En vårkveld to år deretter befant Harry med følge seg på en taverna i idylliske Skygen (kan muligens forveksles med menneskenes Skagen). Danemark het landet, og duskmørket hadde så smått arrivert, det lille lyset som var igjen kastet lange og festlige skygger av dem. De fire var også et pussig følge. Harry hadde lagt seg til vanen å bruke en av sine overdimensjonerte testikler som stol, de andre benyttet han som spise- eller lesebord, alt etter behov. Hans onkel Brutus satt avslappet for seg selv, ivrig smattende på en gigantisk ratatouille, mens de enorme føttene hvilte på rekkverket til marmorgjerdet som omkranset vertshuset. I motsetning til de andre hadde han vokst seg enda tykkere under den anstrengende reisen, magen stod stram som en tromme, mens i pungen lå Dionysios' dokumenter som han voktet som en smed. Anitra, Harrys tvekjønnede klassekamerat hadde på et tidspunkt under reisen sørover ymtet frempå at det vanligvis var hun-kengururotten som bar pung på magen, noe som kort men ikke uvennlig ble avvist med: "Vanligvis? Javel, men hva er nå vanlig i disse dager? Noen av oss kanskje?" Anitra ble svar skyldig.
Tassus Tufsus, lett pjuskete og på vakt som vanlig, hadde etter hvert blitt mer i fred meg seg selv, og særlig nå som han satt og bivånte små, nette servitørmus vimsende hit og dit. Ja, han tenkte med seg selv; "stort er muligens flott, men smått er også godt!" Beskjemmet så han rundt seg, men det var ingen som hadde lest hans tanker.
(Skagen eller Skygen)
Det var da det skjedde. Noe ble befridd og mye forløst. Denne milde vårkveld ved marmorgjerdet hørtes plutselig et fryktelig og vedvarende spetakkel. Tassus, så Harry og Anitra vendte seg mot uvesenet. Brutus satt og flappet med både ben og armer, mens han brølte; "HOLD DERE UNNA MATEN MIN! FORSVINN, INNPÅSLITNE MONSTRE!!"
Lyset fikk skyggene av Brutus' armer til å virke enorme, og hans ben abnorme der han fektet febrilsk mot en stor ansamling sommerfugler tiltrukket av den søtlige duften fra overmodne frukter i ratatouillen. Han sloss mot vindmøller, men visste det ikke! Anitra, Tassus og Harry så på hverandre, og så lo de! De hadde knapt smilt mot hverandre siden byllepesten, reisen sørover hadde vært strabasiøs, konsentrert mot målet som de var. To år uten latter gjør noe med enhver, nå brast demningen i møte med det komiske. Snart lå alle tre på marken i latterkrampe. Desibelnivået i trekløverets latter oversteg raskt Brutus' brøl, hvis febrilske forpostfektninger hadde hatt null effekt. En fortvilet Brutus vendte seg mot lattersalvene, så trakk han på smilebåndet, kapitulerte ovenfor "monsterfuglene", og snart kunne tavernaens forbløffede gjester også trekke på munnvikene over synet av et firkløver pussige rotter som lå på marken og krøllet seg i pur glede.
Ved tavernaens inngang iakttok en eldre, distingvert herrerotte det hele. Han smilte for seg selv, sendte et signal til etablissementets innehaver som bukket underdanig. Reisen videre mot Roma var i ferd med å ta en ny vending for kvartetten...
For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.
#Eventyr
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar