Vaskeslaskehallen - Syvende og siste akt

SISTE AKT

Fergeturen er over, pussig nok maktet syv av åtte å komme seg mer eller mindre helskinnet hjem. Men ikke Egil Likør. Han presterte kunststykket å treffe sin eks ombord, de ble igjen i København for å gifte seg. Tilbake på «Per Vaterland» er det snart tid for det Petrus Paragraf kaller «debrifing». Martin sitter som alltid med nesen begravd i ett eller annet. Inngangsdøren er forsynt med et nytt skilt: «Bleier forbudt etter klokken 1400!» Men ellers er alt nesten som vanlig. Bortsett fra at Martin har surret et svært frottéhåndkle rundt hodet, han fremstår som en forvillet sikh. Ikke lenge etter høres fra Solfryd et skrik.

Solfryd (forferdet mot Martin): Men i alle dager! Hva har skjedd med deg?

(Martin som sikh)

Martin (nesten ydmykt): Vel, jeg kom i samtale med en dame på fergen. Mer husker jeg ikke. Men i ettertid opplyste Svein at hun har vært kretsmester i sleggekast. Hun slo i alle fall hardere enn hester sparker. Lyspunktet er at den tannen jeg hadde vondt i forsvant. Aldri så galt at det ikke er godt for noe! (Solfryd stirrer strengt på ham)

Kort etter arriverer de fleste av fergegjestene for reparering, kalibrering og debrifing. Noen i bedre form enn andre. Et par andre stamgjester får også plass rundt bordet. Siden mannskoret aldri returnerte, og da ingen rullgardin er å skue - så synger de selv som skjærer og kråker, en og og annen faktisk som en kastrert gammel due. Melodiene er totalt ukjente:

Martin Mopp (galer som en døgnvill hane):

Oh Maria, jeg vil hjem til deg
og spise meloner og noen nøtter,
for jeg har så lange føtter
og mor min er et krøtter -
Tra-la-la-lala-la - tjo hei!

Charlie Slusk (trist):

Roger ga meg motvillig audiens,
jeg drømte så søtt om Mercedes Benz!
Men det budskap brakte meg nær døden,
nå har jeg nesten mistet hele gløden:
Ingen vaskehall! Det er for galt.
Slikt kaller jeg sluskeri, mildest talt.

Roger Rockefort (baryton):

Min kloke viv hun en gang sa:
Hvor løftende dog, å sette seg et mål,
og drive det gjennom som flint og stål!
Når utgangspunktet er som galest -
blir titt resultatet som originalest!
Jeg tar en øl - og flytter så herifra!

Svein Giraff (ettertenksomt):

Jeg danset med vakreste frille,
tok en pjolter og en liten pille!
Spratt rundt som den langbente fole,
på dansegulvet dundret «Ole i'Dole»!
Hoppet opp på den nærmeste barkrakk,
plutselig - jaggu var det noe som knakk!
Lille sukk - om man hamrer eller hamres,
uansett så skal det jamres!

(Svein Giraff)

Roald Amundsen (melankolsk, med ørneøyne fra mers):

Meg tyktes å ha sett slike syner,
der jeg svevde under skyenes dyner!
Men det var ei madammenes bryster,
kun mine forkvaklede lyster.
Hardt å straffes for kjødelig lyst,
uskyldig jeg speidet mot den norske kyst!
Jeg satt som fengslet, snørt i valgets bånd;
Til venstre kjøtt, til høyre Ånd;
Hva var vel visest å velge først?
Jeg ga opp, var fryktelig tørst!
Nei - fri og bevare meg vel;
en får tenke litt mer på seg selv!

(Roald Amundsen)

Björn im Sommer (fornøyd):

Jeg trives så godt blant venner,
da viser jeg frem mine tenner!
En sjelden gang nytes en whisky,
da skinner jeg som en nypolert husky!
Sant nok - tåler ei gluten,
og visst nok hater jeg skattefuten!
Men med gebisset nypolert og vasket,
jeg er gull verdt - like forbasket!

Fetter S.V. Anton (andektig med follede hender):

Kjærligheten er et pæretre;
Om våren pæreblomster hvite som sne;
Litt utpå året blomstene seg arter
til flere og flere store grønne karter;
av faderstammens safter de seg nærer, -
Med Guds hjelp blir alle sammen pærer.
Jeg drakk noen glass vin - det er sant,
både drue, epleslang og pære jeg fant!

(Fetter Anton)

Petrus (i vanlig godt humør):

Tenke det, ville det - mens man sover?
Nei, takke seg til Norges gamle lover!
Det er mulig at dansk øl slukker bedre,
Holberg og dansker må man jo hedre!
Husk de vise ord; drikk ølen før den dovner,
kyss piken før hun sovner!
Men nå er turen lagt «ad acta»,
ja - hvem kan bestride disse fakta?

I bakgrunnen sitter to turtelduer, de hvisker og tisker. Om solskinn, vin og andre lekkerbiskener. Men hvem de er, vet ingen, se det er jo nettopp tingen! Og heller intet at gjøre med, så farvel mine venner, gå nå i fred! For snipp, snapp snute, hermed er vaskehallen ute!

For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her.

Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: «Gildet paa Mærrahaug : romantisk Drama i 2 Akter», Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), The concise Oxford Dictionary of Quotations (Oxford University Press, Oxford, Second edition, 1981), Ibsen-kalenderen (trykk her).