Fire måneder etter avreise fra Skygen, og to måneder etter at Harry ble syk i Syd-Tyskland, befant reisefølget seg i Gossensass' idylliske omgivelser i de østerrikske alper. Gampus Sparkus hadde knegget farvel, hans husbonde nå gjenforent med sin datter, og senere den dagen våknet altså Harry fra sine febertokter, stirrende inn i øynene på den underskjønne albinorotten Emilie Brakkvann. Før dette tidspunkt hadde hans venner besluttet at de måtte tilkalle hjelp, det var på tide å få Harry frisk! De spurte seg for, og en eldre krokete rottemor med dårlig tanngarde, men med glimt i øyet hadde sagt hun skulle assistere. Ikke lenge etter ankom så sykepleiersken Emilie, og hennes urtemikstur av edelweiss-planter hadde raskt gitt den ønskede effekt. Tassus Tufsus var dypt imponert, han hadde lenge hørt rykter om at edelweiss ble benyttet i noe tilsvarende en "trylledrikk", men aldri festet lit til disse beretningene. Kanskje det var noe i dem likevel?
(Gossensass)
Anitra var ikke imponert, jo - hun var selvfølgelig glad for at Harry var på bena igjen, men hun likte ikke disse blikkene mellom ham og denne kvakksalversken! Men Emilie smilte mot henne, og sa at hennes misjon var over, hun måtte allikevel tilbake til sin post ved munkeklosteret Sãben, og snart var hun på sin vei. Så var de fire igjen etterlatt til seg selv, og mens Brutus knasket skeptisk på en søterot han syntes smakte bittert, skuet de utover dalen og opp mot de høyreiste fjell med tinder og skar. Geiter, sauer og kyr stortrivdes i det frodige gresset rundt dem, fjellene kledd med isbreer, og de så klukkende bekker som rant lystig ned mot dalene. Der de satt i et hav av blomster fortonte det hele seg som et prospektkort. Foruten den vakre grønnhvite edelweiss, var der rosa mogop, gule alpeanemoner og aurikler, mengder av blå vår- og klokkesøte, fiole alpeklokker. Solen var i ferd med å gå opp. En og annen spurv hoppet fornøyd rundt mellom noen villbærbusker, men de utgjorde ikke noen trussel mot musketerene.
Etter at Brutus og Anitra hadde oppdatert Harry med reisens forløp (de nevnte ikke deres engstelse over at febertoktene til tider truet med å ta livet av ham), spurte Harry så Brutus om han fremdeles hadde kartet som piskop Dionysios av Kant hadde gitt dem. Brutus prøvde å virke fornærmet, men klarte det ikke helt gjennom gleden av å ha sin nevø på bena igjen. Han klappet seg på sin struttende mage, trakk kartet opp fra pungen og rakte det med en teatralsk bevegelse til Harry. Anitra fniste og Harry flirte, mens Tassus sonderte terrenget rundt dem.
Harry brettet ut kartet og sa etter en liten stund: "Ok, vi befinner oss altså her. Trist for deg Brutus at du ikke fikk oppleve din ønskerute gjennom Chablis, men klok som Dionysios var hadde han pekt ut to alternative reiseruter. Takk og pris!" Brutus sa ikke noe, men var allikevel mer enn fornøyd - han hadde oppdaget Rauchbier i Tyskland og senere en av de østerrikske spesialiteter; Stroh Rum. Siden grenseovergangen fra Tyskland hadde han smugsmattet på den råsterke eliksir. "Spørsmålet er, hvor går vi fra her?," fortsatte Harry og pekte opp mot fjellene og så ned mot kartet igjen. "Med snø i fjellene på denne tiden må vi komme oss videre før vi risikerer å overvintre. Dionysios har foreslått dalføret gjennom Friuli mot Venezia, krysse over Appenninene, videre gjennom Firenze og Toscana. Klarer vi oss så langt skulle mye være gjort. På tide å forlate Østerrike - eller hva tror dere?" "Osterike?" utbrøt Brutus og virret rundt med ben, hale og nese, ivrig speidene etter noe spiselig. Etter en kort latterpause ble de skjønt enige om å følge Dionysios' råd.
Nei, spurvene utgjorde ikke noen trussel mot de fire - sant nok - men det gjorde spurvehauken der den fløy i stadig snevrere sirkler over dem. Mens Harry satt og dagdrømte om Emilie, hans første hjertepil innrammet i bildet av naturens alpeanemoner som han skulle bære med seg resten av livet, og mens Brutus la seg til rette i lyngen for å sove ut de siste resters romrus, bikket Anitra over på siden i den fornøyde villfarelse at episoden med sykepleiersken var en illusjon. Tassus satt med stumpen i været, søkende etter jordhuler. Ett lite øyeblikk glemte rottene den uskrevne lov nummer tre; "Se alltid etter farer fra oven", og det var mer enn nok. Døden stupte mot dem i en vanvittig hastighet, og en brøkdel av et sekund senere hørtes et angstskrik som skar gjennom marg og hale. I terror vendtes tre rottefjes mot det fjerde...
For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.
#Eventyr
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar