Pungrotta Harry - Et eventyr i 24 deler (del 7)

I de følgende månedene tilbrakte Harry mye tid sammen med piskop Dionysios av Kant. De pratet ikke bare om menneskene, men også om jorden, planeter og stjerner, tro og livssyn, liv og død, men det ble selvfølgelig tid til eventyrstunder. Særlig begeistret var Harry når 'onkel' Dio tok seg tid til å lese høyt fra "Tusen og en rotte", "Rattus Twist" samt "Reisen til rottenes indre liv".

Nok en sommer, høst og jul kom og gikk, så lakket og led det til vår og Harry 13de bursdag den første april. Klassekameratene var invitert, men bare Anitra dukket opp, noe som ikke dempet Harrys glede, han var etter hvert blitt vant med det og trivdes godt i hennes og familiens skjød. Av Dionysios fikk han den hellige bok, av sine foreldre et stort glass plommesyltetøy, tegneserie-hefter fra onkel Brutus, Tassus gav ham et kompass, og av Anitra fikk han en barkeamulett med inskripsjonen "Fra Anitra, din venn". Harry var overveldet, naturlig nok mest glad for den siste present.

Etter middag og bursdagskake dro ungdommen ut for å leke, de voksne ble sittende rundt middagsbordet i prat om løst og fast, Brutus som vanlig med bena på bordet mens han spyttet melonkjerner i øst og vest. Tassus vimset hit og dit, lyttende etter mer eller mindre imaginære faresignaler, mens Hercules nippet til et glass kirsebærlikør. Dionysios satt i dype tanker, men plutselig strammet han seg opp, skottet bekymret rundt seg og spurte: "Hvor har det forresten blitt av Athene?" "Åh, hun har gått og lagt seg, hun følte seg litt dårlig," svarte Hercules.

Dionysios ble askegrå rundt sin snurpete snute, støttet seg mot bordet før han hviskende spurte: "Husker du da jeg etter Harrys dåp fortalte om din slekts mange sidesprang?" Hercules likte ikke påminnelsen, men svarte: "Joda. Hvordan skulle jeg kunne glemme det? Og hvorfor ripper du opp i det nå?" "Vel, i alle år siden har jeg forsket i dine slektskrøniker. Det var nemlig en fatal episode som jeg ikke fortalte om, jeg måtte finne ut om den var enkeltstående."

Etter å ha trukket pusten fortsatte piskopen. "En av dine forfedre, Roger Rattus Magnusson VI, hadde nemlig en kort affære med en svartrotte, altså en Rattus rattus, og 13 år senere brøt det ut en forferdelig byllepest som tok livet av hele din slekt - med ett unntak. Og ikke nok med det, enkelte av Rogers undersåtter flyktet fra styggedommen, noe som medførte at smitten spredde seg raskt gjennom hele Europa. Ja, til og med mennesker ble smittet - de kalte det Svartedauden, men om det var på grunn av, eller på tross av Rogers sidesprang vites ikke. Uansett, konsekvensene ble katastrofale. Siden har jeg forsøkt å gå gjennom dine slektsledd, først trodde jeg at dette kunne oppstå hvert 13de ledd, men det slo jeg etter hvert fra meg. Så fant jeg en annen episode enda lenger tilbake i tid. Det viste seg nemlig at rundt 13 år etter Pontius Klaskus' nærkontakt med den famøse tryneskunken, så døde hele samfunnet rundt ham ut, under mystiske omstendigheter som ikke er nærmere beskrevet i krønikene. Hele landsbyen strøk altså med, igjen med ett unntak. Felles for begge tilfellene var at den første som viste sykdomstegn var konen til den som hadde begått sidespranget, vel og merke med andre raser enn Rattus Norvegicus. Og i begge tilfeller brøt pesten ut på dagen 13 år etter at de fikk sitt neste guttebarn. Det eneste positive er vel at unntaket som ble spart, det var det førstefødte barn av ektefellene. Det er da også den eneste grunn til at din slekt har blitt ført videre. Jeg har regnet ut at mellom Pontius og Roger gikk det 169, altså 13 ganger 13 slektsledd. Og Hercules, du er det hundreogsekstiniende etter Roger Rattus Magnusson VI."

Den lille forsamlingen satt og måpte. Hercules ble plommerød i ansiktet, slik han hadde vært så ofte i yngre dager. "HVA I BRUNSVIDDE STUMPEHALE ER DET DU SITTER HER OG SIER, DU GAMLE ROTTE? HAR DU GÅTT HELT FRA KONSEPTENE? PÅSTÅR DU AT VI SKAL DØ?" "Ja, jeg er redd for det," svarte Dionysios stille. "Men ikke alle. Harry vil sannsynligvis overleve. Og det er selvfølgelig en mulighet for at andre barn, hvis forelder har begått sidesprang også vil bli spart. Men det vet vi ikke. Krønikene har jo bare fulgt slektsledd i direkte linje ned fra Rattus Rex." Ved disse ord spisset Brutus og Tassus ører.

"Vil det si at jeg kan overleve?" kom det fra Brutus. "Og jeg da?" fra Tassus. "Det kan hende," sa Dionysios til Brutus. "Men Tassus, du har vel ikke foreldre som, eh, som hadde sidesprang med annet enn norske rotter? Du sluttet jo å vokse etter å ha blitt skremt av menneskene?" Tassus så beskjemmet ned. "Nei, det var bare en unnskyldning. Du skjønner, jeg skammet meg så fælt. Den egentlige grunnen til at jeg er så liten av vekst er fordi, fordi min far en gang ble forelsket i en liten snømus."

Hercules stirret på Dionysios. Han kunne ikke fatte at dette kunne stemme. Skulle de alle dø på grunn av et toskete sidesprang han begikk for årevis siden? Atskillig spakere i røsten spurte han så; "men kjære deg, du kan vel ikke være helt sikker på at dette vil skje akkurat nå? Det kan vel hende at du har hoppet over et slektsledd eller to i dine studier?" Dionysios ristet på hodet. "Nei, jeg har dobbelt- og trippelsjekket. Men helt sikker kan ingen være. Jeg håper såklart jeg tar feil, men det første tegn på at det faktisk er byllepest, det er at pasienten begynner å hoste blod." Hercules reiste seg uten et ord, gikk inn på sin kones sovekammer. En kort stund etter ravet han tilbake som en levende død. En blek Brutus vendte seg mot Dionysios. "Hvor lang tid har vi?" "Jeg vet ikke," svelget Dionysios, "men ut fra hva jeg har lest, under et døgn." Ingen sa noe.

I det samme snublet Harry og Anitra leende inn døren, så forsamlingen - spurte så undrende i kor: "Har det skjedd noe?"

For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

#Eventyr