(Spansketrappen)
Catilina var et romantisk verk, ingen tvil om det. Med høy patos og deklamatorisk fremføring. I korthet handlet det om en adelsrotte som hadde levd et utsvevende liv (derav Brutus' misnøye med stykket og hovedpersonen Catilina som han syntes hadde mistenkelig mange gjenkjennende trekk med ham selv), og som nå vendte tilbake for å gjøre opprør mot korrupsjonen i Romerriket. Hvor ellers?
Men så treffer Catilina to rottekvinner, Aurelia og prestinnen Furia, og dramaet er i gang. Det endte ikke bra. Ikke salget av skuespillet heller. Av et opplag på 250 ble færre enn 50 solgt. Men det ble lagt merke til. Katt- og museleken i attrå ovenfor Furia og kjærligheten til Aurelia endte tragisk, og de som kjente Harry leste dette som hans eget forhold til Anitra og Emilie Brakkvann. Men det innrømmet han aldri. Den mest fornøyde var nok Tassus. Storøyd og med vibrerende ører fikk han ved selvsyn erfare at hans historie om villaksens møte med Baden-Powell hadde blitt åpningsordene i skuespillet; "Jeg må, jeg må; så byder meg en stemme."
På tross av lunken mottagelse skrev Henry Ipsen (som han snart også begynte å omtale seg selv) ufortrødent videre. Han begynte på dramaet "Rypen i Justitiadalen", men fullførte det ikke, skrev så "Kjempehøy" som ble fremført, men som aldri ble en del av hans samlede verker. "Kjempehøy" handlet ikke overraskende om fire unge rotters reise gjennom Europa i følge med hest og kjerre.
I motsetning til Henry Ipsens motgang opplevde Brutus fremgang i moden alder. Han og den ikke lenger jomfruelige Maria von Kolbrandt åpnet en taverna. Det ble en hei-dundrandes suksess. Pavens tidligere munnskjenk hadde talent, erfaring og kontaktene, mens Brutus svingte seg som kokk. Gunstig plassert midtveis mellom St. Peterskirken og Forum Romanum - nede i gjenglemte og kjølige katakomber - ble etablissementet tatt i mot med åpne klør av både geistlige og verdslige rotter.
Miksen av klientell ble en utfordring og balansegang, men Brutus behandlet alle på samme befriende ærlige og høylytte vis. Han skjelnet aldri mellom knekt og konge, student og professor, korgutt eller pave. Det siste skulle han forøvrig bare oppleve å få se én gang i sitt liv i tavernaen som het Romas Rotters Rom, noe som ble raskt omdøpt til RRR på rottemunne. Og alkoholen fløt i strie og frie strømmer. Snart kunne man også observere Henry Ipsen der, presis på slaget midnatt gjorde han sin entré, lut i ryggen, med en depressiv mine, trist som han var etter sine stadig oftere tilbakeslag i skrivingen. Han tok til å drikke, det vites ikke om det var Brutus som oppfordret til det. Men neppe. Brutus hegnet om sin nevø som en smed. Men ja; rotten har fri vilje.
To år etter Brutus og Marias' vielse satt Henry Ipsen og studerte brevet fra Rattus Rex, det som kardinalen hadde bedt ham lese for så lenge siden. Det var en sommerlig måneskinnsnatt, han befant seg alene nederst i Spansketrappen. Rhododendron blomstret villig og duftende i bedet midt i trappen, og stillheten var befriende. Med ett hørte han en raslende lyd, snudde seg og så en fetert rotte subbende nedover trappen. Brutus. Selvfølgelig. Han peste seg ned trappetrinnene og inntok horisontalen ved siden av Henry. Han var ikke edru. Henry visste at han hadde en hang til å drikke med gjestene sine. "Hva har skjedd? Det er vel ikke noe galt med Maria?"
"Neida. Det var bare en av gjestene på RRR. Jeg har jo fått inn en ny eliksir, Absint. Det er kraftige saker. En liten fjott av en kar, tror det må ha vært en spissmus eller noe slikt fikk i seg en halv tønne av godsakene. Han hadde slikt et underlig språk, skulle nesten tro han snakket fra halsen. Han begynte i alle fall å brøle til meg 'je beut eun goede gozer'. Og jeg finner meg ikke i å bli kalt en jævla gås. Noe jeg sa til ham, så jeg sparket ham på hue og hale ut. Men senere fikk jeg høre at knøttet var hollandsk og at han prøvde å si til meg at jeg var 'en god fyr'. Eller kanskje snakket han til seg selv. Hva vet nå jeg? Slike språkmisforståelser er det hver bidige dag. Kommer rotter fra hele verden. Som om ikke det var nok, så er det ungene. Både Romulus og Remus er håpløse."
"Ja, de er vel i den alderen? Vi var vel ganske gale vi også?" "Jo, men dette er annerledes. De er infame. En dag tror jeg de vil gjøre kål på hverandre." Brutus var nærmere sannheten enn han kunne ane. Henry skiftet tema. "Har du lest dette?" Brutus skottet uinteressert på papirene i Henrys fang, spyttet noen eplekjerner med vekslende hell mot fontenen La Barcaccia ved foten av trappen. "Nei, burde jeg det? Kan ikke du heller lese det høyt for meg? Jeg er sliten."
Og Henry Ipsen leste:
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar