FJERDE AKT
En uke senere. I det teppet går rykkevis og delvis opp (med assistanse fra kjøkkenpersonale) sitter Martin Mopp hvor han pleier. Det er som alltid tidlig på formiddag. Men for en gangs skyld stirrer han ut over fjorden. Det er vår, skyfri himmel, noen ærfugler snadrer, gjess og stokkender grynter, et svanepar padler febrilsk for å unngå tre cabincruisere som stevner ut. Det er dem Martin studerer. Mer presist akterenden hvor kan han skimte skutenes døpenavn: KRISE, BANKEN og sist, men ikke minst: MOT FRUENS VILJE.
(Også en båt)
Martin vender tilbake til Sudokuen, mumlende for seg selv: Høyst passende! Etter å ha konsumert de sedvanlige halvlitere og en lunken skvett kaffe, kommer den ene stamkunde etter den andre inn døren. Roger Rockefort først:
(sympatisk mot Martin): Du ser litt pjuskete ut. Du har vel ikke vondt i stumpegurken?
Martin (forbauset): Jeg har vondt i hodet! Det må være noe jeg har spist!
Roger (sarkastisk): Det kan vel ikke være noe du har drukket?
Martin (undrende): Jeg drikker da ikke så mye. Men ja, det kan være - jeg kom i skade for å ta en slurk tran i går. Forferdelige saker. Hva mener du forresten med gurkegreiene dine? En sylteagurk i stumpen? Æsj! (skjærer en grimase til forveksling lik den en sjimpanseunge foretar sekundet etter den har luktet nysgjerrig på en finger dratt ut av «anus horribilis»).
(Martin og Roger som VELDIG unge)
I det samme kommer Charlie syklende, imponerende nok tatt i betraktning hans nylige nærkontakt med en rundkjøring. I det han strener inn, kommer Sylvia ham ilende i møte.
Sylvi (litt trist og lavmælt) mot Charlie: Du må betale regningen.
Charlie (tenner som en okse i nærnærkontakt med den famøse klut, og brøler): MEN I SVARTE TYTTEBÆRÅKER! Je ha' jo akkurat kømmi! Du kan da itte kreve betaling på førskudd??
Sylvi (fremdeles lei seg): Nei, men du glemte å gjøre opp for deg i forrige uke. Vi måtte legge ut av egne penger.
Charlie (litt spakere): Nå så, hvorfor sa du ikke det med en gang? Men det sier je dæ, da blir det itte noe tips!
Innerst i lokalet rydder seks småbarnsmødre sammen en haug skrikerunger, barnevogner med spoiler samt tåtesmokker, så strenes det ut på høyhælte sko mens BH-stropper strammes og bluseknapper spretter. Fra taket drypper det noe som ser ut som skummet melk.
Sylvi vender seg blidt mot Martin: Ditt nye krus har kommet. Du skal få det i morgen!
Martin (fornøyd): Åh, så fint! Du er en knupp! Hva står det denne gangen?
Sylvi (beskjedent): Det står bare «Ekstra tullekopp». Det ble så mange tall å holde rede på etter hvert. Det er jo ikke sikkert at det bare blir med denne fjerde.
Martin (blidt): Gjør ingen ting! Men, forresten - hvor har det blitt av mannskoret?
Sylvi (litt lei seg): De har gått ut i streik! Har ikke fått betaling på flere måneder.
Straks etter ankommer Petrus, Solfryd og Björn im Sommer. Sylvi smiler og serverer.
Alle rundt bordet blir etter hvert i merkverdig god stemning, det er fredagspils (unntatt Martin som feirer fredag hver dag), og flere har hver sin lille historie å fortelle:
Solfryd (i mimremodus): Da mine barn var små, kjøpte vi to gullfisker til dem. De het Pluss og Minus. Minus døde først.
Martin (nøkternt): Da ble det én minus. (Solfryd stirrer strengt på ham)
Petrus (muntert): Har dere hørt vitsen om appelsinen og eplet?
Alle rister på hodet, og bare de færreste har hørt den.
Petrus (oppmuntret): Vel, de møttes på legekontoret. «Så mørkt det er,» sier eplet. Appelsinen sukker: «Ja, pæra har gått!»
Mens de fleste ler, mumler Martin for seg selv: Nesten som alle her i lokalet.
Roger (halvseriøst): Jeg har også vært hos legen. Han sa jeg hadde ett år igjen å leve. Da jeg ikke betalte regningen, ga han meg jaggu ett år til!
(Sylvi serverer)
Alle ler, de fleste bestiller en runde til. Solfryd eplesider, Björn tar en Glenfiddich med en halv isbit og Charlie beordrer (glisende) en brannbil!
Sylvi (undrende): Hva er det for noe?
Charlie (triumferende): Det er en ny drink. Jägermeister med rødbrus!
Så, etter at fotball-gutta (Svein Giraff, Roger Rockefort og Petrus Paragraf) er ferdig å krangle om kamper tapt som burde vært vunnet siden dommerne hadde skylden, glir samtalen tilbake til det vanlige vrøvl. Solfryd nevner ikke at Strømsgodset ligger over de andre på tabellen. Hun vet at da vanker det skyllebøtte, uansett hvor mye det stemmer.
Martin (til Charlie): Hva er forresten Nürnbergs postnummer?
Charlie (hoverende): 9000!
Björn (forundret mot Charlie): Det stemmer da ikke!
Charlie (sjokkert): Neivel?
Björn (informativ): Nei, det er 90000. Det er to tiår siden tyske byer hadde fire sifre i postnummeret.
Martin (gliser mot Charlie): Fantastisk! Du bommet bare med 81000!
Charlie (olmt mot Martin): Klapp igjen skaftetrynet på deg! Du ser ut som en gjedde i høyvann! (og krast mot Björn:) Du er den eneste jeg vet om som har velstående tenner!
Solfryd sukker, reiser seg og gjør opp ved disken. De andre vinker farvel, bortsett fra Charlie som fremdeles er snurt over episoden med vaskehallen. Noe alle andre for lengst har glemt.
Plutselig og uten forvarsel går døren opp, et mørkt hode brøler mot stambordet: FORBANNA HÆSTKUKA! (Hodet forsvinner som et oljet lyn)
Alle vender seg mot Petrus (som nikker og antar en mer alvorlig mine): Ja, jeg har en teori om den karen der. Det finnes nemlig en viss presedens. En finnmarking i Tromsø ble for noen år siden ilagt en bot på 9000 kroner ...
Charlie (glisende og opprømt): Akkurat som postnummeret i Nürnberg!
Petrus (hever stemmen og stirrer strengt mot Charlie): Høyst upassende! (fortsetter deretter nærmest andektig) Vel, . . . 9000 kroner i bot for å ha utgytt en slik kraftsalve mot politibetjent i tjeneste, etter først å ha nektet på oppfordring om å fjerne seg fra offentlig plass, da samen befant seg der i særdeles beruset tilstand (noe fnising fra enkelte ved stambordet blir stenet med stumme blikk). Han ble i tingretten dømt for både beruselse og ordbruk, men anket. For å gjøre historien litt kort, så ble enden på visen at han i Høyesterett måtte gjøre opp for sin beskaffenhet, men frifunnet for ordbruken. (idet stambordet gaper lik sultne gjøkunger, hever Petrus stemmen). FORDI retten kom til at i Nord-Norge er slik språkbruk helt vanlig, og om rettsvesenet ikke nødvendigvis liker det, så må de i alle fall tolerere det. (tankefullt tilføyer Petrus:) Dommen ble avsagt under dissens.
(Gjøk eller spøk?)
Martin (undrende mot Petrus): Men, vi er jo ikke i Nord-Norge nå?
Petrus (smilende): Nei, men for alt vi vet - og i hans tilstand, og da tenker jeg ikke på mannen i Høyesterett, men individet vi nettopp fikk et glimt av nå - han kan det jo tenkes tror befinner seg i indre Kautokeino!
Roger (fornøyd og troskyldig): Så, hvis jeg kaller Martin for «Jævla indianer» slipper jeg unna?
Martin (også fornøyd): Har ikke noe mot å bli kalt det. Jeg er da ganske rødmusset!
Petrus (seriøst og ettertenksomt): Nei, da snakker vi om mulig diskriminering. Dessuten er ordet «indianer» i seg selv ikke lenger tillatt ...
Svein Giraff (tørt): Nok om det!
Martin (signaliserer mot Sylvi og tappekran). Sublimering. Kanskje, kanskje?
Petrus (blid som en lerke og ditto): Ventilering. Og jeg kommer i skade for å bestille en til!
Björn og Roger romsterer i skapet og går ut for å ta frisk luft. Sylvi smiler og ordner ny runde. Litt senere:
Martin (mysende mot et oliventre): Men i alle tusseladders navn! Noen har plassert en hengekøye i toppen av buskaset!
Svein Giraff (nøkternt): Sludder og vås! Du ser da vel at det er en BH i størrelse 22 C?
Roger (fortørnet): Pføy! Flaggermuspupper!
Etter ytterligere litt klirring med glass tusler alle ved stambordet hvert til sitt. Den ene med mer slagside enn andre. Rullgardinen forblir opphengt.
Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: «Gildet paa Mærrahaug : romantisk Drama i 2 Akter», Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar