Henrik Ibsen - Fru Inger til Østråt

Som nevnt i innlegget om Gildet på Storhaug, ble Fru Inger til Østråt (eller Fru Inger til Østeraad som det het helt frem til den nyredigerte utgaven 1874) skrevet av HI før Gildet på Storhaug, men det ble altså utgitt etterpå. Når Fru Inger til Østråt (FIØ) ble påbegynt er uvisst, men det ble ferdig i Bergen sensommeren 1854. Les gjerne mer her. Det nasjonalhistoriske dramaet ble oppført første gang 2/1-1855, men altså først utgitt i Illustreret Nyhedsblad (hvis redaktør var HI's gode venn Paul Botten-Hansen) mellom 31/5 og 23/8-1857. Ikke det at ikke HI prøvde seg før, men forlegger Christian Tønsberg (les mer om ham her) som hadde utgitt Gildet på Storhaug, takket høflig nei. November 1857 ble et særtrykk på rundt 250 eksemplarer utgitt av boktrykker Hans Jacob Jensen (eieren av Illustreret Nyhedsblad). Og (som nevnt) i november 1874 kom en revidert utgave ut, denne gang i et opplag på 4000 eksemplarer, og forlegger var Frederik Hegel.

I året mellom oppførelse og utgivelse (1856) fikk HI oppført Gildet på Storhaug i Trondheim mars måned, og vel tilbake i Bergen forlovet HI seg med Suzannah Daae Thoresen (i mai måned iht Ivo de Figueiredo, de ble første gang kjent med hverandre 7/1-1856). 2/1-1857 fikk han oppført sitt skuespill Olaf Liljekrans, men det ble ingen suksess og tatt av plakaten etter to oppføringer. Det ble aldri mer oppført i Ibsens levetid. Våren 1857 påbegynte han Hærmendene på Helgeland, og om sommeren tok han en fottur i Hardanger sammen med Carl Johan Anker. HI malte en rekke landskapsmalerier under turen, og den ble også inspirasjon for mange av HI's senere skuespill. I juli 1857 flyttet HI til Christiania igjen, mens Suzannah ble værende i Bergen til de giftet seg sommeren 1858.

FIØ er et historisk drama. Men HI som historiker gjorde en slettere jobb enn det han senere skulle prestere i Kongs-emnerne (1863). Under bearbeidelsen av FIØ-utgaven i 1874 spurte HI sin venn, historikeren Ludvig Daae om hvordan han så på bruken av de historiske kildene for originalen. Aldeles uhistorisk, var Daaes lakoniske konklusjon. FIØ er et skuespill i fem handlinger (ulikt mange av hans andre skuespill som er inndelt i forskjellige antall akter), alt foregår i løpet av ett døgn rundt den 14-15 november 1528. Det er altså litt over 5 år siden Kalmarunionen (1397-1523) ble oppløst med Gustav Vasas kroning til konge i Sverige den 6/6-1523 (så da vet man også grunnen til svenskenes nasjonaldag). Reformasjonen er så smått på vei til Norge (den kom vel først hit til landet rundt 1536-1537), og Martin Luther (1483-1546) har for lengst (1517) skrevet sine 95 teser i Wittenberg.

Kildehenvisninger til det foregående: Diverse linker (klikk på understreket skrift), Ibsen.net, "Henrik Ibsen i Bergen", "Velkommen til Henrik Ibsens verden", Wikipedia og Ivo de Figueiredos "Henrik Ibsen - Mennesket".

Litt om bakgrunnen for det som skal utfolde seg i skuespillet: Det er uro i Sverige, og bøndene har rottet seg sammen med adelen for å styrte Gustav Vasa. Lederen for opprøret er Peder Kanzler, man ønsker å sette inn en arvtager etter Sten Sture (den yngre) som styrer av landet. I Norge er det heller ikke bare såre velstand, ikke alle er fornøyd med å ligge under Danmark. Og fru Inger til Østråt er kanskje den mektigste kvinnen i landet, så både svensker og og norske, bønder som adelige søker støtte hos henne. Men fru Inger vakler. Hun har nemlig sine egne hemmeligheter. Skal, skal ikke? Litt mer om den faktiske historikken på 1500-tallet her.

Personlig syntes jeg stykket er svært komplisert, man skal holde tungen særdeles rett i munnen for å få med seg alt ved første gangs gjennomlesning. Det eneste enkle er at hele handlingen foregår i fru Ingers slott i løpet av et døgn. Man kan også hevde (uten å ta altfor mye feil) at mesteparten av handlingen har allerede funnet sted før skuespillet tar til, og at selve stykket er kun en oppsummering. Og for å forvirre ytterligere, vil jeg nevne at fru Inger gjør sitt beste for å spille så slu at hun ender opp med å lure seg selv og ta livet av sin egen sønn. Flere av de andre aktørene blir også rundlurt i det de ikke blir introdusert for nyankomne og antar at de er noen de slettes ikke er. Med dramatiske konsekvenser.

For å være litt konkret, her er litt om selve handlingen: På fru Ingers slott Østråt i Sør-Trøndelag forteller Olav Skaktavl (lyst fredløs) Inger at en fremmed vil komme til slottet hennes samme kveld, en utsending fra den svenske opprørsleder Peder Kanzler. Til slottet kommer en fremmed, men det er ikke utsendingen, men den danske kvinnebedårer og ridder Nils Lykke. Han har fått nyss om Kanzlers planer og har kommet fra Trondheim for å drepe Kanzlers bud. Lykke har vært i Norge før, da forførte han Ingers datter Lucia i Bergen, men fikk ikke tillatelse av Inger til å gifte seg med ham. Lucia døde så av hjertesorg. En annen datter, Merete er ulykkelig bortgift i Bergen - begge deler har skjedd før skuespillet tar til. FIØ har en tredje datter, Eline, og også hun lar seg (motstrebende riktignok) besnære av Lykke, bare for å få vite av sin morti siste handling at det var han som forførte Lucia. Før dette ankommer utsendingen, som viser seg å være FIØ's og den avdøde Sten Stures uekte sønn Nils Stenssøn til gården (krypende inn gjennom vinduet!), det er så sent at bare Nils Lykke er der for å møte ham. Stenssøn tror Lykke er Skaktavl, så han gir gladelig fra seg brevet han har med fra sin fosterfar og opprørsleder Peder Kanzler. Fru Inger kjenner ikke igjen sin sønn når de møtes morgenen etter, hun tror det er en halvbror av Sten Sture. Hun får det derfor for seg at dersom hun kan få ham drept, kan det lede veien for sin egen sønn til kongetronen. I mellomtiden har Lykke lest brevet som røper hvem Nils egentlig er, ja stakkars Nils som ikke kan lese! Det ender med at fru Inger oppdager at hun har tatt livet av sin egen sønn, hun segner om ved hans båre. Alle ender ulykkelige, bortsett fra Nils Lykke, han har gjort jobben sin.

For de som er ute etter skuespill hvor Ibsen briljerer med sin lyrikk og versefot, er ikke FIØ det første man tar tak i. Det er langt mellom velkjente sitater. Selv om det ikke alt er helt korrekt historisk sett det Ibsen skrev, er det mye å ta tak i og lære av. Med tanke på alle de (bonde-) opprørerne HI løfter frem i skuespillet, og også med henblikk på den uekte sønnen til FIØ er følgende til ettertanke (i hvert fall for meg): Henrik Ibsen fikk selv (1846) en uekte sønn med Else Sophie Birkedalen. Og hennes bestefar var en av Norges mest kjente bondeopprørere gjennom tidene; Kristian Lofthus (1750-1797).

Jeg har nedenfor forsøkt å oppsummere litt om alle de som er nevnt i skuespillet. Forøvrig ble skuespillet filmatisert i 1975, regissert av Sverre Undæs. Hele skuespillet kan leses/lastes ned feks. her.

Aktørene. Jeg tar først for meg de som er nevnt innledningsvis som "De opptredende". Deretter vil jeg gå gjennom samtlige som kun er referert til (og som således ikke har egne replikker i skuespillet), her finner man vel så interessante karakterer. Stavemåte for navn (også stedsnavn) kan fremstå i forskjellige former, men utgangspunkt er som stavet i skuespillet samt i historiske referanser slik de er tilgjengelig på nett/andre kilder på nåværende tidspunkt. Historiske kilder; Wikipedia og Store norske leksikon samt andre (i så fall med direkte kildehenvisning via "linker").

Fru Inger Ottisdatter Rømer. Dette er selvfølgelig skuespillets hovedrolleinnehaver, hun er Nils Gyldenløves enke og 51 år gammel på handlingstidspunktet (I andre handling sier Nils Lykke riktignok; "Men fru Inger Gyldenløve er henimot de femti og derhos snu som ingen annen"). Gjennom stykket får vi vite at hun har hatt tre døtre, hvorav Lucia har avgått med døden for et halvt år siden, Merete som er ulykkelig gift i Bergen og Eline som nå holder til sammen med henne på Østråt gård. I tillegg har hun i fordums tid hatt et forhold med Sten Sture, og de fikk en sønn som svært få vet om. Videre får vi opplyst i andre handling av Skaktavl at det "er nu snart tretti år siden jeg så eder for første gang. Det var på Akershus hos Knut Alfsøn og hans frue", (ikke så langt unna det historisk korrekte 26 år) til hvilket fru Inger sier at hun "var femten sommere gammel" da Knut Alfsøn (se under) ble drept. Alderen hennes i den forbindelse blir helt feil historisk sett (hun var rundt 25 år i 1502). Historisk feil blir det også i fjerde handling når FIØ forteller at hun var "blitt henimot de fem og tyve år" da hun traff Sten Sture og ble gravid (Nils ble født 1512, ikke 1502 eller 1503 da forøvrig Sten Sture var bare 9-10 år gammel). Og i femte handling sier hun at "I mer enn tyve år har jeg stridt for mitt barns frelse", noe som forvirrer ytterligere.

Den historiske Inger (Ingerd) Ottesdotter Rømer (litt om Rømer-slekten her) vet man ganske mye om: Født 1477 (men se også Merete nedenfor mht. fødeår), død 1555, adelskvinne, godskvinne og lensstyrer. Gift med Niels Henrikssøn "Gyldenløve" (se under) 22/9-1494. FIØ kom i konflikt med erkebiskop Olav Engelbrektsson. Ikke helt unaturlig kanskje, biskopen hadde plyndret Austrått (som gården egentlig het - les mer om selve gården her og her) tre ganger. FIØ fikk fem døtre (og ikke tre som i skuespillet): Margrete (som er Merete i skuespillet) 1495-1550, Eline (død 1532 og faktisk gift med Nils Lykke), Anna (død 1557), Ingeborg (1507-1597) og endelig Lucie (se også under). Lucie (som altså er Lucia i skuespillet) druknet i virkeligheten sammen med sin mor under en båtreise i 1555. Mer om FIØ kan leses her.

Eline Gyldenløve. Datter av FIØ. Interessant nok ble den historiske Eline Nilsdatter Gyldenløve gift med Nils (eller Niels) Lykke i 1528, altså samme år som handlingen i skuespillet utspiller seg. Dette visste HI helt sikkert! Noe særlig mer om Eline, bortsett fra at hun ble født rundt 1500 og døde i 1532, vites ikke. Se også mer under (Nils Lykke).

Nils Lykke. Dansk ridder og riksråd. I skuespillet fremstår han som relativt slu og skruppelløs, og i tillegg en kvinnebedårer av rang. I annen handling forteller han at han "har tilbrakt fulle tre år ved høyskolen i Paris", og at han to år tidligere traff Lucia. I tredje handling får vi vite at Nils er 32 år gammel: "Som syttenårig junker begynte jeg min lystige ferd. Jeg har levet fulle femten år siden den tid." Den faktiske Nils Lykke (født 1492 og død julaften 1535) er altså født 4 år før det Ibsen opererer med i skuespillet, han var dansk-norsk riksråd og norsk adelsmann samt lensmann. Han kom til Austrått og giftet seg med Eline i 1528, og de fikk flere barn sammen før Eline gikk bort 1532. Lykke var ikke snauere enn at han innledet et forhold til Elines yngre søster Lucie (se under). Dette ble sett på med alt annet enn nådige øyne av kirken som anså et slikt forhold som blodskam. Det forhindret ikke de to fra å få en sønn sammen (som døde kort etter). Juni 1535 ble Nils Lykke arrestert og dømt til døden. Nils Lykke ble henrettet ved røyking (!) julaften 1535 på Steinvikholm (mer om det her) utenfor Trondheim. Se også mer om Nils her.

Olaf Skaktavl. I skuespillet en fredløs norsk adelsmann som i stykket har kjent FIØ mer enn 30 år, hvorav 20 som fredløs. I annen handling får vi også høre at han hadde bare ett barn og arving som ble slått i hjel (formodentlig av danskene). Vi får videre vite at første gang han traff FIØ (da hun var 15 år) var "på Akershus hos Knut Alfsøn og hans frue". Jeg har ikke funnet noe historisk belegg for at det levde en fredløs Olaf Skaktavl på den tiden. Det nærmeste jeg kom er den siste katolske presten på Toten, Thorbjørn Olufsen Skaktavl, som døde i 1577. Det interessante er at presten hadde etternavnet sitt etter en sjakkbrettmønstret skråbjelke (tidligere kalt "skakktavla") i våpenskjoldet sitt. Og Jens Bjelke (som jo er med i skuespillet) bar navnet sitt etter våpenskjoldet sitt som hadde en bjelke i det. Kan Ibsen ha lest om våpenskjold og brukt dem begge? Ellers vet man om en ridder Sigurd av Skaktavl som giftet seg ca 1449 med Magnhil Oddsdatter, men de fikk bare en sønn sammen; Karl Sigurdssøn. Etter at Sigurd døde 1457 giftet Magnhild seg med Alv Knutsson og de fikk sønnen Knut Alvsson, som jo er meget sentral i skuespillet (om enn ikke med egne replikker). . .

Nils Stenssøn. I skuespillet FIØ's uekte sønn som FIØ fikk med Sten Sture den yngre. I virkeligheten hadde Sten Sture (se under) også en sønn med navn Nils (født 1512), men med sin kone Kristina Nilsdotter Gyllenstierna. Historisk hersker det fremdeles uenighet om omstendighetene og tidspunktet for Nils Stensson Stures' død, noen mener han døde så tidlig som i 1525, andre sier 1527 mens i svenske Wikipedia står det 1528. I siste tilfelle passer det ganske bra med tidspunktet for HI's skuespill. Det er også hevdet (men ikke bevist) at Nils var den berømte Daljunkern. Og Daljunkeren var i Norge og på Austrått fra høsten 1527 til våren 1528 (hvor han etter sigende - rett eller feil - presenterte seg som Nils og ble forlovet med Eline* eller Ingeborg), men altså ikke rundt 14/11-1528. Daljunkeren ble nemlig henrettet på begjæring av Gustav Vasa i Rostock 26/9 1528. Litt mer om Nils her og her.
* Jeg finner det underlig at Eline skulle ha forlovet seg med Nils i 1528 (som flere kilder hevder, inklusive Store Norske Leksikon), altså samme år som hun giftet seg med Nils Lykke. Nils Stenssøn var bare 17 år i 1528, så det høres kanskje mer naturlig at han falt for den da 21-årige Ingeborg?

Herr Jens Bjelke, svensk befalingsmann. Historisk sett er dette sikkert Jens Tillufssøn Bjelke (ukjent fødeår, men død 1559), dansk-norsk adelmanns med skånsk opphav. Men i motsetning til i Ibsens stykke, finnes det ikke noe belegg for at han i virkeligheten kom til Norge (og Austrått) før 1537. Han ble gift med Lucie (altså FIØ's datter) i 1540. Jens døde 4 år etter at Lucie druknet i 1555. Les gjerne litt mer om ham her og her. Det er viktig å ikke forveksle ham med hans sønnesønn (født på Austrått gård), Jens Bjelke (1580-1659).

Bjørn, kammersvenn på Østråt. Jeg antar kammersvenn (svenn var en faglært arbeider) innebar at han var ansvarlig for FIØ's garderobe - men med arbeidsoppgaver utover det.

Hustjeneren Finn.

Gårdsfogden Einar Huk. På den tiden var gårdsfogd noe tilsvarende en "forvalter" i dag. Jeg har funnet frem til diverse gårsfogder ved Austrått (se feks her), men det var for senere perioder enn 1528. Noen Einar (eller Ejnar) Huk har jeg ikke klart å finne historisk belegg for.

"Husfolk, bønder og svenske krigsknekte".

(Hentet fra Tombola.blogg.no 19.01.2012)

For forrige innlegg om skuespill av HI, klikk her.