Pungrotta Harry - Et eventyr i 24 deler (del 14)

Etter mye møye klarte de tre gjenlevende å kare seg opp fra snøfonnen. Lengre opp hørte de Gampus vrinske og stampe som besatt. De tre ilte til og ropte i kor: "Hva er det som har skjedd? "Se," var det eneste Gampus klarte å hikste. De så. Og verden raste sammen.

Det ble en enkel gravferd, og som skikk og bruk i rotteverdenen søkte de mot den lokale kirken, der hvor menneskene ikke ferdes; under. Det var bare de tre samt presten og den lille kiste. Ved utgangen kunne imidlertid skimtes, dersom trekløveret hadde snudd seg under seremonien, to distingverte rotteherrer uten værhår. Men de tre snudde seg ikke, de sørget. Paret vekslet bekymrete blikk, bega seg ut i gangene, og ga noen hastfulle beskjeder til tre ungrotter som umiddelbart pilte av gårde.

I menneskekirken ovenfor var det gudstjeneste. Og lyden bar klokkeklar ned til de under. Tilfeldighetene brakte de tre som stod med bøyde nakker Schuberts vakre "Ave Maria", etterfulgt av Richard Strauss' "Soloppgang". Rottepresten (som i virkeligheten var ingen ringere enn erkepiskopen av Udine, Daniele II Dolfino) messet sine bevingede ord: "In paradisum deducant te Angeli; in tuo adventu suscipiat, et cum Lazaro quondam paupere aeternam habeas requiem." Og i det samme var det som det bevret rundt kisten. En sjel steg opp. Tassus skred stillfarende over gulvet og la en hvit lilje på kisten. Anitra var borte.

Rotter er på flere måter som mennesker. De har følelser, viser både empati og likegyldighet, besitter kjærlighet og hat, sinne og glede, noen er kloke, noen mindre så osv. Men noe er selvfølgelig annerledes, blant annet deres sorgmønster. Ikke det at de ikke føler sorg, tvert i mot, men sorgperioden er kortere. Men de glemmer aldri - og aldri, aldri tapet av en de har kjær. Så slik ble det, de sturet en dag, kan hende to, så ristet de sorgen av. Men minnene bar de med seg.

Halvannet år senere, en vårlig 1ste april da Harry fylte 17 rotteår, befant de tre seg i Friuli, nærmere bestemt i den idylliske landsbyen Aquileia i det nordlige Italia. Reisen gjennom snø og vinter i tiden etter Anitras bisettelse hadde gått tregt, men uten større fysiske prøvelser. Ved en stilltiende overenskomst hadde de lagt bort tankene på å fremskynde nedstigningen fra Alpene ved hjelp av flere "aketurer". Etter hvert som vår, sommer og duften av høst, råtnende løv, sopp og mose kom og gikk, gikk også ferden raskere. Men den påfølgende vinter gikk de i dvale. De var slitne. Så kom da denne vårdag da de befant seg ved restene av romerske ruiner utenfor Aquileia. Kreftene var i ferd med å returnere. Syrinene blomstret, enger og daler var kledd i et fargehav av grønt, oker, rødt og kaskader av fioler. Duften av sjasmin var så sterk at Tassus ble utsatt for et voldsomt nyseanfall. Da det verste var over, så de tre på hverandre og lo - det var 18 måneder siden sist.

(Friuli)

"Se så vakkert!", utbrøt Harry begeistret der han skuet ut over landskapet, "Det er som et maleri!", og tilføyde mer vemodig; "Dette skulle Anitra ha sett". Et øyeblikk grep minnene dem lik en klo som ikke vil gi slipp, men grepet var svakere nå. "Ja, og så glad som hun var i deg da, Harry", sa Tassus i et forsøk på å lette stemningen. Harry berørte instinktivt amuletten han hadde rundt halsen og sendte et kort blikk mot Tassus. "Åh, hun var vel like glad i dere som i meg," sa han i et undrende tonefall. Tassus angret sitt spontane utfall, Harry hadde nok aldri forstått at Anitras følelser for ham hadde glidd over i dyp forelskelse. De eldre lot det bero, og så satt de seg ned for en rastepause. Roma syntes innen rekkevidde.

I det samme hørtes et urottelig smerteskrik. Skulle deres prøvelser aldri ta slutt?

For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

#Eventyr