Musketerenes avreise fra Gossensass ble nok en gang forsinket. Brutus' mandler hovnet plutselig voldsomt opp, de var som før nødt til å søke hjelp. Den gamle krokete rottemor anbefalte dem straks å få ham innlagt på rotteklinikken vis-à-vis munkeklosteret i Säben. Som sagt så gjort. Skepsisen vokste da en yngre allmenpraktiserende lege ved navn Dr. Rat. Fil. Sleipus Sleivus innfant seg, men den sank (for Harrys vedkommende, om ikke annet) da det viste seg at sykepleiersken som assisterte under operasjonen var Emilie Brakkvann.
Dr. Sleivus spurte med et sleskt smil rundt snuten hvorvidt Brutus prefererte epiduralanestesi, full narkose, lystgass eller Stroh Rum som bedøvelse. Brutus lysnet og gikk øyeblikkelig for det siste. Da operasjonen var over, var mandlene fjernet, men det var også drøvelen. Legen bedyret halvhjertet sin fortvilelse, og Brutus hadde ikke krefter til å gi ham et spark bak. Noen dager senere viste det seg at fjerningen av Brutus' kjempemessige drøvel hadde hatt en uventet og fordelaktig bieffekt, han snorket ikke lenger! Legen ble derfor tilgitt.
Så nedkom Anitra med dobbeltsidig lungebetennelse, deretter Tassus med en sjelden variant av flekktyfus. Anitra ble i løpet av tre uker helt frisk av penicillinkuren som Dr. Sleivus merkelig nok helt korrekt rekommanderte, mens Tassus var det lite rent medikamentmessig å gjøre med. Legen var frekk nok til å ymte frempå hvorvidt de ikke kunne tenke seg å donere hans hjerte og nyrer mot en aldri så liten kagge med Stroh Rum. Etter olmske blikk, selv fra Brutus, trakk legen seg tilbake med uforrettet sak og skalpell bak rygg. De tre våket over Tassus' febertokter gjennom fire uker. Emilie holdt seg klokelig i bakgrunnen, hun forstod Anitras' blikk. Tassus kom der fra med livet, og en novembers ettermiddag befant de seg igjen i ulendt terreng. Sensommer og høst hadde for lengst glidd over i midtvinters med snødekte fjell, men en fønvind gjorde at temperaturen var overkommelig - for nå.
"Jeg kan ikke fatte at piskop Dionysios, han som var så klok, sa at vi skulle være immune mot sykdom," pep Tassus fortørnet: "Vi har alle vært døden nær!" Harry tenkte seg om. "Jo, Dionysisos var klok. Ingen tvil om det. Men han kunne ikke vite alt, og slektskrønikene var sparsomme i sine opplysninger. Men byllepesten var vi immune mot, husk det! Men hvordan kommer vi oss nå ned til Friuli? Det vil jo ta månedsvis å krabbe seg dit!"
"Jeg har en idé, " utbrøt Brutus - såre fornøyd etter å ha kvartet en dunk med Stroh Rum fra Dr. Sleivus' medisinaldepot. "Skulle bare mangle," tenkte han - "til pass for den kvakksalveren!" Høyt sa han imidlertid; "vi bruker mine kengurubein som ski, så henger dere på slep som på et akebrett. Vi kommer til å være nede i dalen på null komma null!" Tassus var skeptisk. "Det kan være farlig!" "Ja, men alternativet er å fryse i hjel her oppe!" repliserte Brutus, og tok seg en god støyt av dunken. Etter å ha diskutert alternative nedstigninger ble forslaget vedtatt. Det fantes ikke realistiske alternativer. Tassus gravde seg ned gjennom snøen, kom opp med lyng som de bandt rundt magen på hverandre og festet til Brutus' svulmende vom.
Så satte de utfor. Til å begynne med gikk det tregt. Nesten i bedagelig marsjfart, til Tassus og de andres glede. Så kom de over skyggepartier hvor snøen hadde frosset, tempoet økte og skrentene ble brattere. Men Brutus skrek henrykt og i rus: "Går det ikke fykende! Går det ikke strykende!" Tassus ble mer og mer fortvilet, hastigheten steg fra 50, til 60 og så 70 km/t - og det var fånyttes å skrike til Brutus, som allikevel ikke kunne høre dem gjennom motvinden.
1000 meter nedenfor det bratte klyv, i en liten landsby ved navn Vientino stod Gampus Sparkus tålmodig og ventet på sin husbonde som hadde avlevert melk. De tomme spannene sto oppstablet på kjerren, det var like før han skulle dra dem tilbake oppover den bratte bakken. Men Gampus tenkte med seg selv; "det er i alle fall ikke noe i spannene nå - om ikke mange timene er jeg hjemme i stallen." I det samme gløttet han opp gjennom gaten mot fjellveggen. Han skulle aldri glemme synet, var det ikke hans venner og blindpassasjerer fra Skygen som kom flyvende??
Litt ovenfor Gampus kom de fire ganske riktig rennende nedover i en avsindig fart. Selv Brutus hadde begynt å få sine bange anelser, men hvordan han enn plasserte bena var det umulig å få bremse! Han hadde mistet all kontroll, observerte kun svakt at det var en hindring nederst i veien, så traff de en issvull som sendte dem himmelhøyt! Tre av dem føyk forbi melkespann og Gampus, og havnet i en snøfonn femti meter ned i bakken. Men den fjerde traff kanten på et melkespann, nakken brast som en tørr kvast. De fire musketerer var i løpet av et millisekund blitt et medlem mindre...
For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.
#Eventyr
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar