Pungrotta Harry - Et eventyr i 24 deler (del 15)

(Brutus ved Tiber)

Denne gang kom ikke angrepet fra oven. Sant å si var det selvforskyldt og ei fatalt. Da de første smerteskrik hadde stilnet, ble de fulgt av noen voldsomme brøl fra Brutus: "DIN FORDØMTE FEMTE-KOLONIST! INFAME OVERVEKTIGE HUMLEPUNG!" Og ganske riktig, det var en humle. Brutus satte seg på den. Og humla hadde naturlig nok følt byrden så enerverende at han hadde brent overgriperen der det gjør mest vondt. I pung og stump. Etter at Brutus hadde nedkjølt sine edle deler i bekken brevid, roet han seg litt ned. Tassus utbrøt storøyd, "jøss, ballene dine har jaggu blitt større enn Harrys. Ser ut som raspeballer med meslinger!" Brutus sendte Tassus et morskt blikk, skottet så ned på sine brannsår, deretter mot Harry. "Jaja, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå har jeg både store ben og baller!" Det komiske i situasjonen tok dem, og den relativt malplasserte bemerkningen om "overvektighet" lot både Harry og Tassus ligge. Men de humret litt over den i ettertid.

Tre år deretter befant de seg nær målet: Roma og Vatikanstaten. Før dette hadde de beveget seg forbi Trieste og mer eller mindre under Venezia, så mot Bologna og den strevsomme men seierrike bestigning av Apenninene, de strøk gjennom et sommerlig Firenze og Toscana. I Venezia hadde de forøvrig svømt gjennom kanaler, og i et kloakkrør rett under Sukkenes Bro, fortalte Tassus dem hva han en gang ble fortalt av sin lære- og speidermester: "Det var han som stiftet speiderbevegelsen. Jeg glemmer ham aldri, han lærte meg alt, var engelsk og het Rotten Baden-Powell, men vi kalte ham nå bare "Bad-bad", fordi han var så glad i å svømme. En gang fortalte han meg at rotter må alltid svømme medstrøms. 'Hvorfor det' spurte jeg. 'Vel, for det første har vi ikke krefter nok til noe annet, selv om vi er gode svømmere, og for det andre så traff jeg en laks en natt som svømte motsatt vei. Tullingen var på vei opp en foss. Og mens han lå på en klippe, snappet etter luft og ventet på krefter til neste håpløse krumspring, spurte jeg ham hvorfor han svømte den gale veien. Og laksen svarte; 'Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme!' Kan du tenke deg noe så tåpelig? 'I smell a rat,' fortalte jeg ham og svømte hjem igjen.' Det var det han sa", sa Tassus.

Harry, som i mellomtiden hadde vokset seg smukk og kjekk, samt lagt seg til et kraftig kinnskjegg, lyttet intenst, og fikk en idé. Brutus hadde også hørt på Tassus, men ikke så nøye. Han hadde funnet en erstatning for den østerriske Stroh-Rum. Nemlig en eliksir han oppdaget i en taverna utenfor Venezia; grappa. Pyton, men dog... Så nå spyttet han melonkjerner, fulgte åndsfraværende med og tok noen slurker fra punglerken.

Mens de befant seg der i Romas forsteder nærmet det seg en taus hærskare av værhårløse unge rotter. De tre musketerene la ei merke til annet enn stjernehimmelen...

For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

#Eventyr