I det øyeblikk den fremmede hadde ytret sine første ord rullet Brutus febrilsk rundt, forsøkte å kare seg på labbene og sendte samtidig et blikk i retning av inntrengerne en djevel ville ha misunt ham. Han stappet en mengde pærekjerner i kjeften og var akkurat i ferd med å sende av gårde en mitraljøsesalve mot de værhårløse, da Harry grep inn: "NEI! Ikke gjør det onkel!" Brutus ble så perpleks at han pustet inn i stedet for ut, fikk dem selvfølgelig i halsen og hostet deretter voldsomt; maskingeværsalven ble slynget loddrett opp i kaskader lik en rusten fontene der omsider får liv. Brutus klarte ikke å komme seg på bena, han var for full. Kjernene? Ja, det som går opp, kommer ned...
"Hvem er De" spurte Harry forsiktig, men med en stemme som allikevel vitnet om at han dro kjensel på rotten som ønsket dem velkommen, og som så tydelig visste hvem de selv var. Det var noe med den snurpete munn og kastratiske stemme. Det kunne da ikke være...?
"Nei," sa den unge værhårløse med et smil. "Jeg er ikke Inocentios. Jeg er din kjære piskop Dionysios' sønnesønn. Mitt navn er Epikur." Tassus Tufsus som satt på sidelinjen var i sjokk. Ikke over hvem som ankom, men hvordan de hadde klart å nærme seg uten at han været det. Rotters luktesans går de fleste pattedyr en høy gang, og Tassus' var viden kjent. Han spurte imidlertid; "hvordan visste dere at vi var her?"
"Åh, det er en lang historie," sa den unge mildt. "Men kortversjonen er den at vi har fulgt dere siden dere forlot Rottedam, etter at byllepesten tok livet av min bestefar og hele deres samfunn." Her bøyet han sin snute i ydmykhet og tilføyde etter et minutt stillhet: "Takk forøvrig for din gjenfortelling om Djengis Khan og Hannibal."
Brutus' hosteanfall avtok. Med en kropp dekket av slimete pærekjerner og en ånde der dunstet slam og råtten tang, gryntet han; "hvorfor har dere fulgt oss?" "Først og fremst på grunn av deg. Og dernest fordi vi vil dere vel. Jeg skulle gjerne fortalt dere at det var motsatt, men in Veritas forholder det seg slik: Ett av de dokumenter du holder i din pung kan endre de geistliges historie, både blant mennesker og oss."
"Ha!" snøftet Brutus. "Vil oss vel? Hvorfor reddet dere ikke da Anitra?" "Fordi rotten, akkurat som mennesket, har en fri vilje. Vi kunne ikke forhindre aketuren." Brutus så beskjemmet ned, lusket så av gårde for å vaske seg i bekken. Han snublet riktignok i roten av en bjerkefiken på vei opp, bannet lydløst, men kom da tilbake.
Harry bet i mellomtiden seg merke i utsagnet om dokumentets betydning. Etter litt spurte han i et forsøk på å dempe Anitras minne som igjen hogg ham i hjertet; "det sies at man ikke skal skue rotten på værhårene, men hvorfor har dere ingen? Og hvem er den fuglen som sitter der borte?" Han pekte mot en spurvelignende, tilsynelatende fornøyd og tykkbrystet kar kledd i vinrøde, kritthvite samt brune fjær - med svarte kinnflekker og smekkeparti.
"Begge skal du få svar på," humret Epikur, men først hadde vi tenkt dere skulle få servert et måltid. Vi har et stykke igjen før vi er fremme. Jeg kan forklare mens dere spiser. Men du Brutus er kanskje ikke sulten?" Brutus ble fornærmet, han likte ikke å bli satt på plass av en valperotte, geistlig eller ei. "Pøh, vi ligger alle i rennesteinene, men noen av oss ser på stjernene. Jeg kan alltids ta en matbit."
Fire av Epikurs følgesvenner trådde frem, og som ved et lite mirakel ble en damaskduk med grønne border og små våpenskjold i hjørnene (merket KIR) foldet ut på bakken mellom de tre. En femte, noget feminin kelner resiterte så fra menyen. "Dere kan velge mellom følgende: Fransk potetsalat med pagerskinke og dijonsennep, rødvinseddik, solsikkeolje, cherrytomater, reddiker, oliven, kapers - av den stoooore sorten - rødløk og persille med en dressing av yoghurt, dill og sitron. Så har vi salat med scampi og bulgur - av hveeeeete så klabert - dandert med bønner og erter, rød paprika, soltørkede tomater, koriander, hvitløk og rød chili badet i olivenolje - ååååååh, extra extraaaa jomfru - og solsikkeolje med en tomatchutney iblandet rød- og hvitløk samt grønn chili - aaaaaaaaaaah, for de tøøøøøøøffe gutta - ingefær, limesaft og persille. Det siste valg er en enkel Cæsarsalat med kylling - ååååååh såååå tender - og baby fricille salat, rødløkkompott, parmesan, mer persille, estragon og en dressing med egg, olje, ansjos, hvitløk og rødvinseddik - aaaah, spissen på det heeeele." Med et strengt blikk tilføyde han; "salt og pepper er for mennesker! Og til dessert er det tyrkisk yoghurt med honning, ananas og mango - uuuuuuuuuuh, mango for toooooo!"
I det neste åpenbarte en munnskjenk seg. "Og til å drikke..." Brutus siklet, hans førsteinntrykk av Epikur med følge hadde evaporert fullstendig.
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar