(Pungrotta Harry)
Mens Hercules med følge bega seg i retning festlokalet, beveget Dionysios seg mot kapellet, som lå skjermet under en skråning i enden av gravlunden. Han kunne ikke få seg til å tro at Athene, at Athene av alle... Nei, ikke en gang tanken kunne sluttføres, han måtte få oppklart dette - sannheten måtte være å finne i slektskrønikene i kapellets bibliotek. En time senere hadde han funnet det han søkte, han korset sine værhår, klødde seg ettertenksomt i skrittet og satte så på firsprang ut døren med dokumentene fastspent på magen. Her var ingen tid å miste, det gjaldt å unngå den konfrontasjon han antok nå pågikk mellom Hercules og hans viv - med de konsekvenser det i ytterste fall kunne få for rikets tilstand!
I festlokalene var stemningen trykket. Gjestene hadde knapt satt seg til bords før Hercules hveste mot Athene; "Få se på pjokken!" Athene betraktet sin ektefelle med triste øyne, men sa intet. Harry lå i dyp søvn innerst i lokalet på en pidestal ved gavebordet, ikledd nyplukket mose, svøpt i et silkelommetørkle som Athene hadde arvet fra sine tipp-tipp-tapp-foreldre. Mange av gjestene hadde allerede bemerket den nydøptes fysiognomi, den var aldeles ikke det man forbandt med Norvegicus Rattus. Babyen var fra fødsel kjennetegnet ved sin lange spisse nese, utstående ører og en pussig svart ring rundt hvert øye som instinktivt fikk en til å tenke på en vaskebjørn. Riktignok hadde han den karakteristiske lange nakne halen, men denne strie pelsen og disse korte værhår da! Sladderen florerte, men etter Hercules' utbrudd forstummet samtalene. Hercules løp med lange skritt mot pidestallen, løftet den lille ned, la ham på gavebordet og rev av lendekleet. En stakket stund mistet han snute og mæle, trakk pusten dypt, snudde seg brått og brølte mot Athene: "HVA I SALTE REVEBJELLE ER DETTE FOR NOE? GUTTEN HAR JO PUNGER SOM EN FLODHEST! OG HVEM ER FAREN?"
Athene så på ham med sitt milde blikk. "Faren er deg - jeg har alltid vært deg tro - det burde du vite i ditt hjerte." Hun tilføyde ikke hva de begge visste, at dersom noen i familien hadde vært utro, så var det ham. Hercules tok seg sammen, beveget seg henimot sin hustru igjen og spurte med mer dempet stemme: "Men, jeg mener - han ligner ikke det minste på meg, og han har jo FIRE testikler!" Stemmen nærmet seg et faretruende lydnivå igjen. "Hvordan forklarer du det?" Da disse åpenbaringene demret for det lydhøre publikum oppstod et regelrett rotteres mot gavebordet, alle ville beskue babyen. At barn ble kjønnsmodne omtrent ved dåpsalder var allment kjent, og det hadde også tidligere skjedd at testiklene "slapp" i døpefontenen - men aldri med fire "plopp", og aldri så høylydt! Rundt gavebordet kunne høres pipende "Giiid", "Neiognei" fra kvinnene, enkelte besvimte faktisk av synet, mens hankjønn av uviss grunn forholdt seg merkelig tause, muligens av ren misunnelse eller i befippelse. Noen prøvde seg riktignok på fleipete bemerkninger som "ballalaika", og tre medlemmer av mannskoret vurderte å stemme i med "Bjelleklang, bjelleklang", men droppet det da de forstod at stemningen kunne raskt skifte fra vondt til verre, Hercules var ikke en man satte seg opp mot uten videre. Én sak var imidlertid alle enige om, selv om det ikke ble sagt høyt: Slike baller hadde aldri tidligere vært sett i rikets historie!
- "Det kan jeg ikke," svarte Athene på Hercules' spørsmål.
- "Men det kan jeg!" pep det fra inngangspartiet der Dionysios hadde stått og hevet etter pusten de siste fem minutter, mer innsnurpet rundt snuten enn under dåpen. Hele forsamlingen snudde seg mot ham, en mer dramatisk utvikling på en dåp hadde de ikke forestilt seg i sine villeste fantasier!
- "Men det kan jeg!" pep det fra inngangspartiet der Dionysios hadde stått og hevet etter pusten de siste fem minutter, mer innsnurpet rundt snuten enn under dåpen. Hele forsamlingen snudde seg mot ham, en mer dramatisk utvikling på en dåp hadde de ikke forestilt seg i sine villeste fantasier!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar