Pungrotta Harry - Et eventyr i 24 deler (del 8)

Min kjære "Harry" Ypsilon!

Når du leser disse ord, vil jeg og mange, mange med meg være borte. Du er i sorg. Både over tap av familie og din nærmeste krets. Mitt lønnlige håp er at noen av dine venner har overlevd tragedien som rammet oss. Med venner omkring seg er ikke sorgen like tung å bære.

Jeg skriver også for å be deg om en siste tjeneste. I sin tid ble jeg skjenket en sønn, jeg hadde håpet du kunne overbringe til ham den hilsen jeg har her vedlagt. Dersom du, uansett grunn, ikke skulle kunne finne å etterkomme mitt ønske, har du naturligvis min fulle forståelse og evige velsignelse. Isåfall vil det resterende av dette brev, om ikke annet, muligens tjene til å mette litt av din nysgjerrighet. Den som jeg vet du har så mye av, det er bare én av dine mange gode sider. Vel, det hadde seg altså slik at under en av mine pilegrimsferder ble jeg kjær i Afrodite av Luxor. Et år deretter kom min enbårne sønn Inocentios til verden. Det var en komplisert fødsel og min elskede hustru gikk bort kort tid deretter.

Inocentios vokste opp blant venner i et munkekloster utenfor Roma. Sist jeg hørte om ham, gikk ryktene om at han blant flere var nominert til en kardinalpost. Jeg er stolt av min sønn, akkurat som jeg er stolt av deg Harry! I tilfelle du skulle finne tid til å oppsøke Inocentios, som vel nå er på alder med din onkel Brutus, har jeg som nevnt vedlagt en konvolutt merket hans navn, og dertil et kart som sammen med stjernene vil vise deg vei. Jeg håper videre du vil lese og ta godt vare på din slektskrønike som også er vedlagt. Den er din fortid som kan hende vil gjøre din fremtid mindre uforutsigbar. Og bebreid aldri, aldri din far for det som har skjedd! Din far var en god rotte, vi trår alle feil, og tilfeldighetenes veier er uransakelige. Husk, vi skal alle dø en gang, tidspunktet kjenner ingen. Vi rotter har alltid hatt et naturlig syn på døden og frykter den ikke, for den som frykter døden kan heller ikke glede seg over livet.

Ja, kjære Harry, du har gitt denne gamle geistlige rotte mang en lykkelig stund og brakt lys til min sjel. Måtte du alltid bevare ditt barnlige sinn! Jeg har ofte tenkt at vi voksne har mer å lære av barna enn omvendt, jeg tror verden hadde sett annerledes og bedre ut dersom så var tilfelle. Men noe håper jeg også du har blitt tilført gjennom vårt vennskap. Og uansett hvilken tro du skulle slutte deg til her i livet, så hold fast ved den og håpet. Uten troen og håpet har vi intet. Du har alltid vært en ærlig gutt, og vil nok senere i livet erfare at ærlighet gjør det lettere å avsløre de som farer med usannheter, og at den som alltid taler sant ikke trenger lete etter ord. Til slutt en praktisk opplysning: Skulle du en gang få barn, kan jeg fortelle at ut fra slektskrønikene dine går det frem at genene du arvet, ikke vil bli videreført til neste generasjon.

Fred være med deg!

Miserereátur nostri omnipotens Deus et, dimissis peccatis nostris, perdúcat nos ad vitam ætérnam.

Din ærbødigst,
Adonis Dionysios av Kant

Harry satt gråtkvalt i tussmørket og leste for sine venner, tre dager etter bursdagen. De satt på heien utenfor det gamle bjørnehiet. Det landskap som tidligere var dem så kjært, lå nå grått og øde lik en fremmeds. Svartflekkede, oppsvulmete rottekadavre i tusentall bar vitne om det som hadde skjedd, ovenfor sirklet åtselfugler i hopetall.

Tassus hadde lyttet med det ene øret rett opp, det andre vendt mot skogen. Anitra satt ved Harrys side mens tårene rant. Brutus strakk sine lange ben i lyngen og klødde seg på magen. Kun de fire hadde overlevd. Etter en stille stund reiste Brutus seg og ristet på pelsen. "Vel, hva venter vi på? La oss dra til Roma. Her er intet blivende sted!"

For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

#Eventyr