Og så gikk dagene, ukene, månedene og årstidene sin vante gang. Brutus brøt forlovelsen med hertuginnen like raskt som den ble inngått, men det virket ikke som det var noe stort tap for noen av partene. Donna fant ut at Brutus ikke var god for mer enn det han hoppet og stod i, fasinasjonen over hans store føtter falmet raskt. Hennes nåde vendte således tilbake til Rottenvika kort tid etter dåpen. Brutus spratt igjen ubekymret, glad og fornøyd rundt den nordre del av søppelfyllingen hvor han i de kommende år skulle assistere Hercules med oppbyggingen av forsvarsskansene. Det var ikke mennesker som truet, nei, de holdt seg i det alt vesentligste til sørenden i den grad de oppsøkte plassen i det hele tatt, og deres døgnrytme var allikevel helt motsatt av rottenes. I den senere tid hadde imidlertid en gjeng grevlinger blitt så nærgående at forhåndstiltak måtte iverksettes.
Og Hercules? Ja, han hadde sannelig forandret seg, hans tordenskylignende lunefullhet var som været bort, hans forhold til Athene aldri bedre, og i ledige stunder tok han seg av Harry under hans oppvekst. Athene forble som alltid en hengiven mor, hun fikk jevnlig nye barnekull - men Harry var og forble ekteparets hjertesten.
Dionysios ble under årene etter dåpen en skygge av seg selv. Noe han bar på, men gav ei beskjed. Han pleiet kontakten med Hercules og Athene, men visittene der ble sjeldnere og sjeldnere. Harry? Han vokste opp som rottebarn flest med lek og spillopper. Etter hvert ble han naturlig nok hjulbent av det han bar på mellom bena, bjellene hans subbet nesten nedi bakken, men akkurat det plaget ham ikke - han kunne jo allikevel ikke kjenne noe smerte der. På skolen ble han ertet, noe han syntes var råttent gjort, han sturet og var lei seg til tider. Han tok aldri igjen mot ukvemsordene, etter noen år lot klassen ham til slutt være i fred. Men Harry glemte aldri hva de hadde gjort, så han holdt seg mest for seg selv.
Etter hvert begynte han i speiderklubben, og Tassus Tufsus var den fødte leder, han lærte Harry og andre rottebarn alt som tenkes kunne om spor i skogen, frukter, bær, nøtter og vekster som var spiselige, for ikke å snakke om de som ikke var. Tassus lærte ham også om menneskene, hvordan man været dem, hvor de holdt til og fremfor alt hvor farlige de kunne være. Ellers likte Harry å lese, han tilbakte timesvis i kapellets bibliotek hvor han slukte den ene barnebok etter den andre, hans favoritt var "Skatten på Rotteøya".
I biblioteket kunne Harry også sitte og lytte til Dionysios' mange fortellinger fra gamle dager. I tillegg ble han kjent med bibliotekaren, en unnseelig og beskjeden kar ved navn Homo Skapius som hjalp Harry å finne frem til de mest fantastiske eventyrbøker. Hr. Skapius' datter, Anitra, gikk forresten i klassen til Harry, hun holdt seg også for seg selv. Det virket som jentene hadde støtt henne fra seg, akkurat som guttene hadde gjort med ham. Men Harry kunne ikke forstå hvorfor, selv var han så stygg, mens Anitra var noe av det peneste han hadde sett! Harry var litt sjenert og visste ikke riktig hvordan han skulle forholde seg ovenfor jenter, men med tiden lærte de hverandre å kjenne.
En vårkveld etter å ha vært ute og lekt med Anitra, kom Harry oppskjørtet løpende inn i sakristiet hvor Dionysios satt nedsunket i sine dokumenter. "Onkel Dio, onkel Dio, hva er tvekjønnet for noe?", ropte han. Dionysios snudde seg og smilte mot gutten han hadde blitt så glad i. "Så, så. Hm, tvekjønnet sier du? Hvorfor lurer du på det?" Harry roet seg litt ned og fortsatte: "Jo, Anitra gråter og er lei seg. Hun sier at alle jentene i klassen erter henne med at hun er tvekjønnet. Jeg fortalte henne at det gjør vel ingenting, selv om jeg ikke vet hva det betyr. Så fortalte hun at det var derfor mammaen hennes hadde forlatt dem da hun var liten. Moren skrek til pappaen at han hadde kommet ut av skapet altfor sent, enda han aldri har bodd i noe skap, han heter jo bare Skapius til etternavn. Men hva betyr det for noe?"
Dionysios tenkte seg om. "Jaja, Harry, du har nettopp fylt 12 år nå, så det syntes jeg du har rett til å få vite. Du skjønner, av og til, ja ganske sjeldent så hender det at barn blir født som om de er både gutt og jente. De har på en måte både, øh, både gutte- og jentetiss. Og det kalles tvekjønnethet. Men det er ikke noe Anitra kan noe for, og det er heller ikke noe å skamme seg over. "Hvem sin skyld er det da?" forlangte Harry. "Vel, det er egentlig ingen sin skyld. Men akkurat som du vet at din far en gang, eh, forelsket seg litt i en pungrotte og så ble du født, så kan det hende at noe lignende skjedde med Anitras far." "Men hvorfor gjør de det da, når de vet at de får annerledes barn av å gjøre det?" Piskopen var lettet over at spørsmålet ikke dreide mer inn på omstendighetene rundt bibliotekarens sidesprang. "Ja, si det Harry. Si det. Men det er nok slik at etter hvert glemmer vi rotter historien vår. Med mindre vi blir minnet på våre tidligere feil, så vil de etter hvert gå i glemmeboken. Inntil den dag vi nok en gang blir påminnet av de samme feilene. Det er derfor det er så viktig å lære av fortiden."
"Onkel Dio, hvorfor er mennesker så slemme?" spurte Harry så etter å ha fordøyd svaret. "Jasså, du har snakket med Tassus igjen? Nei, jeg tror egentlig ikke menneskene er slemme av natur. Men dette må vi nesten snakke mer om neste gang du kommer innom. Det begynner å bli sent, og jeg har litt å gjøre her før jeg går og legger meg." Harry krøp lydig hjemover, mens Dionysios vendte tilbake til sine skrifter. Tolv år hadde det tatt. Men nå var han så sikker i sin sak som det gikk an å bli: Det var mindre enn ett år til katastrofen ville inntreffe...
For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.
#Eventyr
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar