hun satt så enig med sorrig og gru;
det var tomt i hall og i stue;
den jomfru liten var stolt i hu,
henne lystet å vorde en adelsfrue. -
Det var seg bergkongen, red han fra nord,
kom han til gårde med gull og med svenne;
tredje dags natten hjemad han fór
alt med sin brud, - med henne.
I berget satt hun hel mangen sommer,
av gullhorn kunne hun mjøden tømme,
i dalen trives de yndigste blommer, -
hun sanket dem kun i drømme. -
Det var seg den ungersvenn bold og god;
vel kunne han leke på gylne strenge;
det klang til bergets innerste rod,
hvor hun hadde sittet så lenge.
Så underlig ble hun til sinne derved; -
opp sprang fjellets port som en bue;
over dalene lå gud faders fred,
og all den herlighet kunne hun skue.
Det var som om nu, for første gang,
hun var vekket til liv ved harpeklang,
som om hun først nu forsto å finne
den rikdom verden slutter inne.
Og vel må I vite, hver og en,
at den som er fengsleet til fjellets sten,
kan løses så lett ved harpelek!
Han så henne bundet, hørte hun skrek, -
men han slengte sin harpe bort i en vrå,
heisede silkeseilet i rå,
stevnede over den salte sjø
til fremmede lande med sin festemø.
(i stignede lidenskap)
Du lekte så fagert på strengenes gull;
ti svulmet min barm så kjekk og full!
Jeg må ut, jeg må ut i de grønne dale!
Jeg dør her inne i fjellets sale!
Han håner meg kun! Han favner sin mø
og stevner over den salte sjø! (skriker)
Med meg er det ute; berget er lukket!
Solen lyser ikke mere; alle stjerner er slukket.

Tredje akt.

Margit (for seg selv):
Jeg hørte en gang om et blindfødt barn,
som voksede opp i lek og glede;
moderen spant et trolldoms-garn,
som mektede lys over øyet å sprede.
Og barnet skuet med undrende lyst
over berg og sjø, over dal og kyst.
Da sviktet de koglende kunster bratt,
og barnet gikk atter i mulm og natt;
det var forbi med gammen og leke;
av sagn og lengsel ble kinnene bleke;
det syknede hen og leevet alle dage
i en evig, en unevnelig klage. -
Akk, også mine øyne var blinde
for sommerens lys og for lysets skjær -

Margit (for seg selv):
Å herre, tilgiv, tilgiv;
jeg vet ikke selv hva jeg taler.
Send meg din fred, som læger og svaler.

Signe (til Gudmund):

Å, la oss flykte! Men hvor går vi hen?

Gudmund (tilsvar):
Ute ved fjorden har jeg en venn;
han skaffer oss et skip. Over salte vanne
seiler vi ned til de danske strande.
Der, kan du tro, det er deilig å bo;
der vil du finne det fagert å bygge;
der monne de veneste blomster gro
alt under bøkenes skygge.

Sluttreplikken. Korsang (av menn og kvinner):

Over jorden vokter lysets øye,
verner kjærlig om den frommes fjed,
sender trøstens milde stråler ned; -
lovet være herren i det høye!

(Hentet fra min tidligere Tombola.blogg.no 26.12.2011)

For første innlegg om skuespill av HI, klikk her. For neste innlegg klikk her.