Harry tittet opp fra sykesengen. "Klart jeg blir med! Når står bryllupet?" Det ble en beskjeden tilstelning. De var tross alt i katolske, meeeget katolske omgivelser. Og etter at Brutus noen uker før vielsen i et sjeldent edru øyeblikk tilstod at han i fremskreden alder hadde prestert å kjøre jomfru og munnskjenk Maria på tjukken måtte det bare bli enkelt. Seremonien. Slik ble det. Tre dager etter fullbyrdet ekteskap nedkom Maria von Kolbrandt med to velskapte sønner, de ble døpt Romulus og Remus. Kardinalen var fraværende, ryktene gikk om at han og mange med ham var opptatt med en oversettelse av et dokument.
Etter hvert kastet Harry krykker og gips. Men noe satt igjen. Hans sår var ikke leget, kun stykkevis og delt. Etter benbruddet skred han således frem som en eldre rotte, ble lettere irritabel, og senere i livet skulle han også måtte ty til stokk. Men i en alder av 21 stod han altså frem med en pussig positur, der han subbet av gårde med sitt kraftige kinnskjegg, svarte ringer rundt øynene, låghalt og hjulbent med sine fire massive baller dinglende under buken. Det hindret ham imidlertid ikke fra å skrive på sine historier. Tvert i mot. En dag traff han en forlegger. Gudene skal vite, i menneskeverden var muligens ikke forleggerne dyktige på denne tid, men rottenes var hakket verre! Uansett, Harry presenterte sitt lille skuespill, forleggeren bladde gjennom det, myste fra sin monokkel på den unge mann og spurte så: "Unnskyld meg unge rotte, hva mener De jeg skal med dette makkverk gjøre?"
Harry kvakk til, men svarte så i lende: "Det er jo fullt og fast og visst, at jeg har i mitt ben mang en brukken knokkel, mens De sitter der i helbred hevet på Deres gylne sokkel. Men det jeg helst De vil, er ei på min kropp at skue, min gode forlegger Monsieur Due, men heller på meg med Eders venstre øre høre. Og dersom De ikke skuespillet vil utgi eller ha med at gjøre - så vis allikevel den dannelse at slutte med at få mitt sinn i kvikksanden at synke eller skli. Jeg vil at De det skuespill nå snarest må produsere, så skal De nok få se, jeg neste gang vil bedre levere. Jeg er tross mitt åsyn ganske ung, jeg tror De selv i sinn er henimot som Arken tung. Det vil nok etter hvert lysne for Dem De gamle albatross, så måske blir det da til glede for både Dem og meg, ja, kall det gjerne oss!"
Forleggeren, Ole Duefjær, en eldre herre med en tvilsom og dyslektisk bakgrunn ga ut skuespillet. Harry ønsket det utgitt under psevdonymet "Harry Gipsen", litt fleipete ut fra hva Brutus hadde kalt ham i det siste. Ett rotteår senere ble skuespillet offentliggjort. Harry ble rasende da han fikk se det første eksemplar. "Catilina - et skuespill i tre akter av Henry Ipsen". Han ilte over til forleggeren. "De kaller dem for forlegger? Jeg vil hevde De minner mer om et gammelt øk som høylydt knegger! Jeg skrev Katt & Mus, ikke Catilina, jeg ville ha det presentert av Harry Gipsen, ikke Henry Ipsen!"
Ole snøftet. "Bagateller, ble De utgitt eller ble De forbigått? De anklager meg for at lage bølger, men vite skal De; heri ligger dog mitt yrke. Det er sant, jeg intet dølger, og det er min eneste styrke. De vurderer meg lik døende anemoner, til og med før berøring - som innsatte og andre kujoner - skam Dem, den tittel har både mening og for publikum forføring! Mitt virke er nettopp at presentere dem for Publikum og annet skum! Og sann mine ord, publikum er 'in flagrante' de største kujoner, for de er redd for seg selv! Hovedpersonen heter da vitterlig Catilina, og mitt forlag Katapult. Å kalle skuespillet for katt og mus blir som perler for de 'herrer' svina, samt et samrøre av dimensjoner. Slik det står seg nå blir havet mere smult, og kan hende gir det desto flere ovasjoner!" Harry roet seg ned.
(Catilina)
Catilina ble ingen publikumssuksess. Men Tassus var overbegeistret, Brutus litt mindre så, for han tyktes å kjenne seg igjen i skuespillet. Det skulle gå to år før Harry fikk summet seg til å lese dokumentene som kardinalen hadde presentert ham med - merket Rattus Rex.
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar