To råtne måneder etter departuren fra Skygens fløyelsmyke lys og skygger hadde firkløveret tilbakelengt en strekning lengre enn de to foregående år, men ikke den vei Brutus drømte om. Han hadde forespeilet seg en mer forlystende tur gjennom Chablis- og Cognacterreng. Skjebnen ville det nogenlunde annerledes. Men, som kjent: Det er mange veier til Rom. Tilfeldighetene brakte dem på hest og kjerre som på uforklarlig og beleilig vis stod tilgjengelig utenfor vertshuset de sov ut rusen (særlig Brutus) i Skygen. Tassus, om enn litt mindre skeptisk enn før mot alle falloser, ble omsider overtalt av de andre. Kjerrens høylast bød - i tillegg til gratis skyss - på så mange muligheter og skjulesteder. Veien gikk gjennom Tyskland. Brutus viftet fornøyd med sine gedigne tær fra toppen av høylasset, mens Tassus søkte tilflukt i sitt provisorisk anlagte rottehi dypt, dypt der nede i høysåten.
De hadde få ubehagelige episoder underveis, men stusset over enkelte tyske rottebarn som de tidvis møtte syngende på messende vis; "Was der glaubt ist einerlei, in der Rasse liegt die Schweinerei." Jo, forresten, én hadde de, en gjeng landeveisrotter prøvde seg på et bakholdsangrep, men noen saftige brassespark fra Brutus fikk dem på rask retrett.
Dyr har dyrespråk, og mennesker (eller falloser som Tassus kalte dem) har sitt. Det mennesker ikke, men alle dyr vet, er at dyr forstår hverandres språk, og i tillegg hva menneskene sier. Ved avreisen fra Skygen hadde således hesten Gampus Sparkus fortalt de fire musketerer (som de spøkefullt hadde begynt å kalle seg selv) at hans husbonde var på ferd sydover mot de østerrikske alper. Bondens gård og grunn hadde nemlig brent ned, nå hadde han besluttet å slå seg ned hos sin datter. Gampus forklarte dem videre at hans herre var snill og høylasset Gampus' niste, men de var hjertelig velkommen til å bli med på ferden. "Det er hyggelig med litt selskap," som han knegget mens han blinket med sine aldrende, men kloke, brune øyne. Tassus' undrende "men blir det ikke tungt for deg med fire ekstra passasjerer?" ble møtt med en hjertelig vrinsking.
Harry sov godt under den duvende og behagelige reisen, og duften av fersk høy gjorde ham godt. Men så, i Syd-Tyskland på ferd gjennom en liten landsby ved navn Ebermannstadt ble han plutselig syk, noe som selvfølgelig kom bardus på ham og hans reisefølge - de var jo alle immune mot sykdom! Men ikke alt mellom himmel og jord lar seg forklare, og Harry gikk vitterlig inn og ut av febertokter, mens Anitra satt ved hans side og tørket hans fuktige panne. En natt hadde Harry en drøm om avdøde piskop Dionysios, og han gjenopplevde den samtalen de hadde hatt om menneskene. "Du skjønner det, for lenge siden levde vi side om side med menneskene. Og vi skal ikke bebreide dem for at de ikke lenger liker oss, eller at vi blir sett ned på. I det store og det hele har vi oss selv å takke!" "Åh," hadde en storøyd Harry utbrutt, "hvorfor det?"
(Utenfor Ebermannstadt)
"Vel," sa piskopen og smilte. "Som sagt levde vi side om side en stund. De bedrev sitt, vi vårt. Men så tok en gradvis forandring til. Enkelte rotter fant ut at de kunne leve på menneskenes avfall uten å sanke sin egen føde. Og det var nå greit. Men så fant noen ut at de kunne gjøre det ennå mer behagelig for seg, de flyttet inn i menneskehus. Men det utartet seg, rottene begynte å gnage hull i vegger og tak, stiftet rede, lortet i matskap og festet døgnet rundt. Snart ble husvertenes tålmodighet og matforråd tomskrapte, og døgeniktene kastet på dør. Siden den gang har vi rotter alltid blitt gjenstand for mistro og forfølgelse fra menneskene."
En sensommers morgen våknet så en feberfri Harry, gned seg i øynene og stirret opp på en hvit engel. Harry trodde han så syner, en så vakker rotte hadde han aldri sett. "Hvem er du?" spurte han spakt. En stemme av fløyel og to skinnende røde øyne svarte ham; "Jeg er din sykepleierske og husrotta Emilie Brakkvann. Så bra du er frisk!"
For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.
#Eventyr
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar